Hvordan mennesker har nærmet seg livets kilde

«Han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham.» — Ap. gj. 17: 26, 27, NW.

 1. a) Hvilke spørsmål har gudfryktige mennesker vært opptatt av helt fra den tid Adam syndet? b) Hvorfor har det vært vanskelig for dem å komme i et nært forhold til Jehova?

HELT siden våre første foreldre ble drevet ut av Guds hage, ut i ødemarken, har gudfryktige menn og kvinner vært interessert i å få vite hvordan en kan nærme seg livets Kilde. Spørsmålet om hvordan menneskene kan nærme seg sin store Skaper og komme i et like nært forhold til ham som Adam til å begynne med var i, har vært et spørsmål av største betydning for mennesker med et ydmykt sinn. Slike mennesker har tydeligvis vært klar over den sannhet som en av Guds profeter en gang ga uttrykk for: «Du [Jehova] som er ren av øyne, så du ikke kan se på ondt og ikke er i stand til å skue på elendighet!» Minnet om kjerubene som sto ved den østre inngang til Eden med «det luende sverd», hjalp lenge menneskene til å forstå at bare rene skapninger trygt kan nærme seg Jehova. Moses minnet Israels folk om dette da han sa: «Jehova din Gud er en fortærende ild, en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» På grunn av sin ufullkomne og urene tilstand var menneskene i den stilling at de kunne bli rammet av Jehovas rettferdige doms ødeleggende ild. Hvordan kunne de noen gang trygt nærme seg universets hellige Overherres «evige bål»? — Hab. 1: 13; 1 Mos. 3: 24; 5 Mos. 4: 24, NW; Es. 33: 14.

 2. Hvem har Jehova benyttet som mellommenn mellom seg og menneskene?

² Menneskene ville aldri på egen hånd ha kunnet finne ut hvordan de skulle nærme seg Skaperen på en måte som han hadde behag i. Heldigvis er ikke menneskene blitt overlatt til seg selv. Jehova viste dem stor barmhjertighet ved å komme med profetier om at rettferdigheten til slutt ville seire, og samtidig sørge for at mennesker kunne komme i forbindelse med ham. I Eden hadde det vært en «kjerub med dekkende vinger» som utvilsomt hadde hatt et visst ansvar hva angikk det å beskytte og fremme den rene tilbedelse på jorden. Gud fortsatte å benytte engler som mellommenn og tilveiebrakte mange beviser for det faktum at han «gjør sine engler til vinder [ånder, NW] og sine tjenere til ildslue». — 1 Mos. 3: 15; Esek. 28: 14; Heb. 1: 7.

 3. Nevn eksempler på at han har benyttet engler på denne måten.

³ Moses fikk for eksempel det oppdrag å være Israels hersker og befrier gjennom en engel som åpenbarte seg for ham i en brennende tornebusk. Og da Gideon fikk i oppdrag av Gud å være Israels befrier og dommer, sørget en engel for at en ild på mirakuløst vis fortærte det offer som var blitt frambåret. Det var også en himmelsk budbærer som viste seg for Samsons foreldre for å kunngjøre at de skulle få en meget uvanlig sønn, og da engelen hadde overbrakt dette gode budskapet, fór den opp i ilden på det alter som Manoah og hans hustru frambar et brennoffer for Jehova på. Før dette, på Lots tid, sørget engler for at Lot, som var en gudfryktig mann, og hans døtre ble reddet da byene Sodoma og Gomorra ble ødelagt ved ild. Dette er eksempler som viser at Gud har sørget for at gudfryktige mennesker kan stå i forbindelse med ham.

 4. På hvilke forskjellige måter har Jehova latt engler tjene rettferdselskende mennesker?

⁴ Bibelens pålitelige beretning viser at englene utfører mange former for tjeneste for å dekke menneskenes behov og fremme tilbedelsen av Gud. De har forkynt Guds ord for mennesker (Luk. 1: 19), de har kommet fram for Guds åsyn på menneskers vegne (Matt. 18: 10), og de har holdt nøye øye med hvordan Guds interesser her på jorden er blitt ivaretatt, og rapportert det som har skjedd, til den høyeste Hersker. (Dan. 10: 12—14; Sak. 1: 10) Og i syner har begunstigede mennesker fått se dem i talløse myriader, forsamlet i himmelen foran evighetens Konge mens de har sunget takkesanger til hans pris, eller symbolsk framstilt som fire livsvesener. (Dan. 7: 10; Åpb. 4: 6—8) Vi kan være meget takknemlige for at Jehova ikke fullstendig har avskåret menneskene fra å komme i forbindelse med ham.

