Mennesker og nasjoner blir gjort til latter

 1. a) Lo den allmektige Gud av all den vanære som ble ført over hans Sønn? b) Hvem var det som lo da det ble gjort forsøk på å forhindre at nyheten om Jesu oppstandelse ble spredt?

HVORDAN så den allmektige Gud på det at hans Sønn, som han hadde salvet til å forkynne om «himlenes rike» og til å være Kongen i denne messianske regjering, ble gjort til latter og vanæret på den måten? Lo han? Kunne han le? Ja! Han lo selvfølgelig ikke av all den vanære som ble ført over hans eget navn og over hans kongelige representant, hans Sønn, Jesus, Messias, som ble utsatt for fryktelige lidelser, men av hvilke omfattende tiltak små mennesker kan treffe og hvilke store anstrengelser de kan gjøre seg for å forsøke å gjøre den Allmektiges, den Høyestes, vilje og hensikter til intet. Hvis tur var det til å le da hans engel på den tredje dag fór ned fra himmelen i stor herlighet, brøt seglet, rullet vekk steinen foran Jesu grav og skremte soldatene som holdt vakt, slik at de ble som døde? Yppersteprestene og de andre religiøse lederne lo ikke da de som hadde holdt vakt, kom og fortalte hva som hadde skjedd. De ga stridsmennene penger for å få dem til å si: «Hans disipler kom om natten og stjal ham bort mens vi sov.» (Matt. 28: 2—4, 11—15) Sannheten om Jesu Kristi oppstandelse nådde imidlertid likevel folket, idet over 500 sanne vitner fortalte hva som hadde funnet sted. Hvem var det som lo nå? Det var den allmektige Gud!

 2, 3. a) Når og hvordan lot den allmektige Gud sakens kjensgjerninger bli alminnelig kjent? b) Hva sa Peter for å vise at den allmektige Gud hadde gjort komplottet mot Jesus til intet?

² Femtien dager etter at de religiøse og politiske lederne i fellesskap hadde forsøkt å legge hindringer i veien for det messianske rike ved å drepe Jesus Kristus, begynte den allmektige Gud å la sakens kjensgjerninger bli alminnelig kjent. Det var på pinsefestens dag, den 6. sivan (ifølge den jødiske kalender), i år 33 e. Kr. at den allmektige Gud utgjøt sin hellige ånd over 120 trofaste etterfølgere av Jesus Kristus som hadde sett ham som følge av at han hadde materialisert seg for dem etter sin oppstandelse fra de døde. Over 3000 av dem som var forsamlet for å feire pinsen, kom for å høre hvordan disse 120 ved den hellige ånds mirakuløse kraft vitnet om «Guds store gjerninger» på mange språk. Et fremtredende vitne, den kristne apostelen Peter, sto fram og fortalte frimodig folkemengden hvordan den allmektige Gud hadde gjort de religiøse og politiske ledernes komplott mot Guds salvede Sønn, Messias, til intet. Han sa:

³ «Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblant eder, således som I selv vet, han som ble forrådt etter Guds besluttede råd og forutviten, ham slo I i hjel, idet I naglet ham til korset [torturpelen, NW] ved urettferdiges hender; men Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer, ettersom det ikke var mulig at han kunne holdes av den. . . . Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! [Sl. 110: 1] Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 1: 12 til 2: 36.

 4. a) Hvorfor hadde de religiøse lederne ingen grunn til å le av de begivenheter som fant sted på pinsedagen i år 33 e. Kr.? b) Hvordan behandlet de apostlene Peter og Johannes, som forkynte om Jesus og hans oppstandelse i templet?

⁴ De religiøse lederne i Jerusalem hadde ingen grunn til å le da omkring 3000 av dem som Peter og hans medvitner talte til, trodde det gode budskap om den oppstandne Messias, Jesus, som var blitt opphøyd til himmelen, og lot seg døpe og ble hans etterfølgere. (Ap. gj. 2: 37—47) De religiøse lederne hadde ingen grunn til å le da forkynnelsen om Jesus, Messias, til og med ble utført i deres tempel i Jerusalem, særlig av apostlene Simon Peter og Johannes, Sebedeus’ sønn. Særlig de som tilhørte sadduseernes religiøse sekt, mislikte forkynnelsen om oppstandelsen, det middel hvorved den allmektige Gud tilintetgjorde de religiøse og de politiske ledernes forsøk på for alltid å rydde den lovte Messias, Kristus, av veien. De la hånd på apostlene Peter og Johannes, kastet dem i fengsel og tok dem i forhør på grunn av det de hadde gjort. Etter å ha truet de to apostlene følte imidlertid den jødiske domstol seg til slutt forpliktet til å frigi dem. Det er tydelig at Gud lo av dem som forfulgte hans Sønns, Messias’, trofaste etterfølgere. Hvordan vet vi at han gjorde det?

