Sammenkomsten for «Ren tilbedelse» i Frankfurt
DET var som å leve i skogene i den nye verden i fire dager i løpet av den internasjonale sammenkomsten i Frankfurt am Main, 24.—26. august. Mens den var den fjerde i en rekke av ukentlige konventer som begynte i London og så ble holdt i Frankrike, Nederland, Skandinavia, Finnland og til slutt i Østerrike den siste uka i september, viste det seg at den ble den største, den mest enestående av dem alle, den mest iøynefallende sammenkomst på det europeiske fastlandet i 1951.
Sportsstadion i Frankfurt-Niederrad var blitt leid til denne sammenkomsten i Vest-Tyskland, og det er et idyllisk sted midt i byskogen i Frankfurt, ved utkanten av denne verdensbyen med 500 000 innbyggere. Den store fotballplassen med sine 35 000 sitte- og ståplasser var ikke nok for den folkemengden som var ventet, og derfor ble den nærliggende sykkelbanen også leid, som ga sitteplasser for 10 000 til. Men for å sørge for sitteplasser for alle som var til stede, ble det bygd og satt opp benker i den store ovale plassen i stadion, og den samlede lengden på benker ble 10 000 meter.
Arbeidet med å lete etter innkvarteringssteder ble begynt den 12. juni ved et møte mellom kretsene i Frankfurt og Offenbach. Ved hjelp av 428 kretsforkynnere og 24 pionerer ble det funnet plass til 8731 personer i private hjem og til 594 i hoteller. Det ble også ordnet med flere hundre losjier i Mainz og Wiesbaden, som ligger mange kilometer vekk. Alle disse byene var stygt bombet, og de losjiene som kunne fås, var ikke tilstrekkelig. Derfor ble det planlagt et arrangement med telt til masseinnkvartering, og det ble leid mange tusen kvadratmeter mark i byskogen til dette. Firmaer i Frankfurt skaffet teltduker, stenger og formenn; Jehovas vitner skaffet arbeiderne, menn og kvinner som utførte det de ble satt til, gravde hullene for stengene og reiste teltene. Det var i alt 559 arbeidere, for det meste pionerer, som var med i dette oppbyggingsarbeidet som begynte den 23. juli. I tillegg til dette var det 325 hjelpere som bodde i nærheten av Frankfurt. De tilbød sin hjelp hver weekend. Det ble satt opp 21 telt med soveplasser, med en flate på i alt 45 837 kvadratmeter. De minste teltene var 40 X 8 meter, og det største var 220 X 40 meter, med en høyde på 12,7 meter. Over 27 000 sov i disse teltene, og det var fremdeles plass til flere. Det var tre leirer, som hver hadde fått et bibelsk navn.
Foran eller på nordsiden av den store tribunen til Sportsstadion lå Gilgal-leiren, og her sto også det store bespisningsteltet, og Baraks gate skilte dem fra hverandre. Enda lengre nord og forbi krysset mellom jernbanesporet og den offentlige hovedvegen (Moerfelder Landstrasse) lå Gibeon-leiren. Til denne leiren tok konventdeltagerne med seg sine egne telt og satte dem opp. Det var 584 små telt, og de ga husly til 1968 mennesker. Østover fra Sportsstadion og bortenfor sykkelbanen og Moerfelder hovedveg, lå Gosen-leiren. På samme måte som de tre leirene, fikk også gatene bibelske navn, som Davids gate, Mispa-gaten, Deboras gate, Vakttårn-gaten osv. Hver leir var utrustet med store arrangementer for å gi adgang til å gjøre toilett og vaske seg. De frivillige arbeiderne gravde grøfter for disse, bygde opp forskjellige ting, deriblant felles vaskekummer som tilsammen hadde en lengde på 320 meter, og installerte rør. Byens brannvesen installerte de nødvendige hovedrørene og vannforbindelsene og førte forsyningslinjen over Moerfelder hovedveg ved å sno en brannslange rundt en bru som var bygd over denne gjennomgangsåren. Våre brødre sto stadig på vakt ved denne vannforsyningsbrua for å hindre eventuell sabotasje.
