Lidelser som må utholdes etter Guds vilje

ER DET Guds vilje at noen skal lide? Kan det være til glede for den kjærlige Skaper at det kommer trengsler og prøvelser over hans skapninger? Kan slike onde plager tjene noen god hensikt? Fortalte Jobs falske trøster den hele og fulle sannhet da han sa: «For ikke skyter ulykke opp av støvet, og møye spirer ikke fram av jorden; men mennesket fødes til møye, liksom ildens gnister flyr høyt i været»? — Job 5: 6, 7.

Da Peter og hans medarbeidere i den kristne tjeneste ble grepet og hudstrøket av det jødiske folks religiøs-politiske myndigheter, som bød dem at de ikke skulle tale mer i Jesu navn, «gikk de da bort . . ., glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld». (Ap. gj. 5: 41) Det store flertall av deres samtidige i Palestina mente uten tvil at de hadde handlet uklokt, at det var deres egen skyld at de kom opp i slike vanskeligheter, og at deres lidelser bare var en følge av deres egen dumhet. Ingen ville gjøre dem noe hvis de holdt sin religion for seg selv. Men det gjorde de ikke. Derfor måtte de lide, og de frydet seg over det, stikk i strid med det folk hadde ventet.

Disse apostlene var ikke uvettige fanatikere, de var ikke grepet av følelser som de ikke hadde kontroll over, og som gjorde at de ikke merket alle de grusomhetene de ble utsatt for. Denne kjensgjerning blir bekreftet av de klare argumenter de kom med, og av den inderlige omsorg de viste for alle sine medkristne. De hadde de samme svakheter som alle andre mennesker, og de var ikke blitt immune mot lidelser på grunn av strenge botsøvelser og selvpinsler. De gikk i sin Leders fotspor. De la aldri an på å komme opp i vanskeligheter og strebet ikke etter å oppnå noen martyrglorie, men når det kom harde prøvelser over dem fordi de trofast utførte sin tjeneste, sto de fast og frydet seg. Hvorledes kunne de det?

Disse første kristne var på det rene med at Gud i Eden hadde besluttet at det skulle være en uopphørlig kamp mellom de ondes avkom (ætt) og de rettferdiges avkom. (1 Mos. 3: 15) Denne stadige krigstilstand ville føre med seg en mengde sorger og lidelser, men følgene av disse ting ville være vidt forskjellige. For dem som stiller seg på det ondes side, fører de til usikkerhet, frykt, bitterhet og håpløshet, men for dem som elsker rettferdighet og støtter opp om rettferdighetens sak, fører de til forvissning og fortrøstning, tapperhet, styrke og et fast håp og fred. (Ordspr. 6: 22, 23; Gal. 5: 22) Historien bærer vitnesbyrd om at denne Guds beslutning alltid har stått ved makt. Helt siden den dommens dag som var i Eden, har det vært Guds vilje at de skapninger som ønsker å stå fast i sin troskap mot ham, skal utholde hans fienders hat og den motstand de utsetter dem for, og derved under prøve bevise sin ulastelighet. Ved at vi trofast holder ut under de lidelser Djevelen fører over oss, kan vi glede vår kjærlige Far i himmelen, for hans eget dyrebare råd til dem som ønsker å vinne hans godkjennelse, lyder slik: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordspr. 27: 11) Dersom vi standhaftig holder ut under alle de vanskeligheter Satan fører over oss, og derved beviser at han er en erkeløgner, samtidig med at vi legger for dagen vår kjærlighet og tillit til den øverste Overherre, utgjør det det beste svar som kan gis til denne store spotteren.

Undersøk lidelsens årsak

Det er derfor av største betydning å undersøke hva som er årsaken eller kilden til våre lidelser, for å kunne avgjøre om vi lider i overensstemmelse med Guds vilje eller ikke. Sikkert er det at hvis vi ikke er lykkelige i våre lidelser, må det være noe som er galt, og det kan være en pekepinn om at det ikke er en rett sak vi lider for. Jesus framholdt: «Salige [lykkelige, NW] er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen.» (Matt. 5: 11, 12) Dette betyr ikke at en som er lykkelig over å lide, alltid går rundt med et smilende ansikt eller med muntre ord på sine lepper. Men det betyr at han føler en dyp tilfredsstillelse fordi han i sin samvittighet vet at han ikke har gjort noe som er galt i Guds øyne. (1 Pet. 3: 21) Man må være overbevist om at ens vanskeligheter skyldes at man av hele sitt hjerte stiller seg på Jehovas side i det universelle stridsspørsmål. Føler du en slik tilfredsstillelse, og har du denne overbevisning?

