Gud har skaffet til veie for at vi skal kunne forstå den. Det er så mye vi skal lese og så mye vi skal studere, det er så mange møter vi skal forberede oss til og ta del i, at vi ikke har tid eller energi til å gi oss av med verdiløse ting. Å lese artikler eller bøker som inneholder bibelkritikk, er det samme som å nippe til gift. En slik sykelig nysgjerrighet kan komme til å volde vår død, både vår åndelige død og til slutt vår endelige fysiske død eller utslettelse. Å lese romaner er som å lage seg et måltid av kaker eller sukkertøy. Det kan nok smake godt, men det som må til for å oppnå åndelig sunnhet, er god åndelig føde. — Matt. 4: 4.

Samvær med Guds organiserte folk er også nødvendig for å oppnå åndelig modenhet, og det av flere grunner. Guds organisasjon forsyner oss med den åndelige føde som må til for at vi kan bli modne i åndelig henseende. Den gir oss også som en mor den kjærlighet og omsorg vi trenger for å trives, og det gjør den ved hjelp av forskjellige menighetsmøter og store stevner. Den gir oss anledninger til åndelig øvelse, til å forkynne det gode budskap om Guds rike, og lærer oss også opp til denne virksomheten. Det er særlig på dette område vi viser at vi er modne kristne. En moden kristen er i stand til å «stå fast», ikledd Guds fulle rustning og dyktig til å svinge åndens sverd, Guds Ord. Han følger apostelens formaning: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide.» — Ef. 6: 14—17, NW; 2 Tim. 4: 2.

For å oppnå åndelig modenhet trenger vi også både Guds ånd og å ha forbindelse med Gud gjennom bønn. Vi får Guds ånd ved studium av hans Ord, tilknytning til hans organisasjon, virksomhet i hans tjeneste og ved bønn. Bønn holder oss nær til Gud, renser oss for skyldfølelse og gir oss trøst og håp.

Vi bør også være klar over at vi kan miste vår åndelige modenhet hvis vi ikke fortsetter å vokse i åndelig henseende. Hvis vi skal bevare vår åndelige modenhet, må vi fortsette trofast å bruke alle de hjelpemidler som Gud har skaffet til veie, og som fra først av gjorde det mulig for oss å oppnå denne verdifulle egenskap.

Tanken bak ordspråket

DET er blitt sagt at et ordspråk er «en stor mengde visdom kledd i færrest mulig ord». Det hebraiske ordet for ordspråk, m^eshalím, betyr sammenligning. Det innebærer mer enn det norske ordet, som blir definert som en fyndig setning som i noen få ord uttrykker en velkjent eller klar sannhet.

Et ordspråk kan sammenlignes med et kornfrø, som til tross for at det i seg selv er lite, kan vokse og formere seg og skaffe mat til millioner. Et ordspråk kan også lignes med en verdifull diamant, som selv om den er bitte liten, kan representere en formue. Selv et lite barn, som ikke har så stor styrke, kan gjemme og bære med seg en diamant. Men hvis det var jern eller et annet uedelt metall tilsvarende diamantens verdi som skulle bæres, måtte det flere sterke menn til for å klare det. På samme måte er det med ordspråk som er rike på åndelig visdom og moral. De er så små at selv mennesker med den dårligste hukommelse kan beholde dem i erindringen, men ikke desto mindre er de uvurderlige fordi de gir en så verdifull lærdom.

I gammel tid da bøker var sjeldne, var det naturlig at betraktninger angående liv og livsførsel ble sammentrengt i færrest mulig ord og innprentet i hukommelsen. Folk husket disse ordspråkene og siterte dem fra tid til annen som en magisk beskyttelse. Selve hensikten med Ordspråksboken i Bibelen går fram av følgende ord: «Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord; av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet; de kan gi de enfoldige [uerfarne, NW] klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.» — Ordspr. 1: 2—4.

Mange ordspråk ble til på grunnlag av erfaringer og iakttagelser som ikke bare ett vist menneske hadde gjort, men mange. Lord Russells epigram beskriver et ordspråk som