Hva Bibelen sier
Blir «éros» (romantisk kjærlighet) godkjent i Bibelen?
HVORDAN viser Bibelen, særlig de kristne skrifter, hva det innebærer at et par under en bryllupsseremoni lover å elske hverandre?
De kristne skrifter ble skrevet på gresk. Grekerne har fire ord som blir oversatt med ett norsk ord, nemlig «kjærlighet». Det første greske ordet er éros, som betegner romantisk kjærlighet — kjærlighet mellom kjønnene. Det andre er storgé, som er kjærlighet mellom familiemedlemmer. Det tredje er philía, som sikter til den kjærlighet en har til venner. Det fjerde er agápe, en kjærlighet som er basert på prinsipper snarere enn på følelser og selviskhet.
I klassisk gresk litteratur forekommer ordet éros ofte, og filosofene Platon, Sokrates og Aristoteles benyttet det gjentatte ganger. Men de benyttet sjelden ordet agápe. På den annen side forekommer ordet agápe omkring 250 ganger i de kristne greske skrifter, mens éros ikke blir benyttet en eneste gang. Hva er grunnen til dette? Antyder dette at Bibelen — og dermed også dens Forfatter, Jehova Gud — ikke godkjenner éros, romantisk kjærlighet?
Det kan ikke være tilfelle, for Jehova er mannens og kvinnens Skaper. Han skapte de to kjønn og tiltrekningen mellom kjønnene, slik at det ville være naturlig for dem å forenes i ekteskap. Dessuten finnes det mange beretninger i Bibelen som omtaler romantisk kjærlighet. Én av dem er beretningen om Isak og Rebekka, som vi finner i 1 Mosebok, kapittel 24, hvor vi leser: «Han [Isak] tok Rebekka hjem, og hun ble hans hustru, og han hadde henne kjær [ble forelsket i henne, NW].» — Vers 67.
Et annet fremtredende eksempel på dette har vi i Jakobs kjærlighet til Rakel. «Så tjente Jakob i sju år for Rakel; og disse år syntes han var noen få dager, fordi han hadde henne kjær.» — 1 Mos. 29: 17—20.
Hør også hvordan piken Sulammit uttrykker sine følelser for den hyrdegutten som hun elsket: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue. Mange vann kan ikke utslokke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den.» (Høys. 8: 6, 7) Bibelen omtaler altså tilbørlig, moden romantisk kjærlighet som noe antagelig.
Hvis dette er tilfelle, hvorfor forekommer da ikke det greske ordet for romantisk kjærlighet, éros, i de kristne greske skrifter? Selv om det ikke gjør det, kan vi slå fast at det dette ordet betegner, omtales i de kristne greske skrifter. Apostelen Paulus gir for eksempel likefram veiledning når det gjelder kjærlighet innen ekteskapet. (1 Kor. 7: 2—5) Men éros var ikke bare det greske ordet for en form for kjærlighet; det var også navnet på en av grekernes guder. Eros var kjærlighetens gud. Hvorfor skulle så apostlene benytte et ord som ville minne dem som talte gresk, om en av de hedenske gudene? Vakttårnet for 15. august 1965 (sidene 368, 369) sa i en kommentar til dette:
«En slik romantisk kjærlighet kan bare bringe lykke når den blir holdt under kontroll og ikke blir tilbedt, og for å kunne holde den under kontroll trenger vi den kjærlighet som er basert på prinsipper. I vår tid synes hele verden å begå den samme feil som de gamle grekere. De tilba Eros som gud, bøyde seg ned for hans alter og ofret til ham. Romerne gjorde det samme i forbindelse med Amor, det romerske motstykke til Eros. Historien viser imidlertid at en slik tilbedelse av sanselig kjærlighet bare førte til forfall, utsvevelser og oppløsning. Dette er kanskje grunnen til at Bibelens skribenter ikke brukte dette ordet.»
Da Jesus og bibelskribentene i det første århundre omtalte egenskapen kjærlighet, hadde de noe høyere enn tiltrekningen mellom kjønnene i tankene. De forsto den naturlige tiltrekning som romantisk kjærlighet øver. De var klar over at romantisk kjærlighet tjente sin hensikt ved at den resulterte i at jorden ble oppfylt med mennesker. Disse bibelskribentene, som var inspirert av Gud, la imidlertid størst vekt på den form for kjærlighet som ble omtalt som agápe. Selv da de drøftet emnet kjærlighet innen ekteskapet, benyttet de alltid ordet agápe. De kristne skulle legge denne form for kjærlighet for dagen i sitt ekteskap. — Ef. 5: 25; Kol. 3: 19.
Hva er så egentlig den form for kjærlighet som kalles agápe? Hvorfor er den så spesiell? Én bibelordbok (Strongs Exhaustive Concordance of the Bible) stiller ordet agápe opp som en kontrast til verbet philéo, som uttrykker hengivenhet for venner. Den fortsetter så med å si at philéo utspringer «i det vesentlige fra hjertet», mens agápe i det vesentlige utspringer «fra hodet». Den definerer agápe som «viljens vurderingsevne og veloverveide samtykke i spørsmål som berører prinsipper, plikter og sømmelighet». Denne form for kjærlighet er derfor basert på prinsipper. Den er først og fremst forbundet med ens sinn, ikke med ens følelser. Den kan innbefatte hengivenhet og ømhet, men den behøver ikke å gjøre det. Den er ikke ufølsom og kald. Allikevel lar den seg ikke lede av følelser eller sentimentalitet, men av prinsipper. Et eksempel på dette har vi i et av Jesu bud: «Elsk eders fiender.» (Matt. 5: 44) En person viser en slik kjærlighet fordi det er rett og godt å gjøre det.
Det er denne form for kjærlighet, agápe, et par lover å vise hverandre når de avlegger ekteskapsløftet. Den romantiske kjærlighet som de to føler for hverandre på bryllupsdagen, vil bli dypere og mer omfattende etter som tiden går. Den romantiske kjærlighet er vakker og en stor hjelp når det gjelder å foreta justeringer for å tilpasse seg ekteskapet, men den er ikke det viktigste målet i en kristens liv.
En kristens mål er å vise agápe-kjærlighet i alle sider av livet — overfor Gud, overfor nesten og overfor sin ektefelle. Apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint: «La alt hos eder skje i kjærlighet!» (1 Kor. 16: 14) Hvis det skulle være tilfelle innen menigheten, hvor mye mer burde det ikke være tilfelle innen ekteskapet? Å vise en slik uselvisk godhet mot andre bør være en levemåte. Denne egenskapen bør en være ikledd som et lett gjenkjennelig ytterplagg. «Ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.» — Kol. 3: 14.
Jesus viste på en fullkommen måte hvordan en ektemann bør opptre overfor sin hustru. Han var riktignok ikke gift da han var på jorden, men Bibelen omtaler ham som «brudgommen» og medlemmene av hans menighet som «bruden». (Matt. 9: 15; Joh. 3: 26—29; Åpb. 21: 9) I samsvar med dette gir Efeserne 5: 25 følgende råd: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» Jesus arbeidet utrettelig til gagn for menigheten. Han ga til og med villig sitt liv, slik at menigheten kunne ha gagn av det.
Natten før Jesus døde, ga han sine apostler og medtroende et bud som hevet agápe-kjærlighet opp på et enda høyere nivå. Han sa: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Deres kjærlighet til hverandre skulle derfor være av en slik fortreffelig beskaffenhet at de ville være villig til å gi sitt liv for å beskytte og gagne sine brødre hvis det var nødvendig. Ektemenn og hustruer må vise den samme slags kjærlighet under alle forhold i ekteskapet.