Mildhet og selvkontroll frambringer fredelig frukt

«Hvem er vis og forstandig blant dere? La ham da vise sine gjerninger ved sin rette ferd med en saktmodighet som hører visdommen til. Og rettferdighetens frukt får sin sæd sådd under fredelige forhold for dem som stifter fred.» — Jak. 3: 13, 18, NW.

 1. a) Hva består den fredelige frukt av Guds ånd av? b) Hvilke forholdsregler må tas hvis det skal bli en rikelig høst av slik frukt?

DET er Jehovas vilje at hans lykkelige vitner stadig skal frambringe en rikelig høst av åndelig frukt. Dette produkt av Guds ånd består ikke bare av godhet, tro, glede, kjærlighet og vennlighet, men også av fred, mildhet, langmodighet og selvkontroll. Hvis det skal bli frambrakt slike gode frukter som dette, da må sæden ikke bare såes under de rette forhold, men da må også, og det er like viktig, den rette slags sæd bli sådd. Jehovas lov til fortidens israelitter forbød dem å så blandet sæd, det vil si to slags sæd sammen. Og Jesus sa: «Kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.» Pass derfor vel på bare å så den gode eller rette slags sæd. «For hva et menneske enn sår, det skal han også høste; for den som sår med henblikk på sitt kjød, skal høste fordervelse fra sitt kjød, men den som sår med henblikk på ånden, skal høste evig liv fra ånden. La oss da ikke holde opp med å gjøre det som er rett, for i sin tid skal vi høste, om vi ikke gir opp.» Apostelen føyer så til dette viktige punktet: «La oss da virkelig, så lenge vi har en tid som er gunstig for det, gjøre det som er godt mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» — 3 Mos. 19: 19; Matt. 7: 16, 18; Gal. 5: 22, 23; 6: 7—10, NW.

 2. a) Er det rett av en innvigd tjener å ønske å bli utnevnt til tilsynsmann? b) Hvilke krav må han tilfredsstille for å være kvalifisert til å bli utnevnt til tilsynsmann?

² I den teokratiske tingenes ordning er en del av Herrens tjenere satt som tilsynsmenn i Guds hjord. (Ap. gj. 20: 28) De som har slike ansvarsfulle stillinger, må ta ledelsen i å bære fredelig frukt og gjøre det som er godt mot alle, særlig mot dem som er beslektet med dem, deres trofaste brødre og søstre i Guds menighet. Bibelen sier at det er prisverdig av en innvigd Herrens tjener å ønske å bli utnevnt til stillingen som tilsynsmann. Grunnen er at man må oppfylle de høyeste krav før man er kvalifisert til å tjene i en slik stilling. Noen av de betingelser som må oppfylles før en person kan få en forvalterstilling fra Jehova som tilsynsmann, er at han må «ha godt vitnesbyrd av folk utenfor», og ikke være «en drukkenbolt, ikke voldsom, . . . ikke stridslysten». Han må aldri være trettekjær, aldri herskesyk eller diktatorisk eller dominerende, aldri hundse hjorden, aldri være irritabel. For å kunne tilfredsstille Jehovas høye norm må han tvert imot være «måteholden i sine vaner, sunn i sinnet, ordentlig». Han må ikke «snakke krenkende om noen», og han må være «fornuftig» overfor alle, forstå andre mennesker og deres problemer og «vise all mildhet overfor alle mennesker». — 1 Tim. 3: 1—3, 7; Tit. 3: 2, NW.

