Spørsmål fra leserne

● Hvis en person tidligere i livet har gitt Gud et løfte og nå forstår at dette var uforstandig gjort av ham, er han da nødt til å holde dette løftet? — USA

Det vil avhenge av løftets natur og de forhold det ble avgitt under. Vi skal imidlertid først ta for oss hva et «løfte» er i bibelsk forstand

Slike løfter som det her er tale om, var i bibelsk tid høytidelige løfter til Gud, ikke til et menneske eller en gruppe mennesker. De var også spesielle i den forstand at det, i alle de tilfelle som er omtalt, var knyttet visse betingelser til dem. Det vil si at den som ga løftet, i virkeligheten sa til Gud: ’Hvis du vil gjøre slik og slik (for eksempel: frelse meg fra en eller annen stor fare eller krone en eller annen anstrengelse fra min side med hell eller seier), så vil jeg gjøre slik og slik.’ Hvis Gud handlet til gagn for den som hadde gitt løftet, var også vedkommende forpliktet til å holde det han hadde lovt. Løftet gikk ofte ut på at en ville frambære et dyreoffer eller hellige noe en eide, til tjenesten for Gud. (3 Mos. 7: 16; 22: 21) I andre tilfelle besto betingelsen i at vedkommende skulle avholde seg fra å gjøre noe inntil han hadde nådd et bestemt mål — med Guds hjelp. — Se 1 Mosebok 28: 20—22; 4 Mosebok 21: 2, 3; 30: 2—4; Dommerne 11: 30—39; 1 Samuel 1: 11; Salme 132: 1—5.

En bør også legge merke til at slike løfter ble gitt spontant og følgelig frivillig og uoppfordret. Det ble ikke framholdt som et alminnelig krav at alle som ønsket å få et bestemt privilegium eller komme i en bestemt stilling, måtte avlegge et slikt løfte. Det at en blir en Jesu Kristi disippel og oppfyller de krav som stilles til alle, innbefattet at en angrer og vender om, kommer med en offentlig erklæring om sin tro og blir døpt, betyr følgelig ikke at en gir Gud et «løfte» i bibelsk forstand.

Slike bibelske løfter må heller ikke sammenlignes med de såkalte «klosterløfter», som folk må avlegge for å bli opptatt i bestemte religiøse ordener i kirkelige organisasjoner. Disse løftene om «lydighet, kyskhet og fattigdom» fører dem som avlegger dem, inn i et forpliktende forhold til disse ordenene, og de er et middel for ordenene til å utøve kontroll over sine tilhengere. Høyere kirkelige embetsmenn kan løse en person fra visse typer løfter, men noen løfter kan bare kirkens titulære overhode, som for eksempel paven, løse en fra. Slike løfter er følgelig ikke bibelske, for de bibelske løfter ble gitt spontant og var av helt personlig karakter, en sak mellom et enkelt menneske og Gud. Under loven var det slik at en ektemann eller far kunne løse en kvinne fra hennes løfte (innenfor en viss tid etter at det var blitt gitt), men ellers kunne ikke noe menneske løse en fra et slikt løfte. — 4 Mos. 30: 4—16.

Av dette framgår det tydelig at mange såkalte «løfter» som blir gitt i dag, ikke er løfter i bibelsk forstand. Det er også innlysende at et løfte ikke ville være bindende hvis det medførte at en måtte gjøre noe som ikke er i samsvar med Guds vilje, for eksempel å misbruke blod på en eller annen måte eller å knytte noe som er umoralsk, til den sanne tilbedelse. — Se 5 Mosebok 23: 18; Apostlenes gjerninger 15: 19, 20.

Hva så med løfter som stemmer med Bibelens beskrivelse, og som ikke er i strid med Guds vilje? I loven ble det gitt uttrykk for det syn Gud hadde på løfter som var gitt i Israel, på denne måten: «Når du gjør [Jehova] din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det; for [Jehova] din Gud vil kreve det av deg, og du vil få synd på deg. Men om du lar være å gjøre noe løfte, vil du ikke få synd på deg.» (5 Mos. 23: 21, 22) I Predikeren 5: 3—5 får vi denne advarselen: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. La ikke din munn føre synd over ditt legeme.» (Se også Ordspråkene 20: 25.) Ettersom Jehova Gud ikke forandrer sine normer, vil det prinsipp som kommer til uttrykk her, gjelde også i dag.

Ettersom ikke noe menneske kan løse en fra et løfte til Gud (bortsett fra at en kvinnes løfte kunne bli opphevet av hennes far eller ektemann), forstår vi hvor nødvendig det er at vi tenker oss alvorlig om før vi gir et slikt løfte. En kristen som gir Gud et løfte, bør ha en meget god grunn for det og bør ikke være i tvil om at han er i stand til å holde alt han lover. Ellers ville det være mye bedre at han ikke lovte noe.