Det ble kjøpt 347 tonn ren halm til sengeunderlag i soveteltene, og denne halmen ble bredt ut i en høyde av tre fot. Etterat det var sovet på den i flere netter, var selvfølgelig halmen presset ned til en passende madrass-tykkelse. Kvarterene for menn og kvinner var strengt atskilt. Teltene var delt opp innvendig i rektangler ved hjelp av ganger, og disse seksjonene var gitt nummer og bokstaver, slik at soveplassene kunne bli tildelt og den enkelte finne plassen han skulle sove på. Teltene var forsynt med høyttalere. Forat det som ble sagt, kunne bli hørt her og over hele konventområdet, ble det strukket 4200 meter kabel og satt opp 17 høyttalergrupper og 6 enkelte høyttalere. Til belysningen ble det strukket 6500 meter kabel med 360 steder for lys. De som lå i teltene, hadde med sine egne ulltepper. Dermed ble det sørget for losji for 36 026 mennesker når en regner med dem som ble plasert på hoteller og andre steder.
Det fantes ikke noe kjøkken i eller omkring Frankfurt som egnet seg til å skaffe varm mat til så mange tusener av konventdeltagere. Så bygde Selskapet sitt eget kjøkken. Det ble skaffet 51 kjeler til dette. Kjelene rommet 300 liter hver; noen av dem var for gass, noen for kull og noen for damp. Men hvor skulle dampen komme fra? Etter et godt forslag fra en arbeider, ble det gjort henvendelse til De nasjonale jernbaner og det ble leid et lokomotiv som ble rullet inn på et sidespor i nærheten av Sportsplassen jernbanestasjon. På tomta ved siden av ble det satt opp et stort kjøkkentelt som inneholdt 40 dampkjeler. Det ble så ført et tykt rør fra lokomotivets damphatt til kokekarene, som var koblet i serie. Men kom dette systemet til å virke? Det var det første forsøket i sitt slag i Tyskland, og likevel, det virket! I løpet av 15 minutter leverte hver enhet en full kjele kokt mat. I disse tre dagene ble det servert 49 700 porsjoner til frokost, 75 700 til middag og 58 050 til aftens ved bespisningen.
Og for å få skaffet bakervarer installerte de sitt eget bakeri i kjelleren til Sportsstadion tribunebygning. En uke før konventet begynte fire brødre å bake. De måtte lage til tonnevis med deig i en eltemaskin som var lånt, for å bake nok til 132 675 porsjoner Sächsische Stolle, 120 855 Streusselkuchen (smulekake), 8050 rosinkaker og 10 000 Berliner-pannekaker. Noen store bakerier i Frankfurt skaffet 230 000 rundstykker og 28 500 brød.
Bespisningen dekket et område på 8000 kvadratmeter, med telt som tak. For å bespise 30 000 mennesker i løpet av en time var det 50 serveringsstasjoner og like mange rekker med bord. Hvert bord var 50 meter langt og vi sto oppreist ved dem når vi spiste. Alle konventdeltagerne var blitt bedt om å ta med seg sine egne kniver, gafler og skjeer. Dette gjorde arbeidet lettere for oppvaskavdelingen som hadde 576 hjelpere.
DELTAGERNE KOMMER
Tirsdag morgen landet Selskapets visepresident og den kanadiske avdelingstjeneren på Rein-Main flyplass utenfor Frankfurt, og en stor gruppe konventarbeidere fra «teltbyen» møtte fram for å ønske dem velkommen. Neste dag kl. 12.25 kom presidenten, N. H. Knorr, og hans sekretær, M. G. Henschel, til flyplassen, og den tyske avdelingstjeneren, Erich Frost, kom sammen med en enda større velkomstkomité på flere hundre fra teltbyen og ga dem en storartet mottagelse. Bror Knorrs ankomst ble meldt over flyplassens høyttalere, og tre journalister haket seg fast i ham for å få et intervju. Det fikk de, og F. S. Hoffmann, den Gilead-utdannede tjeneren for Wiesbaden Betelhjem, tolket det til tysk. Neue Presse, Frankfurter Rundschau og Nachtausgabe refererte hans ankomst med bilder og lange artikler.
