Spørsmål fra leserne

● Hvorfor befalte Jesus dem som var blitt helbredet ikke å fortelle noen om de mirakler som var blitt utført på dem, og hvorfor befalte han sine disipler ikke å fortelle noen at han var Kristus? — M. C., Ohio.

Etter å ha gitt to blinde synet tilbake, talte Jesus «strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite det.» (Matt. 9: 30) Etter å ha renset en spedalsk talte han «strengt til ham og drev ham straks ut, og sa til ham: Se til at du ikke sier det til noen; men gå og te deg for presten, og bær fram det offer for din renselse som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem!» Men mannen talte vidt og bredt om miraklet «så at Jesus ikke mer kunne gå åpenlyst inn i noen by» på grunn av folketrengselen. (Mark. 1: 40—45) Etter å ha helbredet en mann som var døv og som led av en talefeil, «forbød [han] dem å si det til noen». (Mark. 7: 33—36) Kristus Jesus gjorde dette fordi han ikke ønsket å bli offentlig omtalt i gatene og at befolkningen skulle gjøre seg opp en mening om ham på grunn av slike rykter. Han ville at folk skulle se og høre selv, og ta standpunkt på grunnlag av personlig erfaring.

Det var av samme grunn han befalte sine disipler ikke å omtale ham som Messias. I stedet for å offentliggjøre dette i gatene slik at spørsmålet kunne bli drøftet på slike offentlige steder på grunnlag av disiplenes beretninger, skulle hver enkelt undersøke selv, og ta sin bestemmelse på grunnlag av de beviser som var for hånden. Da Jesus derfor spurte sine disipler hvem folk trodde han var, fikk han vite at noen mente han var Elias, eller Johannes døperen, eller Jeremias eller en av de andre profetene. Da spurte han disiplene hva de trodde, og Peter uttrykte deres oppfatning: «Du er Messias.» «Da bød han sine disipler at de ikke skulle si til noen at han var Messias.» Enhver måtte selv avgjøre spørsmålet, akkurat som denne samtalen viser at de gjorde, og de kom fram til forskjellige løsninger. De hadde de hebraiske skrifter og kjente profetiene om Messias, og de kunne se Jesu gjerninger og høre hans ord. De fikk selv avgjøre saken. — Matt. 16: 13—20.

Da jødene derfor ble irriterte og sa: «Er du Messias, da si oss det rent ut,» svarte Jesus: «De gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg.» (Joh. 10: 24, 25) Det er riktig at Jesus fortalte til den samaritanske kvinnen ved brønnen at han var Messias, og at hun fortalte det til noen menn i sin hjemby, og at disse menn kom og hørte på Jesus. Men legg merke til at deres avgjørelse var basert på det de hørte Jesus si og ikke på det kvinnen hadde fortalt dem: «Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» (Joh. 4: 7—42) Det var bare etterat han var blitt tatt i ed foran yppersteprestene og Sanhedrinet at han ga til kjenne for dem at han var Messias, men selv da først etter å ha sagt: «Det var opp til deg å si det.» Det var opp til dem å si om han var Messias eller ikke på grunnlag av det bevismateriale som var for hånden. Under eget ansvar måtte de foreta avgjørelsen. (Matt. 26: 63, 64, NW) Da Jesus sto for Pilatus, og denne embetsmannen spurte om Jesus var konge, svarte han på lignende måte: «Det er opp til deg å si om jeg er konge.» Pilatus måtte selv avgjøre det. — Joh. 18: 37, NW.

