Er erfaring den beste læremester?

«ERFARING er den beste læremester,» sier et av tidens populære slagord. En hører slike slagord til stadighet, de blir godtatt uten videre av de fleste, og derfor blir det ofte til at en tror dem uten å granske dem nærmere. Alle vet at erfaring er en læremester, og derfor tillater en det lille, men viktige ordet beste å få lure seg inn uimotsagt. Men det burde det ikke få lov til, for det gjør slagordet falskt.

Noen har prøvd å bevise at erfaring er en læremester ved å sitere den autoriserte engelske oversettelse av Romerne 5: 3, 4: «Vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, og tålmodigheten erfaring, og erfaringen håp.» Vår norske bibeloversettelse har sløyfet ordet erfaring i dette skriftstedet, og en mer nøyaktig, moderne bibeloversettelse gjengir det slik: «La oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengselen framkaller utholdenhet; utholdenheten igjen en godkjent tilstand; den godkjente tilstand igjen håp.» — NW.

Hebreerne 5: 8 er heller ikke noe bevis for at erfaring er den beste læremester. Det sies der om Jesus: «Således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» Jesus var aldri ulydig, han led ikke for å lære å vende seg fra ulydighet til lydighet. Han begynte sin tjeneste i lydighet under fristelse, og hans kjærlighet til lydigheten ble bare styrket ved senere troskapsprøver. Denne rene Guds Sønn nedlot seg aldri til å synde for å lære syndens syndighet å kjenne. — Matt. 4: 1—11; Hebr. 7: 26.

Hebreerne 2: 17, 18 er blitt brukt som bevis for at Jesus fikk erfare kjødelige skrøpeligheter som et menneske forat han fullt ut skulle kunne forstå dem og være barmhjertig mot syndige mennesker: «Derfor måtte han i alle ting bli lik sine ’brødre’, forat han kunne bli en barmhjertig og trofast yppersteprest i ting som angår Gud, for å gi sonoffer for folkets synder. For derved at han selv har lidd da han ble satt på prøve, kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve.» (NW) Men den prøven Jesus ble satt på, hadde ikke noe med kjødelige skrøpeligheter på grunn av nedarvet synd å gjøre, for han var fullkommen i kjødet og uten synd. Hans kamp gjaldt ikke nedarvet synd i hans legeme. Den prøven han fikk erfare og besto med glans, var prøven på hans ustraffelighet, prøven å holde ut i kjødet de angrep mot hans kjød som Satan og hans representanter brakte over ham for å få ham til å vende seg bort fra Gud. Han kjenner og forstår vanskelighetene i samband med prøven, og kan hjelpe sine etterfølgere i lignende prøver. Selve den kjensgjerning at han besto prøven i kjødet, er et oppmuntrende eksempel som hjelper hans etterfølgere til å bestå prøven.

En kan imidlertid ikke si at det er nødvendig å erfare en slik prøve for å forstå den. Hvis det var tilfelle, ville Jesus være visere enn Jehova Gud i denne henseende, for Gud har aldri erfart den. Likevel forstår Gud skapninger av kjøtt og blod bedre enn de forstår seg selv: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» (Salme 103: 13, 14) Han forsto dette stridsspørsmålet om ustraffelighet så godt at da Satan reiste det helt i begynnelsen, kunne han med ufeilbarlig sikkerhet si at noen mennesker ville bli i stand til å bestå prøven. Ikke bare Jehova Gud, men også Kristus forsto menneskets muligheter i denne henseende, for hadde han ikke blitt brukt til å skape mennesket av støvet? (Kol. 1: 16) Hadde han ikke lagt merke til hvordan Job og andre med hell hadde bestått prøven på sin ustraffelighet? Denne vise åndeskapning behøvde ikke å lære av erfaring når det gjaldt denne saken. Men det at han ble kjød og besto prøven for sin egen del, er det beste eksempel på ustraffelighet overfor Gud, og er et mønster for hans etterfølgere.

TILFELLE DA EN IKKE LÆRTE NOE GODT AV ERFARING

En guddommelig regel lyder slik: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» (Matt. 23: 12) Men Satan måtte finne ut dette av egen erfaring da han forsøkte å reise sin trone høyt over Guds stjerner, bare for å ende i et ydmykende fall. (Es. 14: 12—15) Han lærte øyensynlig ingenting ved å erfare et fall fra himmelen etter 1914, for etter den tid har han fortsatt og til og med forsterket sin kamp mot Jehovas teokratiske organisasjon, til endelig undergang for seg selv. — Åpb. 12: 9, 13, 17; 20: 1—3, 10.

