En sensasjon i helvete

 1. Hva viser spottesangen om den tanken at Satan er i helvete?

KRISTENHETENS religionsdyrkere tror at menneskesjelen er udødelig, og at Satan Djevelen, som har vært til i alle disse tusener av år, også er udødelig. Dødstilstanden kommer aldri til å gjøre krav på ham, mener de. Ordene Sheol og Hades oversetter de fra den opprinnelige Bibelen med ordet helvete (eller dødsriket, som i den norske oversettelsen). De fortolker det slik at det betyr et sted med evig brennende pine for menneskesjeler som er ved bevissthet, og de lærer at Satan hele tiden har vært i Sheol eller Hades for å ha overoppsyn med dette djevelske torturstedet. Spottesangen som er rettet til Babylons konge, viser imidlertid at Djevelen aldri har vært der, men at det vil vekke oppsikt eller bli en sensasjon når han dør. ’Lignelsen’ eller spottesangen sier til Babylons konge idet han blir felt: «Dødsriket [Sheol] der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot deg; for din skyld vekker det dødninger [Rephaim], alle jordens fyrster; det får alle folkenes konger til å stå opp fra sine troner. De tar alle til orde og sier til deg: Også du er blitt kraftløs som vi; du er blitt lik oss. Nedstøtt til dødsriket [Sheol] er din herlighet, dine harpers klang; under deg er redt et leie av ormer, og ditt dekke er makk.» — Es. 14: 9—11; se også Young; En am. overs.; Am. stand. overs.

 2. Hva viser det om helvete at Rephaim blir oppvekt?

² Denne inspirerte spottesangen har ikke samme klang som kristenhetens teologi, som lærer at helvete (dødsriket, Sheol, Hades) er et pinested for udødelige menneskesjeler, som alle er i bevegelse der de vrir seg i pine, og som alle fyller stedet med larm og spetakkel der de hyler av smerte. Slike lærdommer er inspirert av Djevelen. Spottesangen derimot er inspirert av Guds ånd, og den beskriver helvete (dødsriket, Sheol, Hades) som et sted med ro, uvirksomhet og søvn, et sted hvor makken snor seg av sted og ormen glir bortover. Alt har vært rolig der, helt til nå en så sjelden person som «Babels konge» kommer dit og skaper oppstyr i helvete (dødsriket, Sheol, Hades). Helvete har vært en seng, der alle jordens fyrster, helter og gjet-lignende ledere har sovet, men nå, ved denne uhørte hendelse, vekker helvete dem opp fra deres søvn, forat de kan se hva som hender. «For din skyld vekker det Rephaim.» Enkelte oversettelser gjengir dette hebraiske ordet «Rephaim» med «de døde» eller «dødninger» (Aut. eng. overs.; Am. stand. overs.; Luther; Hebrew Pub. Co.; norsk overs.) eller med «de bortvandrede» (Leeser). Man låner en tanke fra den hedenske mytologien når man oversetter ordet med «gjenferd» [ghosts] eller «skygger». (Moffatt; En am. overs.; Rotherham) Et ord som ligner det i formen, betyr «kjemper». (Douay; LXX) Men ifølge Det hebraiske og kaldéiske leksikon av Benj. Davies betyr det hebraiske ordet «Rephaim», som er brukt i Esaias 14: 9, «noen avslappede eller svake, bortvandrede eller døde mennesker». I oppstandelsen skal jorden gi dem tilbake til livet, sier Esaias 26: 19. Når de som er i Sheol er døde, er det ikke noe rart i at Den autoriserte oversettelse (den vanlig brukte engelske bibeloversettelsen) oversetter «Sheol» med «graven» i Esaias 14: 11, mens den bruker «helvete» når den oversetter akkurat det samme ordet, «Sheol», i versene 9 og 15. Det viser i alle fall at helvete (dødsriket, Sheol, Hades) betyr tilstanden i graven.