Bror Knorr og hans selskap dro fra flyplassen til konventområdet, inspiserte kjøkkenet og dets lokomotiv-dampkoker, bakeriet, bespisningsteltene og leirene, og kjørte så ut til Selskapets avdelingskontor for Vest-Tyskland, ved Wiesbaden-Dotzheim, omtrent førti kilometer fra Frankfurt. Han og andre nord-amerikanske representanter for Selskapet bodde der og nøt det gode samværet med de 104 medlemmene av den tyske Betelfamilien. Den forvandlingen som de tyske brødrene hadde gjort med den vindusløse, dørløse, plyndrede bygningen som de hadde avsluttet leiekontrakt om under bror Knorrs forrige besøk i 1947, var storartet, og nå var et trykkeri og lager og avdelingskontor i virksomhet der i finpussede lokaler.
I flere dager framover var den stadig voksende teltbyen et sted av interesse for konventdeltagere som ankom tidlig fra utlandet, for journalister og andre. Men torsdag, dagen før konventet, begynte hovedstyrken av de tyske konventdeltagerne å strømme til i sine titusener. Det var omtrent 100 spesialbusser med grupper fra forskjellige kretser. Med De nasjonale jernbaner var det blitt ordnet med tretti ekstratog som tok fra 800 til 1000 passasjerer hver, og fra kl. 10 om morgenen til over midnatt kom det ene etter det andre av disse togene og tømte ut sine ladninger med begeistrede tyske brødre ved Sportsplassen jernbanestasjon. Et stort skilt på tysk, «Jehovas vitner på Stadion 24.—26. august», som hang høyt tvers over vegen, møtte deres glade øyne da de marsjerte inn på området. Det var en merkesmann for hver gruppe, som holdt kjennetegnet for den spesielle gruppen han representerte høyt opp på en stang, som for eksempel «Jehovas vitner — München — den-og-den gruppe». Alle gikk i flokk og følge med sine merkesmenn og fikk sine soveplasser sammen. Dette sikret en god orden ved ankomsten, men enda mer en hurtig og ordnet avreise uten uhell eller utsettelse ved slutten på konventet.
Det var mange andre som ikke kom med ekstratog eller busser, men de kom med motorsykkel, tråsykkel, private biler og til fots. De kom fra 24 forskjellige land. Det var vitner for Jehova som hadde satt friheten, ja selv livet, på spill for å passere over grensen i all hemmelighet fra det kommunistiske Øst-Tyskland og inn i den amerikanske sonen i Vest-Tyskland. Ja, det var omtrent 500 av dem som kom seg igjennom, og de meldte seg og registrerte ved et spesielt telt som var reservert for dem. Mange av dem kom slitne, fillete og uten penger. De fikk måltider gratis og en halmseng om natten. En bror og hans 74 år gamle mor hadde trasket i 11 dager for å komme fram, og om nettene hadde de sovet i skogene og parkene for å unngå kommunistpolitiet. Mange sa at de var villige til å dra tilbake igjen, for sannheten må fortsatt bli forkynt i Øst-Tyskland, og Jehovas «andre får» må bli samlet til hans rette Hyrde. Det som disse brødrene fra Østsonen hadde opplevd og sett, gjorde dem til besluttsomme kjempere som var uvillige til å flykte eller gi opp. I løpet av det året som fulgte den beryktede natten til 30. august 1950, ble hundrevis av vitner arrestert i Øst-Tyskland, og avdelingskontoret i Magdeburg ble stengt. Til tross for dette, er det nå 17 256 aktive vitner i den sonen. De 36 500 i Vest-Tyskland bringer det samlede antall opp i 53 000 Rikets forkynnere i hele Tyskland.