 5. Hvordan viste Jehova at han godkjente en rettferdig, patriarkalsk ordning blant menneskene?

⁵ Den viktige rolle englene spiller når det gjelder å tjene som bindeledd mellom mennesker og Gud og forhindre at menneskene direkte blir gjenstand for Guds absolutte rettferdighet, ble kraftig understreket overfor Jakob da han i en drøm fikk det privilegium å se en stige som nådde fra jorden til himmelen, og engler som steg opp og ned på den. Jakob var en av en rekke trofaste patriarker, eller familieoverhoder, som Jehova ved hjelp av tjenende engler meddelte sin vilje og sine hensikter. Dette viser at Jehova godkjente den patriarkalske ordning, og under denne ordning skulle de forskjellige familiegrupper blant menneskene spre seg ut over hele jorden. Under denne ordningen ble en families eller stammes overhode dens fyrste og prest, og overhodet var ansvarlig for at Jehovas prinsipper for rettferdig styre og ren tilbedelse ble fulgt. Et verdig familieoverhode ville i egenskap av fyrste og prest ta ledelsen når det gjaldt å øve rettferdighet ved å etterligne den rettferdige handlemåte Gud har fulgt overfor menneskene, fremme den rene tilbedelse, frambære offer på vegne av familien og i sin alminnelighet tjene som Guds representant overfor familien og være mellommann mellom den og Gud.

 6. Hvilke grunnbetydninger har det hebraiske ordet som blir oversatt med «prest»?

⁶ Den opprinnelige betydning av det hebraiske ordet kohen, som blir gjengitt med vårt ord «prest», er ikke kjent. En forsker mener at ordet kohén innebærer den tanke «å gjøre noe eller fungere som mellommann for en annen». Ordet betyr «prest» og i noen forbindelser «stattholder; øverste tjener eller embetsmann». (2 Sam. 8: 18; 1 Krøn. 18: 17) Et beslektet arabisk ord betyr «å nærme seg, komme nær, ha fortrolig forbindelse med». Et beslektet babylonisk ord betyr «votivgave, gi hyllest til guddommen». En annen autoritet sier at «prest eller høvding var en tittel som ofte ble gitt fyrster og konger, til noe eller noen som var innvigd til guddommen». Noah, Sem, Abraham, Jakob, Job og Amram er bare noen få av de patriarker i gammel tid som trofast førte tilsyn med sine respektive familier og var interessert i å fremme den rene tilbedelse, men Bibelen sier ikke om noen av dem at han var «prest», kohén (hebraisk) eller hieréus (gresk).

Troløse maktranere

 7. Nevn noe av det Nimrod gjorde som var i strid med Jehovas vilje.

⁷ Det var imidlertid noen som i høy grad forringet og misbrukte sin stilling som patriarkalsk og religiøst overhode, og som gjorde seg selv uverdig til å representere den hellige og kjærlige Skaper. De brukte sin stilling til å opphøye seg selv og skape noe som de trodde ville stå som uforgjengelige monumenter over dem selv. Nimrod er et av de eldste eksempler på en som lot seg lede av Djevelen og strevde for å få sine medmennesker til å tilbe og tjene seg i stedet for Gud. Han var etter alt å dømme ikke en førstefødt sønn, og det er derfor meget sannsynlig at han tilrante seg myndighet som egentlig tilkom eldre sønner av Kus. At han næret forakt for den patriarkalske ordning, framgår av det at han overfalt og undertvang andre familier og stammer, og at han trengte mennesker sammen i lett kontrollerbare bysamfunn. — 1 Mos. 10: 7—12.