 3. Hvilke spørsmål reiser seg om Satan Djevelen og helvete?

³ Noen som studerer Bibelen, vil bemerke at personer som er i helvete (dødsriket, Sheol, Hades) kan komme ut ved en oppstandelse av de døde. Hvordan kan det så henge sammen at Djevelen kommer til helvete (dødsriket, Sheol, Hades)? Skal han få en oppstandelse? Viser ikke Åpenbaringen 20: 1—3, 10, 14 at han skal ligge bundet i avgrunnen under Kristi tusenårige styre? Blir han ikke bare løst for en kort stund deretter, og så kastet, ikke i helvete (Hades), men i sjøen som brenner med ild og svovel, og som symboliserer «den annen død»? Vi svarer at Bibelen ikke motsier seg selv i sin lære om Djevelens skjebne.

 4. Hva skal kongene i helvete si til ham, og hvordan?

⁴ Vi må huske at denne spottesangen i Esaias’ 14. kapitel er en «lignelse» eller en sammenligning (4. vers, Am. stand. overs.). Den er ikke rettet til Satan Djevelen selv, men direkte til hans tjener «Babels konge», som var et menneske. Derfor taler denne spottesang-lignelsen i vendinger som passer på den menneskelige konge av Babylon. I den første oppfyllelse av sangen, miniatyroppfyllelsen, kom Babylons konge (eller den rekke menn som bekledde dette embetet) til det bibelske helvete, menneskehetens grav. Det vil imidlertid ikke si det samme som at Satan Djevelen kommer til helvete, dødsriket, Sheol eller Hades, altså til en grav i jorden med dens makk og ormer. Nei, profetien og dens oppfyllelse i fortiden på den bokstavelige menneskelige konge i Babylon blir brukt som en lignelse, en sammenligning av det som skal skje med den usynlige konge over det større Babylon, Satan Djevelen. Han skal også til slutt støtes ned i dødstilstanden, selv om det ikke blir til det jordiske helvete, menneskenes grav, med et leie av ormer som snor og vrir seg, og med et dekke av makk. Spottesangen er en lignelse, og i lignelser blir det ofte brukt symboler i stedet for realiteter. Det er derfor det billedlig sies om folkenes døde konger at de sitter på sine troner i sine gravkammer og våkner til live og sier til den nyankomne Babylons konge: «Så er du også blitt svak som vi er, og er blitt gjort lik oss!» (En am. overs.; Moffatt) De døde som er i det bibelske helvete, er svake og kan ikke ta sine kongeriker med seg. Slik skal også Satan Djevelen bli svak i døden. Han kommer ikke til å kunne ta med seg makten til sin babyloniske organisasjon. Det var for til slutt å støte Satan ned til ødeleggelsen at Jesus Kristus led døden som menneske: «forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» — Hebr. 2: 14.

FOR ET FALL!

 5, 6. Hvordan og hvor ble Babylons konge til den «strålende stjerne»?

⁵ Lignelsen spotter deretter Babylons konge fordi det har tatt en så ynkelig ende med hans yndlingsplan, hans ærgjerrige ønskedrøm: «Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» — Es. 14: 12—14.

⁶ Babylons konge hadde aldri vært noen del av Jehovas organisasjon, men ødela Jerusalem i 607 f.Kr., og likevel kaller spottesangen ham «du strålende stjerne, du morgenrødens sønn». Det var ikke i Jehovas teokratiske organisasjon at Babylons konge var eller ble til noe slikt. Hvordan ble han det da, og hvor? Ved å slå ned andre folkeslag, og da særlig Jehovas folk Israel. Babylons konge, særlig i Nebukadnesars person, var ute etter verdensherredømmet, og for å vinne det, brukte han sin militærmakt til å slå ned det ene folket etter det andre. Det 25. kapitel i Jeremias’ profeti beskriver de folkeslagene Nebukadnesar slo ned i sin seierrike løpebane. Jehova brukte Nebukadnesar uten at han visste det. Babylons konge foretok i virkeligheten disse erobringene i den hensikt å tjene sin gud, Satan, og utførte dem i samsvar med Satans ærgjerrige ønske. Ved at Babylons konge hevet seg opp til den ypperste stilling på jorden, ble han lik morgenstjernen Venus, som nest etter solen og månen er det klareste og mest strålende himmellegeme vi ser. I de jordiske nasjoners øyne ble Babylons konge til den «strålende stjerne», «morgenrødens sønn». Han hersket i sin «gyldne stad», Babylon, som han gjorde til «rikenes smykke, kaldeernes stolte pryd». (Es. 13: 19) Han følte seg opphøyd over alt annet, som verdens øverste herre.