MØTENE
Kl. 5 om morgenen fredag den 24. august vekte ringeklokken på Wiesbaden Betel familien, og de gjorde seg klar til å nå det tidlige ekstratoget til konventet. Noen var i stand til å kjøre dit i bil. Det viser seg å bli en solskinnsdag. Moerfelder hovedveg er blitt sperret for all offentlig trafikk langs hele konventområdet for å hindre at konventdeltagerne blir kjørt ned, og politiet står vakt.
Du kommer inn på stadion, og der finner du hele den store plassen tettpakket med konventdeltagere i pene og fargerike klær. Det sitter til og med flere hundre ute på løpebanen. Vidunderlig å finne dem der alle sammen i god tid! De er besluttet på ikke å gå glipp av noe, men få alt det de kan ut av møtene. Ute på den grønne fotballbanen henimot den vestlige enden, står plattformen for talerne i et vakkert arrangement av blomster og eviggrønne planter, og foran den står det i en halvsirkel med store hvite bokstaver Jehovas Zeugen. Oppe i tribunen vestenfor midtbalkongen befinner orkesteret seg, og der spiller et stort orkester på 150 instrumenter under ledelse av en dyktig dirigent. Se! Det er 80 fioliner, 10 trekkspill, en gitar, sammen med trommer og cymballer og blåseinstrumenter av messing og tre. Og som i London er det en mann i hvit skjorte ute på plassen som dirigerer sangen. Ved den ene enden av stadion er det et stort skilt på tysk, «Sammenkomst for ‘ren tilbedelse’», og langs tribunene og på den andre siden, tvers over fotballbanen, langs med galleriveggen, er de store skiltene med årsteksten for 1951: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge. — Åpb. 19: 6, NW.» Borte på Sykkelbanen (tvers over gaten og nord-øst for stadion) er det mange konventdeltagere som følger med i høyttalerne. Det er i alt nesten 30 000 her, og det like fra begynnelsen av sammenkomsten. Teltbyen på området her var en stor hjelp til dette. Og for å lette reisen mellom Frankfurt og Sportsplassen, har De nasjonale jernbaner vært så elskverdige å tilby et billettkort med seks klipp som gir deg rett til seks reiser for bare én tysk mark (kr. 1,70), og disse billettkortene kan fås i trafikkteltet og ved jernbanestasjonene. Ja, og den tyske regjerings postkontor stemplet all utgående post med makulasjonsstemplet: «FRANKFURT (MAIN) JEHOVAS VITNERS SAMMENKOMST FOR ‘REN TILBEDELSE’, 24. til 26. 8. 51.»
På slaget kl. 9 om morgenen ble sammenkomsten åpnet, og den veldige forsamlingen sang fullstemt lovprisning til den evige Gud, himlenes konge. Hele morgenen var vigd en rekke taler av fire foredragsholdere, og den andre av dem, avdelingstjener Frost, holdt velkomsttalen som konventets ordstyrer. I løpet av formiddagen ble bror Knorr intervjuet av elleve journalister og representanter for bladene Life og Time. Det kom også radiomenn, og han gjorde et lydbåndopptak som besvarte deres spørsmål, for et seks minutters kringkastingsprogram. Svarene hans ble oversatt til tysk. Det var til og med en reporter fra The Stars and Stripes (Europeisk utgave til U.S.A.’s væpnede styrker) som kom for å få et intervju, og den 28. august offentliggjorde denne avisen et referat på fire paragrafer med et bilde fra dåpen.
Høydepunktet for dagen var presidentens foredrag om ettermiddagen over emnet «Forny sinnet for den nye verdens levemåte», som ble tolket til tysk. Sammen med åtte andre talere, som hadde tjent London-sammenkomsten i begynnelsen av måneden, brakte han ved dette foredraget spesielle trekk fra dette internasjonale stevnet til Frankfurt-sammenkomsten. Når de samme foredragene ble holdt av Selskapets representanter i mange land, virket det til å forene brødrene i alle disse landene i et felles sinn. De som forsto både engelsk og tysk fikk foredragene med dobbelt slagkraft gjennom begge språkene. Det var 34 547 som hørte på bror Knorr, og av dem var da ett tusen på Sykkelbanen og 5000 i bespisningsteltene. Da han gikk ut av banen var det et helt batteri med kamera-entusiaster og filmfotografer ved utgangen som forsøkte å holde ham tilbake for å få tatt noen knips.
