Jehovas teokratiske organisasjon i dag
1, 2. Ved hvilke anledninger unnlot Korah, Miriam, Aron, israelittene og den blandede hop å vise verdsettelse av den teokratiske ordning?
KORAH verdsatte den ikke. Det var ikke alltid Miriam og Aron verdsatte den. Israelittene i ørkenen unnlot ofte å verdsette den. Den blandede hop av ikke-israelitter som var med dem, verdsatte den ikke alltid. Akan sluttet å verdsette den. Det samme gjorde kong Saul. Og kong Ussias. De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid verdsatte den absolutt ikke, likså lite som våre dagers presteskap verdsetter den.
2 Da Korah og hans følgesvenner i ørkenen ønsket å heve seg opp til å bli prester og anklaget Moses og Aron for at de tiltok seg for mye, viste de at de ikke verdsatte den teokratiske organisasjon. Jorden oppslukte dem. (4 Mos. 16: 1—33) Da Miriam og Aron talte ille om Jehovas tjener Moses, unnlot de en kort stund å verdsette den teokratiske organisasjon, og fikk en streng irettesettelse av Herren, men fikk atter Guds gunst da de utholdt irettesettelsen. (4 Mos. 12: 1—15). Da israelittene fra tyve år og derover nektet å dra inn i Løftets land fordi speiderne meldte at det fantes kjemper der, gjorde de opprør mot den teokratiske organisasjon og viste mangel på tro på den store Teokrat Jehova. Som en følge av dette døde de i ørkenen og fikk ikke komme inn i Løftets land i det hele tatt. (4 Mos. 13: 25—33; 14: 1—38) Da den blandede hop som hadde fulgt med israelittene ut av Egypt, krevde å få kjøtt å spise og klagde på den manna Jehova skaffet til veie og begynte å så misnøye, da viste de at de manglet verdsettelse av den teokratiske ordning, og de førte en pest over seg selv og andre. — 2 Mos. 12: 38; 4 Mos. 11: 4—34.
3. På hvilke måter viste Akan, kong Saul, kong Ussias og de skriftlærde og fariseerne at de var uteokratiske, og hvordan viser kristenhetens presteskap det samme i dag?
3 Da Akan i sin griskhet tok ting som var blitt forbannet, da kong Saul overtok prestelige plikter, da kong Ussias overmodig tiltok seg det aronittiske presteskaps tjeneste, da viste de alle at de ikke forsto og respekterte Jehovas teokratiske organisasjon. (Jos. 6: 17—19; 7: 1, 19—25; 1 Sam. 13: 9—14; 2 Krøn. 26: 16—21) De skriftlærde og fariseerne på Jesu tid var også uteokratiske, for de erstattet Guds ord med menneskers vedtekter, og forkastet Jesus Messias. (Matt. 15: 1—9; Joh. 19: 13—18) I dette stykke var de et bilde på kristenhetens presteskap, som forkaster Bibelen og underviser i menneskelagde lærer og trosbekjennelser og allierer seg med denne verdens politiske makter i stedet for å støtte Kristus, den innsatte konge. De nekter å se tegnet på at han er satt på tronen i himmelen, og i særlig grad lukker de øynene hardt til for den del av tegnet som har å gjøre med den synlige teokratiske organisasjon som Jehova skulle opprette for å bruke den nå i denne gamle verdens siste dager, som forutsagt: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt eiet han eier.» — Matt. 24: 45—47, NW.
4. Hvilket prinsipp er det de ærgjerrige glemmer, og hvilke synlige teokratiske ordninger har eksistert og gjør det fremdeles?
