Advarsler om Jehovas uhørte arbeid

 1, 2. a) Hvordan har kristenheten og hadde Juda og Jerusalem advarende eksempler på kommende tilintetgjørelse? b) Hvordan utbasunerte Esaias advarselen?

KRISTENHETEN i dag har et advarende eksempel på det som snart skal ramme den, i det som rammet Juda og Jerusalem. Det gamle Juda og Jerusalem hadde på sin side også et advarende eksempel på den tilintetgjørelse som kom over dem, i den tilintetgjørelse som kom over tistammeriket Israel, hvis viktigste stamme var Efraim, og hvis hovedstad var byen Samaria. Navnet Efraim ble faktisk benyttet som en betegnelse på hele tistammeriket Israel. Den tilintetgjørelse som kom over Efraim og dets hovedstad Samaria, skjedde i profeten Esaias’ dager, i 740 f. Kr. Før den kom, ble Esaias brukt til å utbasunere en advarsel. Han sa:

² «Ve Efra’ims drukne menns stolte krone og den falmende blomst, hans fagre pryd, som troner over den fete dal, der de ligger drukne av vin. Se, [Jehova] sender en som er sterk og veldig, lik en haglskur, en ødeleggende storm; som en flom av mektige, overstrømmende vann slår han alt til jorden med makt. Med føtter skal den tredes ned, Efra’ims drukne menns stolte krone, og med den falmende blomst, hans fagre pryd, som troner over den fete dal, skal det gå som med den fiken som er moden før sommeren er der: Så snart en ser den, sluker han den, mens den ennå er i hans hånd.» — Es. 28: 1—4.

 3. a) Hvordan var de religiøse forhold i Israel da Samaria ble gjort til rikets hovedstad? b) Hva var dets drukne menn drukne av, og hva slags pryd bar de?

³ Henimot den vestre enden av en fruktbar dal ligger fjellet Samaria eller «vaktfjellet». Det reiser seg 90 meter over dalen og har bratte skråninger. Byen Samaria ble bygd der. Den hadde en meget vakker og tiltalende beliggenhet, og etter de gamle metoder for krigføring var den en strategisk festning som bare kunne inntas ved at den ble utsultet. Da byen Samaria ble gjort til hovedstad i tistammeriket Israel, hadde denne nasjonen allerede falt fra Jehova og var blitt Juda og Jerusalems fiende. Den inngikk til og med et forbund med det ikke-jødiske Syria mot Jehovas rike i Juda. Det var stadig kriger mellom Israel og Juda. Hovedstaden Samaria, som var setet for tilbedelsen av Ba’al, var full av drukne menn, særlig menn som var drukne politisk sett. De ble ikke drukne bare av bokstavelig vin, men også av politisk vin. Denne vinen var den vin som besto i politisk uavhengighet av Juda, og også den vin som besto i politisk allianse med syrerne og andre fiender av Jehovas rike i Juda. Ved deres vingilder kronet de lystig sitt hode med en krans av blomster. Den var en fager pryd, men den var laget av blomster som visnet og døde. Det var en falmende krone som ble båret av disse drukne menn som var overveldet av vin. Det var en falmende krone som hele hovedstaden Samaria bar mens den var drukken av den nytelse de fikk av sin uavhengige politiske maktstilling, som var støttet av politiske allianser.

 4. Hvorfor ble det ropt ve for disse drukne menns forgjengelige krone, og hvem var den ’sterke og veldige’ som Jehova brukte til å eksekvere guddommelig vrede?