 7. Hvordan blir «Heylel» oversatt på forskjellige måter? Hvem passer det på?

⁷ I den opprinnelige hebraiske del av Bibelen er «Heylél»a det ordet som er oversatt «du skinnende» (Rotherham) eller «du strålende stjerne». I den eldste bibeloversettelsen, den greske Septuaginta (LXX) fra det tredje hundreåret f. Kr., er «Heylél» oversatt «Heosphóros», som betyr «den som bringer demring» (eller «Phosphóros», som betyr «lysbringer»). Dette navnet ble brukt om den store planeten Vehus. Det er utvilsomt av denne grunn noen oversettelser (i likhet med den norske) gjengir Esaias 14: 12 på denne måten: «Hvor er du ikke falt fra himmelen, o dagstjerne, morgenens sønn!» «Hvor er du ikke falt fra himmelen, o morgenstjerne, morgenrødens sønn!» (Am. stand. overs.; Leeser) Det var den latinske Vulgata oversettelsen som oversatte det hebraiske ordet med «Lucifer» (som betyr «Lysbærer»), og derfra er dette navnet blitt tatt inn i noen engelske oversettelser. I bibelfortolkninger fra det tredje hundreåret og deretter er navnet «Lucifer» blitt anvendt på Djevelen. Det passer på ham når han blir symbolsk framstilt av Babylons konge. Vi har ovenfor sett hvordan navnet kom til å bli brukt om den menneskelige Bahylons konge. Hvordan kom det nå til å bli anvendt på Satan Djevelen?

 8, 9. Hva var det «tingfjell» som han ønsket å sitte på? Hvorfor?

⁸ Etter den verdensomfattende flommen på Noahs tid brukte Satan Djevelen den veldige jeger Nimrod til å opprette det første menneskelige kongerike. Hovedstaden lå ved Babel eller Babylon. (1 Mos. 10: 8—10) Mange hundre år senere ble byen Jerusalem i Løftets land erobret av israelittenes konge David. Han gjorde den til den kongelige hovedstaden, både for seg selv og for Jehova Gud. Sitt eget slott bygde han på Sions berg. Han førte Jehovas hellige pakts ark dit, og traff foranstaltninger til at hans sønn Salomo skulle bygge et tempel til den på et høydedrag nordenfor Sions berg. Satan Djevelens ærgjerrige ønske var å bli gud over hver eneste del av jorden. Han så naturligvis med skjeve øyne på Jerusalem eller Sion, der den lå som midtpunktet for tilbedelsen av Jehova. Han bestemte seg til å utslette den. Jehova hadde valgt å knytte sitt navn til den, og hvis nå Satan ødela byen med Jehovas navn og tilbedelse, så ville det se ut som om han hadde vist seg å være Jehova Guds likemann, eller snarere, hans overmann. Det ville også føre en uendelig stor vanære over Jehovas navn. Fjellet som templet sto på, var forsamlingsfjellet, det opphøyde sted hvor Jehova, den Høyeste, møttes med sitt utvalgte folk gjennom sin mellommann, Israels yppersteprest. Tempelsangerne sang om byen og sa: «Fagert hever det seg, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden, den store konges stad.» (Salme 48: 3) Det var derfor et angrep mot tempelbyen Jerusalem Satan hadde i tankene da han talte gjennom den ærgjerrige Babylons konge og sa: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg rejse min trone, og jeg vil ta sete på gudenes tingfjell i det ytterste nord, jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» — Es. 14: 13, 14.

