Hvilket navn setter du høyest — ditt eget eller Guds?
«Et godt navn er mer verdt enn stor rikdom; å være godt likt er bedre enn sølv og gull.» — Ordspr. 22: 1.
1. Hva sa kong Salomo om verdien av å ha et godt navn?
ER DU enig med kong Salomo i at «et godt navn er mer verdt enn stor rikdom»? Verdien av et godt navn blir ytterligere understreket i den parallelle uttalelsen i den neste linjen i dette ordspråket, hvor Salomo sier: «Å være godt likt er bedre enn sølv og gull.» (Ordspr. 22: 1) Sølv og gull representerer rikdom.
2. a) Hvordan hadde kong Salomo fått både et godt navn og stor rikdom? b) Hva vil det være forstandig å velge hvis en har valget mellom et godt navn og stor rikdom?
2 Mange mennesker prøver å oppnå stor rikdom uten å ofre en tanke på hvilken innvirkning det har på deres navn. Andre prøver å beskytte sitt navn ved å skjule hvilke urette metoder og uærlige midler de benyttet seg av for å skaffe seg sin ’store rikdom’. Kong Salomo hadde imidlertid både et godt navn og stor rikdom og det hadde han skaffet seg på en hederlig måte. Den Gud Salomo tilba, velsignet ham med sølv og gull og andre materielle eiendeler. Han hadde lovt å gjøre det, for han hadde sagt: «Og det du ikke har bedt om, vil jeg og gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager.» (1 Kong. 3: 13) Hvis en må velge mellom et godt navn og stor rikdom, vil det være forstandig å velge et godt navn. De erfaringer menneskene har gjort, viser at det er tilfelle. Og vi vet også selv at det er det beste, for vi vil gjerne bevare selvrespekten.
3, 4. a) På hvilken måte ligner vi Skaperen når det gjelder vår innstilling til vårt navn? b) Hvordan fikk Salomos folk erfare sannheten i det Skaperen sier i det tredje bud, og hva viser det oss?
3 De fleste mennesker setter sitt navn høyt. Du bør også gjøre det, for ditt navn står for deg. Din Skaper har utstyrt deg med den egenskap vi kaller selvrespekt. I denne henseende ligner vi ham, for han har også selvrespekt. Han setter sitt navn høyt. Vi forstår det når vi tenker på De ti bud som han ga kong Salomos folk. I det tredje budet sa han: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig [ustraffet, NW] som misbruker hans navn.» — 2 Mos. 20: 7.
4 Det var i år 1513 før vår tidsregning, på profeten Moses’ tid, at kong Salomos Gud sa dette. Salomos folk lærte av egen bitter erfaring at Gud mente det han sa. Deres lange historie etter at de fikk dette budet, viser at ingen bør misbruke Guds navn eller bruke det på en urett måte.
5. Hvordan kan vi sette vårt eget navn høyere enn Guds, og hvorfor bør hver og en av oss nå tenke nøye over hvilket navn vi setter høyest?
5 Hvis vi misbruker Guds navn, hvis vi bruker det som om det skulle være noe verdiløst, viser vi tydelig at vi ikke setter det høyt. Da setter vi vårt eget navn høyere enn Guds. Vil det være til gagn for oss å gjøre det? Vil vi kunne gjøre det ustraffet? Ikke ifølge det Gud sa i det tredje bud. De fleste mennesker er riktignok ikke klar over det, men Guds navn blir berørt av verdensforholdene i vår tid. Det vil være forstandig å tenke over det spørsmål som blir rettet til hver og en av oss: Setter du ditt eget navn høyere enn Guds? Det er svært viktig at vi tenker over dette spørsmålet, for verden vil om kort tid bli straffet for sin mangel på respekt for Guds navn. Vi ønsker naturligvis ikke å bli straffet sammen med verden.
6. a) Hvordan sammenlignet Salomo et godt navn med velluktende olje som et menneske blir salvet med? b) Hvordan følte Jakob at hans navn var blitt behandlet på grunn av det blodbad Simeon og Levi hadde anrettet?
6 Når ditt navn blir nevnt og du ikke er til stede, hvilket inntrykk prøver da den som bruker navnet ditt, å gi av deg? Hvilket bilde danner tilhøreren seg av deg i sitt sinn? Du ønsker at det skal være til din fordel, ikke sant? Du har ikke noe ønske om at ditt navn skal nevnes med avsky, som om du var en frastøtende person. I gammel tid var det vanlig at folk smurte seg inn med velluktende olje. Det gjorde at deres nærvær var behagelig. Har det at ditt navn blir nevnt, en slik virkning? Kong Salomo sa under inspirasjon: «Bedre er et godt navn enn god olje.» (Pred. 7: 1) Jakob (Israel), som var den 13. i rekken av kong Salomos forfedre, så slik på det. Da hans to sønner Simeon og Levi hadde anrettet et blodbad i byen Sikem, refset han dem og sa: «Dere har gjort meg til en utstøtt ved å gjøre meg til en stank for landets innbyggere.» (1 Mos. 34: 25—30, NW; se også 2 Samuel 10: 6, NW.) Jakob, som landets innbyggere satte i forbindelse med hans Gud, Jehova, likte ikke at hans navn ble som en stank.