 3. Hvilke gode råd ga tilsynsmannen Paulus Timoteus i 1 Timoteus, kapitel seks?

³ Den unge mannen Timoteus var en slik kvalifisert tilsynsmann i den første kristne menighet, og apostelen og tilsynsmannen Paulus ga ham noen gode råd om hva han skulle gjøre når det oppsto misunnelse, sjalusi og voldsomme tretter. Timoteus fikk vite at det skulle framstå noen innen selve menigheten som skulle bli oppblåst av stolthet og være syke åndelig sett for stridsspørsmål angående læren. «Av disse ting,» sa apostelen, «oppstår det misunnelse, strid, ukvemsord, ond mistanke, heftige diskusjoner om bagateller mellom mennesker som er fordervet i sinnet og har mistet sannheten.» Hva skulle Timoteus gjøre under slike omstendigheter? Han fikk beskjed om ikke å ha noe med disse urostifterne eller deres giftige hatefullhet å gjøre. Han skulle skynde seg å fly fra deres ondskap og strebe etter «rettferdighet, gudhengivenhet, tro, kjærlighet, utholdenhet, et mildt temperament». Her stilte Paulus et mildt temperament i samme klasse som de fem andre viktige kravene. — 1 Tim. 6: 4, 5, 11, NW.

 4, 5. a) Hvem minnet apostelen Paulus de kristne i det første århundre om å vise mildhet mot, og hvorfor? b) Hva blir forlangt i denne henseende av de kristne nå i det tjuende århundre?

⁴ En annen tilsynsmann i det første århundre, Titus, fikk følgende opplysning om hva som var hans plikt: «Minn dem [som tilhører menighetene] om . . . ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise saktmodighet mot alle mennesker. For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, treller av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre.» (Tit. 3: 1—3) Det var en grunn til å være mild overfor alle mennesker som Titus skulle minne menighetene om, nemlig det at, Gud selv har vært så god og kjærlig mot oss ved at han har frelst oss, ikke på grunn av noen rettferdige gjerninger vi hadde gjort, som skulle forplikte Gud til å gjøre noe for oss, men på grunn av sin egen guddommelige barmhjertighet mot oss gjennom Jesus Kristus, hans selvoppofrende Sønn. For en enestående mildhet den høyeste Gud la for dagen overfor oss ved dette, og hvor langmodig har han ikke vært overfor oss mennesker gjennom alle tider helt til nå! Grunnen til det er ikke at han er sendrektig eller likegyldig, men at han ikke ønsker at vi skal gå fortapt. Han vil at vi skal ha tilstrekkelig tid til å komme til omvendelse som fører til frelse. Vi kan derfor akte Guds milde langmodighet med oss for frelse. — Tit. 3: 4—7; 2 Pet. 3: 9, 15.

⁵ Det blir ikke forlangt noe mindre av trofaste kristne tilsynsmenn i vår tid. De må også stadig minne menighetene om å vise ydmyk undergivenhet og villig lydighet overfor «Gud, vår frelser», og å etterligne ham i vår oppførsel overfor andre hva mild behandling angår. Hans Sønn, «Jesus Kristus, vår frelser», etterlignet sin Far i denne henseende, og det bør vi også gjøre.

Tilsynsmenn, vokt Guds hjord!

 6, 7. a) Hvilket dyr sammenlignes Herrens folk med, og hvorfor? b) Hvordan formaner Peter og Paulus dem som er betrodd tilsynet med Guds hjord?

⁶ Det finnes mange gode grunner for at vi bør undersøke hvorfor Bibelen om og om igjen omtaler Herrens folk som «får» og ikke som andre dyr, for eksempel kuer, griser, muldyr, bjørner, ulver, hunder eller geiter. Får lar seg lett lede av sin egen hyrde. De er saktmodige, medgjørlige og fredelige skapninger, og legger disse egenskapene for dagen ikke bare overfor andre dyr, men også overfor dyr av sitt eget slag. Alle andre velkjente dyr mangler mer og mindre disse ønskverdige egenskapene. Ettersom fårene er så saktmodige og medgjørlige, må deres hyrder behandle dem i samsvar med dette. Apostelen Peter skriver til dem som er satt til hyrder over Guds hjord ved hellig ånd: «Derfor formaner jeg de eldste [tilsynsmennene] blant dere, for jeg er også en eldste [en tilsynsmann] liksom dem . . . Vokt den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver, heller ikke ved å spille herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.» — 1 Pet. 5: 1—3, NW.