Jesus ønsket derfor ikke at menneskene skulle tro på ham fordi andre hadde overtalt dem til det. Han ville at de selv skulle avgjøre om hans ord og gjerninger oppfylte profetiene om Messias eller ikke. Han ønsket ingen avgjørelse basert på fantasifulle beretninger som hadde gått fra munn til munn og blitt forstørret etter hvert, og heller ingen omtale i gatene. Han var ikke ute etter den slags publisitet som fariseerne. (Matt. 6: 2, 5) Bibelen viser dette tydelig i Matteus 12: 15—19: «Han helbredet dem alle. Og han bød dem strengt at de ikke skulle gjøre ham kjent, forat det skulle oppfylles som er talt ved profeten Esaias, som sier: Se, min tjener, som jeg har utvalgt, min elskede, som min sjel har velbehag i; jeg vil legge min ånd på ham, og han skal forkynne rett for hedningene. Han skal ikke trette eller rope, og ingen skal høre hans røst på gatene.» (Es. 42: 2) Jesu forbud mot tilfeldig omtale av hans mirakler og det at han var Messias, skjedde som en oppfyllelse av profetien.

● Hvor mange oppstandelser er det? Noen sier tre, en første, en bedre, og en alminnelig. Andre sier bare to, av de rettferdige og de urettferdige. Eller, en livets oppstandelse og en dommens oppstandelse. Hva er riktig? — B. C., Michigan.

I virkeligheten er det bare to slags oppstandelser: en åndelig eller himmelsk og en materiell eller jordisk. Den lille hjord av salvede «får» blir oppreist til åndelig liv i den himmelske fold for å herske sammen med Kristus, som Paulus viser: «Det blir sådd et materielt legeme, det blir oppreist et åndelig legeme.» (1 Kor. 15: 44, NW) Alle andre mennesker som får liv gjennom en oppstandelse, kommer til å tilhøre den jordiske fold av Jehovas «får». Å inndele oppstandelsene etter tid eller betydning, slik det blir forsøkt i spørsmålet, er i seg selv utilstrekkelig. Den første oppstandelse gjelder for eksempel Kristi legemes lemmer, og kommer først i tid og betydning. Men før de siste som har del i denne «første» oppstandelse, blir forvandlet i et øyeblikk fra kjøtt til ånd, kan det være at noen av de trofaste mennesker fra fortiden er blitt gjenreist. Oppstandelsen av disse menneskene blir av og til kalt en «bedre» oppstandelse; men dette er ikke en absolutt betegnelse, for den betyr bare en oppstandelse som er bedre enn dem som er nevnt i de hebraiske skrifter, da noen ble oppreist for bare å dø igjen noen få år senere. Men alle oppstandelser som finner sted nå og i den nye verden, kommer til å være bedre enn disse oppstandelsene i fortiden. Ikke bare de himmelske, men også noen av de jordiske oppstandelser vil være oppstandelser til livet, så dette uttrykket er ikke begrenset til én gruppe. Bibelsk sett er det derfor korrekt å skille mellom himmelske og jordiske oppstandelser, og disse to typer eller slag er fornuftige oppdelinger og er fri for beskrivelser av egenskaper som gjelder tid eller betydning. — Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29; 1 Kor. 15: 51, 52; Hebr. 11: 35; Åpb. 20: 4—6.

● I Johannes 5: 28, 29 og i Apostlenes gjerninger 24: 15 tales det om oppstandelse for dem som har gjort godt eller de rettferdige, og for dem som har gjort ondt eller de urettferdige. Hvem er de som hører til hver av disse to klassene? — R. K., Pennsylvania.

Den nye verdens oversettelse gjengir disse versene slik: «Den time kommer da alle de som er i minnegravstedene skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse, de som gjorde ondt, til en dommens oppstandelse.» (Johannes 5: 28, 29) «Det kommer til å bli en oppstandelse både av de rettferdige og de urettferdige.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) De som har del i den første oppstandelse, blir oppreist som åndeskapninger for å regjere med Kristus, og vil bli betegnet som «de rettferdige» «som gjorde godt». Men fortidens trofaste og enhver av den store skares andre får som kan dø før Harmageddon, kommer i tillegg til disse, og kan også betraktes som slike som har gjort godt, og bli regnet rettferdige. Fordi de har anstrengt seg for å gjøre Guds vilje og ikke har gjort ondt, får de en oppstandelse som setter dem på vegen til evig liv. Men de som ikke har levd i en domsperiode, og som ikke kjente Jehovas krav og i uvitenhet gjort ondt, vil komme fram i løpet av de tusen år da det blir en alminnelig oppstandelse for menneskeslekten, og da vil de komme inn i sin domsperiode. Derfor blir det sagt om dem at de kommer fram til «en dommens oppstandelse».