Ved siden av en demonstrasjon av et tjenestemøte på plattformen, var et av foredragene om kvelden en rapport om opplevelser og virksomhet i det kommunistiske Øst-Tyskland av den av Selskapets representanter som er stasjonert i Berlin i den amerikanske sonen. Dette begeistret tilhørerne. Neste dag meldte Abendpost i første spalte på første side at seks av Jehovas vitner var blitt arrestert i nærheten av Treffurt idet de forsøkte å gå over grensen fra Østsonen for å komme til dette konventet.
Lørdag morgen den 25. august ble dåpstalen holdt fra plattformen på Sykkelbanen ved viseordstyrer E. Schwafert, som også er trykkeritjener ved avdelingen i Wiesbaden. Det var tusener til stede her, mens andre var på stadion. Da han stilte spørsmålene angående deres tro og innvielse til Gud, sto dåpskandidatene på sine plasser på nordsiden (med de store svømmebassengene bak seg), og de svarte med et fast, enstemmig Ja! Du kunne høre dem svare ja hvor du enn befant deg på plassen. Det var mange som var vitne til massedåpen, og blant dem var det mange fotografer og profesjonelle representanter for lydfilmaviser. På mindre enn to timer døpte 50 døpere i alt 2373. Det var 1545 kvinner og 828 menn som ble døpt; den eldste var 87 år gammel og den yngste 8 år.
For dem som ikke ble holdt tilbake av dåpen, var formiddagen vigd til felttjeneste med å forkynne det gode budskapet om Guds rike muntlig og ved hjelp av litteratur, og også ved å avertere det offentlige foredraget om det interessevekkende emnet, «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Merker som ble båret på jakkeoppslaget og skjortebrystet, skapte stor interesse, selv om de var små i størrelse, og de fikk mange til å komme med spørsmål. Arbeiderne dro ut med busser, ekstratog osv., til Frankfurt og steder lengre bort, som Wiesbaden, Mainz og Darmstadt. Samme formiddag holdt bror Knorr et møte med pionerene i bespisningsteltet, og der var det tusen konventdeltagere til stede. Det var omtrent hundre heltids-arbeidere som leverte inn søknad om å komme til Gilead-skolen.
Om ettermiddagen ble det overskyet. Etter to innledende foredrag satte konventet seg til rette for å høre bror Knorrs tale om «Den rene, ubesmittede tilbedelses triumf». Mot slutten av talen kom det noen spredte regndråper. Noen få brødre trakk seg tilbake til dekning og det kom opp noen paraplyer, men de kom snart ned igjen etterat dråpene sluttet å falle. Vi må ha vært på kanten av et regnvær, for i Frankfurt, bare to kilometer bort, kom det mye regn denne ettermiddagen. Og nå kom bror Knorr til høydepunktet i sitt foredrag da han holdt fram den nye tyske boka, oversettelsen av «Dyktiggjort til all god gjerning». Dette ble hilst med høylydt jubel og applaus, og det ble også opplysningen om at det var nok eksemplarer til stede til fordeling. Det ble en masseutvandring fra stadion, og det yrte av folk ved fordelingsstedene. Det ble plasert 18 000 denne ettermiddagen. Forsamlingen vår hadde nå gått opp til 38 226, som var mer enn det var ved det store offentlige møte i London. Nå ble det fortalt opplevelser av pionerer, gileaditter og områdetjenere, og deretter fulgte en tale på tysk av første-instruktøren ved Gilead-skolen, A. D. Schroeder, og en tale av den kanadiske avdelingstjeneren, P. Chapman.
Nå så de tilstedeværende fram til den siste dagen av sammenkomsten, og vi tror våre lesere ser fram til et referat av den i vårt neste nummer.