Etter sitt innledende opprør overtalte Satan ved et listig bedrag det første menneskepar til å prøve å opphøye seg som guder, men det resultatet de fikk erfare, var et fall til synd og død, og de trakk med seg hele menneskeslekten i fallet. Men likevel var det ingen av de harde erfaringer de måtte døye som følge av sin ulydighet fra den tiden de ble jagd ut av Eden og siden, som lærte dem at det var nødvendig å angre og innrømme at de hadde gjort galt.

I den fornedrelse som fulgte, lærte ikke menneskene i ydmykhet av sine feiltrinn, lærte ikke av erfaringens harde slag, men etterat begynnelsen var gjort med stolthet og selvopphøyelse, hadde de det ene knusende fall etter det andre. Helt til nå i vårt tyvende århundre har hverken deres egne eller andres erfaringer greidd å lære dem å unngå stolthetens snare. De egenrådige og hovmodige blant menneskene tiltar tvert imot nå i de siste dager. (2 Tim. 3: 1, 4) Ja, det er noen få overmodige som til og med går like langt som Satan i sin dårskap, de opphøyer seg over Jehova ved å late som de daglig beordrer Gud fra hans himmelske trone og ned på jorden for å bli ofret av dem på et religiøst alter!

Det er ikke nødvendigvis gamle mennesker med alle sine oppsamlede erfaringer som er forstandige. Den unge og forholdsvis uerfarne Elihu ventet forgjeves på å få høre visdom fra Jobs tre gamle «venner», og til slutt ble han harm og sa rett ut til dem: «Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg meg tilbake og torde ikke uttale for eder hva jeg vet. Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom! Dog, det er menneskets ånd [en ånd i mennesket, AT] og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig. De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hva rett er.» (Job 32: 6—9) Det framgår ikke klart av beretningen om Elihu trodde at «de mange år [skulle] forkynne visdom» på grunn av den erfaring de hadde gjort mulig, eller om han tenkte at mange år ville bety visdom på grunn av at de hadde gitt tid til meget studium. Det som er klart, er at Elihu hadde forståelse av det som er mer nødvendig enn disse to ting, da han sa: «Likevel er det sikkert at det er en ånd i mennesket, og det er inspirasjon fra den Allmektige som gir dem forstand.» (Ro) Han forsto at hverken erfaring eller årelange studier ville gi sann visdom, med mindre Jehovas ånd også var til stede.

Kong Salomo fikk visdom på grunn av en bønn han ba til Jehova Gud om «et forstandig hjerte til å dømme ditt folk». (1 Kong. 3: 9, KJ) Men Salomo forsøkte også å utdype sin visdom ved erfaring: «Jeg sa til meg selv: ’Kom, prøv glede og mor deg.’ Men dette var også til ingen nytte. Latter er galskap, tenkte jeg, og hva godt er det i glede? Jeg gransket mitt sinn hvordan jeg skulle fylle mitt legeme med vin (og viselig bevare herredømmet over meg selv hele tiden), hvordan jeg skulle slå meg på dårskapen inntil jeg fikk se hva det var best for menneskenes barn å gjøre under solen de få dagene av sitt liv.» (Pred. 2: 1—3, Mo) Det er imidlertid hverken nødvendig eller klokt å prøve å erfare alle ting, så du kan avgjøre deres verdi. Og det er utvilsomt høydepunktet av dårskap å gi seg hen til synd for å få førstehånds kjennskap til den.

Det er mulig at Salomo lærte nyttige ting av erfaring, men han lærte også av erfaring at ekteskap med hedenske kvinner ledet ham inn i demondyrkelsens dårskap og bort fra den sanne tilbedelse av Jehova og bort fra hans gunst. Å vinne denne kunnskapen gjennom erfaring kostet ham hans anledning til liv i den nye verden. Hvor mye bedre ville det ikke ha vært for ham om han ikke hadde lært sin lekse gjennom erfaring, men fra Guds skrevne ord: «Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner; for de vil få dine sønner til å vike av fra meg, så de dyrker andre guder, og da vil Herrens vrede opptennes mot eder, og han vil hastig gjøre ende på deg.» — 5 Mos. 7: 3, 4; 1 Kong. 11: 1—11.