7. Hvordan har kristenhetens prester behandlet Guds navn, og hvorfor har de ikke gjort noen forandring hva dette angår?
7 Vi ønsker heller ikke at vårt navn skal få en dårlig klang som følge av den måten andre snakker om oss på. Vi kan derfor forstå hvordan Gud føler det med hensyn til sitt navn. Det har vist seg at de som gjør krav på å være hans beste venner på jorden, er de som har ført størst vanære over hans navn. Kristenhetens religiøse presteskap har overalt på jorden gitt Guds navn en dårlig klang. Disse prestene vet, eller burde på grunn av sin teologiske utdannelse vite, at Guds navn ifølge Bibelen er Jehova. I århundrenes løp har de forkynt at Bibelens Gud er en Gud som finner glede i å pine sine skapninger i all evighet. De har sagt at han har laget i stand et sted med evig ild og svovel som kalles «helvete», og at han der holder syndige menneskesjeler i live etter døden og lar dem bli pint i all evighet uten noen lindring. Prestene forvrenger uttalelser i Bibelen for å kunne lære dette. Fram til denne dag har de ikke fjernet denne læren fra sine trosbekjennelser og erklært at den er falsk og demoninspirert og fører vanære over Gud. De ønsker ikke å innrømme at de har forkynt løgner.
8. Av hensyn til hvilket navn foretrekker de å la løgnene bli stående, og hvilke navn har de ført vanære over?
8 For sitt eget navns skyld foretrekker prestene å la sine løgner om Gud bli stående. De fører ikke bare vanære over Gud, men også over det fremste medlem av hans familie, hans Sønn, Jesus Kristus, for de hevder at han forkynte slike løgner i sin himmelske Fars navn.
9. Hvilke kriger blander kristenhetens prester Gud inn i, og hvordan?
9 Prestene setter også Bibelens Gud i forbindelse med sine blodsutgytelser og kriger. På hvilken måte? Ved at de ber ham om å gi deres land seier over et annet land og setter ordene «Gud med oss» på soldatenes belter. Prestene har hevdet at soldater som dør på slagmarken for sine politiske herskere, kommer direkte til himmelen til Gud og Jesus Kristus. Det spiller ingen rolle for prestene om det viser seg at soldatene har kjempet på den tapende parts side og åpenbart på den gale siden. De mener likevel at soldatene kommer til himmelen, fordi prestene har bedt for dem, og fordi de har dødd mens de har hatt prestenes velsignelse. Prestene framstiller således Jehova som en Gud som har støttet kristenhetens kriger og blodsutgytelser i de siste 1600 årene.
10. a) For hvem har prestene gjort Guds navn til en stank, og er Gud helt likegyldig hva dette angår? b) Hva lærte Jesus oss å be om med hensyn til Guds navn, og hvorfor kan vi ikke tro at han stiller seg likegyldig til at dette navnet blir tilsølt?
10 Det er ikke noe å undres over at Guds navn er blitt en stank i nesen på dem som bittert hevder at «religion er opium for folket», og på de hundrevis av millioner mennesker som kristenheten kaller hedninger. Skal vi tro at Gud ikke bryr seg om dette, at han er helt likegyldig hva dette angår, at han ikke føler noe som helst når det gjelder dette? Hvor urealistisk ville det ikke være å tro det! Hvordan kan såkalte kristne mennesker tro det, hvis de går i kirken og sammen med presten og menigheten framsier den bønn som Jesus Kristus lærte sine disipler, og sier: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn»? (Matt. 6: 9) Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å be om at hans himmelske Fars navn skulle bli helliget eller helliggjort. Han lærte dem ikke å be om at dette hellige navn skulle få en dårlig klang overalt i universet. Når mennesker som hevder at de er hans etterfølgere, handler i strid med denne bønnen og tilsøler hans himmelske Fars navn, skal vi da tro at Jesus Kristus har så liten respekt for sin Fars navn at han ikke bryr seg om det? Slett ikke! Jesus Kristus setter sin Fars navn høyere enn sitt eget navn.
Et spørsmål for dem som tilhører en religiøs organisasjon
11. Hvilket spørsmål bør vi som setter Guds navn høyt, stille oss selv, og hva må vi gjøre hvis vi svarer ja på dette spørsmålet?
11 Vi har kanskje ikke personlig noe ønske om å ringeakte Guds navn, men hvis vi er tilknyttet en religiøs organisasjon, bør vi spørre oss selv: Tilhører jeg et trossamfunn som viser mangel på respekt for Guds navn og vanærer det på de nevnte eller andre måter? Sett at noen av oss gjør det. Vi bør da vite hva vi må gjøre hvis vi setter Guds navn høyt. Hva er det vi da må gjøre? Jo, vi må fri oss fra den skyld alle medlemmer av slike trossamfunn på grunn av samfunnsansvarlighet har overfor Bibelens Gud, som er nidkjær for sitt navn. — Esek. 39: 25.
