Gud respekterer familieordningen

NÅR et barn er blitt født, hører en ofte familiens venner og slektninger si: «Han er sin fars uttrykte bilde!» eller: «Det er som å se moren!» Likheten er ikke alltid så påfallende hva utseendet angår, men blir ofte tydelig etter hvert som barnet utvikler sin personlighet. Ja, det er på samme måte nå som det var på Adams tid. Bibelen sier at Adam «fikk en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde; og han kalte ham Set». — 1 Mos. 5: 3.

Jehova Gud har vært svært konsekvent i spørsmål som gjelder foreldreverdigheten og foreldrenes rettigheter. Han har gitt menneskene evnen til å frambringe barn «i sin lignelse, etter sitt bilde», noe som er et stort privilegium. Han tillater dessuten foreldre å oppdra sine barn slik de ønsker. Trass i at noen foreldre har forsømt sine barn, og at noen til og med har lært dem å kjempe mot Gud, har han ikke tatt barna fra dem og gitt noen andre i oppdrag å sørge for dem.

Dette er en rettferdig ordning, som understreker at Gud viser stor overbærenhet. Ingen foreldre kan med rette påstå at Gud har fratatt dem retten til å oppdra sine barn slik som de har ønsket. Og ingen foreldre som har unnlatt å lære sine barn Guds prinsipper, kan med rette beklage seg over de bekymringer som barnas dårlige oppførsel gir dem. Foreldre som forsømmer sine plikter, kan ikke komme utenom det prinsipp at «en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam». — Ordspr. 29: 15.

Små barn er ikke syndfrie

Selv om alle barn arver noen ønskverdige egenskaper fra sine foreldre, arver de også egenskaper som ikke er ønskverdige. Alle er uten unntagelse født syndige, fordi deres første far var ulydig og derved ødela sitt gode forhold til Gud. Bibelen sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Rom. 5: 12.

Fordi Adam syndet, noe som vil si at han ’forfeilet det mål’ Guds fullkomne normer stilte opp for ham, og ikke nådde opp til Guds herlighet, som han kunne ha gjenspeilet, kunne han ikke gi sine barn fullkommenhet. Hele menneskeslekten ble berørt av dette. «For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet. — Rom. 3: 23, NW.

Takket være Guds ufortjente godhet kan Kristi gjenløsningsoffer fjerne den synd et menneske er født i. Vedkommende må naturligvis være så gammel at han selv kan godta Guds foranstaltning. Men hva med barn som ennå ikke er så gamle at de kan ha en slik tro? De er ikke syndfrie. Salmisten David sa: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Sl. 51: 7) Hvordan handler så Gud med små barn? Han handler med dem gjennom familieordningen. Hvorfor? Og hvordan virker dette prinsippet?

Jehova tror på familieordningen og har gjort familien til den grunnleggende enhet i det jordiske samfunn. Det er han som har gitt familien dens plass, betydning og funksjon. Han er den Far «som enhver familie i himmelen og på jorden har å takke for sitt navn». (Ef. 3: 15, NW) Han gir familien verdighet og status. Faren er familiens overhode, og moren er hans hjelper, og Gud har pålagt disse to det ansvar å oppdra barna.

Foreldrene ansvarlige for barna

Små barn som ennå ikke har nådd ansvarlig alder, er nesten i ett og alt et produkt av foreldrene ved arv og ved den opplæring foreldrene har gitt dem, og det miljø de har skapt for dem. Gud holder følgelig foreldrene ansvarlige til barna når den alder da de selv er ansvarlige for sine avgjørelser og handlinger.

Det foreldrene gjør med hensyn til sitt forhold til Gud, berører derfor hele familien. Gud trekker foreldrene til ansvar for det deres mindreårige barn foretar seg, akkurat som verdslige lover gjør. Hvis et barn for eksempel forvolder skade på andres eiendom, kan faren regne med at politiet kommer og ringer på døren og forlanger at han skal betale for skaden. Hvorfor skulle ikke da også Gud kunne holde foreldrene ansvarlige for det deres små barn gjør?

Vidtrekkende resultater av foreldrenes opplæring

Det rette eller gale foreldre gjør, og den rette eller urette måten de oppdrar sine barn på, kan få følger ikke bare for barna, men også for barnas barn og deres barn igjen. Når for eksempel den generasjon som tar hånd om verdens anliggender, får i stand krig, har det stor innvirkning på de framtidige generasjoner, noe vi har sett i tilfellet med de to verdenskrigene og de følgene de har fått.

Fordi Gud har gitt foreldrene rett til å oppdra barna uten at han griper inn, kan han si hva resultatet vil bli for foreldre som følger hans lover, og for foreldre som ikke gjør det. Han sa til Moses: «Jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW], som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud.» (2 Mos. 20: 5, 6) Barn som blir oppdratt på en gal måte, vil så godt som sikkert komme til å gjøre gale ting og måtte lide for det.

Abraham er et eksempel på et familieoverhode som holdt seg til Guds vei og lærte sine barn å være lydige mot Gud. Dette viste seg å være til velsignelse for hans etterkommere i lange tider. — 1 Mos. 18: 19; 5 Mos. 4: 37.

Da Abrahams etterkommere senere vendte seg til avgudsdyrkelse og andre onde ting, ble de imidlertid ført i fangenskap av fiendtlig innstilte nasjoner. Ja, helt fra fangenskapet i Babylon og fram til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e. Kr. var jødene underlagt hedenske verdensmakters herredømme, først Babylons og deretter Perserrikets, Hellas’ og Romerrikets herredømme. Jødene måtte i mange generasjoner lide for sine forfedres synder.

Dette prinsippet holdt stikk blant hedenske nasjoner også. De menneskene som tok avstand fra tilbedelsen av Noahs Gud, Jehova, og begynte å bygge Babels tårn, ble splittet i en rekke språkgrupper, og fra disse oppsto det forskjellige nasjoner. Deres etterkommere innså senere at de var «utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden». (Ef. 2: 12) Det er bare de som har vendt om fra sine fedres dårlige ferd og tatt avstand fra hedenske religioner, som har lært Gud å kjenne og begynt å tilbe ham.

Det som skjedde med kana’anittene, viser at små barn blir dømt sammen med sine onde foreldre. Fordi kana’anittene i lange tider hadde ført et høyst fordervet liv, ble deres små barn på Guds befaling drept sammen med dem da israelittene inntok landet. — 5 Mos. 7: 1, 2.

Alt dette viser at hvorvidt Gud tilskriver små barn i en familie fortjenstfullhet, avhenger av hvilket forhold foreldrene står i til Gud. Kreves det så noe av foreldrene foruten at de skal tilbe den sanne Gud, Jehova? Og kreves det noe av små barn? Hva med familier hvor det bare er den ene av foreldrene som tilber Jehova og er en disippel av Jesus Kristus? Disse spørsmålene vil bli behandlet i den neste artikkelen.