Spørsmål fra leserne
● Hva mener Bibelen når den i 1 Mosebok 6: 6 sier: «Da angret [Jehova] at han hadde skapt mennesket på jorden»? — D. B., USA.
Den vanlige norske oversettelse og flere andre oversettelser (KJ, AS, Dy) sier at Gud «angret» det eller det. Ordet «angre» innebærer imidlertid tanken om at en er bedrøvet fordi en har begått en synd eller gjort et eller annet galt. Jehova Gud, som er fullkommen i rettferdighet, kan simpelthen ikke begå en synd eller gjøre noe galt, slik at det skulle bli nødvendig for ham å angre. Det er grunnen til at enkelte moderne oversettelser sier at han var «lei seg» (Mo, RS), eller at han var «sorgfull» (Ro) eller «bedrøvet». — AT, NW.
Det hebraiske ordet i 1 Mosebok 6: 6 som i den vanlige norske oversettelse er oversatt med «angret», er na·hham’, som i likhet med mange andre ord har flere betydninger. Forskjellige former av dette ordet er blitt gjengitt på forskjellige måter i New World Translation, for eksempel med «var bedrøvet» (1 Mos. 6: 6), med «befri meg selv» (Es. 1: 24) og med «bli trøstet». — Jer. 31: 15.
Angående dette hebraiske ordet sier The Interpreter’s Bible, bind 1, side 225: «Vanligvis oversatt ’angre’ (i passiv form); ’trøste’ (i forsterket form). Egentlig betyr ordet ’å dra et lettelsens sukk’. Ordet har derfor med det å ’forandre innstilling’, å ’ombestemme seg’, å gjøre; enhver annen forbindelse vil være tilfeldig. . . . Når ordet blir oversatt ’angre’, slik som det ofte blir gjort i forbindelse med Gud, sikter det til det å ’ombestemme seg eller forandre hensikt’.»
Hva mente så Jehova Gud da han sa: «Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, . . . for jeg angrer at jeg har skapt dem»? (1 Mos. 6: 7) Mente han at han angret at han i det hele tatt hadde skapt menneskene, og at det hele var et fryktelig mistak? Nei, på ingen måte! Hvis det hadde vært tilfelle, ville han ha utslettet alle mennesker. Det han siktet til, var bare de onde menneskene før vannflommen, for like etterpå leser vi: «Men Noah fant nåde for [Jehovas] øyne.» — 1 Mos. 6: 8.
Det er tydelig at Jehova Guds innstilling eller holdning var blitt forandret: Han, som var menneskenes Skaper, forandret holdning overfor dem og ønsket å utrydde dem fordi de mishaget ham. La oss belyse dette med et eksempel. En far gir kanskje sin sønn en bil, men hvis sønnen ikke bruker den på rette måte, men kommer opp i vanskeligheter fordi han kjører for fort, og så videre, kan faren angre at han har gitt sønnen bilen, og ta den ifra ham. Han har ombestemt seg, men det betyr ikke nødvendigvis at han har gjort en feil. Det er sønnen som har gjort en feil og handlet galt. Sønnen kunne ha verdsatt det at han fikk denne bilen, og brukt den på en forstandig måte, til glede for sin far.
Det forholder seg på lignende måte med Guds forhold til menneskene. Hvis Adam og Eva hadde fulgt en, forstandig handlemåte, ville det ha gledet Jehovas hjerte. Men fordi de fulgte en ond handlemåte, fant Jehova ikke behag i dem. Han ble bedrøvet og måtte ta deres liv. Det samme kan sies i forbindelse med de onde menneskene som levde før vannflommen. Gud forandret sin holdning overfor dem. Det var i virkeligheten absolutt nødvendig at han gjorde det, på grunn av den måten tingene utviklet seg på. Han var bedrøvet, ettersom det innebar at mange mennesker ville bli utryddet, og likevel måtte han gå til handling for at hans normer skulle bli opprettholdt.
Det at Jehova Gud forandrer holdning overfor menneskene, virker begge veier, slik Bibelen viser. Hvis hans skapninger ikke lever i samsvar med det som er hans hensikt med dem, blir han bedrøvet, og de vekker hans vrede. Men hvis Jehova straffer noen av sine skapninger fordi de har fulgt en gal handlemåte, og de ikke har nådd det punkt da det er umulig å vende om, men blir oppriktig lei seg og angrer sine synder, vil Jehova forandre holdning overfor dem og vise dem barmhjertighet. Så i stedet for å volde dem sorg vil han hjelpe dem, slik at de føler seg befridd eller lettet.