 8. Hva er det som viser at Nimrods eksempel ble fulgt i Assyria og Babylonia?

⁸ Stikk i strid med Guds hensikt med menneskene opprettet Nimrod et religiøst og politisk diktatur med seg selv som statsoverhode. Angående gjennomføringen av hans og hans etterfølgeres ærgjerrige planer leser vi: «Teorien om ’kongenes guddommelige rett til å herske’ var rotfestet i Babylonia og Assyria. Når kongene sa at de av den eller den gud var blitt utpekt til å være landets hersker, var det ikke bare en frase. Kongen var guddommens stedfortreder på jorden, guddommens representant, som nøt godt av dennes gunst og sto i et fortrolig forhold til gudene. I tidligere tider var prestegjerningen uløselig knyttet til kongeverdigheten. De eldste assyriske kongene kaller seg selv ’Assurs prester’.»a

 9. Vis at egypterne ikke hadde en rett, patriarkalsk styreform.

⁹ Nimrods handlemåte ble et mønster for ærgjerrige menn i alle de familier som dro ut i forskjellige retninger fra Babylon da Jehova senere forvirret språket til dem som bygde på Babels tårn. (1 Mos. 11: 5—8) Om faraonene leser vi: «I Egypt var kongen det eneste forbindelsesledd mellom guder og mennesker. Selv ikke da presteskapet hadde vokst fram og det stadig ble frambåret offer til gudene på menneskenes vegne, ble prestene mellommenn, for de representerte bare kongen. . . . Når prestene frambar offer, trådte fram for gudene og fungerte som mellommenn mellom mennesker og guder, gjorde de det bare i kongens navn.»b

10, 11. Ble Nimrods eksempel fulgt i andre land?

¹⁰ Forskerne sier angående herskerne i det gamle inkariket, som lå i det nåværende Peru, at det finnes beviser for at tilbedelsen av denne herskerrekken erstattet en eldre religion, som innbefattet tanken på et høyeste Vesen, en Skaper av alle ting. Den nye religionen «ble grunnlagt spesielt i fyrstefamiliens interesse og dreide seg hovedsakelig om å støtte den og opprettholde dens myndighet. Ved hjelp av denne religionen oppnådde fyrstefamilien større makt enn de mektigste av Østens aristokratier».c «Presteskapet utgjorde et komplisert hierarki, og i spissen for dette hierarkiet sto inkaherskeren, som var så guddommelig at bare hans søster var hellig nok til å bli hans hustru. Medlemmene av inkaenes fyrstefamilie hadde høye stillinger under herskeren.»d

¹¹ Indias historie viser at en også i dette landet forringet den patriarkalske ordning. En historiker sier om dem som tilhører den herskende kasten, at «bare de kan lede religiøse seremonier, og uten dem kan ikke forbindelsen mellom mennesker og guder bli opprettholdt. Fra fødselen av er brahmanen et høyhellig vesen; det er forutbestemt at han skal nå høyere mål enn andre mennesker, og gjennom hele hans liv må forskjellen mellom ham og andre mennesker komme til uttrykk i alle hans handlinger og vaner. Han er alle samfunnsklassenes naturlige herre».e

12. Hva har selviske herskere gjort?

¹² Vi ser således at selviske mennesker i alle deler av verden har hindret andre mennesker i å komme i forbindelse med Gud og ikke fungert som mellommenn mellom Gud og mennesker, for de har hevdet at menneskene bare kan oppnå Guds gunst ved deres forbønn. Ved å gjøre bruk av en mystisk religiøs makt har de klart å oppnå og opprettholde et undertrykkende styre over sine medmennesker. Historiebøkene er fulle av beretninger om alle de lidelser som er blitt ført over dem som har trellet under disse enevoldsherskerne, som har gitt inntrykk av å være rettferdighets tjenere.

