Sang — en del av vår tilbedelse

DET gode budskap om Guds rike som Jehovas tjenere bringer til menneskene på jorden, kalles en sang, og det er ikke uten god grunn. Det gode budskap er i likhet med en bokstavelig sang liflig og harmonisk og bringer trøst og glede til dem som lytter til det. Derfor blir vi gang på gang oppfordret til å synge denne sangen, for eksempel i Salme 96: 1 og i Esaias 42: 10: «Syng for [Jehova] en ny sang.»

Som Jehovas tjenere blir vi oppfordret til ikke bare å synge denne symbolske sangen, men vi blir også oppmuntret til å synge bokstavelige sanger som en del av vår tilbedelse. Det kan med rette sies at av alle de måter vi kan tilbe og lovprise Jehova Gud på, noe vi blant annet kan gjøre ved å be, holde offentlige foredrag, forkynne fra hus til hus og ha en god oppførsel, er det å synge sanger til Jehovas pris en av de vakreste måter å gjøre det på.

Det å synge slike sanger er derfor en del av de kristnes tilbedelse av Jehova Gud. Jehova lytter til disse sangene akkurat som han lytter til våre bønner. Når vi synger disse sangene, har alle anledning til å ta aktivt del i tilbedelsen. Jo mer oppriktig vi tar del i dette trekket ved vår tilbedelse, jo større glede vil det gi oss, og jo mer oppløftet vil vi bli åndelig sett.

I gammel tid

Det er interessant å legge merke til hvor musikalsk Guds folk i gammel tid var, og hvilken fremtredende plass musikk hadde i deres tilbedelse. Musikkhistorikeren Kurt Sachs sier for eksempel: «Det er få bøker i verden som kan gjøre krav på å ha større betydning for musikkhistorien enn Bibelen.» Boken Oxford Companion to Music forteller at «gjennom hele det jødiske folks oldtidshistorie . . . finner vi musikk nevnt i en utstrekning som kanskje overgår dens omtale i noe annet folks historie». Og Grove’s Dictionary of Music and Musicians, bind 4, spør: «Var jødene i særlig grad et musikalsk folk?» Boken svarer: «Ja . . . kong Sankerib krevde og fikk som tributt av kong Esekias mange jødiske musikere, både menn og kvinner. Under fangenskapet krevde babylonierne at deres jødiske fanger skulle underholde dem med sine sanger.» Av Salme 137 framgår det at de landflyktige jøders sanger først og fremst var «Sions sanger», «[Jehovas] sang».

Hvor karakteristisk er derfor ikke formaningen: «Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! For Gud er all jordens konge; syng en sang som gjør vis!» (Sl. 47: 7, 8) Første gang det blir nevnt at israelittene lovpriste Jehova med sang, var etter at de var blitt utfridd ved Rødehavet. Med hvilken jubel må de ikke ha sunget disse ordene! «Jeg vil lovsynge [Jehova], for han er høyt opphøyd; hest og mann styrtet han i havet.» — 2 Mos. 15: 1—21.

Både sang og instrumentalmusikk ble en fremtredende del av tilbedelsen i templet i Jerusalem. Kong David ordnet med at 4000 av i alt 38 000 levitter skulle «lovsynge [Jehova]». (1 Krøn. 23: 3, 5) Lovprisning av Jehova med sang og instrumentalmusikk fikk en særlig fremtredende plass ved visse anledninger, for eksempel da David førte paktens ark til Jerusalem, da Salomo innvigde det tempel han hadde bygd til Jehova, og da israelittene under Nehemias innvigde Jerusalems mur, som de hadde gjenoppbygd. — 1 Krøn. 15: 1—28; 2 Krøn. 5: 11—14; Neh. 12: 27—30, 38 12.

På apostlenes tid

Sang var også en del av tilbedelsen på apostlenes tid. Om Jesus var det blitt forutsagt: «Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, mitt i menigheten vil jeg lovsynge deg.» (Heb. 2: 12; Sl. 22: 23) Under og etter den siste gyldige påskefeiring sang Jesus og hans apostler flere sanger eller salmer, slik skikken var den gang. (Matt. 26: 30) Apostelen Paulus lar oss forstå at sang var et fast trekk ved menighetens tilbedelse, for han sier: «Hvorledes er det altså? . . . jeg vil lovsynge, med ånden,» det vil si, mirakuløst på et fremmed språk, «men jeg vil også lovsynge med forstanden.’ — 1 Kor. 14: 15, 16.

Paulus sang ikke bare selv, men han oppfordret også andre kristne til å synge: «Fortsett å bli fylt av ånd, idet dere taler til hverandre med salmer og lovprisning til Gud og åndelige sanger og synger og akkompagnerer dere selv med musikk i deres hjerter til Jehova.» «La Kristi ord bo rikelig hos eder, så I lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i hjerter for Gud.» — Ef. 5: 18—20, NW; Kol. 3: 16.

