Hvem tilhører kroppen vår?

HVIS du som leser dette, er voksen, hvordan vil du da besvare ovenstående spørsmål? Du vil uten tvil svare i likhet med nesten alle andre voksne mennesker: «Kroppen min tilhører meg.»

Hvordan ville du da reagere hvis en annen anbefalte deg å spise en bestemt slags mat som han mente ville være bra for deg, men som du ikke ønsket å spise? Hvordan ville du føle det hvis han tok deg med makt og tvang maten ned gjennom halsen på deg?

Hvordan ville du reagere hvis en kirurg anbefalte en operasjon som gikk ut på å fjerne en arm, et bein, et øye eller et indre organ på deg, fordi han mente at det ville være bra for helsen din, men som du ikke ønsket å underkaste deg? Hvordan ville du føle det hvis han tok deg med makt og gjorde det likevel?

Hvordan ville du reagere hvis en lege anbefalte en medisin som han mente var bra for deg, men som du ikke ønsket å ta? Sett nå at du nektet å ta denne medisinen fordi den, selv om den hadde vært til gagn for noen, hadde ført til sykdom og død for andre, og at det dessuten ville være i strid med din religiøse overbevisning å ta den. Hvordan ville du da føle det hvis legen tok deg med makt og tvang deg til å ta medisinen?

Som et voksent menneske ville du sannsynligvis føle deg dypt krenket over en slik behandling. Uansett hva det kan innebære, ønsker en selv å avgjøre hva som skal skje med ens kropp. Det at noen vil tvinge en til å gjøre slike ting mot ens vilje, får en til å føle seg som en slave, en fange. Det får en til å tenke på den mørke middelalder eller på den framgangsmåten som ble benyttet i de nazistiske konsentrasjonsleirer.

I mange land er det enkelte menneskes rettigheter i forbindelse med dets egen kropp beskyttet ved lov. I den fjerde tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov heter det at «folks rett til å sikre seg selv, sitt hjem, sine papirer og sine eiendeler mot urimelige undersøkelser og beslagleggelser skal ikke krenkes».

Den 13. tilleggsbestemmelse sier: «Hverken slaveri eller tvungen straff, med unntagelse av straff for en forbrytelse som en person på rette måte er blitt erklært skyldig i, skal forekomme i De forente stater.» Første og 14. tilleggsbestemmelse sikrer dessuten en person religionsfrihet.

Vil ikke «spille Gud»

I alminnelighet anerkjenner myndighetene den fundamentale rett som en person har til selv å bestemme over sin egen kropp. Da legene ved et sykehus i Cincinnati i USA henvendte seg til en domstol i Ohio for å få den til å gi dem bemyndigelse til å fjerne et kreftsykt bein på en 16 år gammel pike, avslo retten anmodningen.

Dette ble gjort til tross for at legene hevdet at piken ville ha svært små sjanser til å overleve uten denne operasjonen. Hvorfor nektet domstolen å etterkomme legenes ønske? Fordi både piken og hennes mor hadde nektet å gi legene tillatelse til å utføre operasjonen.

Dommer Benjamin Schwartz, som hadde saken, sa: «Piken sa i retten at hun heller ville løpe den risiko det innebar ikke å underkaste seg operasjonen. Hun sa at hvis hennes bein ble fjernet, ville hun være avhengig av andres barmhjertighet resten av livet. Hun sa at hun da ikke ville kunne gifte seg og glede seg over livet, og at hun dessuten ikke hadde råd til å kjøpe et kunstig bein, og hennes mor var enig med henne.»

Dommer Schwartz sa videre: «Jeg sa at denne domstolen ikke ville gjennomtvinge sin vilje på uvillige mennesker, . . . Jeg ville ikke gi tillatelse. Det står til moren og piken å avgjøre spørsmålet om en operasjon. Jeg kommer ikke til å spille Gud.» — Evening Independent, Massillon, Ohio, 9. juli 1971.

I et annet tilfelle traff en dommer ved en kretsdomstol i Miami i Florida den avgjørelse at en 72 år gammel kvinne som hadde gjennomgått en smertefull medisinsk behandling, hadde «rett til å få dø i fred». Kvinnen led av en dødelig blodsykdom og hadde fått blodoverføringer. Behandlingen medførte en smertefull operasjon i årene, og hun ba legene om å slutte med behandlingen selv om det betydde at hun kanskje kom til å dø. Hun sa at hun ikke ønsket å bli «torturert lenger».