⁷ Gi akt, dere tilsynsmenn og menighetstjenere, hver og en av dere! Dere utnevnte tjenere i de lokale menigheter, dere områdetjenere, dere seksjonstjenere, dere avdelingstjenere, dere sonetjenere — alle dere modne menn som øver innflytelse, og som Jehovas hellige ånd har utnevnt til å ta seg av og vokte hans lykkelige hjord — glem aldri at dere må være ytterst fredelige, kjærlige, milde, tålmodige, medgjørlige og vennlige, særlig mot Herrens spede får som er i deres varetekt. Glem aldri at dere må ha disse egenskapene både før og etter at dere blir anbefalt til utnevnelse til deres spesielle forvalterstillinger i dette teokratiske samfunn. «En tilsynsmann,» er det skrevet, «må være fri for anklage som en Guds forvalter, ikke egenrådig [nei, men ledet av Guds vilje], ikke tilbøyelig til vrede, ikke en drukkenbolt, ikke voldsom, ikke grisk etter uærlig vinning, men en som elsker fremmede, en som elsker det gode, som er sunn i sinnet, er rettferdig, som har kjærlig godhet, viser selvkontroll, holder fast på det troverdige ord hva hans undervisning angår, for at han kan være i stand til både å formane ved den lære som er sunn, og tale dem til rette som sier imot.» — Tit. 1: 7—9, NW.

 8. a) Hva var grunnen til at Moses ikke fikk komme inn i det lovte land? b) Hvorfor er det så viktig at en tilsynsmann viser fullstendig selvkontroll til alle tider?

⁸ Selvkontroll eller kontroll av ens sinn må være noe man pålegger seg selv. Selvkontroll må være noe man vokter årvåkent over og stadig utøver hvis man skal kunne bruke den effektivt når det er nødvendig. Tenk på tilsynsmannen Moses, som det er skrevet følgende om: «Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.» (4 Mos. 12: 3) Enda han var det, fikk han ikke komme inn i det lovte land, ene og alene fordi han i et eneste anfall av vrede mistet sin selvkontroll. Derfor må en tilsynsmann aldri bli slapp og miste selvkontrollen, ikke engang for et øyeblikk. Hvis han mangler selvkontroll og ikke kan styre sitt sinn, da er han, som Ordspråkene sier, «som en by hvis murer er brutt ned og borte». Slik må ikke trofaste tilsynsmenn være, nei, de må være som en by som er sterkt befestet, pålitelige og i stand til å beskytte, støtte og forsvare de svake i organisasjonen når det trengs, og det kan de bare hvis de til enhver tid viser mildhet og selvkontroll. — 4 Mos. 20: 9—12; Ordspr. 25: 28.

 9. a) Hvordan bør de som sier imot irettesettes og refses? b) Er det berettiget at man mister fatningen og blir rasende når det oppstår motstand i eller utenfor menigheten?

⁹ Som allerede vist ut fra Bibelen må en tilsynsman holde fast på Guds troverdige Ord, og han må kunne formane ved den lære som er sunn, og «tale dem til rette som sier imot». Det er derfor til sine tider nødvendig at en tilsynsmann irettesetter og refser dem som blir ulikevektige og forkvaklet i sine tanker, at han taler dem til rette som sier imot sannheten. Men dette må aldri gjøres på en dominerende eller krigersk måte eller i et anfall av vrede. Den gamle verden har et ord som sier at man skal ’bekjempe ild med ild’, men i Jehovas organisasjon er en slik framgangsmåte absolutt ikke på sin plass. Det er meget bedre å bekjempe en virkelig ild med kaldt vann enn å kaste en varm, eksplosiv blanding på den. Det er likeledes i samsvar med guddommelig visdom og Guds råd å dempe hete diskusjoner i en menighet med det kjølende og forfriskende sannhetens vann fra Guds Ord på en rolig og mild måte. Guds visdom sier: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede. En hissig mann vekker trette, men den langmodige stiller kiv.» «Bedre å være tålmodig enn overmodig.» En tålmodig tilsynsmann som taler sannheten på en vennlig og mild måte, er sikkert nok fullt ut i stand til å ta seg av enhver slags motstand som reiser seg i menigheten, for når hans tunge blir kontrollert og brukt slik Jehova anviser, er den et kraftig våpen, ja, så kraftig at «en mild tunge knuser ben». I samsvar med disse sannhetens prinsipper sier apostelen Paulus i den teokratiske veiledning som ble sendt ut til alle tilsynsmennene: «En Herrens slave behøver ikke å stride, men må være taktfull mot alle, kvalifisert til å undervise, må holde seg i tømme når han lider ondt, og med mildhet belære dem som ikke er velvillig stemt.» — Ordspr. 15: 1, 18; 25: 15; Pred. 7: 8; 2 Tim. 2: 24, 25, NW.