⁹ Angrepet på Jerusalem og ødeleggelsen av denne byen og templet der var naturligvis bare et symbol på Satans enda mer ærgjerrige streben imot Jehova Gud og selve hans himmelske residens. Ødeleggelsen av Jerusalem var et langt skritt i den retning.

10. Hvordan reiste Babylons konge sin trone over Guds stjerner?

¹⁰ I Bibelen er en «stjerne» symbol på en prektig fyrste, som da profeten Bileam sa: «En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.» (4 Mos. 24: 17) Kongene i Jerusalem, som begynte med David, satt på «Jehovas trone» som representanter for den Høyeste, og de var derfor lik «Guds stjerner». (1 Krøn. 29: 23, Am. stand. overs.) Men slike konger av Davids slektslinje var bare forløpere for Jehovas store konge, Davids Sønn Jesus Kristus. Da Jesus var blitt oppreist fra de døde og herliggjort i himmelen, sa han: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Han lovte å gjøre sine trofaste salvede etterfølgere lik Guds rikes morgenstjerne, for han sa til dem: «Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene, .... og jeg vil gi ham morgenstjernen.» (Åpb. 22: 16; 2: 26—28) Da Babylons konge, som symboliserte sin gud Satan Djevelen, tok kongen av Davids ætt til fange og ødela hovedstaden Jerusalem, syntes han derfor at han hadde steget opp til himmelen i et angrep på Jehova. Han syntes han hadde reist sin trone over Guds stjerner. Han trodde at han hadde greidd å forpurre den hensikt Jehova hadde, nemlig å frambringe Messias, den virkelige ’stjerne av Jakob’, og alle hans med-stjerner. Han hadde også trengt opp på tempelfjellet, Jehovas forbilledlige tingfjell i det ytterste nord. Han hadde trosset Jehova Gud og gjort seg til Hans likemann. På denne måten ble Jehovas forbilledlige teokrati over israelittene styrtet som et selvstendig rike i 607 f.Kr., og da begynte de «syv tider» med hedensk herredømme over jorden.

11. Når og hvordan gjorde Satan seg til «denne verdens gud»?

¹¹ Da Babylons konge styrtet kongen i Jerusalem og ødela byen og dens tempel, steg hans prestisje i alle hedningefolkenes øyne. Det var som om han hadde opphøyd seg til himmelen, «over skyenes topper». Men han gjorde det bare for så å bli støtt ned til helvete (dødsriket, Sheol, Hades) på grunn av denne skjendige handling. Det var noe lignende Jesus sa om den galileiske byen som var blitt så sterkt begunstiget av ham i hans gjerning: «Og du, Kapernaum, som er blitt opphøyd like til himmelen! like til dødsriket [helvete, Hades] skal du bli nedstøtt.» (Matt. 11: 23) I denne høyt opphøyde stillingen strålte Babylons konge med en verdslig herlighet lik morgenstjernen, den «strålende stjerne», «morgenrødens sønn». Men i alt dette var den jordiske Babylons konge bare et speilbilde av sin gud Satan, den usynlige konge over det større Babylon. Ved at Jehova Gud lot Jerusalem bli ødelagt, eksekverte han i virkeligheten sin dom over det troløse Israel, men Djevelen tok æren for ødeleggelsen, og skadefro talte han skrytende imot Jehova Gud. Vi vet ikke i hvilken grad Satans tilsynelatende seier over Jehovas forbilledlige teokratiske organisasjon påvirket de hellige engler i himmelen, men han viste seg iallfall som en mektig gud for sin egen organisasjon, både for den synlige og usynlige del. Ved at Satan Djevelen brukte Nebukadnesar til å styrte Jerusalem og kongen der, gjorde han seg til «denne verdens gud». Jesus kalte ham «denne verdens fyrste». (2 Kor. 4: 4; Joh. 12: 31) Han skinner sannelig lik en stjerne i sin verden!