 5, 6. a) Hvorfor hadde de religiøse lederne ingen grunn til å le av den virkning deres dårlige behandling av Peter og Johannes hadde på de kristne i Jerusalem? b) Hvorfor ga ikke Jehovas svar på de kristnes bønn de styrende noen grunn til å le?

⁵ Det framgår av det som fulgte etter at de kristne apostlene var blitt utsatt for denne vanærende behandling av myndighetene. Hadde de religiøse lederne grunn til å le av den virkning deres fanatiske behandling av saken hadde, av hvordan de kristne reagerte på myndighetenes tiltak? Hvordan kunne de ha det? Beretningen sier: «Da de [Peter og Johannes] nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er, du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, og høvdingene samlet seg sammen mot Herren og mot hans salvede — ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje. Og nå, Herre! hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn.»

⁶ Det som fulgte, kunne ikke gi Herodes Antipas, Pontius Pilatus og de religiøse lederne i Jerusalem grunn til å le, for vi leser: «Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de ble alle fylt med den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» — Ap. gj. 3: 1 til 4: 31.

 7. Hvordan viser den måten disiplene brukte to vers i Salme 2 på i sin bønn, at Jehova den gangen lo av den motstand som ble gjort mot Kristus og hans etterfølgere?

⁷ På grunn av den frimodighet disse kristne disipler i det første århundre etter Kristus la for dagen, kunne den allmektige Gud virkelig le av den motstand hans Messias og dennes trofaste etterfølgere møtte. Ja, Gud lo, for Salme 2, som disiplene siterte fra i sin bønn til den allmektige Gud, forutsa at han ville gjøre det. Disiplene viste i sin bønn hvordan de to første versene i denne salmen, som under inspirasjon ble skrevet av kong David i fortidens Jerusalem, fikk sin oppfyllelse, og de etterfølgende versene i denne salmen må også ha fått sin oppfyllelse. Her kommer dette med at Gud ler, inn i bildet, for Salme 2, versene 2—6, sier: «Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres reip av oss! Han som troner i himmelen, ler, [Jehova] spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!»

 8. a) Hvorfor hadde Jehova grunn til å le av motstanderne? b) Hvordan talte Jehova i sin vrede til Herodes Antipas, Herodes Agrippa, Pilatus og israelittene?

⁸ Uansett hvilke krumspring de politiske og religiøse lederne på jorden gjorde, kunne de ikke forandre på tingenes virkelige tilstand. Det at Messias’ etterfølgere møtte motstand og ble forfulgt, kunne ikke forandre på den allmektige Guds, Jehovas, ordning. Til tross for alt dette befant den oppstandne Messias seg nå ved hans høyre side i himmelen, på det himmelske Sions berg eller regjeringssete. Gud kunne derfor virkelig le av dem som motsto ham på jorden. Han hadde grunn til å være harm og tale til dem i sin vrede. Flere år senere ble Herodes Antipas, som myrdet døperen Johannes og hånte og spottet Jesus Kristus, avsatt av romerne og forvist til provinsen Gallia, og hans nevø, Herodes Agrippa, ble plutselig slått med en fryktelig sykdom og fortært av ormer. (Ap. gj. 12: 1—23) Ifølge den verdslige historie fikk Pontius Pilatus senere en hard behandling av de romerske myndigheter. I år 70 e. Kr. fikk den jødiske nasjon oppleve at Titus, som senere ble keiser i Roma, ødela deres hellige by, Jerusalem, og dens tempel og la provinsen Judea øde. Men Jesus, Messias, fortsatte å regjere fra det himmelske Sions berg over sine etterfølgere på jorden og styrket dem til å holde ved med forkynnelsen av Guds rike til tross for at de ble forfulgt av romerne og israelittene.