Dommeren, David Popper, sa: «Et menneske har rett til ikke å lide. . . . Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt hun kommer til å leve eller dø. Det er opp til Gud.» Han traff den avgjørelse at hun hadde rett til å nekte å gjennomgå en bestemt medisinsk behandling og tvang legene til å slutte.

Nektelse av blodoverføring

Kvinnen i det ovennevnte tilfelle hadde ingen innvendinger imot blodoverføringene. Det hun satte seg imot, var den smertefulle behandlingen.

Men hva nå hvis noen setter seg imot selve blodoverføringen? Har ikke de som voksne mennesker rett til å nekte å gjennomgå denne medisinske behandlingen og få den de selv foretrekker?

Winfield Miller, som er medredaktør av bladet Medical Economics, kom i en artikkel inn på en av grunnene til at noen nekter å ta imot en blodoverføring. Han sa: «Det finnes ikke noe biologisk produkt som innebærer en større mulighet for skjebnesvangre feiltagelser innen legevitenskapen, enn blod. Mer enn én lege har til sin sorg fått erfare at hver flaske blod i blodbanken er en potensiell flaske nitroglyserin.»

I en lederartikkel i The Wall Street Journal for 14. juni 1971 sto det: «Hvert år er det anslagsvis 180 000 amerikanere som pådrar seg serumhepatitt som følge av blodoverføringer. Av disse er det 3000 som dør, mens ytterligere 30 000 blir sengeliggende i flere uker.»

Disse tallene gjelder bare én av de tilstøtende komplikasjoner ved blodoverføringer, nemlig serumhepatitt. Det finnes imidlertid andre. I boken Complications in Surgery Management sies det under overskriften «Kumulativ dødelighet som følge av komplikasjoner ved blodoverføringer»:

«Hvert år dør anslagsvis 16 500 mennesker som følge av bare tre forskjellige slags komplikasjoner ved blodoverføring (hemolytiske reaksjoner, overbelastning ved at det blir gitt for mye blod, og serumhepatitt). Selv om noen av de antagelser som ligger til grunn for dette tallet, kan bli dratt i tvil, kan en ikke komme utenom det faktum at det er et uhyre stort antall mennesker som mister livet eller pådrar seg sykdommer som følge av denne behandlingen, . . . Hva uførhet og tap av liv angår, . . . utgjør blodoverføringer et av våre største helseproblemer.»

I begynnelsen av 1971 avgjorde Høyesterett i Illinois i USA at sykehus kan holdes ansvarlig for skadene når en pasient pådrar seg hepatitt som følge av en blodoverføring.

Bør voksne mennesker i betraktning av alt dette tvinges til å ta imot en blodoverføring hvis de ikke selv ønsker det? Fornuftige mennesker vil erkjenne at et voksent menneske bør ha rett til selv å velge når det gjelder et produkt som innebærer en slik potensiell fare, særlig hvis spørsmålet også har å gjøre med vedkommendes religiøse overbevisning.

Respekt for pasientenes anmodninger

Mange leger er enige i dette og gir sine pasienter anledning til å velge. I 1970 utførte for eksempel hjertespesialisten dr. Charles W. Pearce en vellykket operasjon som innebar at hjertet måtte åpnes, på et av Jehovas vitner uten å bruke blod, ettersom dette var pasientens ønske. Legene var overrasket over at pasienten kom seg så hurtig. Sentry News, som kommer ut i Slidell i Louisiana, skrev:

«Kirurgen sa at han mener at den metoden som ble benyttet, har vist seg å være en velsignelse, ikke bare for Jehovas vitner, men for de fleste av de pasienter som må underkaste seg en hjerteoperasjon. ’Vi benyttet nylig den samme metoden på 100 pasienter som ble operert for en medfødt hjertefeil,’ sa han, ’og det inntraff bare ett dødsfall.’»

Doktor Pearce sa at en ved ikke å bruke blod i virkeligheten fjernet faren for at det skal oppstå allergiske reaksjoner, eller at pasienten skal pådra seg smittsom hepatitt. Han hadde også merket seg at når det ble brukt blod, fungerte hjertet, lungene og nyrene undertiden ikke helt tilfredsstillende i den første tiden etter operasjonen. Han sa: «Men med denne metoden [uten blod] fungerer disse organene nesten alltid tilfredsstillende.»

