eller hva vi enn kan være, alle er vi Guds barn, hvor forskjellig vi enn kan oppfatte ham.» (New York Times, 23. september 1951) Men vår oppfatning av Gud er av betydning. En kan bare komme til ham gjennom Kristus. (Joh. 14: 6) Selv bekjennende kristne blir regnet som «uekte barn, og ikke sønner» hvis de ikke vil la seg tukte av Gud så de kommer i samsvar med hans ord. (Hebr. 12: 4—11) De felleskirkelige bevegelsers brede vei, som «alt går» på, er den brede vei som fører til ødeleggelse. — Matt. 7: 13, 14.

20. Hvilket forsøk på sammensmelting av religioner ble gjort flere hundre år etter Jesu tid, og av hvilke bibelske grunner unngikk de kristne det?

²⁰ Flere hundre år etter Jesu tid satte den romerske keiser Konstantin i gang en bevegelse for å smelte sammen alle religioner. Han lot de forskjellige sekter og trosretninger beholde sine mange motstridende oppfatninger, mens de måtte være enige om noen få hovedpunkter, akkurat som det er med de felleskirkelige bevegelser i dag. Bevegelsens formål var å fremme en politisk solidaritet og en religiøs ensartethet. Bare de sanne kristne motsto den, for de visste at de frafalne kristne som lot seg smelte sammen med hedendommen og ga etter for den statsdrevne kampanjen for religiøs enhet, hadde krenket Jehovas ord: «Gå ikke i et ulikt åk med de vantro. For hva har rettferdighet og lovløshet å gjøre med hverandre? Eller hva fellesskap har lys med mørke? Eller hva samklang er det mellom Kristus og Bélial? Eller hva lodd og del har en trofast med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For vi er den levende Guds tempel; akkurat som Gud sa: ‘Jeg skal bo blant dem og gå blant dem, og jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.’ ‘«Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut,» sier Jehova, «og slutt å røre det som er urent,»’ ‘«så skal jeg ta dere inn.»’» Da skal Jehova være vår Far og vi hans sønner, men ikke ellers. — 2 Kor. 6: 14—18, NW.

Jehovas teokratiske organisasjon i dag

 1, 2. Ved hvilke anledninger unnlot Korah, Miriam, Aron, israelittene og den blandede hop å vise verdsettelse av den teokratiske ordning?

KORAH verdsatte den ikke. Det var ikke alltid Miriam og Aron verdsatte den. Israelittene i ørkenen unnlot ofte å verdsette den. Den blandede hop av ikke-israelitter som var med dem, verdsatte den ikke alltid. Akan sluttet å verdsette den. Det samme gjorde kong Saul. Og kong Ussias. De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid verdsatte den absolutt ikke, likså lite som våre dagers presteskap verdsetter den.

² Da Korah og hans følgesvenner i ørkenen ønsket å heve seg opp til å bli prester og anklaget Moses og Aron for at de tiltok seg for mye, viste de at de ikke verdsatte den teokratiske organisasjon. Jorden oppslukte dem. (4 Mos. 16: 1—33) Da Miriam og Aron talte ille om Jehovas tjener Moses, unnlot de en kort stund å verdsette den teokratiske organisasjon, og fikk en streng irettesettelse av Herren, men fikk atter Guds gunst da de utholdt irettesettelsen. (4 Mos. 12: 1—15). Da israelittene fra tyve år og derover nektet å dra inn i Løftets land fordi speiderne meldte at det fantes kjemper der, gjorde de opprør mot den teokratiske organisasjon og viste mangel på tro på den store Teokrat Jehova. Som en følge av dette døde de i ørkenen og fikk ikke komme inn i Løftets land i det hele tatt. (4 Mos. 13: 25—33; 14: 1—38) Da den blandede hop som hadde fulgt med israelittene ut av Egypt, krevde å få kjøtt å spise og klagde på den manna Jehova skaffet til veie og begynte å så misnøye, da viste de at de manglet verdsettelse av den teokratiske ordning, og de førte en pest over seg selv og andre. — 2 Mos. 12: 38; 4 Mos. 11: 4—34.

 3. På hvilke måter viste Akan, kong Saul, kong Ussias og de skriftlærde og fariseerne at de var uteokratiske, og hvordan viser kristenhetens presteskap det samme i dag?

³ Da Akan i sin griskhet tok ting som var blitt forbannet, da kong Saul overtok prestelige plikter, da kong Ussias overmodig tiltok seg det aronittiske presteskaps tjeneste, da viste de alle at de ikke forsto og respekterte Jehovas teokratiske organisasjon. (Jos. 6: 17—19; 7: 1, 19—25; 1 Sam. 13: 9—14; 2 Krøn. 26: 16—21) De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid var også uteokratiske, for de erstattet Guds ord med menneskers vedtekter, og forkastet Jesus Messias. (Matt. 15: 1—9; Joh. 19: 13—18) I dette stykke var de et bilde på kristenhetens presteskap, som forkaster Bibelen og underviser i menneskelagde lærer og trosbekjennelser og allierer seg med denne verdens politiske makter i stedet for å støtte Kristus, den innsatte konge. De nekter å se tegnet på at han er satt på tronen i himmelen, og i særlig grad lukker de øynene hardt til for den del av tegnet som har å gjøre med den synlige teokratiske organisasjon som Jehova skulle opprette for å bruke den nå i denne gamle verdens siste dager, som forutsagt: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt eiet han eier.» — Matt. 24: 45—47, NW.

 4. Hvilket prinsipp er det de ærgjerrige glemmer, og hvilke synlige teokratiske ordninger har eksistert og gjør det fremdeles?

⁴ De som ikke verdsetter den teokratiske ordning, men trenger seg fram for å få personlig makt og opphøyelse, glemmer det prinsipp som framholdes i Salme 75: 6—8 (KJ): «Oppløft ikke eders horn i det høye; tal ikke med stiv nakke. For forfremmelse kommer hverken fra øst eller fra vest eller fra sør. Men Gud er dommeren; han fornedrer en og opphøyer en annen.» Det synlige hovedkvarter i Guds forbilledlige teokratiske organisasjon Israel ble omtalt som om det lå «i det ytterste nord». (Sl. 48: 3; Es. 14: 13) Den rette forfremmelse skulle derfor hverken komme fra øst eller vest eller sør, men fra Jehova gjennom hans kanal. Han arbeidet gjennom den ene teokratiske