Hva mente vismannen?
VISDOM kan ha en gagnlig virkning på en som er i besittelse av den. «Hvem er som den vise?» skrev kong Salomo. «Og hvem forstår å tyde tingene? Visdommen gjør menneskets ansikt lyst, og trossen [strengheten, NW] i hans åsyn forvandles.» — Pred. 8: 1.
En virkelig vis person skiller seg tydelig ut i samfunnet. Bortsett fra en annen vis person kan ingen lignes med ham. Han «forstår å tyde tingene», det vil si, han besitter den innsikt som er nødvendig for å kunne løse livets store problemer.
Også ansiktet til en vis person er vakkert. Det gjenspeiler en indre glede og tilfredshet. Et ansikt som ellers ville ha virket strengt og avvisende, får et tiltalende uttrykk.
Den handlemåte en bør følge overfor ufullkomne menneskelige herskere
Som konge var Salomo godt skikket til å gi råd om hvilken handlemåte som er forstandig å følge overfor herskere. Han sa: «Akt på kongens bud, og det for den eds skyld som du har svoret ved Gud! Vær ikke for snar til å forlate ham, og vær ikke med på noe som er ondt! For han gjør alt det han vil. For kongens ord er mektig, og hvem tør si til ham: Hva gjør du?» — Pred. 8: 2—4.
I det gamle Israel kunne de eldste som folkets representanter inngå en pakt med kongen og love å bevare sin lojalitet overfor ham. Om kong David leser vi for eksempel: «Alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for [Jehovas] åsyn.» (2 Sam. 5: 3) Ulydighet mot kongens bud var følgelig ensbetydende med troløshet mot den lojalitetspakten som var blitt inngått for Jehovas åsyn. Lydighet mot kongens bud var på den annen side et uttrykk for respekt for den sanne Gud, i hvis nærvær pakten var blitt inngått. Sanne kristne underordner seg likeledes av respekt for Jehova under denne verdens regjeringer, fordi de forstår at disse eksisterer fordi Gud tillater det. — Rom. 13: 1, 2.
I Predikeren 10: 4 sier Salomo mer i forbindelse med rådet om ikke å være for snar til å forlate kongen: «Reiser herskerens vrede seg mot deg, så forlat ikke din post! For saktmodighet holder store synder nede.» Det kan være at noen blir irettesatt eller refset av en person med stor myndighet. De tar kan hende irettesettelsen ille opp og får lyst til å fratre sin stilling eller får kanskje til og med en fiendtlig holdning til vedkommende. Salomo anbefaler en imidlertid å unngå å handle overilt og ikke bryte sin lojalitet eller fratre sin stilling. Det samme prinsippet kan i dag anvendes på forholdet mellom arbeidsgivere og ansatte.
Den vise kong Salomo råder oss videre til ’ikke å være med på noe som er ondt’, det vil si på noe som herskeren anser for ondt. Fordi kongen har så stor myndighet, har hans ord mye større vekt enn noen av hans undersåtters ord. Det er hans mening som teller. Hans myndighet er ubestridelig. Det er derfor ingen kan utfordre ham ved å si: «Hva gjør du?»
En som er lovlydig, skulle ikke ha noe å frykte fra herskerens side. Salomo sier: «Den som holder budet, skal ikke lide noe ondt.» (Pred. 8: 5) En lydig undersått kommer ikke til å «lide noe ondt» i form av straff for å ha overtrådt kongens lov. Vismannens råd er i tråd med apostelen Paulus’ ord: «Den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom. For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den.» — Rom. 13: 2, 3.
Men sett at herskeren er urettferdig. Tydeligvis med tanke på en slik situasjon sier Salomo videre: «Den vises hjerte skal få kjenne [vil kjenne, NW] tid og dom. For hvert foretagende har sin tid og sin dom; for hvert menneskes onde gjerning [ulykke, NW] kommer til å hvile tungt på ham; for han vet ikke hva som skal hende; for hvem kan si ham hvorledes det vil gå?» — Pred. 8: 5—7.
En som er vis, gjør ikke opprør. Fordi han har et hjerte som er ledet av visdom, innser han at det finnes en rett tid til å gå til handling og en rett måte hvorpå en kan holde ut under et undertrykkende styre. Å gjøre opprør vil være ensbetydende med å føre ulykke over seg selv. En som har god dømmekraft, vil ikke handle på et ugunstig tidspunkt. (Sl. 37: 1—7) Det er en rett tid og dom eller handlemåte for «hvert foretagende». En ber derfor bare om vanskeligheter hvis en overser denne kjensgjerning og handler overilt. Ufullkomne mennesker har allerede nok problemer og bør ikke legge stein til byrden ved å handle ubesindig og la være å ta i betraktning at «hvert foretagende har sin tid og sin dom». Ingen kan dessuten være sikker på hva framtiden vil bringe. Selv menn i høye stillinger dør. Det at en har dette i tankene, kan hjelpe en til å holde ut i en vanskelig situasjon. Et despotisk styre kan ikke vare evig. Alt i denne ufullkomne ordning vi lever i, har en ende.
En grundig undersøkelse av et undertrykkende menneskelig styre
De konklusjonene Salomo kom fram til angående et undertrykkende styre, var basert på nøyaktige iakttagelser. Han hadde tenkt nøye over alle sider ved et slikt menneskelig styre og den virkning det hadde på folket. Av den grunn kunne han si: «Alt dette har jeg sett, og jeg har gitt akt på alt det som hender under solen, på en tid da det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» — Pred. 8: 9.
Tyranniske herskere vil imidlertid ikke kunne fortsette å regjere i all evighet. Salomo sa videre: «Selv om dette er så [det at det ene menneske har hersket over det andre og voldt ham ulykke], har jeg sett at de onde er blitt begravd, hvordan de kom inn, og hvordan de pleide å dra bort fra det hellige sted og bli glemt i den by hvor de opptrådte slik. Også dette er tomhet.» (Pred. 8: 10, NW) Mens de ugudelige var i live, pleide de å komme inn på og dra bort fra det hellige sted, som på Salomos tid var den hellige byen Jerusalem, hvor Jehovas tempel lå. (Matt. 24: 15) Der burde de ikke ha begått onde handlinger. Da de ble begravd, dro de bort fra byen for siste gang. Til tross for den høye stilling slike onde menn hadde, ville de dø og bli begravd og ville snart bli glemt av de levende i den byen hvor de hadde virket. Deres liv som tyranniske herskere ville således ha vist seg å ha vært tomt og meningsløst.