Legg merke til at Johannes 5: 28 begrenser oppstandelsen til dem som er «i minnegravstedene». Dette betyr at bare de som Jehova bevarer i sitt minne, vil bli oppreist. At de er i hans erindring antydes eller blir vist ved uttrykket «minnegravsted». Dette er grunnen til at forbrytere som ble betraktet som uverdige til å få en oppstandelse, uten videre ble kastet i Hinnoms dal eller Gehenna, hvor kroppen deres ble fortært, hvor ingen gråt over dem eller begravde dem eller reiste dem en gravstein til minne om deres tidligere eksistens. De som derfor ikke er «i minnegravstedene», som symboliserer det å være i Guds minne, vil derfor ikke bli husket ved tiden for oppstandelsen. For oss som lever i dag, vil det si det samme som at de som lever nå i denne domsperiode, og som av en eller annen grunn ikke tar standpunkt på Jehovas side og blir drept av ham i Harmageddon-slaget, ikke vil bli bevart i hans minne for å få en oppstandelse. At denne gruppen vil omfatte flertallet av dem som lever på jorden i dag, blir vist i Jeremias 25: 33: «Og de som Herren har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» Det store antallet som blir drept av Jehova og som lignes med gjødsel spredt utover jorden, kunne neppe betraktes som om de var «i minnegravstedene» forat Kristus skulle minnes dem og kalle dem ut under de tusen år.

● Hvorfor har Selskapet Vakttårnet plutselig anerkjent bruken av ordet «religion» i forbindelse med Jehovas vitners tilbedelse? — P. L., New York.

Vi prøver ikke å lage et nytt språk, men vi ønsker å bruke det språket vi har, til ære for Guds navn, og å gjøre det med så liten forvirring som mulig i forkynnelsen av Riket. På norsk betyr ordet «religion» tjenesten for eller dyrkelsen av Gud eller en gud, slik den kommer til uttrykk gjennom visse former for tilbedelse. Religionen kan derfor enten være sann eller falsk, alt etter hvilken gud som blir tilbedt og den form tilbedelsen får eller den måten den blir uttrykt på. Hvis vi praktiserer den sanne form for tilbedelse av den sanne Gud, Jehova, og hvis vi snakker norsk, da kan vi trygt bruke de norske ordene «sann religion» om vår tilbedelse, for de dekker betydningen.

Ordet «religion» blir brukt flere steder i engelske bibler. (I Lyder Bruns moderne norske oversettelse blir det brukt i Ap. gj. 25: 19; 26: 5) I Kong Jakob oversettelsen blir det brukt i Jakob 1: 26, 27. Der trekker Jakob skille mellom den unyttige eller falske religion (1: 26) og den rene eller sanne religion (1: 27), og det gjør han ved å sette det samme greske ordet thres·kei’a i en passende sammenheng på begge steder. Det greske ordet threskeia svarer til det latinske ordet religio, og begge betyr ganske enkelt «form for tilbedelse», som det kan være både et sant og et falskt slag av. Det norske ordet «religion» kommer fra det latinske ordet religio. Studer fotnotene i Den nye verdens oversettelse til teksten i Apostlenes gjerninger 26: 5, Kolossenserne 2: 18 og Jakob 1: 26, 27 og se med hvilken begrunnelse de godkjenner bruken av ordene «religion» og «religiøs». Når Bibelen bruker uttrykket «religion», har det enten et passende adjektiv, eller så viser sammenhengen eller bakgrunnen om det er tale om den sanne eller den falske. Les Moffatts oversettelse av Esaias 29: 13 og 2 Timoteus 3: 5 og legg merke til hvordan sammenhengen viser at det er tale om falsk religion hos Esaias og sann religion i 2 Timoteus.