4 De som ikke verdsetter den teokratiske ordning, men trenger seg fram for å få personlig makt og opphøyelse, glemmer det prinsipp som framholdes i Salme 75: 6—8 (KJ): «Oppløft ikke eders horn i det høye; tal ikke med stiv nakke. For forfremmelse kommer hverken fra øst eller fra vest eller fra sør. Men Gud er dommeren; han fornedrer en og opphøyer en annen.» Det synlige hovedkvarter i Guds forbilledlige teokratiske organisasjon Israel ble omtalt som om det lå «i det ytterste nord». (Sl. 48: 3; Es. 14: 13) Den rette forfremmelse skulle derfor hverken komme fra øst eller vest eller sør, men fra Jehova gjennom hans kanal. Han arbeidet gjennom den ene teokratiske organisasjonen, ikke gjennom flere. Da tiden var inne, ble den erstattet med en ny ordning, og Kristus ga «gaver i form av mennesker» til en ny synlig teokratisk organisasjon. Disse menneskene tjente i forskjellige stillinger i den ene teokratiske ordning. De ble innsatt i sine stillinger av Jehova, og de var alle sammen forent i bare det ene håp, den ene tro og den ene dåp. Denne synlige teokratiske organisasjon hadde ikke noe felleskirkelig ved seg. (Ef. 4: 4—13, NW) Etterat apostlene og deres medarbeidere var døde, trådte det fram mennesker som var lik ulver, som forutsagt, og de splittet hjorden i forskjellige sekter og sprengte den synlige organisasjon. (Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Pet. 2: 1) Nå i vår tid er den synlige teokratiske organisasjon blitt gjenopprettet ved at «den tro og kloke slave» er blitt innsatt.
«DEN TRO OG KLOKE SLAVE»
5. Hva er betydningen av uttrykkene «slave» og «tjenestefolk», slik de brukes i Matteus 24: 45?
5 «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» Slaven og tjenestefolkene er de samme personene; de er bare sett fra forskjellige synsvinkler. Under uttrykket «slave» blir Kristi salvede etterfølgere i vår tid betraktet som en klasse, en slave eller tjener som er sammensatt av mange individer. Det er Gud selv som fortolker det slik: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» (Es. 43: 10) Legg merke til at mange vitner blir kalt én tjener. Under uttrykket «tjenestefolk» blir de som utgjør slave-klassen, betraktet som enkeltpersoner. De blir omtalt som en «gruppe av tjenere» i Lukas 12: 42 (NW). Murdocks oversettelse fra den syriske versjon bruker også ordet «tjenestefolk» i Matteus 24: 45, og en annen oversettelse fra den syriske versjon, av A. S. Lewis, gjengir ordet med «kamerater», det vil si, slave-kamerater. De er slaver i Guds husstand, og i egenskap av en forent klasse eller et forent samfunn blir de kalt «den tro og kloke slave». Og når en del av tjenestefolkene blir onde og begynner å slå sine medslaver, blir disse ugjerningsmennene den forutsagte «onde slave»-klasse. — Matt. 24: 48—51, NW.
6. Hvilke forskjellige måter blir Kristi salvede etterfølgere betraktet på i Matteus 24: 45—51 og Matteus 25: 14—30, og hva blir vist ved at den «tro og kloke slave» bare er én?
6 Matteus 24: 45—51 viser de tjenesteprivilegier som blir gitt til de trofaste som klasse betraktet, og den straff som blir tilmålt de utro som klasse betraktet. Matteus 25: 14—30 viser hvordan Herren handler med trofaste og utro slaver som enkeltpersoner. Som enkeltpersoner må enhver streve etter å holde mål med Mesterens krav. Forent som en trofast gruppe av slaver utgjør de en synlig teokratisk organisasjon, og i den lignelse av Jesus som vi her behandler, blir de billedlig framstilt som en «tro og klok tjener». Denne sammensatte slave-klasse må sørge for at den forsyner alle sine individuelle medlemmer, tjenestefolkene, med det de trenger. Før Herren, Kristus Jesus, kommer, må den forsyne alle sine medlemmer med «mat i rette tid.». Man bør også legge merke til at Gud ikke har flere «kloke slave»-klasser eller flere teokratiske organisasjoner som arbeidet er delt mellom. «Er Kristus blitt delt?» Nei! Det er «ett legeme». — 1 Kor. 1: 13; 12: 12, 13.