12, 13. a) Hvorfor har vi og vårt navn egentlig liten betydning? b) Hva oppfordrer Salme 148: 11—13 alle klasser mennesker til å gjøre?
12 Når vi tenker over det, er det navn vi mennesker har, av forholdsvis liten betydning. Vi lever et ufullkomment liv i noen få år, og så dør vi og blir snart glemt av dem som overlever oss. Og selv om vårt navn av en eller annen grunn blir husket, vil det til slutt blekne og miste sin betydning. Men er det slik med Guds navn? Langt ifra! I Salme 148, versene 11—13, henvender salmisten seg til «jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge» og sier:
13 «De skal love [Jehovas] navn; for hans navn alene er opphøyd, hans herlighet er over jorden og himmelen.»
14. a) Hvorfor har det ikke lykkes noe menneske å skape seg et navn som er større enn Guds navn eller like stort som det? b) Når begynte menneskene å påkalle Guds navn, og hva er det som viser at de ikke gjorde det på en riktig måte?
14 Jehovas herlighet, hans verdighet, hans aktverdighet, hans betydning — alt dette er hevet himmelhøyt over jorden. Ingen menneskelig skapning, uansett hvor stort navn han har skapt seg i menneskenes historie, har kunnet skape seg et navn som er større enn Guds navn eller like stort som det. Ingen skapning, hverken i himmelen eller på jorden, kan opphøye sitt navn slik som Jehova, for «hans navn alene er opphøyd». Ja, som New World Translation sier: «Hans navn alene er uoppnåelig høyt.» (Sl. 148: 13) Det er sant at mennesker respektløst har prøvd å skape seg et navn som er like høyt som eller til og med høyere enn Jehovas navn. Bare cirka 235 år etter at det første menneske var blitt skapt, begynte for eksempel dets syndige etterkommere å misbruke Guds navn. En av Adams sønnesønner fikk navnet Enos, og 1 Mosebok 4: 26 sier om den tiden han levde på: «På den tid begynte de å påkalle [Jehovas] navn.» De gjorde dette på en hyklersk eller vanhellig måte. På Noahs tid, 1656 år etter menneskets skapelse, kom derfor den verdensomfattende vannflommen og ødela alle dem som vanhelliget Jehovas navn.
15, 16. a) Hvordan opphøyde Nimrod seg blant sine beundrere og tilhengere, og hvordan så Gud på ham? b) Hvilke ambisjoner ga en av Nimrods etterfølgere på Babylons trone mange år senere uttrykk for at han hadde?
15 Den 13. mann i Adams slektlinje fikk navnet Nimrod. Han skaffet seg en så fremtredende stilling at han ble regnet som en som det var verd å bli sammenlignet med. Første Mosebok 10: 8—10 sier om denne sønnesønns sønn av Noah: «Han var den første som fikk stort velde på jorden. Han var en veldig jeger for [Jehovas] åsyn; derfor sier folk: En veldig jeger for [Jehovas] åsyn som Nimrod. Først hersket han over Babel [Babylon].» Betyr dette at han var en «mektig jeger» sett fra Jehovas synspunkt? Hadde han Jehovas gunst? Nei! Han drev også jakt på mennesker og utøste menneskeblod. New World Translation gjengir derfor beretningen i det rette, bibelske lys: «Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.» Nimrod viste ingen respekt for den eneste levende og sanne Guds navn. Nimrods beundrere og tilhengere tilla hans navn større betydning enn Jehovas navn. En av Nimrods etterfølgere på Babylons trone sa 1500 år senere:
16 «Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» — Es. 14: 4, 13, 14.
17, 18. a) Hvordan viste Jehovas navn seg å være uoppnåelig høyt for Nimrod og for hans etterfølgere på tronen? b) Hvordan framgår det av Salme 126: 1—3 at en begivenhet som opphøyde Jehovas navn, gjorde et inntrykk på hedningefolkene som var gunstig for Jehova?
17 Jehovas navn viste seg imidlertid å være uoppnåelig høyt for Babylons jegerkonge, Nimrod, og hans etterfølgere. I år 539 før vår tidsregning ble den siste i rekken av herskere fra Nimrod styrtet i og med at Babylon falt for mederne og perserne. Mindre enn to år senere, i år 537, ble Jehovas navn opphøyd da Jehovas ånd tilskyndte den persiske erobrer, Kyros den store, til å utstede det berømte dekret som ga Jehovas landflyktige folk tillatelse til å vende tilbake til sitt hjemland og gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. (2 Krøn. 36: 19—23; Esras 1: 1—11) Dette var nesten for godt til å være sant. De fangne jøder eller israelitter trodde nesten at de drømte. Denne begivenheten gjorde dessuten et inntrykk på hedningefolkene som var gunstig for Jehova. Salme 126: 1—3 beskriver dette i vakre vendinger:
18 «Da [Jehova] lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende; da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblant hedningene: Store ting har [Jehova] gjort imot disse. Store ting har [Jehova] gjort imot oss; vi ble glade.»
