En jødisk kantor lærer å synge Jehovas pris
Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Israel
DA JEG var 17 år, studerte jeg ved en skole for rabbinerstudenter i Istanbul. Jeg gjennomgikk et seminar som skulle forberede og instruere rabbinere som skulle virke i hele Tyrkia. Fordi jeg hadde gjort framskritt i mine studier av Tora og Talmud, var jeg blitt utnevnt til kantor (en som synger eller messer religiøse sanger og leder menigheten i bønn) i en kjent synagoge. Jeg var også blitt utnevnt til å undervise to klasser med yngre studenter i Toraen. Begge disse oppgavene var fastlønnet.
Skjønt mine foreldre ikke var så begeistret for tanken, hadde jeg planer om å avslutte mine studier ved denne skolen og fullføre min utdannelse ved en Yeshiva (en skole for videregående studier av Talmud).
En bibelsk drøftelse
På dette stadium kom jeg til et vendepunkt. En dag spurte to søstre av en venn av meg om jeg ville besøke en bestemt familie sammen med dem. «Det er en som kommer dit hver uke og fører argumenter mot jødedommens læresetninger,» sa de. «Men vi er sikker på at hvis du blir med, kommer du til å vinne diskusjonen.» Jeg bestemte meg for å bli med, og vi avtalte en tid.
Utstyrt med min bibel på hebraisk og iført min tradisjonelle kippa eller kalott møtte jeg opp på avtalt sted klokken ni om kvelden. Huset var fullt av folk. Mange av dem var nysgjerrige tilskuere. Og midt iblant dem satt en ung mann fra en muhammedansk familie som tok fram en bibel på tyrkisk. Jeg ble temmelig forbauset over å se en fra en muhammedansk familie med en bibel, ettersom jeg mente at Bibelen var jødenes hellige bok. Men jeg kom meg snart over forbauselsen. Vi kom i gang med å drøfte forskjellige bibelske emner.
Jeg følte meg sikker, ettersom jeg hadde god bibelkunnskap. Men senere gikk det opp for meg at det ikke er nok å vite hva som står i Bibelen. En må forstå det også. Jeg oppdaget dessuten til min overraskelse at mange av de læresetninger som jeg trodde var basert på Bibelen, ikke hadde noe med Bibelen å gjøre i det hele tatt. De var basert på tradisjoner som forskjellige rabbinere senere hadde tilføyd.
Jeg må innrømme at det virkelig var vanskelig for meg å forsvare min tro ut fra Bibelen. Samtalen varte helt til klokken tre om natten. Jeg var imidlertid sikker på at mine lærere ville vite svarene på det som jeg ikke hadde klart å svare på. Jeg bestemte meg derfor for å spørre en av dem dagen etter.
En av den jødiske tros grunnleggende læresetninger går ut på at templet skal gjenoppbygges i Jerusalem. Men ifølge denne tyrkiske mannen viser ikke Bibelen at det er behov for å bygge noe bokstavelig tempel for Gud. Som bevis for dette siterte han Esaias 66: 1: «Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg?»
Dagen etter stilte jeg en av rabbinerne et spørsmål om dette emnet i en undervisningstime. Jeg spurte ham: «På hvilket grunnlag er det vi tror at templet skal bli gjenoppbygd i Jerusalem, når Gud ifølge Esaias 66: 1 ikke er interessert i slike bygninger?»
Rabbineren stirret mistenksomt på meg og hevet stemmen da han spurte: «Går du til ’Jehovistene’ [Jehovas kristne vitner]? Du kan bare våge!» Slik som han talte, hørtes det ut som om jeg hadde begått en forferdelig synd, så jeg svarte benektende: «Nei! Nei!» Men så fortsatte han bare med den planlagte undervisningen og lot meg sitte der uten å ha fått svar på mitt spørsmål.
Jeg ble temmelig forundret over at rabbineren kunne vite at jeg hadde truffet Jehovas kristne vitner, bare fordi jeg stilte dette ene spørsmålet. Senere forsto jeg at hverken de jødiske rabbinere eller kristenhetens prester i denne byen kunne tåle vitnene. De var foruroliget fordi et stadig stigende antall mennesker forlot deres hjorder og sluttet seg til Jehovas vitner.
Studium overbeviser meg om Bibelens sannhet
Omkring to uker senere, da jeg var på vei til en privat time med en av mine elever, hørte jeg noen som ropte navnet mitt. Jeg kjente ham igjen som han som eide det huset hvor jeg hadde deltatt i den lange diskusjonen to uker tidligere. «Hva synes du om ham?» ville han vite.
«Å, jeg ble ikke så veldig imponert,» svarte jeg. Jeg ønsket ikke å miste selvrespekten.
«Kunne du ha lyst til å treffe et av Jehovas vitner som er jøde av fødsel?» spurte han.
