Det lykkelige folks gjenfødelse
1. Hvem liker ikke at Jehova har et «folk», og hvilke forsøk er det blitt gjort på å utslette Guds folk?
SATAN Djevelen og hans jordiske organisasjon liker ikke at Jehova Gud har et «folk» på jorden som blir kalt med hans navn, og som tilber Jehova som sin Gud. Fiendene av det folk hvis Gud er Jehova, har sagt følgende til sine medsammensvorne, slik det profetisk blir uttrykt i Salme 83: 5: «Kom og la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, og Israels navn skal ikke mer kommes i hu.» Både Bibelens historiske beretning og den verdslige historie viser hvordan fiendene, innbefattet fremtredende medlemmer av det kjødelige Israel, forsøkte å utslette det åndelige Israel i det første århundre. Til tross for den voldsomme forfølgelse de ble utsatt for, og de anstrengelser deres fiender gjorde seg for å utrydde dem, overlevde dette folket av åndelige israelitter og fortsatte å være et lykkelig folk fordi den Gud de tilba og tjente, var Jehova.
2. Hvordan er det som skjedde i år 537 f. Kr., en forsikring om at Jehova til enhver tid er i stand til å redde sitt folk?
2 Ingen av Guds fiender i himmelen og på jorden kan utslette Jehovas folk. Når det har sett ut til at det har lykkes for fienden å gjøre det, har den allmektige Gud, Jehova, til og med kunnet gjenreise et helt folk! Trodde menneskene i verden i det sjette århundre før vår tidsregning at noe slikt var mulig? Hadde de hørt noe slikt før? Hadde de sett noe slikt før? Nei! Og likevel så de i år 537 f. Kr. at det akkurat som det var blitt forutsagt i Esaias 66: 7, 8, fant sted en gjenreisning, en gjenfødelse, av det folk hvis Gud den gang var Jehova. Denne Gud var i stand til å gjenta dette mirakel, og det har han også virkelig gjort. I det første århundre av vår tidsregning lot han fiendene, jøder og hedninger, slå i hjel hodet og kongen for det ’hellige folk’ av åndelige israelitter, men på den tredje dag, den 16. nisan i år 33 e. Kr., oppreiste dette folkets Gud denne kongen fra de døde og opphøyde ham og ga ham makt i himmelen. På den 50. dag etter at Jehova Gud hadde oppreist Jesus Kristus, ga han ham et nyfødt folk, det åndelige Israel, «Guds Israel», ved å utgyte sin hellige ånd over hans trofaste disipler i Jerusalem. Fiendene led fullstendig nederlag.
3. a) Hvilket folk var det Jesus siktet til i Matteus 21: 43, 45, og hvilke frukter har dette folket frambrakt? b) Hvilken innstilling har folkeslagene hatt til dette folk?
3 Det var dette folket Jesus Kristus snakket om da han sa følgende til fariseerne og yppersteprestene i Jerusalem: «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 21: 43, 45) Siden pinsedagen i år 33 e. Kr. har dette begunstigede «folk» frambrakt slike frukter ved å forkynne om Guds rike, ikke med David som konge, men med en av hans etterkommere, nemlig Jesus Kristus, som konge, han som nå er opphøyd til himmelen og sitter ved Jehova Guds høyre hånd. (Ap. gj. 2: 36; 8: 12; 14: 22; 19: 8; 20: 25; 28: 23, 30, 31) Det er denne frambringelsen av Guds rikes frukter som fører til at det ’hellige folk’ av åndelige israelitter blir hatet av alle folkeslag, ja, til og med av kristenheten. (Matt. 10: 22; 24: 9) Det er derfor ikke noe å undre seg over at de som hater Guds rike, forsøker å tilintetgjøre det folk som frambringer dets frukter!
4, 5. a) Hvem tildelte Guds folk et dødbringende slag i år 607 f. Kr., og hvem har gjort det i det 20. århundre? b) Hvordan framgikk det av uttalelser i det offisielle organ til den innvigde levning av åndsfødte kristne at de var klar over at de var Jehovas folk?