19. Hvordan ringeakter presteskapet Jehovas navn ved å lære om en treenig Gud i stedet for å ære Jehova som Gud?
19 Kristenhetens presteskap i vår tid ærer ikke Jehova som Gud. De har skjøvet hans navn i bakgrunnen. De lærer om en treenighet som består av Gud Fader og Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd, og derved likestiller de Jehovas Sønn, Jesus Kristus, med Ham, Faderen. De likestiller også den «Hellige Ånd» med Jehova, som sender ut denne hellige ånd. For å fremme sin egen religiøse hensikt har presteskapet skjøvet navnet Jesus Kristus i forgrunnen. Se etter hvor mange ganger du kan finne Guds navn, Jehova (eller Jahve) i den vanlige norske bibeloversettelsen. Se etter hvor mange ganger du kan finne Guds navn, Jehova, i den engelske autoriserte bibeloversettelsen, King James Version. Se om du kan finne navnet Jehova i det hele tatt i den amerikanske reviderte standardoversettelsen, Revised Standard Version, av 1952. Se om du kan finne navnet Jehova i den nye amerikanske bibeloversettelsen som ble utgitt av katolikkene i 1970, eller i den katolske Douay-oversettelsen av 1610. Det blir hevdet at når skribentene i Det nye testamente kalte Jesus Kristus for Herre eller Herren, betydde det at han var Jehova eller Jahve. Dette er i sannhet å ringeakte Guds navn.
20. Hva sier apostelen Paulus om Guds Sønn i Filippenserne 2: 5—11?
20 Men hva sier den kristne apostelen Paulus? Han beskriver hvordan Guds Sønn først ydmyket seg og senere ble herliggjort på grunn av sin trofasthet: «La deres holdning til hverandre skrive seg fra deres liv i Kristus Jesus. For han hadde fra først av den guddommelige natur; likevel tenkte han ikke på å gripe etter likhet med Gud, men gjorde seg selv til ingenting, idet han påtok seg en slaves natur. Da han hadde menneskers likhet, var åpenbart i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og gikk endog i lydighet med på å lide døden — døden på et kors. Derfor opphøyde Gud ham til det høye og ga ham det navn som er over alle navn, for at hvert kne skulle bøye seg ved Jesu navn — i himmelen, på jorden og i dypene — og hver tunge bekjenne: ’Jesus Kristus er Herre’, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 5—11, New English Bible, av 1970.
21. a) Hvordan viser denne uttalelsen at Jehovas navn fortsatt er uoppnåelig høyt? b) I hvilken utstrekning viser vi som kristne at vi setter Jehovas navn høyt?
21 Denne inspirerte uttalelsen viser at Gud Fader belønnet sin Sønn, Jesus Kristus, med et navn som er over alle de andre Guds sønners eller skapningers navn. Alle andre skapninger må derfor anerkjenne dette opphøyde navn og bøye seg i det. Men hvem må de gjøre dette til ære for? Må de gjøre det til ære for den høyt opphøyde Jesus Kristus? Nei! Som apostelen Paulus sier, må de gjøre det «til Gud Faders ære». Den høyt opphøyde Jesus Kristus blir kalt «Herre», men han blir ikke kalt Gud eller Fader, for han vil alltid være Guds Sønn. Tittelen «Gud Fader» vil alltid være forbeholdt Jehova. Han ga ikke sin himmelske Sønn et navn som er høyere enn hans eget eller like høyt som det. Hans navn fortsetter å være det høyeste. Det er uoppnåelig høyt. Jesus Kristus i himmelen erkjenner dette. I Herren Jesu Kristi navn vil vi derfor som kristne fortsette å be til Jehova Gud: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» (Matt. 6: 9) Vi misbruker ikke dette navnet, men respekterer det som det høyeste navn i universet. Vi tar avstand fra alle religioner som vanærer Guds navn
Da han gjorde seg et navn
22, 23. a) Er det ikke lenger nødvendig å bruke Guds navn på en respektfull måte? Hvorfor bør vi aldri bli som Farao? b) Hvordan gjorde Gud krav på å bli kalt ved sitt navn da han første gang viste seg for Moses?