«Gjerne for meg,» sa jeg, men skyndte meg å tilføye: «Men jeg kommer aldri til å gå fra min jødiske tro.»
Vi avtalte en dag da dette møtet skulle finne sted. Dette ble den første av en rekke ukentlige drøftelser, som alle ble arrangert i all hemmelighet. Jeg fryktet for hvordan mine lærere, mine foreldre og hele den jødiske kolonien ville reagere. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette disse drøftelsene, slik at jeg kunne bli i stand til å foreta en fullstendig og grundig sammenligning mellom de tradisjonelle, jødiske læresetningene jeg lærte på seminaret, og Jehovas kristne vitners bibelske læresetninger.
Jo mer jeg kom sammen med vitnene, og jo bedre kjent jeg ble med dem, jo mer overbevist ble jeg om at de forkynte sannheten ut fra Bibelen. Med tiden kom det derfor dithen at jeg ikke kunne holde det for meg selv lenger. Jeg ønsket heller ikke å gjøre det. Jeg bestemte meg for å drøfte de bibelske sannheter jeg hadde lært, både med andre i min klasse på skolen og med de studentene som jeg selv underviste. Med en gang ble jeg møtt med innvendinger og motstand fra alle hold. På skolen ble jeg innkalt til rektors kontor. Hans språk var ikke til å ta feil av. Han truet meg og sa at hvis jeg ikke brøt enhver forbindelse med Jehovas vitner, ville han utvise meg fra skolen. Han prøvde også å tvinge meg til å oppgi navn og adresse på de vitnene jeg kjente, slik at han kunne gi opplysningene videre til politiet. Jeg fortalte ham naturligvis ingenting.
Nyheten om at jeg var blitt et kristent vitne for Jehova, spredte seg raskt i hele den jødiske kolonien i Istanbul. De andre på skolen begynte å unngå meg av frykt for at de også skulle bli påvirket og «omvendt». Jeg måtte ofte finne meg i hån og spott. Det var naturligvis ikke behagelig, men jeg brydde meg ikke noe særlig om det.
En episode i forbindelse med Esaias 9: 6, 7
Jeg husker godt en opplevelse jeg hadde en dag på skolen. Fordi de høyere klassene var små, kom tre klasser sammen til bibelstudium. Studentenes alder varierte fra 17 til 21 år. I en time med M . . ., en rabbiner fra en Yeshiva i Jerusalem, studerte vi det niende kapittel i Esaias’ profeti. I forbindelse med vers 6 i dette kapitlet ble det sagt at det lovte «barn» som ble født, var kong Esekias av Juda. De andre studentene godtok denne forklaringen uten å stille spørsmål. Men jeg avbrøt læreren og spurte om hvordan det kunne sies at denne profetien fikk sin oppfyllelse på Esekias, når han aldeles ikke viste seg å være en «veldig gud», en «evig fader» eller en «fredsfyrste» og heller ikke støttet og oppholdt «Davids trone» eller satte seg på den for bestandig.
Han svarte ved å spørre meg om hva jeg mente disse ordene skulle bety. Jeg ga uttrykk for min tro på at de måtte sikte til Messias, som skulle sitte på Davids trone til evig tid og opprette evig fred. En slik forklaring så ut til å komme fullstendig overraskende på rabbineren. Han var tydeligvis ikke vant til å høre at det ble gitt uttrykk for slike meninger.
Det var interessant å se hvordan hele klassen våknet til liv og spent ventet på rabbinerens reaksjon. Jeg kunne høre dem hviske: «Han har ikke forandret mening.» «Det ser ut til at han fortsatt går til ’Jehovistene’.» Og rabbineren svarte ved å spørre meg: «Er det du som heter David?» Det var tydelig at han var blitt advart om meg, men ikke hadde visst hvem jeg var. «Jeg skal behandle ditt spørsmål etter timen,» sa han.
Klokken ringte for å varsle at timen var over, men det var ingen som gjorde tegn til å forlate klasseværelset. Alle ventet for å høre rabbinerens svar på mitt spørsmål angående den bemerkelsesverdige profetien i Esaias, kapittel 9, versene 6 og 7. Men han sa at han ville vente med å ta opp spørsmålet til klassen hadde forlatt klasseværelset, så de ble nødt til å gå. Alle sammen samlet seg imidlertid utenfor et åpent vindu for å høre på samtalen. Rabbineren reiste seg, ga dem en overhaling og lukket vinduet ettertrykkelig før han snudde seg mot meg. «Er det deg som jeg hører har rotet deg bort i ’Jehovistene’? Jeg vil råde deg til å holde deg borte fra dem og godta rabbinernes fortolkninger.» Det var det eneste svaret jeg fikk på mitt spørsmål. Deretter gikk han ut av rommet.