7. Hvem er det kjensgjerningene viser er «den tro og kloke slave»?
7 Men igjen spør vi: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?» I 1878, førti år før Herrens komme til templet for å holde dom, var det en gruppe oppriktige innvigde kristne som hadde brutt ut fra de hierarkiske og prestelige organisasjoner og som prøvde å komme tilbake til den sanne kristendom, den kristendom som ble praktisert av de første kristne før de fordervelige ulvene herjet og ødela hjorden etter apostlenes død. De satte i gang en kampanje for å bringe grunnsannhetene fram i lyset igjen, så de åndelig uthungrede kunne nære seg på dem, for å sette disse sannheter i stedet for de hedenske læresetninger som den frafalne kristenhet hadde antatt. Det var den rette tid for en slik åndelig mat, for veien skulle beredes før Kristus kom til templet for å holde dom. (Mal. 3: 1; 4: 5, 6) Denne gruppe av trofaste bibelstudenter begynte å utgi The Watchtower [Vakttårnet], som den gang het «Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence» [Sions vakttårn og forkynner av Kristi nærvær]. I dets første nummer, juli 1879, ble det erklært at dets formål var å forsyne den «lille hjord» med «mat i rette tid». Kjensgjerningene viser at det gjorde dette fra 1879 av. I 1884 dannet de en korporasjon som forretningsmessig eller lovmessig skulle representere samfunnet av vitner eller ordets tjenere. Fram til i dag har denne korporasjon, Watch Tower Bible & Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap], blitt brukt som forlegger for og til å lede og samordne den forkynnelsesvirksomhet som blir utført av samfunnet av vitner jorden over. Da Kristus kom for å holde dom i 1918, fant han noen som var knyttet til denne gruppen, som trodde at Herren var sen med sitt komme, og de undertrykte sine medslaver i Kristus. De ble forkastet som den «onde slave»-klassen. De som trofast tjente Gud, ble identifisert som «den tro og kloke slave»-klassen.
8. Hvilken forfremmelse blir denne tro slave-klasse til del?
8 Hva bestemmer Herren i forbindelse med den kloke slave? «Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt det han eier.» Før sin forfremmelse arbeider slaven bare for Herrens tjenestefolk eller gruppe av tjenere, for å gi dem deres åndelige mat i rette tid. Nå får slaven mye mer å gjøre, fordi han har vært trofast i denne ene tjeneste. I lignelsen om talentene blir det vist at de enkelte slaver enten blir lønnet med flere privilegier, hvis de er trofaste, eller blir fratatt alle privilegier, hvis de er utro, og i denne lignelsen som har med hele klasser å gjøre, blir det på lignende måte vist at den tro og kloke slave-klassen blir satt over alt det herren eier, mens den onde slave-klassen blir fullstendig forkastet. Engang var den kloke slave bare ansvarlig for å gi mat til de salvede lemmer på Kristi legeme, men nå må den ta på seg følgende oppdrag: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Matt. 24: 14, NW.
9. Hvem er innbefattet i «alt det han eier», hvilket økt ansvar betyr dette for slaven, og hvordan sørger han for det?
9 Den blir betrodd alle Rikets interesser på jorden, og en av de viktigste av dem er den flom av nye sannheter som kommer fram som følge av at mange profetier blir oppfylt. Budskapet blir rikere og mer fullstendig, mer aktuelt for den kritiske tid vi lever i og mer virkningsfullt når det gjelder å atskille menneskene i de forskjellige nasjoner så de enten kommer i fårenes eller i gjetenes klasse. De får som nå blir samlet inn, er Herrens «andre får». De er hans eiendom, og etter som den kloke slave skal ta seg av alt hva herren eier, må denne trofaste salvede klasse utvide sitt program for matutdeling så den ikke bare kan forsyne tjenestefolkene, men også disse «andre får» med «deres mat i rette tid». (Joh. 10: 16) Den kloke slave gjør trofast dette. Gjennom sitt lovmessige redskap, Selskapet Vakttårnet, skaffer han til veie åndelig mat i trykt form, arrangerer møter, organiserer tjenestevirksomhet, sender ut særlige reisende representanter og misjonærer, arrangerer store sammenkomster og sørger på mange andre måter for det som trengs forat tjenestefolkene og de andre får kan bli næret og styrket og på en effektiv måte bli ledet til samlet aksjon til Jehovas pris.
TING SOM BØR HUSKES
10. Hvordan handler Gud med sine jordiske tjenere, som vist i Davids tilfelle?
10 Jehova Gud handler med sitt folk som en samlet tjenerklasse. Han gir ikke næring til hver og en av dem individuelt, og han setter heller ikke en enkelt person over dem. Ingen enkelt av dem som studerer Guds ord, åpenbarer Guds vilje eller fortolker hans ord. (2 Pet. 1: 20, 21) Det er Gud som fortolker og lærer, gjennom sin fremste tjener Kristus, som igjen benytter den kloke slave som den synlige kanal, den synlige teokratiske organisasjon. David nærmet seg Gud gjennom den prestelige organisasjon som Abjatar representerte, han som hadde livkjortelen; og en tjener i våre dager må på samme måte se hen til Guds synlige organisasjon for å få betimelig åndelig mat og for å få ledelse i Rikets tjeneste. (1 Sam. 23: 6, 9—11; 30: 7, 8) Akkurat som det i lignelsen om talentene ble vist at forskjellige beløp ble betrodd til forskjellige slaver alt etter deres evner, så blir også tjenestefolkene tildelt tjenesteprivilegier etter sine evner og sin hengivenhet og sin villighet til å underkaste seg og rette seg etter den hellige ånds ledelse. Det er Jehova som gjennom Kristus setter tjenestefolkene i deres tjenestestillinger i det legeme som den kloke slave utgjør. — 1 Kor. 12: 18.