22 Guds navn er ikke blitt foreldet, og vi bør ikke unnlate å bruke det på en respektfull måte. Vi bør aldri bli lik Farao i det gamle Egypt, som motarbeidet navnet og sa: «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke [Jehova], og heller ikke vil jeg la Israel fare.» (2 Mos. 5: 1, 2) Farao oppnådde ikke noe ved å nekte å anerkjenne Jehova. Han ble tvert imot tilintetgjort i Rødehavet. Den høyeste Gud gjorde spesielt krav på å bli kalt ved sitt navn da han sendte sin profet Moses til Farao og forlangte at de israelittiske fanger skulle settes fri, slik at de kunne ta det lovte land i besittelse. Gjennom en engel åpenbarte Gud seg for israelitten Moses ved foten av fjellet Horeb (eller Sinai) i Arabia. Da Moses ble bedt om å dra tilbake til Egypt, spurte han om hvilket navn han skulle si at den Gud som hadde sendt ham, hadde. Vi leser:
23 «Gud svarte: ’JEG ER; det er den jeg er. Si til dem at JEG ER har sendt deg til dem.’ Og Gud sa videre: ’Du må si til israelittene at det er JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, som har sendt deg til dem. Dette er mitt navn for evig; dette er min tittel i hver generasjon. Gå og samle de eldste i Israel og si til dem at JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for deg.’» — 2 Mos. 3: 13—16, New English Bible, av 1970. Se også fotnoten til vers 15 i den vanlige norske oversettelsen, hvor den hebraiske form for «Jehova», «Jahve», blir oppgitt.
24. a) Hvorfor har de kristne ingen rett til å gjøre noen forandring med hensyn til bruken av Guds navn? b) Hvilket viktig skritt tok innvigde, døpte kristne som var samlet til et stevne i 1931?
24 Ettersom Gud sa at «Jehova» er hans navn for evig og hans tittel i hver generasjon, må det også være hans navn og hans tittel i vår tid. Vi har ingen rett til å forandre på det, selv om vi er kristne. «Jehova» er hans ihukommelsesnavn ifølge eldre norsk oversettelse, som ikke bruker ordet «tittel», men gjengir hans ord slik: «Dette er mitt navn evinnelig og dette er min ihukommelse fra slekt til slekt.» (2 Mos. 3: 15) Det var hans ihukommelse i den første slekt eller generasjon av mennesker, for i det annet kapittel i Bibelen, i det fjerde vers, leser vi ordene: «Dette er himmelens og jordens generasjoner da de ble skapt, på den dag da Jehova Gud gjorde jorden og himmelen.» (1 Mos. 2: 4, American Standard Version) Ettersom det er en ihukommelse, er det et navn som han skal huskes ved bestandig, i alle generasjoner. Var det ikke derfor meget passende at de tusener av innvigde, døpte kristne som kom sammen på et stevne i Columbus i Ohio søndag 26. juli 1931, antok det bibelske navnet Jehovas vitner? Jo, absolutt.
25. a) Hva begynte disse kristne menneskene i 1925 å forstå at Guds tid var inne til å gjøre? b) Hva ble i samsvar med dette sagt i hovedartikkelen i Vagttaarnet for 1. februar 1926?
25 Allerede i 1925 hadde de kristne menneskene som antok dette navnet, begynt å forstå at tiden var inne til at den eneste sanne og levende Gud skulle «gjøre seg et navn». (2 Sam. 7: 23) Det var derfor meget passende at Vagttaarnet for 1. februar 1926 inneholdt en hovedartikkel med tittelen «Hvem vil ære Jehova?» Under underoverskriften «Sette seg et navn» på side 38 ble det sagt i avsnitt 37 og 38:
«Den trofaste Abrahams naturlige etterkommere ble bosatt i Egypt. Guds navn var den gang tilsidesatt og var ikke i det egyptiske folks tanker, og heller ikke noen annen nasjon i verden hadde det i sine tanker. David beretter at Gud gikk til Egypt for å utfri sitt folk og for å sette seg et navn. (2 Sam. 7, 23) Nå rår en lignende tilstand. De som er av Abrahams tro, er bosatt i denne ugudelige verden, og alle organisasjoner i denne verden har forlatt Gud og vanæret hans hellige navn.
«Den tid nærmer seg da Gud vil sette seg et navn på jorden. Gud vil ha noen til å være hans vitner på jorden. Og hvem kunne vi vente ville få den forrett å utfylle denne plass? Sikkert ingen annen enn Sion, Guds organisasjon, som ennå har noen av sine medlemmer på jorden. Til disse sier Jehova: ’I er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg utvalgte, for at I skal vite det og tro meg og forstå at jeg er; før meg er ingen Gud dannet, og etter meg skal ingen være. Jeg er Herren, og det er ingen frelser uten jeg. Jeg har kunngjort det og har frelst og latt eder høre det, og der var ingen fremmed Gud iblant eder; og I er mine vitner, sier Herren, at jeg er Gud.’ — Esaias 43, 10—12.»
26, 27. Hva forutså profeten Esaias at Jehova enda en gang skulle gjøre, og hva skrev han derfor i Esaias 63: 11—14?
