Sladder kan være dødbringende

HVA forbinder du med ordet «sladder»? Kanskje en hyggelig prat med en gammel venn om ting i familien? Eller det å bringe videre noe interessant smånytt av personlig art om et annet menneske?

Sladder har vanligvis sin rot i vår interesse for andre mennesker og hva de foretar seg. Sladder kan være at en av ren og skjær menneskelig interesse forteller noe uvesentlig eller uskyldig om en annen. Det kan også innbefatte at en kommer med noen rosende ord om vedkommende. Sladder er i mange tilfelle lett og spøkefullt snakk uten noen ond baktanke. På den annen side kan det som sies, kanskje sette dem en snakker om, i et dårlig lys, selv om det blir sagt på en spøkefull måte eller i tankeløshet.

Selv om det ikke ligger noen ond tanke til grunn for sladderen, er det tider da det er bedre å la noe være usagt. Det en har tenkt å si, er kanskje sant, men det kan være noe som den tredje part ikke vil at hans venner og naboer skal snakke om, og hvis saken ikke berører deres ve og vel, trenger de ikke å ha kjennskap til den. Det er i en slik situasjon det er nødvendig å vise empati. Ville du like at ditt privatliv var samtaleemne blant andre?

Sladder som er skadelig

Når en først har kommet med en harmløs bemerkning om et annet menneske, er det lett å begynne å si noe som kan volde skade, og som kan forårsake alvorlige vanskeligheter. Det er her faren ligger. Ved du hvor du skal trekke grensen? Kan du skjelne det ene fra det andre? Det er viktig at du kan det, hvis du ønsker å unngå å si noe som kan skape vanskeligheter. — Ordspr. 24: 2.

Du må derfor spørre deg selv: Skader jeg noen ved å si dette? Dette er et meget viktig spørsmål, for de kristne blir i Bibelen rådet til «ikke å tale nedsettende om noen». (Tit. 3: 2, NW) Selv om du ikke ønsker å skade noen ved det du sier, kan du komme til å gjøre det, noe som kan føre til at du må bli veiledet eller irettesatt av de menn som har ansvaret i den kristne menighet. De har til oppgave å bevare freden og det gode forhold mellom alle medlemmene av Guds hjord.

At sladder førte til vanskeligheter på apostlenes tid, framgår av det apostelen Paulus skrev om unge enker: «De [lærer] og å gå ørkesløse, idet de farer omkring i husene, og ikke alene ørkesløse, men også med sladder og uvedkommende ting, så de taler det som utilbørlig er.» (1 Tim. 5: 13) Sladder er forbundet med uberettiget interesse for andres privatliv. Og den har ofte karakter av kritikk og en forhastet dom, ettersom en ikke kjenner alle sider av saken.

Det å snakke nedsettende om noen bak hans rygg kan føre til dårlige resultater. Den som sladrer, snakker kanskje med en som er en nær venn av den som det blir snakket om, og da kan én av to ting skje. Det ene er at deres vennskap kjølner; og det andre er at den som hørte på sladderen, går og forteller det til ham sladderen gjaldt. Det kan vekke et ønske om å gjøre gjengjeld og skape en dårlig ånd i menigheten. Som ordspråket sier: «Den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» (Ordspr. 17: 9) En kristen vil selvfølgelig ikke ønske å gjøre det.

Bakvaskelse er dødbringende

Sladder kan under visse omstendigheter være dødbringende, men all bakvaskelse er dødbringende. Bakvaskelse blir definert som «det å komme med falske anklager eller en uriktig framstilling som vanærer og ødelegger en annens omdømme». Bakvaskelse er noe mer enn sladder. Bakvaskelse er bevisst skadelig snakk. Hensikten med den er å stille noen i et dårlig lys. Hvor forskjellig er ikke dette fra kjærlighetens og fredens ånd! En tale som har til hensikt å skade en annen, skiller venn fra venn, forårsaker splittelse, skaper klikker og gjør en menighet av kristne mindre handledyktig. Det er derfor ikke noe å undres over at apostelen Paulus stiller alle disse urostifterne i samme klasse, når han sier: «Gud [overga] dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige: fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt.» (Rom. 1: 28—30) Disippelen Jakob sa om den tunge som taler ondt om andre, at den er «full av dødelig gift». — Jak. 3: 8.

I den lov som Gud ga Israel, ble det gjort oppmerksom på hvilken dødbringende virkning baktalelse har, og advart mot baktalelse. «Du skal ikke gå omkring og baktale folk, du skal ikke stå din neste etter livet.» (3 Mos. 19: 16) Bakvaskeren blir årsak til hat, og «hver den som hater sin bror, er en manndraper». — 1 Joh. 3: 15.

Skadelig, baktalersk snakk er som et tveegget sverd. Det hogger til begge sider. Det er lett å forstå hvordan bakvaskelsen skader den som den er rettet mot — den forårsaker vrede, uvilje, bitterhet, ja, til og med fortvilelse. Men hva med bakvaskeren selv? Han bør ikke bedra seg selv, for visdommen fra himmelen advarer: «Dårens lepper ødelegger ham selv. De første ord av hans munn er dårskap, og enden på hans tale er farlig galskap. Dåren taler mange ord.» (Pred. 10: 12—14) Hans dåraktige handlemåte gir næring til slike onde ting som misunnelse, stolthet og hat og vil bringe ulykke over ham.