12. Hva måtte han gjøre og hva gjorde han, for å nå grensen for sin ærgjerrighet?

¹² Denne triumf over Israels teokratiske rike var en større opphøyelse for Satan, men dermed var ikke grensen for hans ærgjerrighet nådd. For fullt ut å virkeliggjøre sitt hjertes ærgjerrige drøm, som er uttrykt i Esaias 14: 12—14, måtte han gå lenger enn til å styrte Jehovas forbilledlige jordiske teokrati. Hvorfor? Jo, for etterat Jerusalem hadde ligget øde i sytti år, ble både den og templet der bygd opp igjen, og tilbedelsen av Jehova ble gjenopptatt der. Videre trådte Jesus fram seks hundre år senere og proklamerte den framtidige opprettelsen av det virkelige Teokratiet, Guds rike ved hans Messias. Satan, Slangen, knuste «hælen» til Jesus, kvinnens Ætt, ved å få ham drept. Gud læget såret ved å oppreise Jesus til udødelig liv i ånden, og Jesus fór opp til himmelen for å motta Riket. For fullt ut å virkeliggjøre sin ærgjerrige drøm, måtte derfor Satan oppsluke riket til Jesus Kristus, «den klare morgenstjerne», så snart denne regjeringen var født. «Syv tider», eller 2520 år, etterat Satans konge av Babylon ødela Jerusalem og Judea, kom tiden for Rikets fødsel. I året 1914 e. Kr. satte Jehova Gud Kristus Jesus på tronen på det himmelske Sions berg, stedet for den himmelske trone. Gjennom denne konge og yppersteprest på Sions berg skal Jehova Gud møtes med menneskene for å føre dem tilbake til sin gunst og velsigne dem under Kristi tusenårige styre. Satan var på vakt og prøvde med det samme å storme dette himmelske Sions berg, og, lik en drage, oppsluke den nyfødte regjeringen. Greidde han det, ville det si det samme som at han reiste sin trone over «Guds stjerner», og gjorde seg lik Jehova Gud. Derved ville Satan hevde sin selvstendige stilling som «denne verdens gud».

NED TIL HELVETE MED HAM!

13. Etter hvilken begivenhet istemte vi derfor spottesangen?

¹³ Så ble det «strid i himmelen». Jehovas nye teokratiske regjering under Kristus Jesus gikk til aksjon mot Satan Djevelen og hans onde engler. Skulle det nå gå oppover eller nedover med Satan? Bare nedover, naturligvis! Jehovas konge og hans engler drev så opprøreren og hans engler ned til jorden, forat de aldri mer skulle vende opp til de himmelske områder igjen. Dette triumferende ropet runget ut: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» (Åpb. 12: 1—11) Da Satan og hans horder var kastet ut av himmelen, var tiden kommet da Kristi anklagede, men seierrike brødre på jorden istemte spottesangen over det større Babylons konge og sa: «Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn!» (Es. 14: 12) Fra 1919 av, etterat de var sloppet løs fra Babylons makt, gjorde de det.