Denne stillingen til bruken av ordet «religion» ble ikke plutselig antatt av Selskapet. Våkne lesere av Selskapets litteratur har lagt merke til at når litteraturen i de siste få årene behandlet emnet religion, sørget den for at enhver fordømmelse var begrenset til falsk religion. For to år siden siterte Awake! (Våkn opp!s moderorgan) Moffatts oversettelse av 2 Timoteus 3: 1—5, 13, og viste at den religion som er nevnt i det skriftstedet, var sann ved å tilføye dette adjektivet i hakeparentes på følgende måte: «Skjønt de holder på [den sanne] religionen i formen, vil de ikke ha noe å gjøre med den som en kraft.» (22. september 1949, side 9) Dette spørsmålet hadde derfor blitt nøye studert og gransket i lang tid, og det som ble kunngjort om dette på sammenkomsten «Teokratiets økning» på Yankee Stadion i New York i 1950, var en dypere utredning og en kjærkommen klargjøring og ikke noen ny idé som plutselig ble framsatt. Ingen bør føle seg forvirret ved bruken av uttrykket «religion». Vi kommer ikke i klasse med de tradisjonsbundne falske religioner når vi bruker det, likså lite som vi kommer i samme klasse som kristenhetens falske kristne fordi vi kaller oss kristne.

● Hvorfor fordømmer ikke Selskapet Vakttårnet vin og rusdrikker som de ondene de er? — H. J., Pennsylvania.

Når vi ikke har fordømt det å drikke alkoholholdige drikker, kommer det av at Bibelen ikke fordømmer det. Hvordan kan vi gjøre det når Bibelen viser at Jehovas tjenere nøt slike drikker? Melkisedek skjenket Abraham vin. Det var tillatt for prestene i Israel å drikke vin når de ikke tjente i tabernaklet eller templet. Vin ble brukt ved festlige anledninger, med Guds godkjennelse, og den ble mottatt med takknemlighet som en Guds gave. (1 Mos. 14: 18; 3 Mos. 10: 9; Sl. 104: 14, 15) Jesu første mirakel var å forvandle vann til vin i et bryllup etterat det lager verten hadde skaffet, var tømt. Selve sammenhengen viser at det ikke kunne ha vært druesaft, som noen gjerne påstår. (Joh. 2: 1—11) Jesus spiste mat og drakk vin, og den religiøse slekt på hans tid beskyldte ham for at han ikke holdt måte, og sa: «Se, for en storeter og vindrikker.» (Matt. 11: 19) Denne beskyldningen ville aldri ha blitt rettet mot ham hvis han bare hadde drukket ugjæret druesaft. Drikker som ikke gjærer får heller ikke vinsekker til å revne. — Luk. 5: 37—39.

Vi kan ikke si oss enig i at totalavhold er et krav til den kristne, men Selskapet har klart og tydelig kunngjort hva Bibelen fordømmer ved alkoholholdige drikker, nemlig overdreven nytelse, så man blir beruset. (Ordspr. 20: 1; Es. 5: 11, 22) Men hvis vi skulle forby alkoholholdige drikker bare fordi enkelte ikke vet når de skal stoppe og blir fulle, da måtte vi også forby spising fordi noen ikke vet når det er best å slutte for sunnhetens skyld, og gjør seg til fråtsere. Og hvorfor? Jo, Bibelen stiller fråtseri på like linje med drukkenskap og fordømmer begge deler. (5 Mos. 21: 20; Ordspr. 23: 20, 21) Vi retter oss derfor etter Bibelen og fordømmer fråtseri og drukkenskap, men ikke det å spise og drikke med måte. «Nyt litt vin for din mage og dine jevnlige sykdommer,» skrev Paulus som et råd til Timoteus. (1 Timoteus 5: 23) Legg merke til at han sa «litt» vin, ikke en masse. De kristne kan drikke vin, men må ikke være «tilbøyelige til megen vin». De må øve selvkontroll og legge bånd på seg og ikke drikke i det hele tatt på sammenkomster og møter eller når de arbeider med å forkynne evangeliet. (1 Tim. 3: 8; Tit. 2: 3; 3 Mos. 10: 9) De som ikke kan legge bånd på seg selv og drikke med måte, bør ikke drikke i det hele tatt. En kristen vil selvfølgelig aldri øve press på andre og overtale dem til å drikke, slik verdslige mennesker gjør, og vil heller ikke drikke selv når han er sammen med en som er svak og ville ta anstøt av det eller snuble. — Hab. 2: 15; Rom. 14: 21.