11. Hvordan viser vi verdsettelse av vårt forhold til den synlige teokratiske organisasjon, særlig i forbindelse med den åndelige mat?
11 Vi må vise vår forståelse når det gjelder dette, være klar over vårt forhold til den synlige teokratiske organisasjon og huske den skjebne som rammer dem som er lik Korah og Akan og Saul og Ussias og andre som glemte den teokratiske ordning. Har vi som enkeltpersoner fått oss tildelt den oppgave å skaffe maten til det åndelige bord? Har vi ikke? La oss da ikke prøve å overta slavens plikter. Vi bør spise og fordøye og oppta i oss det som blir satt fram for oss, uten å vende oss bort fra enkelte deler av maten fordi den kanskje ikke passer vår åndelige smak. De sannheter vi skal kunngjøre, er dem som er lagt fram gjennom den «kloke slave»-organisasjon, ikke enkelte personlige meninger som er i strid med det slaven har skaffet til veie som mat i rette tid. Det er Jehova og Kristus som leder og irettesetter slaven etter som det trengs, ikke vi som individer. Hvis det er et punkt vi ikke kan forstå med det samme, bør vi fortsette å prøve å fatte det, i stedet for å motsi og forkaste det og formastelig innta den holdning at det nok er mer sannsynlig at vi har rett enn at den kloke slave har det. Vi bør saktmodig vandre sammen med Herrens teokratiske organisasjon og vente på ytterligere klargjøring, i stedet for å stoppe opp så snart det kommer fram en tanke som ikke faller i vår smak, og så begynne å vri og vrenge på saken og komme med vår kritikk og våre meninger som om de skulle være mer verdt enn den åndelige mat slaven har skaffet til veie. De som er teokratiske vil verdsette Herrens synlige organisasjon og ikke være så tåpelige at de stiller sin egen menneskelige tankegang og oppfatning og sine egne personlige følelser opp mot Jehovas kanal.
12. Med hvilken innstilling kan vi motta det slaven tilveiebringer, i betraktning av våre tidligere erfaringer?
12 Nå kan noen spørre: Burde vi ta imot den mat som blir skaffet til veie gjennom den kloke slave, som om den kom fra Herren og er sann, eller burde vi vente med å godta den til vi har prøvd det for oss selv? Hvis vi har fått vår nåværende forståelse av Bibelen ved å ta til oss mat ved det bord som er dekket av slaven, hvis vi derved er blitt frigjort fra falske læresetninger og oppbygd i den rene og ubesmittede tilbedelse av Gud og derved har fått et håp om å bli med i den nye verden, da bør vi ha en viss tillit til det slaven skaffer til veie. Når vi har fått næring så vi kunne vokse fram til vår nåværende åndelige styrke og modenhet, blir vi da plutselig gløggere enn den som skaffet oss næringen, så vi kan forlate den opplysende veiledning fra den organisasjon som har tatt seg moderlig av oss? «Forlat ikke din mors lære.» (Ordspr. 6: 20—23) Og hvis den himmelske Far ikke ville gi en stein eller en orm eller en skorpion til et barn som ba ham om et brød eller en fisk eller et egg, skal vi da ta den åndelige mat han tilveiebringer gjennom slaven, i hendene våre som om vi kunne bli truffet av en stein eller bitt av en orm eller stukket av en skorpion? (Matt. 7: 7—11; Luk. 11: 9—13) Skal vi, hver gang det kommer noe nytt, motta det med tvil og mistanke? «Den som tviler, er lik en bølge på hav som drives og jages av vinden. Og ikke må et slikt menneske tenke at han vil få noe av Herren [Jehova, NW].» (Jak. 1: 6, 7, LB) Selv i Berøa var de slik at de først «tok imot ordet med all godvilje», og deretter gransket de «daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Dette var den første virkelige kontakt de i Berøa hadde med Paulus’ forkynnelse, men likevel tok de beredvillig imot den og studerte deretter for seg selv de ting i Skriften som støttet hans forkynnelse. Hvor mye mer beredvillig kan da ikke vi ta imot det slaven tilveiebringer! I motsetning til dem i Berøa har vi gjort mange erfaringer med de dyrebare ting slaven har tilveiebrakt. Når vi har fått disse matforsyninger, prøver vi for oss selv hvor bibelske de er for å tilegne oss budskapet, men i en saktmodig og tillitsfull ånd og ikke med en stridbar innstilling.