 9. Hvordan hadde Salme 2 en historisk bakgrunn som utgjorde et forbilde på det som fant sted i det første århundre?

⁹ Salme 2, som fikk en bemerkelsesverdig oppfyllelse i det første århundre etter Kristus, hadde en historisk bakgrunn som viste at den ville få en slik oppfyllelse. Denne salmen ble laget i det 11. århundre før Kristus og var bygd over den internasjonale situasjonen den gang. David fra Betlehem, en av Jesu jordiske forfedre, var blitt salvet til å være konge over alle Israels 12 stammer og hadde inntatt fiendens borg på Sions berg som behersket byen Jerusalem. Hit flyttet nå kong David, som tidligere hadde regjert fra Hebron, lenger sør i landet, sin trone. Da et av nabofolkene, filistrene, hørte dette, samlet deres bykonger sine hærer og forsøkte å frata kong David makten og unngå å bli bundet av denne nye israelittiske kongens bånd og reip. Men den allmektige Gud tolererte ingen innblanding fra disse hedenske filistrenes side. To ganger ga han dem derfor på mirakuløs måte i Davids hånd, og de ble underlagt kong Davids styre. — 2 Sam. 5: 1—25.

10. a) Hva viste Jehova i Salme 2 at han ville gjøre for kong David? b) Hvorfor er dette av historisk betydning?

¹⁰ Jehova inspirerte så David til å skrive Salme 2 og si at Jehova ville le av alle konger og nasjoner som innbilte seg at de kunne hindre Jehovas salvede, kong David, i å regjere over hele det lovte land fra Sions berg, hans regjeringssete. Til tross for store internasjonale uroligheter og mange protester og sterk motstand sørget Jehova for at hans salvede konge, David, regjerte fra det hellige Sions berg helt til slutten av sin 40 år lange regjeringstid. Alt dette er av historisk betydning, for den salvede David var ikke bare en fremtredende forfader til Jesus, den salvede Konge, men han var også et profetisk forbilde på ham. Navnet David betyr «han som er elsket», og Jesus er Jehova Guds elskede Sønn. — Matt. 3: 17; 17: 5.

Gud ler også nå i det 20. århundre

11. Hvilke spørsmål kan vi på bakgrunn av disse to oppfyllelsene av Salme 2 i fortiden nå stille?

¹¹ Kong David, som regjerte fra Sions berg for 3000 år siden, kunne sammen med Jehova Gud le av fienden. Davids største etterkommer, Jesus Kristus, var på jorden som menneske for 1900 år siden. Nå har vi kommet fram til våren 1969 e. Kr. Viser forholdene og begivenhetene nå i det 20. århundre at historien er i ferd med å gjenta seg, slik at Salme 2 får en annen oppfyllelse? Ler Jehova Gud, den Allmektige, igjen av de politiske nasjoner i denne tingenes ordning? Ja, han gjør det! Hvorfor gjør han det?

12. a) Når nevnte Jesus hedningenes tid, og når endte den? b) Hva sier verdslige historikere endte for nasjonene det året?

¹² Har du noen gang hørt om «hedningenes tid»? Jesus Kristus talte om denne tidsperioden i forbindelse med byen Jerusalem, innenfor hvis murer Sions berg den gang lå. Han sa: «Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Luk. 21: 24) Denne «hedningenes tid» skulle ikke vare for bestandig, men den skulle en gang ende. Når? Endte den i juni 1967, da israelerne vant seksdagerskrigen over araberne og fikk herredømme over den østlige delen av Jerusalem, innbefattet den gamle byen, som er omgitt av murer? Nei, for hedningenes tid hadde endt mange år tidligere, nemlig i 1914 e. Kr., det år da den første verdenskrig begynte. Flere tiår før 1914 hadde bibelstudenter som nøye hadde gransket Bibelens tidstabell og de bibelske profetier, funnet ut at «hedningenes tid» skulle utløpe i det året. Verdensbegivenhetene og forholdene på jorden siden dette bemerkelsesverdige året 1914 viser med all ønskelig tydelighet at noe endte det året, at en tidsperiode endte for de hedenske nasjoner. Verdslige historieskrivere vil kanskje si at det var en tidsperiode med fred og trygghet for nasjonene som endte det året, men hva var det som ifølge Jesus endte i 1914?