10. Hva er hensikten med å irettesette dem som farer vill fra troen, og hvordan bør derfor åndelig syke personer behandles?

¹⁰ Hensikten med å irettesette dem som ikke er velvillig stemt, eller dem som farer vill fra troen, bør være å beskytte Guds hjord mot ødeleggende innflytelser og falske filosofier, og samtidig å reise opp, ikke ødelegge, dem som farer vill. «Brødre, om også et menneske tar et feil skritt før han er klar over det; bør dere som har åndelige egenskaper, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd, mens enhver av dere holder øye med seg selv, av frykt for at også du kan bli fristet.» Når friske får må vises øm omsorg, hvor meget mer må da ikke syke får vises vennlig hensynsfullhet! Tilsynsmennene, som er åndelig sterke og modne, bør derfor vise vennlig hensynsfullhet når de prøver å veilede og hjelpe dem som er åndelig syke. De må huske at fårene ikke er deres. Fårene er Herrens. De må aldri behandle dem slik som en leiesvenn ville gjøre, selv når de for en tid kommer på villstrå. Men når «glupende ulver» lurer seg inn, forkledd som får for å ødelegge hjorden, da vil tilsynsmennene i likhet med trofaste hyrder ikke nøle med å behandle dem som det de virkelig er. «Støt da den onde ut fra eder!» — Gal. 6: 1, NW; Matt. 7: 15; Joh. 10: 11—13; Ap. gj. 20: 29, 30; 1 Kor. 5: 9—13.

11. Kreves det mindre av ydmykhet, mildhet, selvkontroll og lignende av en som ikke er tilsynsmann eller tjener i menigheten?

¹¹ All denne vidunderlige veiledning og visdom fra Jehovas inspirerte Ord, som her er rettet spesielt til tilsynsmenn og tjenere i menighetene, gjelder i samme grad hver og en av Jehovas vitner. Ingen som er nyomvendt, ingen spebarn i sannheten og for den saks skyld heller ingen som har vært tilsluttet Jehovas organisasjon i hele sitt liv, må for et øyeblikk tro at det kreves mindre av dem enn av dem som tar ledelsen, hva angår kvaliteten av den frukt de bærer. Gud gjør ikke forskjell på folk, og tar ikke spesielle hensyn hverken når det gjelder kjønn eller alder. Slik det var i det gamle Israel, er det også i dag: Det er én lov for alle, for tilsynsmennene og folket, for fremmede og utlendinger. Alle er i den samme kampen, det samme løpet, et løp som gjelder liv eller død. Alle bør derfor løpe slik Paulus rådet til: «Hver mann som deltar i en dyst, utviser selvkontroll i alle ting. . . . men jeg undertvinger mitt legeme og leder det som en slave, forat jeg etter å ha prekt for andre, ikke selv på noen måte skal bli kjent uverdig.» Paulus henvendte seg til alle sanne kristne da han skrev til de «trofaste i forening med Kristus Jesus» og sa: «Jeg . . . formaner dere derfor til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med fullstendig saktmodighet og mildhet, med langmodighet, så dere tåler hverandre i kjærlighet, idet dere alvorlig bestreber dere for å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd. Ett legeme er det.» Alle medlemmene i dette legeme, menigheten, må gå sammen om å bevare denne kristne fred og enhet. Det som kreves av tilsynsmenn i retning av mildhet, tålmodighet, vennlighet, selvkontroll, langmodighet, ydmykhet, kjærlighet og lignende egenskaper, kreves derfor også av hver enkelt som tilhører Jehovas innvigde folk. — 2 Mos. 12: 49; 3 Mos. 24: 22; 1 Kor. 9: 25—27; Ef. 1: 1; 4: 1—4, NW.