Hva så hvis en person senere kommer til at det var lite overveid og tankeløst av ham å gi Gud et bestemt løfte? Han bør ikke ta dette lett, men bestrebe seg på å holde det han har lovt. Det faktum at dette kan bli vanskelig for ham, utgjør ingen unnskyldning. Det var absolutt ikke lett for Jefta å oppfylle det løfte han hadde gitt Gud, men han gjorde samvittighetsfullt som han hadde lovt. (Dom. 11: 30—39) Under lovpakten var det en synd ikke å holde en ed, selv om en ikke unnlot å holde den med vilje. Det medførte ikke dødsstraff, men synderen måtte frambære et syndoffer for Gud (3 Mos. 5: 4 6; se også Matteus 5: 33.) Og Gud så at selv om han kunne ha gitt den som hadde gjort ham et løfte, framgang, kunne han senere «harmes» over ham og «ødelegge» det han hadde oppnådd, hvis han ikke fortsatte å holde sitt løfte (Pred. 5: 5) Det kunne altså føre til at Gud, i hvert fall til en viss grad, holdt sin velsignelse tilbake.

De som er opptatt av dette spørsmålet, bør derfor først spørre seg selv om de i virkeligheten har gitt Gud et løfte i bibelsk forstand. Har de gitt et personlig løfte, et løfte som det var knyttet visse betingelser til, som ble gitt privat, spontant og uoppfordret, og som ikke var i strid med Guds uttrykte vilje? I så fall bør de gjøre alt for å oppfylle det. En som ikke har oppfylt et slikt løfte, må ta konsekvensen av det og søke å gjenvinne Guds gunst. Han befinner seg muligens i et dilemma fordi han føler at han på grunn av sitt løfte (for eksempel et løfte om å leve ugift) står i fare for å overskride en av Guds normer for oppførsel, kanskje i forbindelse med moral. Han føler kanskje at den eneste måten han kan beskytte seg mot å begå en umoralsk handling på, er ved ikke å holde sitt løfte og bønnfalle Gud om å vise barmhjertighet og tilgi. Dette er noe han selv må avgjøre. Ikke noe menneske kan løse ham fra hans løfte eller bære noe av hans personlige ansvar. Han må leve etter sin egen samvittighet.

En grundig overveielse av saken vil ofte gjøre det klart at det som er blitt betraktet som løfter til Gud, ikke er det i bibelsk forstand. Det betyr naturligvis ikke at en dermed automatisk blir fritatt for ansvar. En kristen bør ikke bare være opptatt med å holde de løfter han har gitt Gud, men også med å vise seg troverdig i alt han sier, ved å la sitt «ja» bety «ja» og sitt «nei» bety «nei». (Matt. 5: 33—37, NW) Han bør alltid gå oppriktig inn for å holde sine løfter og overenskomster, enten de angår Gud, eller de angår mennesker. Fra tid til annen gjør han kanskje en avtale med noen og oppdager senere at han derved har ført seg selv opp i alvorlige vanskeligheter. Han kan da følge det prinsipp som kommer til uttrykk i Ordspråkene 6: 1—5, i forbindelse med en mann som har gått i borgen for en annen. Det står der: «Gå og kast deg ned for din neste og storm inn på ham, . . . frels deg!»

Enten det er tale om løfter til Gud eller om noe annet, bør en kristen alltid ha klart for seg betydningen av å bevare et godt forhold til Jehova Gud.

● Hva er den «trengselstid» som er omtalt i Daniel 12: 1? — USA.

Dette spesielle skriftstedet nevner denne «trengselstid» i forbindelse med at Mikaela ’står fram’. Det blir vist at Guds folk kommer til å overleve eller bli frelst under denne trengselen. Daniel 12: 1 lyder: «På den tid [det vil si, den tid med konflikt mellom ’Nordens konge’ og ’Sydens konge’ som fører til den ’endens tid’ som er nevnt i dette kapitlet] skal Mikael stå fram, den store fyrste som verner om ditt folks barn, og det skal komme en trengselstid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken.»

Åpenbaringsboken i Bibelen forteller at denne Mikael og hans engler fører krig mot Satan Djevelen og hans demoner og seirer over dem. (Åpb. 12: 7—9) Når Satan og hans demoner har lidt nederlag, lyder denne kunngjøringen: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede.» (Åpb. 12: 10) Satan og demonenes nederlag ville derfor være et mektig bevis for at Mikael hadde stått fram og forsvart Guds nyfødte rikes interesser.

Ettersom det at Mikael står fram, blir nevnt før trengselen, må det være han og hans englehær som fører trengselen over de ugudelige. Den eneste trengsel som blir omtalt i lignende vendinger i Bibelen, er den «store trengsel» som en «stor skare» av hengivne tjenere for Jehova Gud overlever. (Åpb. 7: 14) Denne trengsel er uten tvil en trengsel som englene fører over de ugudelige. Vi leser apostelen Johannes’ ord om hva som ble åpenbart for ham: «Jeg [så] fire engler som sto på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel, som steg opp fra solens oppgang og hadde den levende Guds segl, og han ropte med høy røst til de fire engler som det var gitt å skade jorden og havet, og sa: Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner!» — Åpb. 7: 1—3.

Den «trengselstid» som er omtalt i Daniels profeti, er derfor tydeligvis den samme som den «store trengsel» som skal gjøre ende på hele den onde tingenes ordning. Men Guds hengivne folk, de «beseglede», og en «stor skare». av deres medarbeidere vil bli frelst under eller overleve denne ødeleggende trengsel, som kommer over denne jordiske ordning i nær framtid.

[Fotnote]