Den kjente hjertekirurgen dr. Denton Cooley og hans team av leger i Texas har gjort samme erfaring. The Arizona Republic for 6. desember 1970 sier angående dette:

«Blant alle de ting som kan gå galt under en hjerteoperasjon, har et av de største problemer alltid vært komplikasjoner som følge av blodoverføringer. En pasient kan pådra seg hepatitt, han kan risikere at det overførte blod ikke er forlikelig med hans eget, og det kan oppstå reaksjoner som fører til sjokk. Det ser ut til at disse problemene nå er blitt løst av en gruppe leger i Houston. De unnlater rett og slett å gi blodoverføring.

«Dette radikale skritt ble tatt av det kjente team av kirurger som arbeider under ledelse av dr. Denton Cooley . . .

«Metoden viste seg å være vellykket i forbindelse med Jehovas vitner, og nå bruker teamet den samme metoden i forbindelse med alle sine hjertepasienter med det resultat at det har vært en nedgang i antallet av postoperative komplikasjoner.

«’Vi har en avtale med Jehovas vitner om ikke å gi blodoverføring under noen omstendigheter,’ sier Cooley. ’Pasientene bærer selv ansvaret, for vi sørger ikke engang for å ha blod for hånden til dem.’

«’Resultatene i forbindelse med Jehovas vitner gjorde så sterkt inntrykk på oss,’ sier Cooley, ’at vi har begynt å bruke den samme metoden på alle våre hjertepasienter. Vi har oppnådd overraskende gode resultater, og vi brukte også denne metoden i forbindelse med våre [hjerte]-transplantasjoner.’»

Slike leger tar hensyn til sine pasienters ønsker. De forstår at dette er det eneste riktige å gjøre. De har dessuten selv høstet gagn av det, ettersom de har lært ting som de ikke visste før. Og hvis det er noen risiko forbundet med det å nekte å gjennomgå en bestemt medisinsk behandling, påtar pasienten seg selv den. Han bærer selv ansvaret, og det er som det bør være.

En avgjørelse som i den mørke middelalder

Høyesterett i New Jersey traff imidlertid i juli 1971 en avgjørelse som var fullstendig i strid med disse kjensgjerningene. Høyesterett opprettholdt en lavere domstols kjennelse som gikk ut på å påtvinge en blodoverføring på et voksent, fornuftig menneske, 22 år gamle Delores Heston, som hadde vært utsatt for en ulykke.

Frøken Heston sa gjentatte ganger både til legene og andre at hun ikke under noen omstendigheter ville ha blod. Hun hadde til og med et kort på seg hvor det sto det samme, i tilfelle hun skulle være bevisstløs. Men hennes ønske ble fullstendig ignorert. Domstolen avgjorde at hun skulle ha blodoverføring. Et øyenvitne, Thomas Keeney, forteller hva som skjedde da hun med makt ble brakt inn i operasjonsstuen:

«Mens de holdt på å legge henne i sengen, ropte hun hele tiden: ’La meg være — la meg være.’

«Da de kjørte Delores bortover gangen, fortsatte hun å rope: ’La meg være.

«For å stoppe dem ropte hun også at noen måtte komme og hjelpe henne. Hun sa flere ganger at de skulle la henne være. Hun så Bob DiNardo [en venn] stå i vestibylen da de kjørte henne forbi ham, og hun sa til ham: ’Hjelp meg, Bob.’ Hun ropte hele tiden på veien til operasjonsstuen.»

Et annet øyenvitne bekreftet at de kunne høre henne sette seg til motverge selv etter at dørene til operasjonsstuen var blitt lukket. Men det var ikke mulig å hjelpe henne, ettersom rettens avgjørelse kunne bli gjennomtvunget med fysisk vold, til og med med politiets hjelp, hvis det var nødvendig.

Delores Heston ble således tatt med makt. Hun ble tvunget til å gjennomgå en medisinsk behandling som hun absolutt ikke ønsket. Dette høres i virkeligheten ut som en beretning fra den mørke middelalder eller fra en nazistisk konsentrasjonsleir.

Det er nok så at frøken Heston hadde vært utsatt for en ulykke, og legene mente at hun ville dø hvis hun ikke fikk en blodoverføring, men det er det mange som har fått høre av sin lege. De fleste av dem som har nektet å ta imot en blodoverføring, har imidlertid overlevd. Og selv om noen ikke overlevde, var det likevel opp til dem å treffe avgjørelsen.