13. a) Hva var det som ifølge det Jesus sa virkelig endte i 1914? b) Hvordan ble «Jerusalem» ytterligere nedtrådt av hedningene i år 33 e. Kr.?

¹³ Jo, den tid da de hedenske (ikke-jødiske) nasjoner hadde nedtrådt Jerusalem. (Luk. 21: 24) Det er imidlertid ikke det bokstavelige Jerusalem på Jesu tid det er tale om, men det Jerusalem representerte som det sted hvor Guds salvede konge regjerte. Det «Jerusalem» som ikke lenger skulle være nedtrådt av hedningene, var således Guds rike med en salvet konge av Davids kongelige familie på tronen. I år 607 f. Kr., da Davids etterkommer kong Sedekias ble avsatt og det området som han regjerte over, Jerusalem og landet Juda, ble lagt øde, begynte «Jerusalem» å bli nedtrådt av hedningene. Jesus Kristus var også en kongelig etterkommer av David, og i år 33 e. Kr. ga «keiserens venn», Pontius Pilatus, etter for de religiøse ledernes krav og overga Jesus til de romerske soldater for at han skulle bli henrettet på en pel. På den måten ble Jerusalem ytterligere nedtrådt av de hedenske nasjoner. — Joh. 19: 12.

14. a) Hvorfor tok ikke Guds messianske rike makten da Jesus ble oppreist fra de døde og fór opp til himmelen i år 33 e. Kr.? b) Hvilken forandring i himmelen og på jorden avmerket året 1914?

¹⁴ Jehova Gud, den Allmektige, oppreiste sin elskede Sønn fra de døde og opphøyde ham og ga ham plassen ved sin egen høyre side i himmelen. Men ble Guds rike med en kongelig etterkommer og etterfølger av kong David da straks opprettet? Nei! (Ap. gj. 1: 6, 7) Jesus Kristus måtte vente i himmelen inntil Guds fastsatte tid var inne, inntil den tid da Jerusalem skulle være nedtrådt av hedningene, var utløpt. (Heb. 10: 12, 13) Gud hadde bestemt at denne tiden skulle utløpe i året 1914 e. Kr. Det året, 2520 år etter at det gamle Jerusalem og Juda første gang var blitt lagt øde av hedningene, av babylonierne, endte den tid da hedningene hadde nedtrådt Jerusalem eller Guds rikes rett til å herske over jorden ved hjelp av Guds salvede, en etterkommer av kong David. Da måtte Guds messianske rike bli gjenopprettet. Det skulle imidlertid ikke bli gjenopprettet på jorden, men i himmelen. Da ville det ikke lenger bli tillatt at det som ble symbolisert ved Jerusalem, ble nedtrådt av de hedenske nasjoner, men de hedenske nasjoner ville selv måtte bli nedtrådt og lagt til skammel for den salvede Konge i Guds messianske rike. (Sl. 110: 1, 2) Den forandring som fant sted i 1914, berørte derfor både himmelen og jorden.

15. a) Hvorfor er det ingen grunn til at hedningenasjonene skulle være uvitende om alt dette? b) Hvordan ville situasjonen ha vært på jorden hvis nasjonene, særlig kristenhetens nasjoner, hadde tatt imot budskapet om Riket og innrettet seg i samsvar med det?

¹⁵ Det er ingen grunn til at de hedenske nasjoner, republikken Israel innbefattet, skulle være uvitende om dette. Det 20. århundres historie viser hvorfor, for helt siden året 1914 er alle nasjoner blitt gjort kjent med at Guds messianske rike er blitt opprettet i himmelen. Det var ikke forgjeves Jesus Kristus uttalte de ord som står gjengitt i Matteus 24: 14: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» Hvordan ville det ha gått hvis de hedenske nasjoner, særlig kristenhetens nasjoner, hadde tatt imot dette budskapet, innrettet seg i samsvar med det og underordnet seg under Guds himmelske, messianske rike, slik som Jehovas kristne vitner har gjort? Ville forholdene i verden da ha vært annerledes enn de er nå? Ja, det ville de, for alle Guds løfter til dem som underordner seg under hans elskede Sønn, den messianske Konge, Jesus Kristus, som nå sitter på tronen, ville da ha blitt oppfylt på dem. Historien ville ikke da ha stemplet dem som skamløse forfølgere av de sanne kristne, som siden 1914 har båret vitnesbyrd om Riket.

