Spørsmål fra leserne

● Hvordan kunne Jesus beskrive det som rammet Jerusalem i år 70 e. Kr., som ’så stor en trengsel som ikke hadde vært før, og heller ikke skulle bli’, i betraktning av den forferdelige ødeleggelse som rammet Dresden, Stalingrad, Hiroshima og Nagasaki i den annen verdenskrig?

Profetien hadde en framtidig anvendelse ut over det som skjedde med Jerusalem og jødene i år 70 e. Kr., men den gjaldt også den byen og den nasjonen, noe historien viser.

Jesus uttalte disse profetiske ordene da han besvarte apostlenes spørsmål om hans framtidige nærvær og avslutningen på tingenes ordning. (Matt. 24: 3, 21; Mark. 13: 19) Jehovas vitner har ofte påpekt at mye av det Jesus forutsa ved denne anledningen, fikk to oppfyllelser: 1) En begrenset oppfyllelse på de begivenheter som førte fram til og innbefattet romernes ødeleggelse av Jerusalem og den jødiske tingenes ordning i år 70 e. Kr. 2) En større anvendelse fra og med 1914 e. Kr., da Jesu usynlige himmelske nærvær som konge i det messianske rike begynte, noe som også innbefatter enden for den verdensomfattende onde tingenes ordning. — Se Vakttårnet for 15. mai 1970, sidene 221—233, og Guds tusenårige rike er kommet nær, sidene 291—328.

I denne profetien understreket Jesus behovet for å forbli våken og for å være rede. Han sa: «Be at eders flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten! for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» — Matt. 24: 20, 21.

For de kristne som bodde i Jerusalem og Judea, som ville bli direkte berørt av den jødiske tingenes ordnings ende, var advarselen om å forbli våken av livsviktig betydning. De romerske hærer omringet byen i år 66 e. Kr., men trakk seg så uventet tilbake. Dette utgjorde det spesielle tegn som Jesus hadde nevnt i Lukas 21: 20—22. Og historien forteller at lydige kristne reagerte positivt og flyktet fra byen Jerusalem og fra Judea. Det er derfor rimelig å anvende også det Jesus deretter sa, om den ’store trengsel’, på den bokstavelige byen Jerusalem og Judea.

Den ødeleggelse romerne forårsaket i år 70 e. Kr., var mer omfattende og mer forferdelig enn den som fant sted da babylonierne ødela byen Jerusalem i år 607 f. Kr. Trengselen i år 70 e. Kr. førte også den endelige ødeleggelse over den by og det tempel som var bygd av jødene, og den ordning for tilbedelse som var knyttet til dette. Jesus beskrev derfor med rette profetisk begivenhetene i år 70 e. Kr. som «så stor en trengsel som ikke har vært [over den byen, den nasjonen og den tingenes ordning] fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli».

Men dette er ikke alt. Profetien berører oss. Hvorfor? Fordi Jesu ord i Matteus 24: 21 tydeligvis hadde en større betydning. Kristi usynlige nærvær som messiansk konge med herredømme over verden begynte ikke i år 70 e. Kr. Han viste selv at en ikke engang kunne vente det. Da disiplene ved en anledning «tenkte at Guds rike straks skulle komme til syne», fortalte Jesus den lignelsen som er kjent som lignelsen om pundene. Den handlet om ’en mann som dro til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen’, og den viste at hans herredømme som messiansk konge ennå var langt borte. — Luk. 19: 11—27.

Den verdensomfattende oppfyllelse Jesu profetier om kriger som det ikke har vært maken til, hungersnød, jordskjelv og så videre har fått i løpet av én generasjon, bekrefter at den begrensede oppfyllelsen på Jerusalem før år 70 e. Kr. bare var et forbilde på det vi opplever.a Den tid vi lever i, utgjør følgelig avslutningen på hele denne onde tingenes ordning, som vil nå sin klimaks i «en trengsel som ikke har vært . . . fra skapningens begynnelse». (Mark. 13: 19) Den kommer til å være langt større enn den som kom over Jerusalem, Judea og den jødiske tingenes ordning i år 70 e. Kr. Ja, den kommer også til å være større enn vannflommen på Noahs tid, da hele «den verden som da var, [gikk] under i vannflommen». (2 Pet. 3: 6) Den kommer ikke til å være begrenset til visse isolerte byer, slike som dem som er blitt ødelagt i kriger i senere tid. Den kommer til å berøre alle mennesker som lever på jordens overflate, som nå utgjør et antall på omkring fire milliarder. — 2 Pet. 3: 7—13.

Fordi Jesu ord i Matteus 24: 21 fikk en nøyaktig oppfyllelse i år 70 e. Kr., kan vi være sikre på at de vil få en større oppfyllelse i vår tid.

● Hva er poenget med ordspråket: «Slå spotteren, så vil den uforstandige bli klok; vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap»?

Dette ordspråket finnes i Ordspråkene 19: 25, og det gjør oss oppmerksom på to forskjellige måter å gi veiledning på. Foreldre kan være våkne for begge.

Ordspråket påpeker først at hvis en uforstandig [den uerfarne, NW] eller en enkel person skal lære å unngå å handle galt, vil han kanskje måtte se en spottende, forherdet ugjerningsmann bli rammet av straff. Straffen tjener til å undervise den uerfarne. Den vil sannsynligvis virke avskrekkende på ham. Den forstandige behøver imidlertid ikke en slik kraftig, advarende leksjon. Ofte er det nok at han får høre noen irettesettende ord; han er ikke sen når det gjelder å ta imot rådene og anvende dem.

Mange foreldre har erfart sannheten i disse ordene. Andre kan ennå komme til å gjøre det og dra nytte av anvendelsen av dette ordspråket. Et barn trenger noen ganger å bli stilt overfor streng tukt, for eksempel ris (enten ved at det ser at andre får det, eller ved at det får det selv), for å lære å unngå å følge en gal handlemåte. Selv om en slik tukt til å begynne med kan synes ubehagelig både for barnet og for foreldrene, kan resultatet vise at den er verdifull. (Heb. 12: 11) Barnet kan komme i den tilstand som beskrives i slutten av Ordspråkene 19: 25.

I mange tilfelle hvor foreldre er konsekvente og gir en fast tilrettevisning som kan forme barnet, gjør det framskritt, slik at det vil bli i stand til å lære av irettesettelse eller råd som foreldrenes ord utgjør. Hvilken fin leksjon er ikke det å lære tidlig i livet!

[Fotnote]