De kristne vil derfor innta Bibelens fornuftige standpunkt til denne saken, og på den måten hverken gå til den ene eller den andre ytterlighet.

● Noen religiøse påstår at vinen i minnebegeret var ugjæret druesaft. Hvordan kan vi bevise at Kristus brukte virkelig vin ved denne anledningen? — A. L., Arkansas.

De som er tilhengere av avholds- eller forbudsbevegelsen insisterer på at Jesu ord «vintreets frukt» betyr druesaft og ikke virkelig gjæret saft eller vin. Men vi vet at innhøstningen i vingårdene foregikk på sensommeren, mens jødenes påske ikke ble feiret før neste vår seks måneder senere, og jødene i sin alminnelighet hadde ikke midler til å konservere druesaft så lenge og hindre den fra å gjære. Jesus benyttet seg av den «vintreets frukt» som det gikk an å få tak i ved påsketider, og det var ekte vin. Historien viser at jødene brukte ekte vin på den årstiden, og fram til i dag følger jødene sin tradisjon fra den tiden og bruker gjæret druesaft eller ekte, alkoholholdig vin.

Til ytterligere opplysning henviser vi deg til The Watchtower for 1. februar 1948 og dets artikkel «Tiden og måten for feiringen av minnehøytiden», der det står følgende i en fotnote på side 40 (Vakttårnet for 1. mars 1948, side 71): «Vi er ikke i tvil om at den vinen som ble brukt av vår Herre for å representere hans utgytte blod, ble laget uten noen tilsetting av gjær til druesaften for å påskynde gjæringen. (‘Ortodokse’ hebreere lager fremdeles sin påskevin på den måten.) Under alle omstendigheter var det gjæret vin; gjærsoppen som var i druesaften, ledet ved en langsom prosess til gjæring og klaring, og således ble det vin. .... for oss er det klart, at den vin som ble anvendt av vår Herre ved nattverden, var ren vin (ikke bare druesaft, som ikke ville kunne holde seg fra høsten til våren uten å gjære) og av samme slags som ellers er omtalt i Skriften, som ved overdreven bruk ville gjøre en drukken (Ef. 5: 18; Joh. 2: 10; Luk. 5: 39), .... uten å påstå at vår Herre og hans apostler brukte rosinsaft eller druesaft, men ekte vin.»

● 2 Mosebok 33: 20 sier: «Intet menneske kan se meg og leve.» Men 2 Mosebok 24: 10 sier om Moses og noen av Israels eldste: «De så Israels Gud.» Hvordan kan disse tilsynelatende motstridende uttalelser harmonere? — C. B., Pennsylvania.

Det forholder seg bokstavelig talt slik at ingen organisme av kjøtt og blod kan se Jehova Gud og leve. Som en åndeskapning er Kristus «et bilde av Gud den usynlige» og «avbildet av hans vesen», men bare en delvis åpenbarelse av hans herlighet skinte så sterkt at det blindet Saulus fra Tarsus, og han fikk først synet tilbake etter et Guds mirakel. (Ap. gj. 9: 1—18; Kol. 1: 15; Hebr. 1: 13) Det fulle synet av «lysenes Fader» ville bli mer enn et menneske av kjøtt og blod kunne tåle. — Jak. 1: 17.