16. Hva viser verdensforholdene med hensyn til hvilken handlemåte nasjonene har fulgt siden 1914?

¹⁶ De sørgelige og skremmende forhold på jorden i vår tid taler sitt tydelige språk. De viser at de hedenske nasjoner, kristenheten og den jødiske verden innbefattet, siden 1914, det år da hedningenes tid utløp, har gått sine egne veier og ikke vandret på Guds vei, trass i at Jehovas kristne vitner har avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd. De har hårdnakket nektet å underordne seg under det styre som blir utøvd av Guds rettmessige Hersker over jorden, Messias eller Kristus. De har fortsatt sin kamp om verdensherredømmet og til og med gått så langt at de har utkjempet to verdenskriger og nå truer med å iverksette en tredje verdenskrig. De har betraktet Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner, som et middel til å trygge freden og sikkerheten i verden og sett på dette som den eneste praktiske erstatning for Guds himmelske, messianske rike, som de i sin vantro ikke kan se eller verdsette betydningen av.

17. a) Hva har vært det store spørsmål siden hedningenes tid endte i 1914? b) Hva kan nasjonene ikke hindre Gud i å gjøre?

¹⁷ Siden hedningenes tid endte i 1914, har det store, universelle spørsmålet vært: Vil Jehova Guds messianske rike eller de hedenske nasjoner komme til å beherske jorden? Vil de hedenske nasjoner vinne? Kan de vinne? La dem, hvis de ønsker det, undertrykke dem som verden over forkynner om Guds messianske rike. La dem gjøre hva de kan for å motstå Riket, men de vil aldri kunne fjerne Jehovas salvede Konge, hans Kristus, som nå regjerer fra det himmelske Sions berg. De kan ikke hindre det himmelske, messianske rike i å gjøre dem til en skammel for Kristi føtter, i å utslette dem av tilværelsen. Den allmektige Gud ler av dem. Hedningene larmer i vår tid. I alle nasjoner er det uroligheter fordi nasjonene går sine egne veier og på den måten kjemper mot Gud. Ved å arbeide for og drive propaganda for sine egne planer grunner folkene på det som fåfengt er, på ting som vil vise seg å være uten verdi. Dette er noe den bibelske historie, de bibelske profetier, har forutsagt. — Sl. 2: 1—6; Ap. gj. 4: 25, 26.

18. a) Hvilket vist råd som blir gitt i Salme 2: 10—12, burde nasjonene ha fulgt? b) Hvilken visdom har de fulgt, og hva vil resultatet bli for dem?

¹⁸ Nasjonene høster allerede nå fruktene av at de siden hedningenes tid endte i 1914 har gjort motstand mot det messianske rike. Hvis de hadde vært vise, ville de ha studert Guds Ord, Bibelen, og gitt akt på dets råd til jordens konger og dommere. De ville ha «kysset» Guds elskede Sønn og villig underordnet seg under ham og så tjent Jehova Gud under hans messianske regjering. (Sl. 2: 10—12) Men i stedet har de latt seg bedra av menneskelig visdom og gitt ære og pris til den moderne vitenskap og teknologi. Den verdslige visdom vil ikke bli rettferdiggjort ved sine frukter, ved de resultater den kan oppvise. Menneskene vil bli rammet av ulykke. Ulykken vil nå dem, akkurat som den nådde filistrene på kong Davids tid og de religiøse og politiske forfølgerne av de kristne på Jesu Kristi apostlers tid. Da vil den guddommelige visdom le hjertelig, slik som det er blitt forutsagt:

19. Hva vil «visdommen» da si og gjøre?

¹⁹ «Visdommen roper høyt . . . Fordi jeg ropte, og I ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen ga akt, fordi I forsmådde alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer eder, jeg vil spotte når det kommer som I reddes for, når det I reddes for, kommer som et uvær, og eders ulykke farer fram som en stormvind, når trengsel og nød kommer over eder. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke; de skal søke meg, men ikke finne meg. Fordi de hatet kunnskap og ikke ville frykte [Jehova], fordi de ikke ville vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning, derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes. For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem.» — Ordspr. 1: 20—32.

20. Hva er nasjonene blitt advart om siden den første verdenskrig endte i 1918, og hvem har de bestemt seg for å gå til krig mot?