Å LÆRE «DET SOM ENNÅ IKKE VAR SETT»

Jehova Gud sa til Noah: «Jeg [vil] la det regne på jorden i førti dager og førti netter, og jeg vil utrydde av jorden alt levende som jeg har skapt.» (1 Mos. 7: 4) Noah forkynte dette budskapet, men spotterne hånte hans advarsel om en verdensomfattende flom. Hvordan ville det være om noen fortalte deg i dag at det skulle komme til å regne oppover? Du ville tro at et slikt menneske var forstyrret. Vi vet at det regner ned, ikke opp. Da Noah i sin tid forkynte at det skulle komme til å regne ned, trodde folk han var gal. De var vant til at fuktigheten kom opp fra jorden og vannet plantene, ikke til at regnet kom strømmende ned fra himmelen. Det står i 1 Mosebok 2: 5, 6 om jorden før vannflommen: «Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden .... Da steg det opp en damp av jorden og vannet hele jordens overflate.» Ikke desto mindre regnet det ned da Guds tid var inne, og denne opprinnelige verden druknet i en våt grav.

Det vi kan lære av dette er følgende: Noah var villig til å lære av Gud at det kunne regne ned, men spotterne ville bare lære av erfaring. Folk på den tiden var vant til at vannet steg opp fra jorden, og da de aldri hadde erfart at regnet skyllet ned, trakk de den slutning at det var umulig. De mente i sin innbilskhet at de hadde greie på alt, og de måtte se det selv for å tro noe annet. De fikk også se det, men det kostet dem livet. I dette tilfelle var erfaring den dårligste læremester.

Vi kan lære av denne opprinnelige verdens erfaring med vannflommen, for Jesus advarte: «Akkurat som Noahs dager var, skal Menneskesønnens nærvær være.» (Matt. 24: 37, NW) Folkets store masser på Noahs tid fikk det over seg uforvarende, opptatt som de var med sine egne selviske interesser, og likegyldige eller spottende overfor en advarsel om noe de trodde var umulig. Akkurat som Noah ble «varslet av Gud om det som ennå ikke var sett», har Jehovas vitner i dag ved bibelstudium fått forståelse av Guds advarsel om «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Hebr. 11: 7; Matt. 24: 21; Åpb. 16: 13—16) Det betyr at Harmageddons trengsel vil bli mer ødeleggende enn vannflommen, og kommer til å bli en fullstendig ny erfaring for «den nærværende onde verden». (Gal. 1: 4) Jehova vil utkjempe Harmageddon-slaget ved mirakuløse midler, som i gammel tid da han kjempet for Israel ved å kaste veldige isklumper på fienden, som da hans dødsengel slo i hjel 185 000 på en natt, og som da han lot Det røde hav sluke Egypts hærer. (Josva 10: 11; Es. 37: 36; 2 Mos. 14: 27, 28) Disse utslag av Guds vrede i fortiden vil være små sammenlignet med Harmageddon.

Men når en forteller at Harmageddon-slaget er nær og om dets ødeleggende virkninger, så spotter og latterliggjør de fleste mennesker det og sier det er umulig, bare fordi de aldri har sett slike mirakuløse gjerninger før. I likhet med spotterne i Noahs dager forlanger disse menneskene i vår tid å få lære om Harmageddon av erfaring. Det er imidlertid et lite fåtall mennesker med god vilje overfor Gud som er forstandige og gir akt på Guds advarsel om Harmageddon, på samme måten som Noah og hans familie fikk vite om vannflommen av Gud og rettet seg etter hans befalinger. Ved å velge Jehova og ikke erfaringen som sin læremester vil de få gå igjennom det lærerike kursus som Harmageddon vil gi med hensyn til Guds allmakt og overhøyhet.

JEHOVA GUD ER DEN BESTE LÆREMESTER

Jehova Gud fikk ikke sin ubegrensede visdom ved erfaring. Han kjenner ’enden fra begynnelsen’, før noen erfaring kunne blitt samlet. (Es. 46: 10) Han anbefaler ikke erfaring som den beste læremester for de kristne. «De skal alle være lært av Jehova». (Joh. 6: 45, NW; Es. 54: 13) Det er ikke kunnskap vunnet ved erfaring som fører til evig liv, men det «at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus». (Joh. 17: 3, NW) Den uerfarne behøver heller ikke erfaring, nei, det er skaffet til veie inspirerte ordspråk «forat menneskene kan få visdom og undervisning, kan skjønne forstandige ord; forat de kan få undervisning i klok oppførsel, i rettskaffenhet, rettferdighet og ærlighet; forat den enfoldige kan få forstand, og den uerfarne kunnskap og klokskap». (Ordspr. 1: 1—4, AT) En klok irettesettelse er mer lærerik enn harde erfaringer, og den som er forstandig, lærer mer av det enn en dåre får ut av ubehagelige erfaringer: «Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.» — Ordspr. 17: 10.