Trofaste patriarker

13. Oppfylte Noah de krav Gud stilte til patriarkalske prester? Forklar.

¹³ Hvor oppmuntrende er det derfor ikke å lese beretningen om de trofaste patriarker, som ved den måte de ivaretok sine oppgaver på, brakte ære til Gud og var til velsignelse for sine medmennesker! Ta for eksempel Noah. Da han ble født, ble det profetisk sagt om ham at han skulle trøste sin familie, og senere begivenheter viste at denne profetien var sann. Noah søkte Jehova Gud og fant stor yndest hos ham. Han viste at han oppriktig ønsket å oppnå Guds rettferdighet. Han var i motsetning til Nimrod, som fulgte en ond handlemåte, uklanderlig i sin omgang med andre mennesker, og han vandret ydmykt med Gud. Han var en rettferdighetens forkynner og viste på den måten at han var dypt interessert i sine medmenneskers velferd. De fleste mennesker overså og latterliggjorde ham, men han ble velsignet, for hans egen familie ga akt på det han sa, og overlevde den verdensomfattende katastrofen sammen med ham. Da disse menneskene kom ut av arken etter vannflommen, fungerte Noah trofast som prest ved å ta ledelsen i tilbedelsen og frambære takkoffer til Jehova for seg selv og sin familie. — 2 Pet. 2: 5; 1 Mos. 8: 20.

14. Nevn noen av de ting som viser at Abraham gjorde hva han kunne for å oppfylle Jehovas krav til familieoverhoder.

¹⁴ Beretningen om Abraham viser at han var et familieoverhode som fullt ut oppfylte sine religiøse forpliktelser, selv om han ikke var en førstefødt sønn. Dette var særlig tilfelle fra det tidspunkt av da hans far, Tarah, døde, for han ledet da sin husstand til det land som Gud hadde talt til ham om. Da Jehova stadfestet den pakt han hadde inngått med Abraham om at hans avkom skulle få det land som han befant seg i, utførte Abraham en prestetjeneste, idet han gjorde i stand slaktofferne. (1 Mos. 15: 9—18) Og da han på sine gamle dager ved Guds inngripen hadde fått en sønn og arving, slik Jehova hadde lovt, og fikk påbud om å ofre denne sin eneste sønn, fungerte han igjen som sin families prest. På sine reiser bygde han altre med tanke på tilbedelsen av Jehova og påkalte offentlig sin Guds hellige navn, slik at de mennesker som den gang bodde i Kana’ans land, fikk høre om den sanne Gud. Han lærte sin familie å ære og elske den høyeste Gud, og han tjente som mellommann da han bønnfalt Jehova på vegne av eventuelle rettferdige mennesker blant de onde innbyggerne i Sodoma, som lå i nærheten av Gomorra. — 1 Mos. 12: 8; 13: 18; 18: 19, 22—32.

15. Hva slags prest var Melkisedek?

¹⁵ La oss så se på beretningen om Melkisedek. Bibelen forteller ikke noe om hans avstamning eller om hvor gammel han ble, eller om tidspunktet for hans død. Han er imidlertid den første som i Bibelen blir kalt «prest». Det sies at han var «prest for den høyeste Gud,» og på grunnlag av det kan vi trekke den slutning at han trofast opprettholdt tilbedelsen av den sanne Gud i kongeriket Salem, og at han tok avstand fra de urene og fornedrende religiøse skikker som de hedenske kana’anittene hadde. Han kom ut av byen for å møte og velsigne den seierrike Abraham da Abraham kom tilbake etter å ha befridd Lot. Det er ingen tvil om at det var Jehova som ledet ham til å gjøre dette, og noe som viser at også patriarken Abraham trodde det, er at han ga en stor gave til Melkisedek, som var prest og konge i Salem, nemlig en tiendedel av alt det krigsbytte han hadde tatt fra de allierte kongene fra nord. — 1 Mos. 14: 18—20.

16, 17. Hvilke ting gjorde Isak og Jakob som Jehova hadde behag i?

¹⁶ Både Isak og Jakob holdt seg nøye til det Abraham hadde lært, og de viste begge at de var trofaste mot den ’salvelse’ som de fikk av Gud, det oppdrag som besto i å være med på å forberede og bygge opp en ætt eller et hellig folk som til slutt skulle arve løftets land. Jehova var alltid med dem og ledet og beskyttet dem som sine spesielle representanter. Bibelen viser hvordan Jehova hadde sin oppmerksomhet rettet mot dem og beskyttet dem: «Han [tillot] ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!» (Sl. 105: 14, 15) De gjorde på sin side det Gud ønsket at de skulle gjøre, nemlig bo i landet som midlertidige innbyggere, og de sto som en sterk kontrast til de materialistiske kana’anittene, som ikke hadde noen rett til å bo der. De tok ledelsen i sin familie og sørget for at den sanne tilbedelse ble utøvd. Uansett hvor de var, gjenspeilte de på en rosverdig måte egenskapene til den Gud de tilba.