⁴ Ve denne forgjengelige krone! erklærte Jehova Gud gjennom Esaias, for den skulle trampes til jorden. Den stolthet Efraim følte over å være et rike, skulle bli til intet. Dets fordrukne tilstand av selvnytelse som et rike skulle bli plutselig avbrutt. Erfaringen ved å bli omstyrtet og underkuet av en mektig verdensmakt skulle gjøre Samaria og Efraim edrue og få dem til å fatte situasjonens hårde virkelighet. Dette skulle komme som et sjokk på Samarias drukne menn fordi deres rike hadde forkastet Jehova og hadde vendt seg til tilbedelsen av gullkalvene og den falske guden Ba’al og stadig hadde kjempet mot Jehovas salvede konge som satt på «Jehovas trone» på Sions berg. For å omstyrte det frafalne rike som hørte under Samaria, sendte Jehova Gud en som var «sterk og veldig», som skulle fullbyrde den guddommelige vrede. Hvem var det? Det var verdensmakten Assyria, hvis hovedstad var Ninive. Lik den oversvømmende elven Eufrat skulle Assyrias seirende hærer trampe gjennom landet, herje det og ødelegge hovedstaden Samaria. (Es. 7: 17—20; 8: 7, 8) Like hurtig som når en tidlig sommerfiken blir slukt så snart den blir oppdaget, skulle skjønnheten ved Samarias drukne menns fagre krone bli ødelagt.

 5. Hva burde de drukne menn i Jerusalem og Juda ha lagt merke til og gjort, og hvordan ga Jehova en advarsel til vår tids kristenhet ved hjelp av dem?

⁵ Juda og Jerusalem hadde imidlertid også sine drukne menn. De burde ha lagt merke til det som skjedde med Efraims og Samarias frafalne, avguderiske, maktberuste drukkenbolter, og burde ha gitt akt på det advarende eksempel og blitt edrue. For å gjøre Juda og Jerusalem klar over det som ventet dem hvis de ikke kom til fornuft, inspirerte Jehova Esaias til å peke på det som skulle skje med naboriket Efraim og Samaria. Ved å gjøre dette ga Jehova samtidig en advarsel til vår tids kristenhet om det som snart venter den i Harmageddon.

 6. Hvem omtaler så Esaias som Judas og Jerusalems drukne menn, og hvordan er deres bord blitt?

⁶ Den inspirerte Esaias sier så med tanke på Judas og Jerusalems drukne menn: «Men også de som er her, raver av vin og tumler av sterk drikk; prest og profet raver av sterk drikk, er overveldet av vin, tumler av sterk drikk; de raver i sine syner, vakler i sine dommer; for alle bord er fulle av vemmelig spy, det finnes ikke en ren flekk.» — Es. 28: 7, 8.

 7. a) Hva ble forlangt av de levittiske prester i Jerusalem på grunn av deres stilling? b)  Hva var nødvendig for profetene i Jerusalem på grunn av deres stilling?

⁷ Kongen og folket så hen til prestene og profetene i Jerusalem for å få åndelig veiledning og få utført religiøse handlinger. Disse mennene burde ha vist selvkontroll og avholdt seg fra å bli drukne. Gud hadde gitt de levittiske prester befaling om å avholde seg fra å drikke alt som het rusdrikker før de tok fatt på sine religiøse tjenester. De måtte være nøkterne og ta seg i vare, slik at de ikke ble overmodige overfor det som hørte Gud til, brøt Guds lover og de begrensninger han la på dem, og ble drept for det. (3 Mos. 10: 1—11) De trengte å holde hodet klart for å ha lett for å huske Guds Ord og lære det til hans folk. De skulle være stødige eksempler som hans hellige folk kunne følge. Det var på samme måte med Jerusalems profeter. Det var vanærende for Gud og et dårlig eksempel for hans folk hvis disse profetene ble drukne. Deres høye stilling som Jehovas talerør krevde at de sørget for å ha et klart syn og en skarp fatteevne slik at de kunne se hva som var Jehovas vilje. De måtte være likevektige for å kunne uttale Jehovas dommer. Deres tunger kunne ikke bli valne og tykke av for meget rusdrikk og samtidig brukes til å forklare Guds budskap på en forståelig måte.