4 I år 607 f. Kr., da Jerusalem og Juda land ble lagt øde, var det det gamle Babylon, som hatet det folk hvis Gud var Jehova, som tildelte dette folket et dødbringende slag. Men i det 20. århundre av vår tidsregning, under den første verdenskrig, var det Babylon den store, den falske religions verdensrike, og dens politiske elskere, som tildelte det folk i vår tid hvis Gud er Jehova, et tilsynelatende dødbringende slag. Her var det i vår tid en levning som besto av innvigde, døpte, åndsfødte kristne som oppriktig studerte Bibelen, og som var klar over at de i åndelig forstand utgjorde et folk. I det annet nummer (nummeret for august 1879) av sitt offisielle organ gjorde de kjent at Jehova var deres Gud. På side 4 i dette nummeret står det: «Vi tror at ’Sions Vakttårn’ har JEHOVA som sin støtte, og vi vil derfor aldri tigge eller bønnfalle mennesker om støtte.» En artikkel i deres offisielle organ for 15. august 1893 viste at de var klar over hva slags folk de var. Det sto der:
5 «’I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.’ — 1 Pet. 2: 9. . . . Et slikt folk, en slik nasjon, er vi i sannhet under Kristus Jesus vår konge, og våre interesser er ene og alene sannhetens interesser angående opprettelsen av Kristi rike over hele jorden. Den framgangsmåte vi som et folk benytter, er aggressiv, og vi ser fram til at alle andre makter underordner seg fullstendig, men i motsetning til alle andre ærgjerrige makter er vårt mål . . . opprettelsen av universell fred og lykke. Ethvert lojalt medlem av dette folk er sterkt interessert. . . .» — Sidene 250 og 251 under overskriften «Et folk til eiendom».
6. Hvordan viste dette åndelige folk at det sto helhjertet på Guds rikes side?
6 Som et åndelig folk av åndelige israelitter holdt denne innvigde levning seg atskilt fra verden, akkurat som Jesus Kristus og hans 12 apostler hadde gjort. (Joh. 15: 19; 17: 14—16; Jak. 1: 27) De nektet derfor å ta del sammen med nasjonene i den første verdenskrig. De ønsket ikke å bære kjødelige våpen og erklærte at de ville være nøytrale. Gjennom sitt offisielle blad og andre av Selskapet Vakttårnets publikasjoner hadde de henledet oppmerksomheten på året 1914 som det år som ifølge Bibelen skulle avmerke enden på «hedningenes tid», da Kristi rike skulle ta makten. Det at den første verdenskrig brøt ut det året, bekreftet det de hadde kunngjort. De forkynte at alle nasjonene i denne verden deretter skulle møte sitt Harmageddon i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» og bli fullstendig tilintetgjort. Kristi rike var derfor menneskehetens eneste håp.
7. Hvilken forfølgelse førte Babylon den store over dette hellige folk, og hva trodde den til slutt at den hadde oppnådd?
7 Fordi medlemmene av den lille levning av det ’hellige folk’ av åndelige israelitter inntok et slikt standpunkt under den første verdenskrig fra 1914—1918, ble de, akkurat som Jesus hadde forutsagt i sin profeti angående avslutningen på denne tingenes ordning, ’hatet av alle folkeslag for hans navns skyld’. (Matt. 24: 3—9) Babylon den store, den falske religions verdensrike, fikk sine politiske elskere til å gå til angrep på levningen av det folk hvis Gud er Jehova. Det ble også appellert til de patriotiske følelser for å opphisse den store masse av folket og landets rettslige myndigheter. Dette ble etterfulgt av en voldsom forfølgelse. I flere land begynte myndighetene å utsette levningen for forskjellige former for undertrykkelse. Noen steder ble de internasjonale bibelstudenters virksomhet forbudt, og Selskapet Vakttårnets litteratur, som ble brukt som hjelpemiddel til studium av Jehovas Ord, ble helt eller delvis forbudt. Babylon den store trodde at den endelig hadde vunnet fullstendig seier over dette «folk hvis Gud er Jehova», da den i 1918, mot slutten av den første verdenskrig, fikk myndighetene til å idømme presidenten, sekretæren og kasereren, to medlemmer av redaksjonsstaben og tre andre ledende medlemmer av Selskapet Vakttårnet 20 års fengsel.
Et folk fødes «på én gang»
8. a) Hva hadde Babylon den store glemt da den trodde at den hadde tildelt dette folket et dødbringende slag? b) Hvilken dramatisk gjenfødelse fant sted i 1919, og hva skjedde i tiden deretter?