I nyere tid

Lovpriser Jehovas folk i vår tid Jehova med sang, og lærer og formaner de også hverandre med sang? Ja, det gjør de, og derfor har de utgitt sangbøker like siden 1879, det år det første nummer av Vakttårnet ble utgitt på engelsk. At de lovpriser Gud og formaner hverandre med sang i dag, framgår også av deres nye sangbok: ’Syng og akkompagner dere selv med musikk i deres hjerter’. Noen av sangene heter: «Jehova er blitt konge!», «Jehova er min hyrde», «’Kunngjør ordet!’» og «Kristi disiplers kjennetegn».

Ettersom det forholder seg slik, blir følgen at vi ved å synge slike sanger som en del av vår tilbedelse også adlyder apostelen Paulus’ påbud: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle . . . Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» (Heb. 10: 23, 24, NW) Ja, når vi synger slike sanger som «Vi er Jehovas vitner» og «Oppstandelsens glede», kommer vi med en offentlig kunngjøring av vårt håp. Og når vi synger slike sanger som «Vi må ha tro» og «Åndens frukt», oppgløder vi ikke da hverandre til kjærlighet og gode gjerninger? Jo, det gjør vi!

Hva vil bli resultatet hvis vi virkelig legger merke til ordene i disse sangene, legger oss dem på hjerte og forsøker å leve i samsvar med dem så godt vi kan? Det vil hjelpe oss, Jehovas folk, til å være nidkjære i vår forkynnelse og frambringe alle åndens frukter, noe som vil føre til at vi kommer godt overens med våre medkristne og med medlemmene av vår egen familie. Hvilken velsignelse vil ikke det være!

Hvordan en kan synge bedre

Ettersom sang er en del av vår tilbedelse, ønsker vi å synge disse sangene så godt som mulig. Det betyr at vi også må gi akt på selve musikken, melodiene. Hva er det som kreves? For det første må vi bli fortrolige med melodiene. Noen synes å ha visse vanskeligheter med dette. Det er ikke alle som er like musikalske, og ikke alle hjem har et musikkinstrument som kan være til hjelp. Dette er en av grunnene til at Selskapet Vakttårnet har latt sangene bli innspilt på grammofonplater. Ved å kjøpe et sett av disse platene, spille dem hjemme og lytte oppmerksomt til dem kan alle bli kjent med melodiene og lære å synge dem riktig.

Hva kan vi så gjøre når vi har lært melodiene? For at vi skal kunne synge disse sangene virkelig godt, må vi også legge merke til stemningen i de forskjellige sangene. Som en hjelp til dette står det i begynnelsen av hver sang, rett over den første noterekken, en angivelse av hvordan sangen bør tolkes; om den skal synges med glede eller med alvor, med kraft eller med følelse og så videre. Hvis vi gir akt på disse angivelsene, vil det hjelpe oss til å finne den rette stemningen i de forskjellige sangene, slik at vi kan synge dem med den følelse eller i den ånd som både ordene og melodien krever.

I våre bestrebelser for å lære å synge sangene godt vil det også være en stor hjelp for oss å anvende de prinsipper vi har lært på den teokratiske tjenesteskolen. Når en holder foredrag, må en bruke tilstrekkelig stemmestyrke, og det må en også gjøre når en synger. Det er naturligvis ikke alle mennesker som kan synge like kraftig. Noen har fra naturens side en svak stemme, andre føler seg kanskje ikke riktig bra, noen er svekket av alderdom og andre kan ikke synge i det hele tatt. Men alle kan ha sangenes ånd i sitt hjerte og gi uttrykk for den så godt de kan.

På den teokratiske tjenesteskolen lærer vi også om begeistring og om varme og følelse. Disse egenskapene er enda viktigere når vi skal synge lovsanger til Jehova på en uttrykksfull måte. Derfor ønsker vi å synge sangene med innlevelse og følelse. Og akkurat som betoning er viktig når en taler, er betoningen, det vil si betoningen av rytmen, viktig når en synger, hvis en skal la ånden i sangen komme til uttrykk.

Hvor passende er det ikke at vi lovpriser Jehova med sang, i betraktning av hans storhet og den kjærlighet han har vist oss! Hvor passende er det ikke at vi også lærer og formaner hverandre med sang! Ikke alle kan ha det privilegium å tale til menigheten fra talerstolen, men ettersom sang er en del av vår tilbedelse, kan alle ta aktivt del i den. La oss derfor ta denne del av vår tilbedelse alvorlig, for Jehova lytter til oss når vi synger lovsanger, akkurat som han lytter når vi ber.

La oss framfor alt vise ordene mer enn alminnelig oppmerksomhet. Det er med ordene vi tilber Jehova Gud og priser ham, og det er med ordene vi lærer og formaner hverandre. Hvis vi virkelig synger av hele vårt hjerte, vil dette trekket ved vår tilbedelse glede Jehova og ære hans navn, og det vil være til oppmuntring og glede både for oss selv og for andre. Ja, «lovsyng Gud, lovsyng»!