Vis mildhet og selvkontroll i hjemmet

12. Hvor finner man mangel på mildhet og selvkontroll, og hva er følgen av dette blitt?

¹² Noen av livets mest innviklede problemer oppstår i hjemmet. Legg merke til det rystende antall ulykkelige ekteskaper, den utbredte kriminalitet blant voksne og barn, det forferdende antall ødelagte hjem og den stigende skilsmisseprosent som alt sammen er vitnesbyrd om det sammenbrudd og det moralske forfall som gjør seg gjeldende i denne gamle verdens ulykkelige samfunn. Ektemenn og hustruer tretter og strides både hjemme og ute. Barns og unges forseelser omfatter et stort område, helt fra barnslige raseriutbrudd til åpent angrep og til og med mord på foreldrene. Det er bare så altfor tydelig at det ikke finnes fred og ro i disse ødelagte hjemmene, for det råder en fullstendig mangel på kristen mildhet og selvkontroll der.

13. Når mann og hustru gjør Guds vilje, hvilke lykkelige forhold vil da råde i hjemmet?

¹³ Der hvor mann og hustru er Jehovas lykkelige vitner, finner man ikke slike beklagelige tilstander. Hvorfor ikke? Fordi de samme kristne prinsipper som blir utviklet og praktisert i menigheten, nemlig tålmodighet, kjærlighet, vennlighet, langmodighet, overbærenhet og selvkontroll, blir overført til livet i familiekretsen. «I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren! I menn! elsk eders hustruer og vær ikke bitre mot dem!» Både ektemenn og hustruer blir formant til å vise disse egenskaper, «så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen». Det finnes absolutt ingen unnskyldning for eller gyldig grunn til at ektefolk mister kontrollen over sine følelser og lar hissigheten løpe av med seg. Det finnes ingen problemer som er så store eller forhold som er så vanskelige at dette er berettiget. Hvis ektemenn og hustruer gjør Guds vilje, da må de alltid være milde, vennlige, hensynsfulle og overbærende overfor hverandre og overfor sine barn. — Kol. 3: 18, 19, 13.

14. Hvilket guddommelig råd bør følges av den kristne ektefelle i hjem hvor den annen part ikke er i sannheten?

¹⁴ Dette er vel og bra, vil kanskje noen si, når det gjelder teokratiske hjem hvor både mannen og hustruen er Guds innvigde tjenere, men hvordan stiller det seg i hjem hvor for eksempel en kristen kvinne er gift med en mann som ikke er i sannheten? Det er mange slike hjem i dag, og når hjemmets overhode ikke er en sann kristen, vil han lett miste beherskelsen og være urimelig og rett og slett ondskapsfull til sine tider. Dette berettiger imidlertid ikke hustruen til å oppgi sin lykkelige tilstand og bringe seg selv i samme ulykkelige sinnstilstand som mannen. Under slike omstendigheter bør den innvigde ektefelle følge Guds vilje: «I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd . . . Deres pryd skal ikke være den utvortes . . . men . . . den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.» — 1 Pet. 3: 1—4.

15. Hvilket bibelsk råd må foreldre med mindre barn følge hvis de ønsker at deres hjem skal velsignes med fred og tilfredshet?

¹⁵ Foreldrene i et kristent hjem må ikke bare være milde overfor hverandre, men de må også ha den samme sinnsinnstilling overfor sine barn. «Dere, fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og myndige råd.» Det er absolutt nødvendig å tukte et barn, for Jehovas råd er: «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam. Tukt din sønn, så skal han bli deg til glede og vederkvege din sjel!» Når foreldrene gir oppdragende tukt, er det en handling som utspringer av kjærlighet til barnet, ikke av hat eller uvilje. «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham tukter ham tidlig.» — Ef. 6: 4, NW; Ordspr. 29: 15, 17; 13: 24.