Både legen og pasienten løper en risiko. Det at 180 000 (i USA) blir syke eller dør hvert år som følge av hepatitt, viser tydelig dette. Men poenget her er at den enkelte selv bør ha rett til å avgjøre hvilken risiko han vil ta, og så ta følgene av sin avgjørelse.

Uoverensstemmelser

Erklæringen fra Høyesterett i New Jersey ble skrevet av den presiderende dommer, Joseph Weintraub. Det er derfor interessant å lese følgende, som sto i Easton-avisen Express (Pennsylvania) for omkring tre år siden, den 3. desember 1968:

«Sykehus og kommersielle blodbanker ble mandag sterkt kritisert av høyesterettsjustitiarius i New Jersey for å ’bruke skitne kilder’ når de skal skaffe blod til blodoverføringer.

«Kritikken kom fra høyesterettsjustitiarius Joseph Weintraub da han hørte argumentene i saken angående fru Fanny Lou Jackson i Plainfield.

«Fru Jackson, som hevder at hun har pådratt seg hepatitt som følge av blodoverføringer, har anlagt sak mot Muhlenberg sykehus i Plainfield og Eastern Blood Bank i Newark. . . .

«’Dere tapper blod av drankere og alkoholikere i slumstrøkene, personer som ikke betenker seg på å lyve med hensyn til sin sykehistorie for å få tak i noen få dollar,’ sa høyesterettsjustitiarius til sakførerne for sykehuset og blodbanken. . . .

«Høyesterettsjustitiarius sa at han var særlig bekymret på grunn av bruken av blod fra narkomane, som utsetter seg for å få hepatitt når de bruker injeksjonssprøyter.»

Men så i 1971, i forbindelse med saken angående Delores Heston, kaller den samme dommeren en blodoverføring for «en enkel, anerkjent behandlingsmåte»! Han burde ha visst bedre, særlig i betraktning av hans eget vitnesbyrd tre år tidligere og i betraktning av det som mer kompetente autoriteter har skrevet så utførlig om i forskjellige legetidsskrifter.

I sin kjennelse pekte dommer Weintraub også på at ’selvmordsforsøk er en forbrytelse som ifølge New Jerseys lov nå blir betraktet som en lovovertredelse begått av en forstyrret person’. Men var det noe i dette tilfelle som viste at det dreide seg om et selvmordsforsøk? På ingen måte. Frøken Heston ønsket ikke å dø. Hun forsøkte ikke å ta sitt eget liv. Hun ønsket å gjennomgå en legebehandling og til og med en operasjon, hvis det var nødvendig. Hun var villig til å gjennomgå den legebehandling som hun kunne godkjenne, og hun var også villig til å godkjenne bruken av et hvilket som helst av flere alternativer til blod.

Men hva med de tusener av mennesker som dør hvert år som følge av blodoverføringer? Hvis risikoen for å dø fordi en ikke vil ta imot en blodoverføring, kan kalles en lovovertredelse og det blir utstedt en rettskjennelse, hvorfor ikke da utstede rettskjennelser og arrestere leger hvis pasienter har mistet livet som følge av blodoverføringer? Når alt kommer til alt, er slike leger ansvarlig for at tusenvis av mennesker hvert år mister livet eller blir skadd. Er det slik å forstå at det å nekte å ta imot en blodoverføring er et brudd på loven, mens det å ta livet av tusenvis av mennesker hvert år eller påføre dem sykdommer skal betraktes som fullt ut lovlig? Er det fornuftig å betrakte en person som en forbryter fordi han nekter å ta imot en blodoverføring, mens de som forårsaker andres død, ikke blir betraktet som forbrytere?

Ikke alltid rene motiver

De fleste leger, deriblant de som går inn for blodoverføringer, er oppriktige i sitt syn på saken. Men de kan ta feil, og det gjør de også. Det finnes dessuten leger som rett og slett ikke er kjent med de siste oppdagelser på det medisinske område, særlig i forbindelse med hva som kan utrettes uten å gjøre bruk av blod. Noen er for stolte til å innrømme at de ikke er ufeilbarlige, og andre bryr seg simpelthen ikke om å ta hensyn til sine pasienters rettigheter.