Jehova Gud handlet på den måten overfor israelittene i dommertiden: «[Jehova] ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem.» (Dom. 2: 18) Det samme var tilfelle i forbindelse med innbyggerne i Ninive. På grunn av deres store ondskap hadde Jehova sagt at de skulle utryddes. Men da de oppriktig angret etter at Jonas hadde forkynt for dem, «angret» også Jehova «det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke». Han ombestemte seg eller forandret holdning overfor dem. — Jon. 3: 8—10.
Hvordan skal vi så, i betraktning av det foregående, forstå de skriftstedene som sier at Jehova Gud ikke angrer? — 4 Mos. 23: 19; 1 Sam. 15: 29; Sl. 110: 4.
Disse skriftstedene må forstås på bakgrunn av de spesielle tilfelle det er tale om. Jehova fikk for eksempel Bileam til å profetere at han ikke ville ombestemme seg eller angre det han hadde sagt om den velsignelse han ville la Israels folk få del i, til tross for alle de anstrengelser kong Balak gjorde seg for å få Bileam til å forbanne Israel. (4 Mos. 23: 19) Da kong Saul viste seg å være troløs, sa Guds profet til ham at Jehova ikke ville ’angre’ eller ombestemme seg, men at han ville forkaste ham. (1 Sam. 15: 29) Og Jehova Gud sverget at han ikke ville angre det han hadde sagt om at hans Sønn skulle være prest til evig tid etter Melkisedeks vis; han ville ikke forandre sin hensikt hva dette angikk. — Sl. 110: 4.
Akkurat som på Noahs tid har Jehova Gud nå erklært at en ond tingenes ordning skal tilintetgjøres. På grunn av dens store ondskap vil han ikke angre dette eller ombestemme seg hva dette angår. Alle Jehova Guds innvigde kristne tjenere har nå det privilegium å la dette advarselsbudskapet lyde, slik at rettferdselskende mennesker kan ta avstand fra denne onde ordning før det er for sent, og bli vist barmhjertighet av Gud, slik som Noah og hans familie ble. — Sef. 2: 3.
● Var apostelen Paulus en av de 12 apostler?
Kjensgjerningene viser at Paulus var en Jesu Kristi apostel, men Bibelen sier ikke at han er en av de «12 apostler».
Det greske ordet a·po’sto·los betyr «utsending». I An Expository Dictionary of New Testament Words av Vine sies det under ordet «apostel»: «Paulus, som riktignok hadde sett Herren Jesus, 1 Kor. 9: 1; 15: 8, hadde ikke ’vandret sammen med’ de 12 ’i all den tid’ Jesus utførte sin tjeneste på jorden, og var derfor ikke berettiget til å få en plass blant dem ifølge det Peter nevner som nødvendige kvalifikasjoner, Ap. gj. 1: 22. Paulus ble bemyndiget direkte av Herren etter at han hadde fart opp til himmelen, til å bringe evangeliet ut til hedningene.»
Judas Iskariot var en av de 12 som Jesus valgte ut til å være apostler. (Matt. 10: 2—5; Luk. 6: 13—16) Han ble imidlertid en tyv, og senere ble han en forræder, idet han forrådte Jesus. Han tok til slutt sitt liv, og dermed var det bare 11 trofaste apostler igjen. — Joh. 12: 4—6; 18: 1—5.
Etter Kristi død, men før pinsedagen i år 33 e. Kr., sa apostelen Peter på et kristent møte at det var nødvendig at en annen overtok plassen etter Judas, i samsvar med de profetiske ordene i Salme 109: 8. «De [tydeligvis de kristne menn som var til stede] stilte da fram to, Josef, som kaltes Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias.» De kristne som var samlet, ba til Jehova om at han måtte utpeke den som skulle overta Judas’ plass. Deretter «kastet de lodd mellom dem [de to], og loddet falt på Mattias, og han ble regnet sammen med de elleve apostler». — Ap. gj. 1: 15—26.
Akkurat som Jakobs 12 sønner utgjorde grunnvollen for det kjødelige Israel da nasjonen ble opprettet, var også de 12 som utgjorde grunnvollen for det åndelige Israel (som er bygd på hovedhjørnesteinen, Jesus Kristus), i samsvar med forbildet til stede da den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen. Da omkring 120 av disiplene var samlet i en sal på pinsedagen, ventet de på å bli døpt med den hellige ånd, for Jesus hadde ti dager tidligere, like før han fór opp til himmelen, sagt til dem at det skulle skje ikke «mange dager» deretter. (Ap. gj. 1: 5, 8) Den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen, og den samme dag ble om lag 3000 bygd på grunnvollen. Når en har begynt å bygge et byggverk, vil en ikke legge en ny grunnvoll. Det er derfor ikke rimelig å tro at Gud ville la plassen etter Judas stå ledig i påvente av Saulus’ (Paulus’) omvendelse. Gud handlet tydeligvis på det tidspunkt da de forsamlede disiplene ba. Loddet viste således at det var Jehova som hadde valgt Mattias. — Ordspr. 16: 33.
