Dette liv er ikke det viktigste

SELV om en naturligvis bør prøve å oppnå et så langt og lykkelig liv som mulig, bør en ikke gjøre det for enhver pris. Det er ikke forstandig å gjøre dette liv til alt, å gjøre hva det skal være, for å holde seg i live. Det er heller ikke forstandig å trakte etter visse mål med en slik brennende glød at rette prinsipper blir ignorert, at Gud blir satt ut av betraktning, og at ethvert håp om liv i framtiden blir utelukket.

Noen mener for eksempel at det å holde seg i live er viktigere enn alt annet. De er villige til å ignorere alle de normer de tror på, og til og med krenke sin egen samvittighet for å unngå å dø. Dette kom tydelig til uttrykk i rettssakene mot krigsforbryterne fra nazitiden. Da disse mennene ble anklaget for brutalitet og massenedslaktning av uskyldige mennesker, sa de at de hadde begått slike ugjerninger ’av frykt for sine overordnede’. Bibelens ord om «dem som av frykt for døden var i trelldom» passer godt på dem. (Heb. 2: 15) Et liv som er blitt forlenget noen få år fordi en er i trelldom under frykt, er ikke noe å trakte etter.

De som har det som sitt eneste mål å gjøre seg et stort navn, har det heller ikke godt og lever ikke et lykkelig liv. Noen har prøvd å etterlate seg et minnesmerke av et eller annet slag for å gjøre sitt navn «udødelig». Eller de har gått inn for en karriere eller et eller annet gjøremål som de er blitt så sterkt engasjert i at de ikke har hatt tid til virkelig å glede seg over livet. Mange forsømmer de åndelige ting. Andre har gjort fornøyelser til det viktigste i livet, bare for å sitte igjen med en følelse av tomhet når livet nærmer seg sin avslutning.

Resultatet av nøye granskning

Kong Salomo, som er kjent som en av de viseste og rikeste menn som noen gang har levd på jorden, gransket omhyggelig menneskenes gjøremål og det de førte til for den enkelte. Salomo hadde den rikdom, den makt og de evner som skulle til for å kunne foreta en slik grundig undersøkelse. Han tok avstand fra umoralske og tarvelige ting, som kanskje kan synes behagelige i øyeblikket, men som ikke bringer virkelig tilfredshet eller varig lykke. Men han prøvde alle de gledebringende gjøremål som hans rikdom og makt tillot ham å prøve. Han sier:

«Jeg utførte store arbeider, jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder, jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær . . . Jeg kjøpte treller og trellkvinner . . . jeg fikk meg også meget fe, både stort og smått . . . jeg samlet meg også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger . . . jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. . . . Alt det mine øyne attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev.»

Men hva var resultatet? Salomo sier:

«Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind, og at det ikke er noen vinning å nå under solen.» — Pred. 2: 4—11.

Da Salomo så hvor fånyttes alt dette var, så han på dem som var vise blant menneskene, ham selv innbefattet, og hvordan livet var blitt for en som var kjent for sin visdom. Han fortalte om den situasjon han da sto overfor:

«Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå meg; hva skulle det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt hjerte at også dette var tomhet. For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren?» — Pred. 2: 15, 16.

Salomo sier til slutt:

«Enden på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» — Pred. 12: 13, 14.

Selv om et mål i seg selv kan være rosverdig, vil det til slutt føre til tomhet hvis vi trakter etter det i den grad at vi forsømmer de ting som virkelig er av betydning, og ikke tar oss tid til å tenke over hva Gud har til hensikt å gjøre hva menneskenes framtid angår. Verden vil fortsette å være utakknemlig. Etter en tid glemmer den dem som har gjort store ting, og setter ikke lenger pris på dem. Og til slutt er ikke vedkommende mer. Er det så noe håp om framtidig liv for dem som dør?

[Bilde på side 10]

Krigsforbryterne fra nazitiden innrømmet at de hadde krenket sin samvittighet av frykt for døden

[Bilde på side 11]

De som trakter etter fornøyelser, lever et tomt liv

[Bilde på side 11]

Etter å ha gjort sine iakttagelser sa den rike kong Salomo. «Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva ethvert menneske bør gjøre»