26 Kong David i Jerusalem sa at Gud gjorde seg et navn da han utfridde sitt utvalgte folk, Israel, av trelldommen i Egypt, og senere forutså profeten Esaias at Jehova igjen skulle utfri sitt utvalgte folk av en bedrøvelig tilstand. Det var den samme Gud de måtte se hen til for å bli utfridd, og derfor sier profeten Esaias (i Esaias 63: 11—14):
27 «Da tenkte hans folk på de gamle dager, på Moses: Hvor er han som førte dem opp av havet med sin hjords hyrde? Hvor er han som ga sin Hellige Ånd midt iblant dem, han som lot sin herlige arm gå fram ved Moses’ høyre side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre seg et evig navn, han som førte dem gjennom dypene som en hest gjennom ørkenen, så de ikke snublet? Liksom feet som går ned i dalen, førte [Jehovas] Ånd dem til hvile; således ledet du ditt folk for å gjøre deg et herlig navn.»
28. Hvem i Egypt begynte å frykte Guds navn da Israel ble utfridd, hva gjorde de, og hva førte det til for dem?
28 Da Israel ble utfridd av Egypt, var det mange ikke-israelitter i landet som begynte å frykte Guds navn og gikk til handling. Hva gjorde de? Jo, beretningen i 2 Mosebok 12: 38 sier at da israelittene dro ut av Egypt etter å ha feiret sin første påske, «dro også en stor hop av alle slags folk med dem». Da Gud skilte vannet i Rødehavet, gikk denne store hop av alle slags folk gjennom havet sammen med israelittene. Og da Gud lot vannet vende tilbake over Faraos hester, vogner og hestfolk, slik at disse blodtørstige forfølgerne druknet, hørte denne store hop av alle slags folk israelittene synge der de sto i sikkerhet på stranden på Sinaihalvøya: «[Jehova] er en stridsmann, [Jehova] er hans navn. . . . [Jehova] skal være konge i all evighet.» — 2 Mos. 14: 31—15: 18.
29. Hva har skjedd med det inntrykk som Jehovas mirakel gjorde på nasjonene den gang, og hva ble israelittene forpliktet til å være og gjøre?
29 Dette store miraklet gjorde et voldsomt inntrykk på nasjonene den gang i 1513 før vår tidsregning, men det har siden mistet mye av sin virkning. Det navn Jehova gjorde seg for så lang tid siden, betyr lite for nasjonene i dag, til og med for de såkalte kristne nasjoner i kristenheten. De hverken frykter det eller setter det høyt. Kristenheten har kommet i en tilstand som har mye til felles med tilstanden i det gamle Egypt, som undertrykte Jehovas folk. (Åpb. 11: 8) De kjødelige israelitter den gang var øyenvitner til det Jehova gjorde, og de lærte derved å kjenne og verdsette hans navn på en måte som deres trofaste forfedre aldri hadde gjort. (2 Mos. 6: 2, 3) De ble Jehovas vitner på grunn av omstendighetene, og de var derfor forpliktet til å vitne om Jehovas navn og gjerninger for framtidige generasjoner. Gjennom profeten Esaias sa Jehova til dem at de var hans vitner. De skulle ha vist respekt for det navn Jehova hadde gjort seg, og oppfylt sine forpliktelser med hensyn til å være vitner for ham, den eneste levende og sanne Gud. Det samme gjelder kristenheten i vår tid.
30. Hvorfor er kristenhetens kirkemedlemmer i vår tid forpliktet til å være vitner for den samme Gud som israelittene i gammel tid var vitner for?
30 Nå som i tidligere århundrer gjør kristenheten krav på å være det åndelige Israel, et kristent Israel. Den må derfor ha den samme Gud som det kjødelige Israel i gammel tid hadde. I likhet med det kjødelige Israel i gammel tid er således kristenhetens medlemmer forpliktet til å være vitner for denne Gud. Denne Gud er også Gud for Messias, Jesus, Guds Sønn. Det at en er et vitne for Jesus Kristus eller Messias, fritar en ikke for det å være et vitne for Jehova. Det er det en først og fremst må være. — Ap. gj. 1: 8; 5: 27—32.
31. Hva viser det som kristenheten og dens kirkesamfunn sier og gjør i vår tid, at Guds tid er inne til å gjøre og hva innvarsler det for vår tids folk og nasjoner?
31 Men se på kristenhetens nasjoner og deres kirkesamfunn. Hør på hva de sier. Undersøk det de gjør, i lys av Bibelen. Viser kjensgjerningene at kristenhetens nasjoner og kirkesamfunn er vitner for Jehova? Kjensgjerningene viser tydelig at tiden enda en gang er inne til at Jehova skal gjøre seg et navn overfor alle nasjoner og folk som hovmodig og egensindig nekter å anerkjenne, respektere og frykte hans navn. Det som skjedde med Farao og hans militære styrker i Rødehavet, er et historisk eksempel som innvarsler en katastrofe for vår tids nasjoner og folk når Jehova igjen gjør seg et navn i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon! — Åpb. 16: 14—16; 19: 11—21.