DET TÅPELIGE VED SPEKULASJONER
13. Hvorfor har noen for vane å spekulere og framsette teorier?
13 Det er noen som ser ut til å ha en forkjærlighet for spekulasjoner. De elsker å være samtalens midtpunkt og pleier i små grupper å dosere sine teorier om når eller hvordan dette eller hint kommer til å skje. Det er ikke sikkert de er opprørske med vilje når det gjelder det slaven tilveiebringer, men de orker ikke tanken på bare å kunne tilby det slaven alt har skaffet til veie. Hvordan kan de skinne personlig hvis de bare reflekterer det alle andre av Jehovas vitner reflekterer? Så leter de da etter noe som er mer sensasjonelt, etter noe «nytt lys» som de kan blende troskyldige tilhørere med. Mens de med sine nye teorier gir næring til dem som med åpen munn står og hører på, gir tilhørerne næring til de spekulatives ego ved sin spente oppmerksomhet. Når en annen begynner å snakke og kommer i sentrum for oppmerksomheten, vil en som har det med å servere slike spekulasjoner, snart miste interessen for samtalen og vandre videre. De som elsker å spekulere, kan nok innrømme at noen av deres tidligere teorier ikke var riktige, men de viser ikke at de har lært noe av disse feil ved å la være å sette fram nye teorier. Deres lengsel etter å bli betraktet som selvstendige og dype tenkere er sterkere enn deres ønske om å være teokratiske.
14. Hva påstår noen av dem som kommer med spekulasjoner, men hva gjør deres innbilskhet dem blinde for?
14 Noen av disse spekulerende individene er mer opprørske enn andre, og hevder på en skråsikker måte ting som er i strid med det den kloke slave har tilveiebrakt. Derved opphøyer de seg over den kanal Herren har opprettet. De påstår at den teokratiske organisasjon ikke alltid har hatt rett, og at de engang hadde idéer som organisasjonen forkastet, men som den nå lærer. De vil derved antyde at deres nåværende teorier også kommer til å bli antatt med tiden. De nevner aldri de utallige spekulasjoner som de tidligere har framsatt og som aldri er blitt godtatt. Det ville ødelegge deres bestrebelser på å få andre til å sluke deres nåværende idéer. Det de i sin innbilskhet er blinde for, er at den synlige teokratiske organisasjon aldri har gjort krav på å være ufeilbarlig, at den vet at budskapet til stadighet vil bli renset ved at feilaktige tanker fjernes, at den venter at nye sannheter skal komme fram etter hvert som flere profetier blir oppfylt, at lyset vil skinne klarere og klarere til det er høylys dag og at avklaringen vil komme gjennom den kloke slave og ikke gjennom individer som driver med spekulasjoner for å opphøye seg selv. (Ordspr. 4: 18; Es. 6: 5—7; Mal. 3: 1—3) Dette er en prosess som stadig foregår, for slaven skulle «fortsette å gi dem deres mål av matforsyninger til rette tid». (Luk. 12: 42, NW) Det er utvilsomt noen som har idéer som ikke blir offentliggjort før senere. Det kan ha vært forhastet å offentliggjøre dem på et tidligere tidspunkt, det ville ikke vært «i rette tid». Vent på Herren.
