Spørsmål fra leserne

● Hvordan kan det sies at Guds synlige organisasjon ble gjort fullt ut teokratisk i sin oppbygning i 1938, når organisasjonsinstruksene blir revidert eller forandret fra tid til annen?

For det første må vi ha klart for oss hva vi mener når vi sier at Guds synlige organisasjon ble gjort fullt ut teokratisk. Ordet «teokrati» betyr «gudsstyre» eller «styre av Gud». Hvis en organisasjon skal kunne være fullt ut teokratisk, må den derfor bli ledet og kontrollert helt og fullt av Gud eller av krefter som han har kontroll over. Jehova ledet naturligvis sin organisasjon før 1938, og den utførte det han ifølge sin hensikt ønsket skulle bli utført på den tiden, men han lot sine tjenere få meget stor frihet hva ledelsen av organisasjonen angikk, ja, han tillot til og med at de ved demokratisk stemmeavgivning valgte dem som skulle tjene som deres representanter. Dette var imidlertid ikke den måten den første kristne menighet virket på i apostlenes dager. Det var apostlene, ikke menigheten, som utnevnte de enkelte til tjenerstillinger, og det var gjennom apostlene Guds virksomme kraft ble gitt. (Ap. gj. 14: 23; 19: 6) Det var også det styrende organ, som besto av apostlene og de eldste i Jerusalem, som under Guds ånds ledelse traff avgjørelser i spørsmål om hvilken handlemåte menighetene skulle følge. (Ap. gj. 15: 28) Etter at Jehova kom til sitt tempel i 1918, begynte han derfor å gjenopprette denne teokratiske ordning og å iverksette strengere kontroll over den synlige organisasjon. Dette var en gradvis prosess, og det var først i 1932 at en sluttet med den uteokratiske framgangsmåten å velge eldste på demokratisk vis.

Denne gradvise prosess fortsatte i en periode på 20 år fra 1918 til 1938, og den svarer til Salomos tjueårige byggeprogram, da han bygde Jehovas tempel, sitt eget hus, domshallen og Libanon-skoghuset. I 1938 åpenbarte Jehova for sine tjenere at disse to periodene svarte til hverandre, og det ble offentliggjort i Vakttårnet i to artikler som het «Organisasjon». Disse to artiklene sto i numrene for 1. og 15. august, og de viste tydelig at Jehovas organisasjon deretter måtte bli ledet av Jehovas ånd gjennom det synlige, styrende organ og de andre tjenere som Jehova ville utnevne. I det siste avsnittet i denne artikkelserien sies det: «Jehovas teokratiske styre leder nå fullt ut Guds folk.»

Men betydde ikke dette at organisasjonen ville stå stille, eller at nye framgangsmåter i tjenesten ikke ville bli tatt i bruk? Nei, tvert imot. I de samme artiklene om «Organisasjon» gjorde Vakttårnet oss oppmerksom på at etter at Salomo hadde fullført sitt tjueårige byggeprogram, satte han i gang et landsomfattende byggeprogram. Hva dette var en forbilde på, eller hva motbildet ville innebære, var ikke kjent den gangen, men Vakttårnet sa: «Med full tillit vil vi avvente det og få se det.» I vår tid kan vi se noen av resultatene av den større Salomos, Jesu Kristi, verdensomfattende byggeprogram, og når vi ser hva som er blitt utrettet, forstår vi at det bare kunne ha blitt utrettet ved Guds ånd og ved den vekst og utvikling som har funnet sted blant Guds folk. Det at nye greiner av arbeidet er blitt tatt opp, har gjort det påkrevd at nye metoder er blitt tatt i bruk, noe som har ført til at organisasjonsinstruksene er blitt revidert eller forandret fra tid til annen, men det utgjør alt sammen en del av de framskritt som er blitt gjort av Jehovas organisasjon som blir styrt teokratisk under direkte ledelse av Jehova Gud. Disse revisjoner og forandringer er derfor i seg selv fullt ut teokratiske, og de forandrer på ingen måte organisasjonens fullt ut teokratiske oppbygning.

● Vennligst forklar hvordan Esaias 14: 12—14 skal anvendes. Kan dette skriftstedet anvendes på Satan Djevelen?

I Esaias 14: 12—14 står det: «Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke falt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.»

I den første oppfyllelse av Esaias 14: 12—14 blir ikke denne profetien anvendt på Satan Djevelen, men på dynastiet av babyloniske konger som begynte med Nebukadnesar og sluttet med Nabonid og Belsasar. Dette dynastiet, som omtales som «Babels konge» i vers 4, opphøyde seg meget og skinte strålende i den gamle verden. Det ønsket spesielt å heve seg over den rekke av konger som satt på Jerusalems trone. I Bibelens profetier blir kongene i Davids kongelige ættelinje sammenlignet med stjerner, og da de satt på den tronen i Jerusalem som ble kalt «Jehovas trone», hadde de en stor glans, en kongelig herlighet. Ved å ønske å gjøre de israelittiske konger til vasaller og ved til slutt å styrte dem fra tronen og derved sette seg over disse «Guds stjerner» sa Babylons konge i sitt hjerte at hans ærgjerrige mål var å stige opp til Jehovas himmel, å reise sin trone over de symbolske «Guds stjerner» og sette seg selv på fjellet i nord hvor israelittene kom sammen med sin Gud. På den måten ville det se ut som om Babylons konge hadde hevet seg over Israels Gud, som han derved trosset eller utfordret. Da Nebukadnesar styrtet «Guds stjerner» fra tronen i Jerusalem og omstyrtet «Jehovas trone», kan det kanskje i hans egne øyne og for den hedenske verden ha sett ut som om han hadde steget opp til himmelen. (Se til sammenligning Matteus 11: 23.) Det var derfor «Babels konge» som ved det han hadde gjort mot Sion eller Jerusalem, var blitt en «strålende stjerne», «morgenrødens sønn». Men da Babylon falt i 539 f. Kr., ble dynastiet av babyloniske konger fratatt tronen eller felt. Esaias kunne derfor med rette si til dem: «Hvor er du ikke felt til jorden!»

I den annen oppfyllelse av Esaias 14: 12—14 blir imidlertid profetien anvendt på Satan Djevelen som kongen over vår tids Babylon den store, den falske religions verdensrike. Satan Djevelen planla til og med å reise sin trone over den trone som ble gitt til Guds Sønn, Jesus Kristus, i 1914. Men under den kampen som ble utkjempet i himmelen fra 1914 til 1918, fornedret den regjerende konge, Jesus Kristus, Satan ved å kaste ham ut av himmelen og ned til jorden. Esaias kunne derfor si profetisk om ham: «Hvor er du ikke felt til jorden!» Babylon den store har også falt. Det ble bevist ved at den salvede levning av det åndelige Israel, som var i fangenskap, i 1919 ble utfridd og ikke lenger var i slaveri under den religiøse Babylon den store og hennes konge, Satan Djevelen.

I den første oppfyllelse av Esaias 14: 12—14 anvendes derfor profetien på den bokstavelige, synlige kongen i det gamle Babylon, men i den andre oppfyllelsen anvendes den på den usynlige kongen over vår tids Babylon den store, nemlig Satan Djevelen, som kongen i det gamle Babylon var et bilde på.