8 Fra Babylon den stores og dens politiske elskeres synspunkt var det «folk hvis Gud er Jehova», blitt tildelt et dødbringende slag. Men de glemte eller overså hva denne Gud hadde gjort i år 537 f. Kr. De tenkte ikke på eller trodde ikke at denne samme Gud som en endelig og fullstendig oppfyllelse av Esaias 66: 7, 8 kunne gjøre det samme igjen. Han viste imidlertid at han kunne det. Allerede året etter, det første etterkrigsåret, 1919, fikk Babylon den store og dens politiske elskere se at det «folk hvis Gud er Jehova», ble gjenfødt «på én gang», og at dets «land», dets åndelige tilstand og virksomhet, ble til «på én dag». Selskapet Vakttårnets dynamiske ledere, som var blitt falskelig anklaget, ble plutselig løslatt fra fengslet. Den internasjonale organisasjon ble gjenoppbygd, det første internasjonale stevne etter krigen ble holdt i Cedar Point i Ohio, og et nytt blad, et søsterorgan til Vakttårnet, som hadde fortsatt å komme ut, ble utgitt. Det var som om den forfulgte levning av det «folk hvis Gud er Jehova», hadde oppstått fra de døde og nå trådte fryktløst fram på verdens skueplass.
9. a) Hvem var lykkelige nå, etter at dette folket var blitt gjenfødt? b) Hvem var ulykkelig og opplevde et stort fall?
9 Ja, ved Guds utgytte ånds gjenopplivende kraft trådte levningen igjen fram på skueplassen og frambrakte Guds rikes frukter. Den kunngjorde nå at dette riket hadde tatt makten i himmelen da hedningenes tid endte i 1914. Hvor lykkelig var ikke det «folk hvis Gud er Jehova»! Det var ikke bare levningen av dette folk som ennå var i kjødet, som var lykkelig, men også Kongen Jesus Kristus og de oppreiste medlemmer av det ’hellige folk’ i himmelen var lykkelige. (Sl. 33: 12, NW) Men hvor ulykkelig hadde ikke Babylon den store, innbefattet kristenheten, grunn til å være som følge av dette mektige bevis for at den hadde falt og mistet sin makt over Jehovas «folk», og for at Jehova hadde avsagt en ugunstig dom over den, en dom som snart skulle bli fullbyrdet, og som ville føre til fullstendig tilintetgjørelse! I likhet med sitt forbilde i gammel tid som falt for Kyros den stores hånd i år 539 f. Kr., må Babylon den store ha falt, ellers kunne levningen av det «folk hvis Gud er Jehova», ikke ha blitt utfridd i 1919. (Åpb. 14: 8) Hvor lykkelig kunne ikke det gjenfødte folk være over Babylon den stores fall!
10. Hvilken stor lykke erfarer alle de 144 000 medlemmer av dette gjenfødte folket nå, og hva kan de se fram til?
10 Etter at dette ’folket’ var blitt gjenfødt og utfridd av Babylon den store i 1919, økte antallet av levningens medlemmer, til stor glede for folket. Jehova Gud har forutbestemt at antallet av dette folket skal være 144 000, som skal være sammen med Kongen Jesus Kristus i himmelen. (Åpb. 7: 4—8; 14: 1—3) Ja, hvor lykkelig vil ikke dette folket av åndelige israelitter bli når levningen av det, som ennå befinner seg på jorden, avslutter sin jordiske løpebane i trofasthet og blir forent med resten av folket i himmelen og alle de 144 000 således regjerer i herlighet med Kongen Jesus Kristus for å opphøye Guds universelle herredømme og bringe evige velsignelser til alle jordens slekter, både levende og døde! Men allerede nå, i «endens tid» for hedningenasjonene, mens levningen av det «folk hvis Gud er Jehova», ennå befinner seg på jorden, har den god grunn til å være lykkelig. I sin kjærlighet bestreber den seg på å dele denne lykken med andre.