14. Har Satan nå falt så langt han skal falle? Hvorfor ikke?

¹⁴ Da Satan forsøkte å stige enda høyere i himmelsk makt og herredømme ved slutten av de «syv tider» med hedensk herredømme i 1914 e. Kr., endte det med et nederlag. Han var kommet så høyt opp i universet som han var tillatt å komme. At han ble tvunget ned til jorden, var ikke hele hans fall. Her ved jorden er han fremdeles i full virksomhet i sin usynlige og synlige organisasjon. Han er ennå ikke blitt hogd helt ned, lik et stort, ruvende tre. Han ønsker stadig å ruinere, svekke og slå ned jordens folkeslag i et siste selvmorderisk forsøk på å virkeliggjøre sitt hjertes ærgjerrige drøm. Som svar på hans åpenbare ærgjerrighet, forteller spottesangen ham hvor dypt han ennå skal falle, og sier: «Nei, til dødsriket [Sheol] skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn. De som ser deg, skal stirre på deg, undres over deg og si: Er dette den mann som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde jorderike til en ørken og rev ned dets byer, og som ikke slapp sine fanger hjem? Alle folkenes konger, alle sammen, de ligger med ære [i Sheol, helvete, dødsriket], hver i sitt hus [gravkammer]; men du er slengt bort, langt fra din grav, lik en foraktet kvist, du ligger dekket av drepte, som er gjennomboret av sverd, og som kastes ned i en stengrav — lik et nedtrådt åtsel. Du skal ikke bli jordet som de, for ditt land har du ødelagt, ditt folk har du myrdet; ugjerningsmenns avkom skal aldri mer nevnes.» — Es. 14: 15—20.

15. Beviser Esaias 14: 16 at Satan vil materialisere seg? Hvorfor ikke?

¹⁵ Noen bibellesere har på grunnlag av dette vært så tåpelige å tro at Satan vil materialisere seg i kjøtt som et menneske før eller under Harmageddon-slaget, at han kommer til å bli drept mens han er i denne materialiserte tilstand, og så skal ligge åpent til skue som et menneske-lik. Men husk at spottesangen er en «lignelse», og først er rettet til Babylons konge, idet han blir brukt som et symbol på Satan. Da vil du forstå at det ikke er nødvendig i det hele tatt at Satan eller noen av hans demoner materialiserer seg. Profetien blir oppfylt likevel. Da mederen Darius og hans forbundsfelle perseren Kyros omstyrtet Babylon i 539 f. Kr., og drepte Babylons konge Belsasar, kunne ordene i spottesangen godt blitt brukt om Belsasar eller om det embete han hadde hatt som konge over Babylon.

16. a) Hvor faller han ned til den dypeste bunn? b) Hvilke forbrytelser begår han stadig? Hvilke fanger løslot han ikke?

¹⁶ Men det spottesangen først og fremst viser i disse versene, er at Satans fall fra hans himmel-høye plass ikke er fullendt før han har nådd den dypeste bunn av den tilstand som svarer til Sheol, nemlig dødstilstanden, en stor, ubehjelpelig maktesløshet og uvirksomhet. Denne tilstanden svarer til «avgrunnen» som omtales i Åpenbaringen 20: 3. Tenk for en vanære det vil komme over ham når han ligger der, for hans virksomhet i hele den tid som er gått! Jesus sa at Satan «var en manndraper fra begynnelsen», for Satan forledet menneskene til å være ulydige mot Gud, og det medførte døden. Han fikk også Kain til å myrde Abel. (Joh. 8: 44) Men behøver vi å gå tilbake til det gamle Babylons historie? Se bare på de veer Satan Djevelen har ført over jorden og havet etterat han ble kastet ut av himmelen! På grunnlag av dem er vi kjent med og føler hvordan han har fått det menneskelige samfunn til å ryste i sine grunnvoller, hvordan han har fått kongeriker til å skjelve, gjort store deler av den bebodde jord lik en ørken og latt byene der jevne med jorden ved de mest djevelske midler, blant annet ved atomkrig. Kongen i oldtidens Babylon løslot ikke sine israelittiske fanger, så de kunne vende hjem. Det var seierherren kong Kyros som lot dem dra tilbake til Jerusalem. Da den trofaste levning av det åndelige Israel fikk komme fri i 1919, var det ikke kongen av det større Babylon, Satan, som sto bak, men Kristus Jesus, som er den større Kyros. Men det hendte først etterat Satan og hans babyloniske organisasjon var styrtet ned fra himmelen.