Etter en tid ble jeg innkalt for en komité som representerte den jødiske kolonien i det området jeg bodde i, for å redegjøre for min stilling. Jeg benyttet anledningen til å komme med en omfattende redegjørelse for min tro. Komitéens avgjørelse vedrørende meg ble offentliggjort den følgende sabbat, da komitéens ordstyrer talte til hovedsynagogen og ga uttrykk for beklagelse over min «omvendelse» til kristendommen. Han kunngjorde at jeg ville bli fratatt min stilling som kantor og lærer, og advarte alle, spesielt mine venner, mot å ha noe mer med meg å gjøre i betraktning av at jeg ikke lenger tilhørte den jødiske kolonien.
Resultatene av møter med rabbinere
Jeg hadde naturligvis regnet med at slike skritt ville bli tatt, så dette kom ikke som noen overraskelse. Denne offentlige kunngjøringen førte imidlertid til at jeg møtte bitter motstand hos mine foreldre. De jaget meg til og med hjemmefra for en tid. Da de senere lot meg få komme tilbake, gjorde de alt de kunne for å overbevise meg om at jeg hadde slått inn på en gal vei. Jeg sa til dem at jeg var rede til å møte en hvilken som helst rabbiner som kunne framholde overbevisende argumenter. Én rabbiner ga uttrykk for at han var villig til å prøve å resonnere med meg, og det ble avtalt at vi skulle ha en samtale i synagogen på stedet.
En rekke venner av meg som ikke hadde snakket med meg siden jeg ble utstøtt, var til stede under denne samtalen. Samtalen dreide seg om Guds navn, Jehova. Rabbineren hevdet at Guds navn aldri må nevnes eller brukes, og at det ikke er så viktig i den jødiske tilbedelse. Som svar på disse påstandene siterte jeg en rekke skriftsteder hvor det uttrykkelig står at menneskene må påkalle Guds navn, gjøre andre kjent med det og bruke det når de ber. Han ble da sint og hevet stemmen betraktelig. Han til og med forbannet Jehova Guds navn! Jeg kunne ikke la være å spørre ham om hvordan han kunne kalle seg en åndelig leder for folket og samtidig forbanne Jehova Guds, Skaperens, navn. Jeg minnet ham om Egypts Farao, som ikke ville anerkjenne Jehova, men foraktet ham, og hvilket utfall det fikk. Rabbineren innså tydeligvis hvilken alvorlig feil han hadde begått, for han begynte å benekte alt sammen og sverget på at han ikke hadde forbannet Jehovas navn.
Da jeg var på vei hjem fra synagogen den kvelden, la jeg merke til at det var noen som fulgte etter meg på veien. Det var en av de vennene mine som hadde vært til stede under samtalen. Han tok meg igjen og sa: «Nå vet jeg at du har sannheten. Jeg hørte selv hvordan rabbineren løy og benektet at han hadde forbannet Jehovas navn.» Min venn begynte med tiden å studere Bibelen sammen med et av Jehovas kristne vitner og å overvære møtene i den kristne menighet.
Et siste forsøk på å få meg på «bedre tanker» ble gjort da en onkel av meg ordnet det slik at jeg skulle få møte den øverste rabbineren i hele Tyrkia. Ved denne anledning var også to andre ledende medlemmer av den jødiske kolonien til stede. Møtet skulle holdes i rabbinerens sommerhus på landet, hvor han oppholdt seg på det daværende tidspunkt. Helt fra begynnelsen av spottet han vitnene og sa at de ikke var noe annet enn enfoldige og uopplyste mennesker. Han brukte uttrykket am ha-’arets (som ordrett oversatt betyr «folk av jorden»). Men så ga han omsider meg en anledning til å gi uttrykk for mine synspunkter. Jeg foreslo at han skulle finne fram bibelen sin, men han svarte at han ikke hadde noen bibel i huset. Jeg klarte ikke å skjule min store forbauselse over at det ikke fantes en eneste bibel i hjemmet til den øverste rabbineren i hele landet. Bibelen inneholder jo selv formaningen: «Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt.» (Jos. 1: 8) Men så prøvde han å redde ansikt overfor de andre som var til stede, ved å si at han hadde glemt å ta med seg bibelen fra sitt vinterhus i byen.
Da møtet var over, sa de tilstedeværende til meg at det beste ville være om jeg kunne flytte til Israel, for der ville jeg sikkert bli ledet inn på den rette sti igjen. En tid senere emigrerte jeg faktisk til Israel, men det gikk ikke slik som de hadde tenkt. Jeg tjener fremdeles Jehova som et av hans vitner og tar regelmessig del i den kristne tjeneste.
Jeg er lykkelig over at jeg i stedet for å synge bestemte deler av Toraen på sabbatsdagene som kantor i synagogen kan synge Jehovas pris hver dag ved å forkynne om hans navn og rike i interesserte menneskers hjem. Det er på denne måten jeg følger den bibelske oppfordringen: «Syng for Herren [Jehova, NW], lov hans navn!» — Sl. 96: 2, 3.