15. Hvilken skade kan ugrunnede spekulasjoner forårsake, og hvordan vil de som er teokratiske, reagere?
15 Men enten de nå driver på med sine spekulasjoner i opprørskhet eller bare i tankeløshet, så kan de gjøre skade. De setter seg i fare for å bli oppblåst med en følelse av betydningsfullhet, eller de kan få noen som er svake i troen, til å snuble. De kan forhindre at alle er av samme sinn og at alle ser tingene på samme måten. De retter oppmerksomheten mot skapningen i stedet for mot Skaperen og hans synlige organisasjon. Deres ugrunnede spekulasjoner kan utbre seg, reise spørsmål og tvil og sette den harmoniske virksomhet i fare. De som er teokratiske, vil sky spekulasjoner og slike som lanserer dem. De vil drikke rikelig av sannhetens vann og ikke tilgrumse det med oppblåste personlige meninger og spekulasjoner. Ved at alle drikker det samme sannhetens vann, vil alle ha det samme syn, arbeide skulder ved skulder og marsjere side om side inn i den nye verden, mens de alle går i takt med «den tro og kloke slave». De som har det med å spekulere og brygge sammen sine egne yndlingsteorier og dekker til sitt eget lille åndelige bord, eller som sitter ved Herrens bord, men har sine egne små matfat ved siden av som de prøver å få andre til å smake på, det er de som er ute av takt med den teokratiske organisasjon, selv om de i blind innbilskhet tror det er slaven og tjenestefolkene og de andre får som går i utakt.
16. Hvilken bibelsk veiledning, som vi bør gi akt på, blir oversett av dem som har det med å spekulere?
16 Slaven og tjenestefolkene og de andre får går i takt med hverandre og med Gud og Kristus. De går ikke i utakt, og de ville ikke engang tenke på å gjøre noen forandring for å komme i takt med noen få selvopphøyde individer som overser de råd Bibelen gir i denne saken. «Hvis det er en som lærer en annen lære og ikke retter seg etter vår Herre Jesu Kristi sunne ord, og heller ikke etter den lære som er i samsvar med gudhengivenheten, da er han oppblåst av stolthet og forstår ingenting, men han er åndelig syk for stridsspørsmål og diskusjoner om ord. Fra disse ting oppstår det misunnelse, strid, ukvemsord, ond mistanke, heftige diskusjoner om bagateller mellom mennesker som er fordervet i sinnet og har mistet sannheten.» «Vokt det som er deg betrodd, så du vender deg bort fra tomt snakk som krenker det hellige, og fra motsigelsene fra det som falskelig kalles ‘kunnskap’. For å kunne stille til skue en slik kunnskap, har noen veket bort fra troen.» «Fortsett å ha som mønster de sunne ord som du hørte av meg, med den tro og kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus.» «Fortsett å minne dem på dette, og pålegg dem overfor Gud at de ikke skal strides om ord, noe som er helt unyttig, fordi det fører til fall for dem som hører på. Men sky tomt snakk som krenker det hellige, for de vil gå videre i større og større ugudelighet, og deres ord vil ete om seg som koldbrann.» «De nedbryter troen hos enkelte.» «Vis fra deg tåpelige og spekulative stridsspørsmål, for du vet at de framkaller strid.» Hold «øye med dem som skaper splittelser og gir grunn til snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem». — Rom. 16: 17; 1 Tim. 1: 4, 7; 6: 3—5, 20, 21; 2 Tim. 1: 13; 2: 14, 16—19, 23—26; Titus 3: 9—11, NW.
HVORFOR VI BLANKT AVVISER FELLESKIRKELIGE BEVEGELSER
17. Hvilke to store grupper kommer kristenhetens kirker inn under, og er det noen av dem som tilveiebringer «mat i rette tid»?
17 Det er mange i kristenheten som i ergrelse vil si at Jehovas vitner tiltar seg for mye. Det var det Korah anklaget Moses for. (4 Mos. 16: 3) Ikke desto mindre viser kjensgjerningene at det er Jehovas vitner som forkynner at Riket er opprettet, og som advarer alle folkeslag om at Harmageddon nærmer seg. Deres organisasjon blir ledet teokratisk, og den frambringer den betimelige åndelige mat. Hvilken ortodoks religiøs organisasjon er det i kristenheten som tilveiebringer ny åndelig mat for denne kritiske tiden? Tilbyr ikke de ortodokse kirkesamfunnene fremdeles de samme tørre skolmene, kommer de ikke fremdeles med de samme århundregamle læresetningene, mens de enstonig og om og om igjen gjentar sine få grunnlærdommer, som de har lånt fra hedendommen? Det er virkelig slik at «deres religion er en parodi, bare tradisjoner som de har lært seg utenat». (Es. 29: 13, Mo) De liberale kirker har framsatt nye lærdommer som skal passe bedre til tiden, men deres nye tilbud passer ikke til evangelieforkynnelse. I stedet underminerer de Bibelens autoritet ved å forkaste den som myter og legender, som noe som i beste fall bare er god litteratur, og de tilbyr vitenskap og utviklingslære, psykologi og psykiatri, i et forsøk på å være populære i en materialistisk sivilisasjon. Gud sier rett ut at kristenhetens «bord er fulle av vemmelig spy». En sterk åndelig hunger rår blant dem. For en kontrast det er mellom den tilstand deres tilhengere befinner seg i og den Jehovas vitner befinner seg i! — Es. 28: 8; 65: 13—15; Jer. 2: 13; Amos 8: 11, 12.