32. Har nasjonene i vår tid noen grunn til å si at de ikke kjenner til alt dette? Hvilket vitnesbyrd kan fiendtlig innstilte mennesker i kristenheten ikke gjøre til intet?
32 Har nasjonene nå i 1972 noen grunn til å si at de ikke kjenner til alt dette? Kristenheten med dens over 900 millioner kirkemedlemmer har riktignok kommet til kort, men betyr det at Jehova ikke har trofaste, frimodige vitner nå i det 20. århundre, i vår generasjon? Absolutt ikke! Kristenhetens kirkemedlemmer bestrider kanskje at den gruppe mennesker som over hele verden er kjent som Jehovas kristne vitner, virkelig er vitner for den høyeste Gud. De sier kanskje at disse ikke har noen rett til å bære dette navnet, og at de er falske profeter. Og de kan motarbeide dem, gi et galt bilde av dem og forfølge dem i et forsøk på å tvinge dem til å oppgi sitt verdensomfattende forkynnelsesarbeid. Men disse fiendtlig innstilte menneskene i kristenheten og i den såkalte hedenske verden kan aldri gjøre til intet det historiske vitnesbyrd om Jehovas kristne vitners forkynnelsesarbeid, som nå i det 20. århundre er blitt utført i over 200 land og på om lag 160 språk.
33. Hva er motstanderne i kristenheten nødt til å innrømme med hensyn til Jehovas vitners arbeid og hvorfor forholder det seg slik?
33 De kan aldri motbevise at Guds navn, som forekommer tusenvis av ganger i Bibelens grunntekst, er blitt gjort kjent verden over, og at hundretusener av mennesker av alle raser, nasjonaliteter, stammer og samfunnsgrupper er blitt hjulpet til å kjenne og frykte og tjene Jehova, Herren Jesu Kristi Gud og Far. Dette er noe som falske profeter aldri kunne ha utrettet. (5 Mos. 18: 15—22) Ja, disse motstanderne i kristenheten er nødt til å innrømme at de ennå ikke har klart å stanse det verdensomfattende forkynnelses- og undervisningsarbeid som Jehovas kristne vitner utfører. De har ikke fulgt det råd som den religiøse lovlæreren Gamaliel ga dem som motarbeidet Jehovas kristne vitner i det første århundre: «Nå sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» — Ap. gj. 5: 34—39.
Et ’folk for hans navn’
34. Hvordan gikk det med dem som motarbeidet de apostoliske kristne i det første århundre, og hvorfor har dette ført til at det har oppstått et spørsmål vedrørende Jehovas eksistens?
34 Hvordan gikk det med dem som motarbeidet de kristne apostler og andre troende i det første århundre? De klarte ikke å utrydde den apostoliske kristendom. I år 70 av vår tidsregning ble tvert imot deres religiøse system omstyrtet, da den gamle, befestede byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt for aldri mer å bli gjenoppbygd av jøder. Jødenes prestedømme opphørte, idet ættetavlene gikk tapt. Kjensgjerningene viser hvorvidt disse intolerante religionsutøverne ble funnet «stridende mot Gud». De tragiske begivenhetene som inntraff i år 70, betydde på ingen måte at Jehova hadde opphørt å eksistere, som om han bare hadde vært israelittenes Gud, en nasjonal Gud som bare eksisterte så lenge hans historiske folk eksisterte. Jehova, som er udødelig, uten begynnelse og uten ende, lever fremdeles, trass i ateistenes påstander. Men betyr det som skjedde i år 70, at han siden da har vært uten et folk?
35. Hvorfor var Israels folk i gammel tid ’et folk for Jehovas navn’, og hvorfor kan en tvile på om israelerne er ’folket for Jehovas navn’ i vår tid?
35 Da profeten Moses i 1473 f. Kr. holdt sin avskjedstale til israelittene før de gikk over Jordan-elven og inn i det lovte land, sa han til dem: «[Jehova] skal gjøre deg til et hellig folk for seg, som han har tilsvoret deg, såfremt du tar vare på [Jehovas], din Guds bud og vandrer på hans veier. Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med [Jehovas] navn, og de skal reddes for deg.» (5 Mos. 28: 9, 10) Som Jehova sa til dem: «I [skal] være min eiendom framfor alle folk.» (2 Mos. 19: 3—5) Fordi de var kalt med hans navn, var de et ’folk for hans navn’. (Jer. 14: 9; Dan. 9: 19) Men har Israels folk fortsatt å være et ’folk for hans navn’ fram til i dag? Har det at den uavhengige, uteokratiske republikken Israel ble opprettet i 1948, vist at israelerne er ’folket for hans navn’, trass i at de ikke holder Moseloven og ikke har noe tempel i Jerusalem som er kalt med Jehovas navn? Det er viktig for oss å vite dette.