Når det gjelder noen leger, kan en imidlertid med rette dra deres motiver og oppriktighet i tvil. Hvorfor? Fordi de i det ene øyeblikk sier at de bruker blod fordi de ønsker å redde liv, og i det neste øyeblikk foretar eller godkjenner en svangerskapsavbrytelse og således tar liv. Det ble foretatt hele 165 000 svangerskapsavbrytelser i byen New York i løpet av bare ett år! Tenk på hvilket oppstyr og hvor mange rettskjennelser det ville ha blitt utstedt hvis 165 000 spebarn hadde dødd fordi deres mødre hadde nektet blodoverføringer! Men fordi de hvis liv blir tatt i forbindelse med en svangerskapsavbrytelse, ikke er gamle nok til å protestere, er det mange leger som utfører denne legaliserte form for mord.

Sigarettrøyking forårsaker lungekreft og tar livet av tusenvis av mennesker. Alkoholmisbruk forkorter livet til tusenvis av andre. Men hender det at leger skaffer seg én rettskjennelse når det gjelder røykere og alkoholmisbrukere, og tvinger dem til å gjennomgå en medisinsk behandling? Nei, det overlates til den enkelte selv å avgjøre hvorvidt han ønsker å påføre seg selv skade fordi han røyker eller drikker for mye, selv om det forholder seg slik at det er tusenvis av ganger flere mennesker som dør som følge av sigarettrøyking og alkoholmisbruk, enn av å nekte å ta imot en blodoverføring. Er det noen som for alvor har foreslått at det burde være mulig å få utstedt en rettskjennelse som forbyr folk å kjøre bil, fordi det hver uke gjennomsnittlig er over 1000 mennesker som blir drept og 40 ganger så mange som blir skadd i trafikkulykker (i USA)?

Det finnes således mange ting, både gode og dårlige, som innebærer en risiko. Hvert enkelt menneske har rett til selv å avgjøre om han vil ta den. Hvorfor da plukke ut en enkelt person som nekter å ta imot blodoverføring, og tvinge henne til å gjennomgå en behandling som hun ikke ønsker, særlig i betraktning av at denne behandlingen innebærer en risiko, er i strid med hennes religiøse overbevisning og hun er villig til å akseptere en alternativ medisinsk behandling?

I en artikkel som sto i bladet Newsweek for 9. august 1971, ble den innstilling noen leger har til sine pasienters rettigheter, omtalt. Etter at dr. Christiaan Barnard i Sør-Afrika hadde overført et hjerte og to lunger fra én person til en annen, ble det sagt følgende:

«Med tårer i øynene fortalte Rosaline Gunya, hustruen til den døde donator, Jackson Gunya, senere samme dag til journalister at ledelsen ved Groote Schuur [sykehuset] ikke engang hadde fortalt henne at mannen var død, før hans organer ble fjernet, og langt mindre spurt henne om tillatelse til å foreta en overføring. ’Jeg ville aldri ha gitt tillatelse til at hans hjerte ble fjernet fra kroppen hans,’ sa hun. ’Det som har skjedd, er forferdelig.’»

Til tross for at en ved sykehuset hevdet at en ikke visste at Jackson Gunya var gift, ble det senere brakt på det rene at hans hustru hadde besøkt ham kvelden før han døde. Det tok ikke journalistene mer enn 30 minutter å oppspore den dødes slektninger. Kunne ikke legene også ha gjort det, hvis de hadde ønsket det? I en lederartikkel i den sørafrikanske avisen Cape Times sto det: «Det er beklagelig at [professor Barnard] skal ha sagt: ’Vi trodde han var ungkar.’ Også afrikanske ungkarer har brødre og søstre.»

Det er nok så at det finnes mange leger og embetsmenn som har de rette motiver og den rette respekt for andre menneskers anmodninger og rettigheter, men det finnes også noen som ikke har det, og som tråkker på dem i stedet. At noen har en slik innstilling i dag, er noe som maner til ettertanke. Det viser at de har en innstilling som ikke er så forskjellig fra den som gjorde seg gjeldende i den mørke middelalder og i de nazistiske konsentrasjonsleirer.

Men de som nekter en pasient hans gudgitte rett til selv å treffe en avgjørelse, særlig når det har å gjøre med hans forhold til Gud, vil en dag komme til å måtte stå til regnskap for det de har gjort. Og de vil komme til å måtte stå til regnskap for Gud. Da vil de ikke kunne løpe til en domstol for å få en rettskjennelse, for den vil ikke ha noen gyldighet. Det vil i stedet komme til et sammenstøt mellom dem og universets høyeste Dommer, noe som vil bli til evig skam og vanære for dem. — 5 Mos. 32: 35, 41.