18. Hva bør huskes av dem som fordømmer likefrem tale og sier at den er et utslag av intoleranse?
18 Ved å sette gammelt hedenskap eller moderne filosofi i stedet for de sannheter som finnes i Bibelen, har kristenhetens religioner vist seg å være et sidestykke til det frafalne Israel, som bekjente seg for å være Jehovas folk: «En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel kjenner intet, mitt folk forstår intet.» (Es. 1: 3) De utsetter seg for en sviende fordømmelse, og når de får den, skriker de opp om intoleranse. Men sier ikke Gud selv her at de har mindre forstand enn en okse og et asen? Hans ord kaller dem «stumme hunder» og «grådige hunder». Kristus Jesus kalte dem dårer og løgnere og Djevelens barn. Sarkasme og hån og spott blir brukt mot de falske religionsdyrkere. Legg merke til hva Job sa til noen av dem: «Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm! Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!» Et annet eksempel på spottende ironi har vi i det Elias sa til falske tilbedere da deres gud ikke ga svar etterat de i timevis hadde ropt på ham: «Rop høyere! Han er jo Gud; han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise; kanskje han sover — så vil han vel våkne.» (1 Kong. 18: 21—28; Job 12: 2, 7, 8; 26: 2, 3; Es. 56: 10, 11; Matt. 23: 17; Joh. 8: 44) Dette burde stoppe munnen på dem som opphisset raser imot Jehovas vitner fordi de taler rett ut om de falske religioner. Hvis de fordømmer slik likefram tale, må de også fordømme Bibelen og Gud selv!
19. Hvorfor kan altså en kristen ikke slutte seg til en felleskirkelig bevegelse, og hva måtte han stilltiende tolerere om han gjorde det?
19 Alt det foregående viser tydelig at de kristne ikke kan slutte seg til felleskirkelige bevegelser. De kan ikke det mer enn Abel kunne gå sammen med Kain, eller Israel med Egypt eller med kanaanittene, eller Jesus med de skriftlærde og fariseerne og sadduseerne eller de første kristne med Konstantins sammensmelting av hedendommen og den frafalne kristendom. Om en kristen slutter seg til den felleskirkelige hjord, vil det innebære at han må tolerere hedenske læresetninger under en kristelig etikett, tolerere læren om en treenig Gud, tolerere påstander om at Gud djevelsk piner sjeler i ildsjøer, tolerere den gudsbespottelse at Gud for penger vil slippe lidende sjeler ut av en brennende skjærsild, tolerere bingospill som arrangeres av kirkene, tolerere det syn at Jesus ikke var Messias, men en svindler, tolerere den djevelske utviklingslæren, tolerere prestenes hykleri og innblanding i politikken, tolerere religiøs krigshissing og feltpresters velsignelse av kristne som dreper kristne — og så videre og så videre. Det ville bli en endeløs strøm av gudsbespottelser som den kristne ville være nødt til å tolerere i stillhet. Han ville bli nødt til å se gjennom fingre med synd, lukke øynene for uretten, stoppe igjen ørene for gudsbespottelsen og lamme tungen for stilltiende å tolerere det onde. Av frykt for å støte mennesker i ord eller gjerning ville han støte Gud ved at han i toleransens navn tolererte enhver satanisk snare som kom i hans vei. Han ville være altfor uskikket og skitten for Jehovas tjeneste, og følgende ordspråk ville passe på ham: «Hunden har vendt seg til sitt eget spy, og purka som ble badet, har igjen veltet seg i søla.» Hvis vi vender tilbake til denne verdens urenhet etter å være blitt skilt ut og renset fra den, ville det gjøre oss uverdige til å motta mer barmhjertighet fra Jehova. (Hebr. 10: 26; 2 Pet. 2: 20—22; Åpb. 18: 4, NW) La oss derfor ved Jehovas ufortjente godhet verdsette den synlige teokratiske organisasjon som han har opprettet i vår tid, og holde fast på den.