36. Tilhørte Jesus ’folket for Jehovas navn’? Hvordan viste Jehova hvorvidt hans navn skulle overføres fra det kjødelige Israel til et annet folk?
36 Begivenheter som inntraff i det første århundre av vår tidsregning, besvarer dette spørsmålet. Jesus Kristus, som ble født i Betlehem i Juda i kong Davids slektlinje, tilhørte av fødsel ’folket for Jehovas navn’. Guds navn er tatt med i hans navn «Jesus», for det betyr «Jehova er frelse». Men Jesu eget folk forkastet ham. Hans etterfølgere, som utgjorde en liten levning av israelittene, ble skilt ut fra Israels folk og ble et åndelig folk. Fortsatte så det folk som besto av kjødelige, omskårne jøder, å være ’folket for Jehovas navn’, eller ble Jehovas navn overført til det åndelige folk som Jesu etterfølgere utgjorde? Gud besvarte selv dette spørsmålet. På pinsedagen i år 33 e. Kr. utgjøt han sin hellige ånd som en oppfyllelse av sin profeti i Joel 3: 1—5. Over hvem? Ikke over de ikke-kristne jøder i templet i Jerusalem, men over Jesu 12 apostler og andre disipler. De ble fylt av den hellige ånd og begynte å forkynne Guds navn. — Ap. gj. 2: 1—36.
37, 38. a) Hvor mange jøder ble medlemmer av Jehovas nye ’folk for hans navn’? b) Når åpnet Jehova muligheten til å bli medlem av ’folket for hans navn’ for ikke-jøder?
37 Der og da, for over 1900 år siden, begynte Jehova å velge ut et nytt folk som skulle være kalt med hans navn, eller som hans navn skulle være nevnt over. (1 Pet. 2: 9) Tusener av kjødelige, omskårne jøder tok imot Jesus som Messias og ble en del av dette ’folk for [Jehovas] navn’. Ikke fullt tre og et halvt år senere lot Jehova Gud ikke-jøder eller hedninger få anledning til å bli en del av dette folket. Han sendte apostelen Peter til et hedensk hjem i Cesarea for at han skulle forkynne det gode budskap om Jesus, Messias, for Kornelius og hans venner. Fordi de trodde, utgjøt Jehova sin hellige ånd over dem. Derved gjorde han disse troende hedninger til en del av ’folket for sitt navn’. Fra da av var muligheten til å bli medlem av dette åndelige ’folk for hans navn’ åpen for alle ikke-jødiske eller hedenske folkeslag. (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Slik forholder det seg, ikke fordi vi sier det, men fordi disippelen Jakob, Jesu Kristi halvbror, sa det under inspirasjon. Dette skjedde cirka 13 år etter at hedningen Kornelius og hans venner var blitt omvendt. Jakob talte da på et møte i Jerusalem. Han sa:
38 «Simeon [Peter] har fortalt hvorledes Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, . . . for at alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette.» — Ap. gj. 15: 12—18; Amos 9: 12.
39. a) Hvorfor hadde Jehova fortsatt et ’folk for sitt navn’ etter at Jerusalem ble ødelagt i år 70? b) Hva er det Jehova fullfører i dag, og hvilket bevis har vi
39 Jehova sluttet følgelig ikke å ha et ’folk for sitt navn’ etter at den gamle, befestede byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt i år 70 og de kjødelige, omskårne jøder var blitt atspredt. Han hadde nå dannet et kristent ’folk for sitt navn’. Det Jehova påbegynte den gang i det første århundre, fullfører han nå i det 20. århundre. Nå, før den største trengsel i menneskenes historie kommer over denne tingenes ordning, gjør han det åndelige ’folket for sitt navn’ fullstendig. Det er fremdeles en levning av det på jorden. Hvis det ikke forholdt seg slik, hvordan skulle vi da kunne forklare det som nå finner sted på alle bebodde kontinenter og på øyene i de sju hav? Hva er så det? Jo, at Jehovas navn blir gjort kjent og opphøyd i en utstrekning som savner sidestykke i hele den tid som har gått siden Jerusalem og dets berømte tempel ble ødelagt i år 70 og stor vanære ble ført over Guds navn. La det være helt klart: Jehova har et ’folk for sitt navn’ på jorden i vår tid, og de som tilhører dette folket, beviser det, trass i at de bare utgjør et fåtall, en levning.
[Bilde på side 224]
Opphøyer ditt kirkesamfunn Guds navn ved sin lære og sine gjerninger? Lærer det at det finnes et helvete og en treenig Gud? Har det noen gang vært med på å velsigne ditt lands kriger?
[Bilde på side 226]
Tusenvis av kristne mennesker som var samlet til dette stevnet i Columbus i Ohio i juli 1931, viste at de satte Guds navn høyt, ved å anta navnet «Jehovas vitner»
[Bilde på side 228]
Akkurat som Jehova gjorde seg et stort navn ved Rødehavet, vil han gjøre seg et navn i den kommende Harmageddon-krigen