¹⁷ Jakob var i sin ungdom «en stillferdig mann, som holdt seg ved teltene». (1 Mos. 25: 27) Noe som viser at han, selv om han ikke var en førstefødt sønn, forsto betydningen av å ha Jehovas velsignelse og gunst, og at han også forsto hvor lite interessert hans bror, Esau, var i å ha det, er det at han kjøpte førstefødselsretten. Han var ikke så interessert i materielle fordeler som i de privilegier og det ansvar som Isaks arving ville få. Fordi Jakob satte stor pris på at Jehova hadde beskyttet ham og hatt omsorg for ham alle de ganger da han hadde vært i vanskeligheter, følte han seg tilskyndt til å gi en tiendedel av sine inntekter til tjenesten for den sanne Gud. (1 Mos. 28: 22) En av de mest betydningsfulle uttalelser som Gud kom med gjennom sin trofaste tjener Jakob, var det Jakob sa da han velsignet sine sønner like før han døde. — 1 Mos. 49: 1—28.

18. Hva gjorde Ruben som førte til at han mistet førstefødselsretten, og hva ble følgen av det?

¹⁸ Ifølge den patriarkalske ordning skulle Ruben, Jakobs førstefødte sønn, ha hatt førstefødselsretten i Israel. Ruben mistet imidlertid denne retten, fordi han drev utukt med sin fars medhustru, som var mor til noen av hans brødre. Han viste på den måten den største ringeakt for et hellig forhold i sin fars husstand. Han var derfor ikke skikket til å få den lederstilling som førstefødselsretten medførte. (1 Mos. 49: 4) Senere fikk derfor Josef den dobbelte del som tilfalt den førstefødte, og Judas hus fikk herskermakten og Levis hus presteverdigheten. Da Rubens etterkommere Datan og Abiram, som levde på Moses’ tid, gjorde krav på herskermakten, som Ruben hadde forspilt, grep Jehova hurtig inn for å stadfeste det han hadde sagt gjennom Jakob. Disse rubenittene måtte bøte med livet fordi de våget å sette seg opp mot Jehova, som har rett til å fornedre dem som han ikke har behag i, og opphøye dem som han har behag i. — 4 Mosebok, kapittel 16.

19. Hva kan vi på grunnlag av beretningen om Jobs opplevelser slutte oss til angående Job?

¹⁹ Job var en annen sann tilbeder av Gud som gjorde seg spesielt bemerket. Hans tålmodighet og gudsfrykt ble stilt på en hard prøve på grunn av en rekke ulykker som førte til at han mistet sine barn og venner, og til at han fikk en smertefull sykdom. Overfor sin familie og sine venner opphøyde han Gud og anklaget ham aldri fordi han tillot at han ble rammet av slike harde slag. I motsetning til troløse prester i fortiden og nåtiden anklaget han ikke Gud fordi han tillot det onde. Også da han var velstående, tenkte han alltid på sine barns forhold til Gud, og han frambar stadig offer på deres vegne, for som han selv sa: «Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte.» (Job 1: 5) Da han hørte sine motstanderes baktalelser, forsvarte han Jehovas rettferdighet og opphøyde hans navn. Og da Job til slutt ble frisk og ble utfridd av alle sine vanskeligheter, avhang livet til dem som hadde kritisert ham, av at han ba Gud om at han måtte godta det offer de frambar som et uttrykk for at de angret. De velsignelser Job senere fikk, viser tydelig at han hadde behaget Jehova ved den tjeneste han hadde utført som prest og familieoverhode. — Job 42: 8, 12.