Israel ignorerte gang på gang Guds irettesettelse, og utsatte seg i sin tåpelighet for smertelige angrep og undertrykkelse fra sine fiender, fordi de ikke ville underkaste seg undervisning fra Gud: «De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilba dem og vakte Herrens harme. Da opptentes Herrens vrede mot Israel, og han ga dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem, og de kunne ikke mer stå seg mot sine fiender. Og når Herren oppreiste dem dommere, så var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for Herren ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem. Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og fór verre fram enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilba dem; de avsto ikke fra noen av sine gjerninger eller fra sin gjenstridige ferd.» — Dom. 2: 12, 14, 18, 19.

Det er tydelig at Israels nasjon lærte lite av disse harde erfaringene, for både under dommere og konger gjorde den om og om igjen de samme feilene som brakte slike vanskelige tider over den, og til slutt førte dens gjenstridige veg til dens undergang som en forbilledlig, teokratisk nasjon. (Esek. 21: 24—27) Jehova Gud brakte ikke disse vanskelige erfaringene over Israel. Israel brakte dem over seg selv ved å være ulydig mot Guds befalinger. Jehova Gud tuktet og irettesatte Israel for å få det til å vende tilbake til den rette veg, men på grunn av Israels dårskap og gjenstridighet varte ikke de gode virkningene av slike irettesettelser lenge. De kristne i dag gjør feil, og derved bringer de over seg selv ubehagelige erfaringer, men hvis de er ydmyke og forstandige, vil de ha gagn av kjærlig tukt fra Jehova. «Min sønn! akt ikke [Jehovas] tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den [Jehova] elsker, den tukter han.» «Siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Hebr. 12: 5, 6, 11) Det er ikke de vanskelige erfaringene vi fører over oss selv, men Jehovas tukt og irettesettelse som lærer oss og oppøver oss i rettferdighet.

Den nåværende verden er lik fortidens Israel. Verden kan skryte av at erfaring er den beste læremester, men hvis det er tilfelle, så er verden en meget dum elev. Dens beboere har ikke lært å unngå synd ved å erfare den i de tusener av år som har gått. Deres erfaringer med hensyn til umoral og gudsbespottelse har bare gjort dem dyktigere i det, mer nedsunket i dårlige vaner, slik at de nå i vår tid har nådd den fornedrede tilstand som er forutsagt om de siste dager. Om og om igjen går denne gamle verden gjennom perioder med blodig krig og avskyelige forbrytelser, etter som dens dystre historie gjentar seg i hver generasjon. Men av alle disse erfaringene lærer den absolutt ingenting, for vår generasjon har utkjempet to fruktesløse verdenskriger, og lager seg nå i stand til en tredje. Verden er lik svinet som vender tilbake til sølen og lik hunden som går tilbake til sitt eget spy, den lærer ingenting av erfaring, og enda sier den at erfaring er den beste læremester. I Harmageddon vil denne «beste læremester» bli verdens verste erfaring, dens siste erfaring, for da vil den gå ut av denne skolen med dens harde slag som en død ting som aldri skal bli vekt til live igjen. — 2 Pet. 3: 7.

Men mennesker som har en god vilje overfor Gud, tror ikke at de med overlegg må erfare synd for å kunne verdsette god moral, eller lide døden for å lære å sette pris på livet, eller føle Jehovas makt mot dem i Harmageddon for å bli overbevist om at han har den. De ser hen til Jehova Gud og Kristus Jesus som de beste læremestre. Under de nåværende forhold er et menneskes liv kort og dets erfaringer begrenset, mens Satan derimot har tusener av års erfaring i å bedra og fange mennesker. Vi kan ikke stille opp vår korte erfaring mot hans og ha noe håp om å vinne. Vi må kjempe mot Satans lange erfaring ved å dra nytte av Jehovas ubegrensede visdom. Vi behøver de beste læremestre som finnes, til å lære oss å unngå Satans snarer. I Gud og Kristus har vi slike læremestre. I Bibelen har vi deres uvurderlige rettledning. — Ordspr. 2: 1—12; 3: 13—18.