Viste Mattias senere at han var kvalifisert til å være apostel? Den bibelske beretning viser at apostlene blant andre gaver hadde evnen til å gi videre åndens mirakuløse gaver. (Ap. gj. 8: 14—18; 10: 44) Hvis Gud ikke virkelig hadde utvalgt Mattias, ville det ha vært tydelig for alle at han ikke var i stand til å gi videre denne gaven. Bibelen sier imidlertid ikke noe om at Mattias sto noe tilbake i så henseende.
En tid etter pinsedagen i år 33 e. Kr., men før Paulus ble omvendt, avgjorde «de tolv» et spørsmål som hadde med utdelingen av mat å gjøre, og utnevnte et utvalg på sju menn som skulle forestå utdelingen. «Apostlene» foretok utnevnelsen ved å legge sine hender på de sju. Mattias var uten tvil en av «de tolv», «apostlene», som gjorde dette. — Ap. gj. 6: 1—6.
Paulus ble sannsynligvis en kristen i år 34 eller 35 e. Kr. Den oppstandne Jesus sa på det tidspunkt til Paulus at han skulle bære Jesu navn ut til hedningene eller de ikke-jødiske nasjoner. Paulus skulle således være «hedningenes apostel [ikke bare en menighets apostel, men en Herren Jesu Kristi apostel eller ’utsending’]». (Ap. gj. 9: 15; 26: 14—18; Gal. 1: 15, 16; Rom. 1: 5; 11: 13; 1 Tim. 2: 7) Apostelen Jakob ble ikke drept av Herodes før omkring år 44 e. Kr., og det ser ut til at alle de 12 fortsatt var i live da Paulus fikk sitt oppdrag. (Ap. gj. 12: 1, 2) Det bør imidlertid nevnes at ingen av apostlene ble erstattet av en annen fordi de døde. Det var bare Judas som ble erstattet av en annen, og det skyldtes at han var troløs. De 12 apostlene hadde ingen «etterfølgere». Det er ikke noe i Bibelen som viser at Paulus erstattet Mattias, eller at han erstattet noen av de andre apostlene.
Selv om Paulus sa at han var apostel og hadde all den makt og alle de egenskaper som kjennetegnet en Jesu Kristi apostel, og selv om han av Jehova hadde fått sin plass i det kristne «legeme», omtalte han aldri seg selv som en av de 12. (Gal. 1: 1; 2: 8; 1 Kor. 9: 1, 2; 12: 27, 28) Da Paulus nevnte hvem den oppstandne Jesus hadde åpenbart seg for, skilte han tydelig mellom seg selv og «alle apostlene» og «de tolv». (1 Kor. 15: 6, 8, 9) I 1 Korintierne 15: 6 sikter benevnelsen «de tolv» til apostlene på et tidspunkt før Mattias ble utvalgt, men ifølge Apostlenes gjerninger 1: 21, 22 vil den innbefatte Mattias, som da var sammen med de 11.
I beskrivelsen av det nye Jerusalem, den himmelske by som det sies at Jehova og Jesus Kristus bor i, heter det: «Stadens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.» (Åpb. 21: 2, 14) På grunnlag av de nevnte kjensgjerninger må en trekke den slutning at navnet Mattias, ikke Paulus, sto på en av de tolv steinene. Mattias var apostel helt fra det tidspunkt den åndelige nasjon, som består av de 144 000 som utgjør det nye Jerusalem, Kristi «brud», ble grunnlagt (pinsedagen i år 33 e. Kr.). (2 Kor. 11: 2; Åpb. 21: 2) Det er sant at Paulus under inspirasjon skrev mange brev. Det første av dem ble imidlertid skrevet om lag 17 år etter at den åndelige nasjon ble grunnlagt, på et tidspunkt da denne nasjonen hadde vokst så meget at den allerede omfattet mange tusen mennesker.
Kjensgjerningene viser derfor at Paulus ikke var en av de 12 apostler, som er sekundære grunnsteiner i det nye Jerusalem. Han var imidlertid Kristi spesielle apostel til folkeslagene eller hedningene, og dette oppdraget utførte han nidkjært. — 2 Tim. 4: 7, 8.