En mengde mennesker som kaller seg kristne, og som hele livet igjennom må utstå mange lidelser og prøvelser, holder hårdnakket fast ved den oppfatning at de lider uforskyldt. Mange er til stadighet så travelt opptatt med å rette på andre og gi dem sakkyndige råd at de aldri har tid til å tenke på sine egne åpenlyse dumheter og rette på dem. Men når noen uten omsvøp klandrer dem fordi de blander seg bort i andres saker, blir de ganske fortørnet! Andre prøver å løse sine familie-, ekteskaps- og helseproblemer på den måten de selv mener er best, uten å ofre en tanke på den veiledning Guds Ord inneholder. Men likevel påstår de at de gjør Guds vilje. Når deres dåraktige handlemåte fører til lidelser, skriker de opp og beklager seg, og når det ut fra det samme Guds Ord blir påvist at de handler galt, blir de høylig fornærmet.

Noen legger for dagen hat til sine medskapninger, både i ord og gjerning, og blir med i politiske bevegelser som ikke har noen skrupler når det gjelder å skade og undertiden til og med drepe mennesker som står i veien for deres selviske planer. I Guds øyne er alle slike mennesker manndrapere. (1 Joh. 3: 15) Atter andre såkalte kristne forsøker å få sine medmennesker til å være med på å støtte et eller annet selvisk foretagende det være seg av politisk, økonomisk eller rent personlig karakter. Det er også mange som konsekvent unnlater å gi Jehova Gud den ære og tjeneste og tilbedelse som tilkommer ham. Den Høyeste Gud betrakter alle slike som bedragere og tyver. — 2 Sam. 15: 6; Mal. 3: 8, 9.

Alle disse typer av mennesker blir ulykkelige, hatefulle og bitre når de får motgang. De har ikke gitt akt på den advarsel som apostelen Peter uttalte: «Ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker.» (1 Pet. 4: 15) Til tross for at de ringeakter Jehovas lover og ikke bryr seg om det trøstende budskap om Riket som han nå lar bli forkynt, påstår de at de lider for rettferdighetens skyld. Deres uforstandige handlemåte og misfornøyde innstilling virker faktisk som kritikk mot universets fullkomne og kjærlige Overherre. — Rom. 9: 20.

Lidelser for rettferdighetens skyld

Det er oppmuntrende å se hvor annerledes den måten er som de sanne kristne bærer sine lidelser på. De gjør Guds vilje og tjener hans sak, og utholder tålmodig alt som kommer over dem. De vet hvorfor det er nødvendig at de lider, og de holder alltid blikket festet på sin tros leder og fullender, Jesus, som «i sitt kjøds dager» led meget og lærte «lydighet av det han led», selv om han var et fullkomment menneske. (Heb. 5: 7, 8) Og selv han la sine vanskeligheter fram for all trøsts Gud, sin himmelske Far, og frambar sine bønner og nødrop for ham. For et enestående eksempel for oss! Ved at vi stadig står i nær forbindelse med vår Gud og Far, får vi kraft til å holde ut. Husk på at om Moses ble det sagt at «han holdt ut, som om han så den usynlige». — Heb. 11: 27.

Vi må aldri se bort ifra den enestående opptuktende virkning det har å lide for rettferdighetens skyld. Paulus øste uten tvil av de kunnskaper han hadde fått gjennom sitt studium av den hellige skrift, da han nedskrev det følgende til beste for oss: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Heb. 12: 11; Ordspr. 3: 11, 12) Blir vi oppøvd ved Jehovas tukt? Svaret er Ja dersom vi stadig føler en ekte lykke uansett hvilke forhold vår forkynnelse fører oss ut i, og fortsetter å tjene trofast uten å beklage oss. Hvis vi virkelig lider i harmoni med Guds vilje, må vi bevare en rett ånd hva som enn er den umiddelbare årsak til våre lidelser — enten de skyldes vår egen natur og væremåte, motstand i hjemmet, motsigelse av syndere eller hat fra verden. (Gal. 5: 22) Hans mektige hånd former og forbereder oss til å motta enda større og mer gledebringende tjenesteprivilegier i den nye verden. Derfor gir Peter oss denne passende oppmuntring: «I samme monn som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» — 1 Pet. 4: 13.

Den tiden da Kristus skal åpenbare seg i sin makt og ta hevn over sine fiender, er nå nær. Den tiden da han i langmodighet har tålt dem som har hånt hans Far, er forbi. Da Jesus var i kjødet, fant han seg villig i den hån og spott som ble slynget mot ham, men nå er situasjonen fullstendig forandret, og hele hæren av Guds fiender er på vei mot en vanærende og fullstendig ende. Det ser ut som seiersglansen omgir den nye verdens Konges tapre stridsmenn allerede nå mens de ’tar del i å lide ondt’. — 2 Tim. 2: 3, NW.

Nå når det endelige angrep fra Gog og hans styrker nærmer seg og all lidelse vil nå sitt høydepunkt, må alle Jehovas tjenere stå fast. La følgende gode løfte som er gitt oss, være til trøst: «Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.» — 1 Kor. 10: 13.