16. Hvor viktig er den tukt foreldrene anvender, for dere barn som ønsker å få leve i Guds nye verden?

¹⁶ Dere barn, og dette gjelder også dere tenåringer, husk at den tukt Jehova har forordnet, er medisin som er til gagn for dere, fordi ulydighet, trassighet og sinne er syndens og dødens veier og er bundet fast til deres hjerte helt fra fødselen av. Hvis dere ønsker å få leve under Guds rikes herredømme, må disse djevelske, nedarvede tilbøyeligheter rykkes opp med rot og erstattes med gudlignende egenskaper, og tuktens ris, anvendt av deres foreldre, vil medvirke til dette. «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» — Ordspr. 22: 15.

17. a) Forklar hvorfor det ikke var noen ungdomsforbrytere i det gamle Israel da Jehovas lover ble håndhevet. b) Hvorfor finnes det ingen ungdomsforbrytere blant Jehovas vitner i dag?

¹⁷ Det kan forekomme at et barn er så forherdet i sin trassighet at ikke engang tuktens ris kan drive den ut. I det gamle Israel fikk foreldrene befaling av Jehova om å ta en slik uforbederlig opprører med til byens eldste, og disse skulle så stene ham til døde. Det var ingen ungdomsforbrytere underet slikt system. (5 Mos. 21: 18—21) Den nye verdens samfunn av Jehovas vitner i dag kan og vil heller ikke tillate lovløs oppførsel av barn og ungdom innen sine rekker. For å unngå et eventuelt dødbringende slag ved å bli utstøtt fra menigheten vil forstandige teokratiske barn gi akt på og følge det som Guds Ord sier: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting [dette unntar ikke noe]! for dette er velbehagelig i Herren.» «Hør på din far, som ga deg livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel.» — Ef. 6: 1; Kol. 3: 20; Ordspr. 23: 22.

18. I hvilke henseender er Jehovas vitners organisasjon lik Edens hage ved den vakre frukt den bærer, og hvordan er dette blitt mulig?

¹⁸ Alle og enhver av Jehovas vitner kan således med Guds hellige ånds hjelp og ved å vise mildhet og selvkontroll frambringe en rikelig og vedvarende høst av fredelig frukt, enten de er gift eller enslige, enten de er voksne eller barn, enten de tilhører levningen eller den ’store skare’, enten de er tilsynsmenn eller ikke. Under Jehovas kjærlige omsorg er deres organisasjon lik Edens hage ved den skjønnhet som fred og enhet gir den. Grunnen til dette er at hver og en av dem har dyp respekt for og inderlig kjærlighet til Jehovas lover og bud, og at de også med iver og hengivenhet utfører Guds vilje i alle ting: «Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål.» «Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» — Ordspr. 3: 1, 2; Sl. 119: 165.

19. Hvilken handlemåte er den eneste som kan sikre dem som elsker fred og tilfredshet, å få nyte dette i all evighet?

¹⁹ Alle dere som er av god vilje, og som elsker fred og enhet, hvis dere ønsker å få del i den uforlignelige lykke og få leve i evig fred og tilfredshet i en paradisisk hage under Guds rikes herredømme, så slutt dere raskt til Jehovas fredselskende vitner, og vær sammen med dem milde og rolige og vis kjærlig tålmodighet og selvkontroll. Fortsett å adlyde Guds vilje, som også kommer til uttrykk i Salme 37: «La ikke din vrede opptennes over de onde, . . . For som gresset blir de hastig avskåret. . . . Lat av fra vrede og la harme fare, . . . For de onde skal utryddes, men de som bier etter Herren, skal arve landet [jorden, NW]. Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige [de milde] skal arve landet og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 1, 2, 8—11.