17. Hvordan skal hans livløse levninger bli behandlet?

¹⁷ Ingen ærefull begravelse, ingen minnegudstjeneste, ingen anstendig grav, ikke noe slikt kan det større Babylons konge vente seg etterat Jehovas konge har henrettet denne avskyelige skapningen i Harmageddon-slaget. Det er nok så at mange av kongene over nasjonene i Satans verden sover i verdslig ære og prakt i sine gravkammer, men Satan skal ikke bli forent med dem i en forherliget dødstilstand. Han er avskyelig, og derfor skal han ikke, i likhet med et menneske, bli lagt i en grav i jorda, som de legger steiner over. Det vil gå med ham som med et uønsket barn som blir født altfor tidlig. Han vil bli kastet vekk uten noen grav, lik blodbestenkte klær til døde soldater, lik en død kropp som ligger under en haug med drepte som er slått ned med sverdet, lik et foraktelig kadaver som kan tråkkes ned i støvet. Guds «kvinnes» Ætt, Kristus Jesus, skal knuse hodet på denne avskyelige Slangen. Satan kommer aldri mer til å bli nevnt med ære. Alle som blir oppmerksom på hans ynkelige ende, kommer til å snakke om hans store fall, og de kommer til å tale vanærende om ham, som spottesangen forutsier.

18. Hvordan viser spottesangen at det skal gå med Slangens ætt?

¹⁸ I Edens hage erklærte Gud at han ville sette fiendskap mellom sin «kvinne» og Slangen, og mellom hennes Ætt og Slangens ætt. (1 Mos. 3: 15) Og det vil ikke gå bedre med Slangens ætt enn med ham selv. Dette avkommet har det større Babylons konge ynglet. Det er med tanke på denne ætten og den «gyldne stad» som Satans organisasjon er, at den inspirerte spottesangen slutter med ordene: «Gjør et blodbad på hans sønner for deres fedres misgjerning! De skal ikke få reise seg og ta jorden i eie og fylle jorderike med byer.» (Es. 14: 21) Denne «gyldne stad» og de organisasjoner som er avhengig av den, skal aldri bli gjenopprettet på jorden. Satans ætt, hans etterkommere, som opprettholdt og drev disse organisasjonene, blir alle sammen slått ned. De vil ikke være i stand til å føre videre de tradisjoner og metoder som er blitt praktisert av deres far Satan og deres forgjengere i hans tjeneste. De skal aldri bli nevnt med ære i den rettferdige nye verden!

19. Hvordan skal Jehova utrydde av Babylon navn, levning, barnebarn?

¹⁹ At spottesangen skal bli oppfylt, det er sikkert. Jehovas vitner kan nå synge den med full overbevisning. Gud den allmektige, som inspirerte sangen, garanterer at den skal oppfylles til minste detalj på det større Babylon, dets konge og hele hans ætt. «Jeg vil reise meg mot dem, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og jeg vil utrydde av Babel både navn og levning, både barn og barnebarn, sier [Jehova]. Og jeg vil gjøre det til et hjem for pinnsvin og fylle det med vannpytter, og jeg vil feie det bort med ødeleggelsens feiekost, sier [Jehova], hærskarenes Gud.» (Es. 14: 21—23) Når Harmageddon feier ødeleggende fram, skal Jehova Gud sope universet rent for det større Babylon, Djevelens usynlige og synlige organisasjon. For et blodbad det vil bli! I den nye verden kommer ingenting til å bære babyloniske navn. Ikke engang en levning av dens onde ætt skal overleve Harmageddon og komme inn i den nye verden. Ingen kommer til å reise den en ætt, og det vil heller ikke bli født noen slik ætt. En fullstendig utslettelse ligger foran den, og evig ødeleggelse blir dens skjebne. Da skal spottesangen tone ut i en stor finale ved sangens fullstendige oppfyllelse, som blir til en strålende opphøyelse av Jehova Gud og til evig velsignelse for velvillige mennesker gjennom Hans rike under Kristus Jesus.

[Fotnoter]