Når Bibelen snakker om at Moses eller andre så Jehova Gud, betyr det at de så en åpenbarelse av hans herlighet, og den ble vanligvis gitt ved en engel som representerte den Allmektige. Det er derfor 2 Mosebok 24: 16 snakker om at «Herrens herlighet» hvilte på Sinai berg, istedenfor Jehova selv, når det blir fortalt at Moses og andre så «Israels Gud». Denne «Herrens herlighet» skyldtes nærværelsen av en av Jehovas engler, for hans herlighet og hans engel er nær forbundet med hverandre, som vi ser av Lukas 2: 9 (NW), da hyrdene fikk beskjed om Jesu fødsel: «Plutselig sto Jehovas engel hos dem, og Jehovas herlighet lyste om dem.»

Vi har direkte bevis for at ikke Jehova personlig kom ned på Sinai berg og viste seg og snakket med Moses og overleverte loven til ham. At Jehova bare viste seg og snakket gjennom en representant, blir vist av følgende skriftsteder. «I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!» «Den ble .... gitt ved engler, ved en mellommanns hånd.» Paulus snakker om loven som «det ord som var talt ved engler». (Ap. gj. 7: 53; Gal. 3: 19; Hebr. 2: 2) På Sinai snakket ikke Gud med sin egen stemme, men gjennom en representant, en engel, og derfor sier 2 Mosebok 19: 19 (KJ): «Moses talte, og Gud svarte ham ved en stemme.» Det foregående gir oss også opplysning om at det var ryggen på Jehovas engel eller herlighet Moses så og ikke Jehova selv. Det står: «Når min herlighet går forbi, .... så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.» — 2 Mosebok 33: 22, 23.

Et annet tilfelle hvor Guds ord tolker seg selv for oss i denne saken er tilfellet med Moses og den brennende tornebusken. 2 Mosebok 3: 4, 6 sier at «Gud [ropte] til ham midt ut av tornebusken» og sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud». Men annet vers forteller oss at «Herrens engel [åpenbarte] seg for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk». Jehova viste seg og snakket derfor bare gjennom en representant.

Da Jakob kjempet med en mann, som faktisk var en materialisert Jehovas engel, ble han velsignet med et nytt navn, nemlig Israel. Israel betyr «en som kjemper med Gud; soldat med Gud»; og Jakob kalte stedet «Pniel», som betyr «Guds åsyn», idet han sa: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn.» (1 Mosebok 32: 24—30) Men det var faktisk bare Jehovas materialiserte engel han hadde sett og kjempet med og som nektet å oppgi navnet sitt, akkurat som slike materialiserte åndeskapninger pleide å gjøre. Og da en Guds engel viste seg for Manoah og hans hustru, betraktet de denne representanten som Gud selv: «Da forsto Manoah at det var Herrens engel. Og Manoah sa til sin hustru: Vi må visselig dø; vi har sett Gud.» — Dom. 13: 3—22.

Den fremste av Jehova Guds representanter er Kristus Jesus, og også i hans tilfelle blir dette prinsipp bekreftet. Jehova Gud blir med rette omtalt som Skaperen av alle ting, men vi vet fra Bibelens beretning at etterat han direkte hadde skapt sin «enbårne Sønn», ble resten av skaperverket utført ved og gjennom denne Sønnen, i hans stilling som Logos eller Ordet. Men etter som han var Jehovas representant og verksmester i denne skapervirksomheten og fikk makt av Gud til å gjøre det, blir Jehova selv omtalt som Skaperen av himmelen og jorden. (Es. 40: 26, 28; Joh. 1: 10; Kol. 1: 16; Åpb. 3: 14) Av samme grunn, og fordi Jesus i handlemåte og tale på jorden helt og holdent representerte Jehova Gud, sa Jesus: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Dette skriftstedet beviser derfor ikke treenighetslæren, like lite som de henvisninger som sier at det å se engler, er det samme som å se Gud, beviser at de englene som representerer Gud, var innbefattet i noen treenig guddom.