Lykken øker
11. Hvem har nå sluttet seg til dette folk, og hva er de blitt?
11 Flere og flere ulykkelige mennesker tar nå de nødvendige skritt for å få del i denne lykken, den eneste virkelige lykke som nå finnes på jorden. Særlig siden 1935 har den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, tatt avstand fra denne verden og sluttet seg til folket av åndelige israelitter. (Sak. 8: 20—23) De er «fremmede» som bor innen det åndelige Israels «porter» og nyter godt av de fordeler det medfører. (2 Mos. 20: 10) Ettersom antallet av dem som utgjør denne ’store skare’, ikke er forutbestemt, har den fortsatt å øke i antall år etter år like til nå. Sammen med folket av åndelige israelitter utgjør de som tilhører denne skaren, «én hjord» som er underlagt «én hyrde», nemlig Kongen Jesus Kristus. — Joh. 10: 16.
12. Ettersom både det åndelige folk og den ’store skare’ er lykkelige, hvem kan da sies å være deres Gud, og hvordan tilber de ham?
12 Hvor lykkelige fortsetter de ikke å være trass i at forholdene blant hedningenasjonene stadig blir verre! De som tilhører denne ’store skare’, har foretatt en fullstendig innvielse og er blitt døpt i vann som Jesu Kristi etterfølgere og har således den samme Gud som de åndelige israelitter, nemlig Jehova. Den kristne apostelen Paulus kaller Jehova for «den lykkelige Gud», så hvorfor skulle ikke de som tilber ham på jorden, være lykkelige? (1 Tim. 1: 11, NW) Hvis de ikke var lykkelige, ville det ifølge Salme 33: 12 og 144: 15 (NW) være tvilsomt om Jehova virkelig var deres Gud. En blind tilbedelse av falske, demoniske guder kan ikke bringe lykke. Men hvilken grunn har en ikke til å være lykkelig over å tilbe den eneste levende og sanne Gud og vise ham udelt hengivenhet! Hvilket privilegium er det ikke å kunne tilbe ham «i ånd og sannhet»!
13. Hvilken enda større lykke vil Guds folk snart få del i?
13 Til sitt folk av åndelige israelitter sier Jehova: «I er mine vitner.» (Es. 43: 10—12) Hvilken grunn har dessuten ikke de som tilhører den ’store skare’, til å være lykkelige over å kunne være vitner for Jehova! Når Babylon den store, kristenheten innbefattet, om kort tid blir tilintetgjort sammen med sine falske guder, hvor lykkelige vil ikke da disse vitner være over at de har hatt det privilegium å kunne vitne om den sanne og udødelige Gud, Jehova, som da vil seire over sin gamle fiende, det verdensrike som består av falsk, babylonisk religion! Da vil tiden være inne til å si: Halleluja! — Åpb. 19: 1—3.
14. Hva har vært det gode budskap siden hedningenes tid utløp, og hva gjør Jehovas vitner til tross for at de blir forfulgt?
14 Da hedningenes tid endte i 1914, ble Jehova Guds messianske rike født i himmelen. (Åpb. 12: 5—9) Siden da har denne verden ikke hatt noe godt budskap til menneskene, men den himmelske Far til det nyfødte rike har gitt sitt folk og deres medtilbedere det beste budskap menneskeheten noen gang har hørt, nemlig «det gode budskap om riket», det nyfødte riket. Hvor lykkelige de er, ikke bare over å ha dette gode budskap, men også over å ha den ære og det privilegium å oppfylle Jesu profeti og forkynne det gode budskap om riket over hele jorden til et vitnesbyrd før enden på denne tingenes ordning kommer i Harmageddon! (Matt. 24: 14; Mark. 13: 10, NW) Dette har naturligvis ført til at de er blitt forfulgt over hele verden, men i sin bergpreken sa Jesus at de hadde grunn til å være lykkelige når de ble forfulgt for hans skyld. (Matt. 5: 11, 12) Denne forfølgelsen vil imidlertid snart ta slutt, nemlig når alle forfølgerne lider en voldsom død.
15. Hva kan vi i likhet med salmisten si med oppriktig takknemlighet?
15 Vi kan derfor være lykkelige på grunn av det som vi vet ligger like foran oss. Hvor lykkelige kan vi ikke allerede nå være i vårt åndelige paradis! Ja, vi vet at vi er det. Vi føler at vi er det. Det er ikke noe selvbedrag. Med oppriktig takknemlighet i vårt hjerte overfor Gud og hans regjerende konge, Jesus Kristus, kan vi si med salmisten: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova.» — Sl. 33: 12, NW.