²⁰ I mange år, ja, helt siden den første verdenskrig endte i 1918, er de hedenske nasjonene blitt advart om at de marsjerer mot Harmageddon, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 14, 16) a Hverken Folkeforbundet eller De forente nasjoner har fått nasjonene til å sette ned tempoet. De har snarere fått dem til å øke tempoet, for de har støttet opp om nasjonalismen og om de hedenske nasjonenes styre over jorden, ikke om den allmektige Guds messianske rike. Nasjonene har valgt å gå til krig — ikke krig mot hverandre, men de har valgt i forening å gå til krig mot Gud, universets Overherre og jordens Skaper.

21. a) Hvorfor er situasjonen i verden i vår tid ut fra et bibelsk synspunkt latterlig? b) Hvor og når vil det bli vist at Jehova virkelig har hatt rett til å le?

²¹ Når en blir klar over at dette virkelig er situasjonen i vår tid, blir det hele latterlig. Nasjonene gjør seg selv til latter, for de er bare som en dråpe av et spann og som et støvgrann i en vektskål i sammenligning med Skaperen, den allmektige Gud. (Es. 40: 15) De ber faktisk om å bli ødelagt. Og de vil bli det — når denne universelle konflikt når sin klimaks i Harmageddon. (Åpb. 19: 11—21) Den allmektige Gud vil le utfordrende av nasjonene og deres innbitte kamp for å oppnå verdensherredømme, og han vil la sin messianske Konge, Jesus Kristus, gå til krig mot dem og ødelegge dem, disse hedninger som har dratt Guds rett til å herske over jorden i tvil. Hans Messias vil vinne kampen, noe som vil føre til at den allmektige Guds universelle overherredømme for evig vil bli hevdet og opphøyd. Det vil bli tydelig vist at Gud har hatt all grunn til å le av nasjonene, at det har vært rett av ham å le av dem. Da vil det messianske rike, som trass i verdensomfattende motstand er blitt forkynt over hele jorden av Jehovas vitner, ha full kontroll over jorden og over menneskenes evige interesser. Det vil i all evighet velsigne alle forstandige og lydige mennesker.

Skal vi le sammen med Gud?

22. Hva vil det at Gud ler av oss nå og i framtiden, bety for hver enkelt av oss, og hva kan vi gjøre for å unngå at han skal gjøre det?

²² Hva så med oss som enkeltindivider? Ler den allmektige Gud og hans Messias (Kristus) av oss under de tiltagende vanskeligheter som nasjonene i vår tid er hjemsøkt av? Vil Gud le triumferende av oss etter at han har vunnet seier i Harmageddon? Hver enkelt av oss kan selv avgjøre om han skal komme til å gjøre det eller ikke. Det at vi blir ledd av, vil bety vår ødeleggelse, og forut for den vil vi få mange unødige sorger og bekymringer. Hvilken fornuftig, normal person ønsker å bli ledd av under slike omstendigheter? Vi behøver ikke å bli det! La bare nasjonene i verden fortsette å handle på en uforstandig måte. Vi vil ikke gjøre det. Vi vil gi akt på den visdom som kommer ovenfra, den himmelske visdom, den sanne visdom.

23. Hvilket løfte gir den sanne visdom dem som lytter til den, og hvorfor må dette være en ønskverdig tilstand å være i?

²³ Etter at den sanne visdom har fortalt hvordan den vil le når trengselens dag kommer over dem som har ignorert den, slutter den med å si: «Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke.» (Ordspr. 1: 33) Ville ikke det være en ønskverdig tilstand å være i? Hvis vi er i en slik tilstand, vil vi ikke behøve å frykte for at noen ulykke eller noe fryktelig skal komme over oss fra den allmektige, allvise Guds hånd. Nei, hans åsyn vil lyse over oss, og vi vil ha hans godkjennelse. Vi kan være forvisset om at han vil beskytte oss under «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». Vi vil da få overleve ødeleggelsen av nasjonene, som Gud ler av, og komme inn i Guds rettferdige, nye ordning under Guds elskede Messias’, den større Davids, rike. Der vil vi kunne le sammen idet vi gleder oss over alle de rene, gode ting som den allmektige Gud vil fylle vårt liv med.

[Fotnote]