Modne kristne skyr bakvaskeren som pesten. Som apostelen Paulus skrev til sine medtilbedere: «[Hold] øye med dem som volder tvedrakten [splittelser, NW] og anstøtene . . . og gå av veien for dem.» (Rom. 16: 17) Jehovas tjenere må bo sammen i fred og kjærlighet hvis de skal bli velsignet av Gud.

Det greske ordet for «bakvasker» er di·a’bo·los, som også betyr «anklager». Det er blitt en av de benevnelser som brukes om Guds store fiende, Djevelen. De som bakvasker andre slik som han bakvasker den rettferdige Gud, gjør i virkeligheten seg selv til djevler eller Djevelens barn.

Manglende respekt for myndighet

Skadelig sladder om de menn som har ansvarsfulle stillinger i den kristne menighet, er likeledes en alvorlig sak, ettersom sladderen straks virker på lojaliteten til alle som hører den. Den kan føre til at de som har til oppgave å vokte Guds hjord, blir bakvasket og spottet. Slikt snakk betegnes undertiden som «ærekrenkelse». Jehova ser meget alvorlig på en slik mangel på respekt. Han sa til israelittene: «Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant ditt folk skal du ikke banne.» (2 Mos. 22: 28) Et eksempel på noen som gjorde det, har vi i Korah og de som var sammen med ham. Deres manglende respekt for Moses og Aron førte til at Jehova hurtig fullbyrdet sin dom over dem. — 4 Mos. 16: 1—3, 12—14, 31—35.

Den kristne bibelskribenten Judas henleder oppmerksomheten på disse opprørerne og peker på hvordan det gikk med dem, som en advarsel til alle bakvaskere og ærekrenkere. (Jud. 10, 11, 14—16) Både apostelen Peter og apostelen Paulus benyttet anledningen til å fordømme en slik ond innstilling. (2 Pet. 2: 10; Rom. 3: 8) Og apostelen Johannes nevner spesielt Diotrefes som en som ikke hadde respekt for dem Jehova hadde utnevnt, nemlig apostlene. Johannes sa at han «baktaler oss med onde ord». (3 Joh. 9, 10) Kommer Gud i vår tid til å se gjennom fingrene med at noen på lignende måte viser mangel på respekt for dem som han velger å gi spesielt ansvarsfulle oppgaver?

Guds tjener Judas minner oss om det gode eksempel som erkeengelen Mikael satte. Han «våget dog ikke å uttale en spottende dom dengang han trettet med djevelen om Mose legeme, men sa: Herren refse deg!» (Jud. 9) Denne herlige erkeengelen nedlot seg ikke til å bruke skjellsord, ikke engang mot Djevelen, men han hadde respekt for myndighet og sa: «Herren refse deg!»

Unngå skadelig sladder

Hvis en person i Guds menighet blir stemplet som en som farer med skadelig snakk, som en baktaler eller bakvasker eller ærekrenker, vil det få alvorlige følger for ham. Sanne kristne vil unngå en slik person. Menighetens åndelige sunnhet kan komme i fare. Noen er blitt utelukket fra det oppbyggende fellesskap og støtt ut i mørket utenfor fordi de har latt sin tunge løpe løpsk og derved skadd andre. Vi ønsker naturligvis at vi aldri må komme i den situasjon. Men hvordan kan vi unngå å gjøre det?

For det første må vi la Guds ånd lede vårt hjerte og sinn. Det kan vi gjøre ved å studere Bibelens gode prinsipper og be til Gud om hans hjelp til å anvende disse prinsippene i vårt liv. Det er også nødvendig at vi kvitter oss med enhver ond tanke som vi måtte ha om en åndelig bror eller søster, enten det nå skyldes forakt, misunnelse, motvilje, kappestrid eller noe lignende. Hvis vi husker at hver eneste tjener for Gud må stå til regnskap for ham alene, vil vi høyst sannsynlig avholde oss fra å skade deres omdømme. Hvis vi ikke gjør det, vil vi stille oss på samme side som Djevelen og hans demoner, som finner glede i å bakvaske alle tjenere for Gud og stille dem i et dårlig lys. — Åpb. 12: 10.

Legg merke til det gode råd som apostelen Paulus kommer med om hvordan vi kan vokte våre tanker og derved unngå de farer som skadelig snakk og bakvaskelse medfører: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» (Fil. 4: 8) Når vi følger dette rådet, vil det ikke bli noen plass for skadelige tanker, tanker som har en tendens til å komme til uttrykk i vår tale og få vidtrekkende og ødeleggende følger. — Jak. 3: 5—10.

De som elsker Gud, og som ønsker å vinne liv gjennom den kjærlige foranstaltning han har truffet, bør ha en sunn frykt som hjelper dem til å unngå den vane å skade andre ved sin tale. Kristus Jesus sa advarende: «For hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» (Matt. 12: 36, 37) En som farer med skadelig sladder, har kommet inn i en blindgate. Det kan føre til at han mister livet.