20. Hva gjorde Moses som viser at han trofast handlet i samsvar med Guds hensikter?

²⁰ I den høye alder av 80 år fikk Moses gjennom Jehovas engel i oppdrag å være Israels profet, befrier, hersker og prest og å tjene som mellommann. (Sl. 99: 6) Hans første oppgave besto i å lede dette forbilledlige folket ut av dets fangenskap i Egypt. Som mellommann mellom de hårdnakkete israelittene og Jehova måtte han gang på gang bønnfalle Jehova om at han ikke måtte ødelegge sitt ulydige og utakknemlige folk. (2 Mos. 32: 10—14; 4 Mos. 14: 11—19) Han var også mellommann for Guds pakt med Israels folk, fordi det på det tidspunkt da pakten ble inngått, ennå ikke var blitt opprettet noe nasjonalt presteskap. Som en pålitelig budbringer overbrakte han folket alle Guds lover og bud og krevde at de skulle oppfylle de krav Gud stilte til dem. Han sparte ikke seg selv når det gjaldt å håndheve rett og rettferdighet i israelittenes store leir. Han beskyttet nidkjært den rette tilbedelse og handlet raskt overfor dem som motarbeidet den. Han hadde stort ansvar og kunne glede seg over mange gudgitte privilegier, men det er ingen ting i beretningen om ham som tyder på at han lot seg lede av selvisk ærgjerrighet. Han kunne med rette kalles en «meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden». — 2 Mos. 18: 17, 18; 32: 32; 4 Mos. 12: 3.

21. Hva måtte Moses velge mellom, og hvilket rett valg traff han?

²¹ En bør huske at Moses var blitt opplært i all Egypts visdom ved Faraos hoff. Han hadde hatt anledning til å betrakte prestene i dette landet og legge merke til hvordan de gikk fram for å kunne ha makt over folket og berike seg selv, samtidig som de støttet den undertrykkende herskeren ved å si at han hadde gudenes gunst. Selv om han ved å legge ærgjerrige planer hadde kunnet oppnå rikdom og makt i Egypt, valgte han å være en del av Jehovas folk og finne seg i den vanære som det må ha medført å tilhøre et folk som ikke engang hadde fått et land av sin Gud. De spottende egypterne visste ikke hva som skulle skje med dem og deres land, som de var så stolte av. — Heb. 11: 24—26.

22. Hvilke spørsmål var ubesvart selv om Jehova ved hjelp av engler fortsatte å sette seg i forbindelse med rettferdselskende mennesker, og hvilket håp kunne menneskene nære om å få komme i et nærmere forhold til Gud?

²² Fram til Moses’ tid var den forrett å ha forbindelse med Skaperen ved hjelp av engler, som fungerte som budbærere, forbeholdt noen få, gudfryktige familier. Dette bidro riktignok til å bevare troen på en stor og velgjørende Gud, men det var mange spørsmål som var ubesvart. Hvordan kunne ufullkomne mennesker bli forlikt med sin fullkomne og rene Skaper? Ville skranken mellom dem og Gud, som fullkomne engler og trofaste, men ufullkomne patriarker ikke hadde vært i stand til å fjerne, noen gang bli tatt bort? Hvordan kunne menneskene bli utfridd fra trelldommen under synden, hvis lønn var døden? Skulle generasjoner av mennesker bare fortsette å komme og gå, liksom gresset på marken? De trofaste familieoverhodene i fortiden må ofte ha spekulert på slike ting når de om kvelden så opp mot himmelen og fikk et inntrykk av hvor uendelig stort Guds skaperverk er. De kunne ikke gjøre annet enn tålmodig å vente på at Jehova gradvis skulle åpenbare sine hensikter for dem. Han hadde på forhånd fortalt sine tjenere at vannflommen skulle komme, at Sodoma skulle bli ødelagt, og at det skulle finne sted en utfrielse fra Egypt. De hadde en Gud som både kunne og ville sørge for at hans ord gikk i oppfyllelse. Dette var uten tvil et tilstrekkelig grunnlag for å håpe at Gud i sin tid ville åpenbare for dem hvordan de kunne vinne liv og oppnå fred med ham.

[Fotnoter]

[Bilde på side 440]

I en drøm fikk Jakob se at engler tjener som bindeledd mellom Gud og mennesker

[Bilde på side 442]

Noah ledet sin familie i tilbedelsen