 8. Hvem etterlignet imidlertid disse mennene, og med hvilket resultat?

⁸ De etterlignet dessverre Efraims og Samarias drukne menn. I stedet for at det var Guds ord som strømmet ut av deres munn, var det vemmelig spy som ble gulpet opp. Det sprutet overalt. I sin fordrukne tilstand falt de i det og veltet seg i det. Vendte de seg på den måten om til sitt spy og slikket det opp? Nei, de vendte tilbake til sin vin så de kunne fortsette å være drukne. Deres dømmekraft ble derfor forkvaklet. De så falske syner for Guds hellige folk. De ravet ustøtt på den veien de gikk. De kunne ikke gi sikker veiledning til noen eller lede noen til et fastsatt bestemmelsessted. Det kunne ikke ventes annet av dem enn at de ville gjøre de samme feil som Efraims og Samarias drukne menn gjorde. De gjorde seg selv og nasjonen som fulgte dem, fortjent til den samme skjebne som rammet Efraim og Samaria. Ve disse drukne prestene og profetene i Jerusalem! De ga ikke Jehovas folk den rette veiledning slik at hans forbilledlige rike som han hadde opprettet blant dem, kunne bli bevart. De var ikke i noen passende tilstand til å være åndelige rådgivere for den konge som satt på «Jehovas trone».

 9. Hvem i dag er de et treffende forbilde på, og hvilken beruselse framkaller visse andre ting foruten virkelig vin og sterk drikk?

⁹ For et treffende forbilde de er på de åndelig fordrukne ledere i kristenheten i dag! I tillegg til virkelig vin og berusende drikker finnes det også andre ting som kan beruse prestene og predikantene i kristenheten, og som får dem til å bli døsige, som får dem til å vakle, som forvirrer tingene for deres religiøse syn, som får dem til å utspy åndelig vemmelige og urene ting, og som gjør dem sløve og følelsesløse overfor de farer som truer den religiøse verden, og overfor Guds messianske rikes sanne interesser.

10. Hva lot Jehova Esaias rope ut, idet han siktet til slike ting som forårsaker åndelig drukkenskap?

¹⁰ Jehova siktet til slike ting som forårsaker åndelig drukkenskap, da han lot rope ut gjennom profeten Esaias: «Stirr på hverandre og bli forvirret! Stirr eder blinde, og vær blinde! I er drukne, men ikke av vin; I raver, men ikke av sterk drikk. For [Jehova] har utøst over eder en dyp søvns ånd, og han har tillukket eders øyne, profetene, og tildekket eders hoder, seerne. Og således er synet av alt dette blitt eder liksom ordene i en forseglet bok; gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, med de ord: Les dette! så sier han: Jeg skjønner ikke skrift.» Av den grunn var de kommet nær til Gud med sin munn, men ikke med sitt hjerte. De fulgte menneskers bud, ikke Guds bud. Derfor sa han: «Se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig fram mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal skjule seg.» (Es. 29: 9—14) Denne slags drukkenskap er mer avskyelig for Jehova Gud enn fysisk drukkenskap.

11. a) Hva ble vin brukt til å symbolisere i Bibelen? b) Hvilken åndelig vingård har Jehova forkastet, og hvilken åndelig vingård dyrker og vokter han?

¹¹ I det gamle Israel ble det dyrket vingårder til framstilling av vin. I Bibelen ble vin brukt som et symbol på Guds rikes evne til å glede og stimulere. Fordi det gamle Israel ikke var trofast mot ham som Guds forbilledlige rike, forkastet han det troløse Israel som den forbilledlige vingård han dyrket. I den kristne menighet som er trofast mot hans rikes interesser, har imidlertid Jehova Gud en åndelig vingård som han dyrker og vokter, og som han gleder seg over. Jesus Kristus er vintreet, hans salvede etterfølgere som blir i ham, er grenene, og denne vingården bærer meget frukt for å herliggjøre Jehova. (Es. 5: 1—7; 27: 2—6; Joh. 15: 1—8) Men kristenheten er blitt til et vintre som er fremmed for Jehova. Dens presters og profet-predikanters vin er ikke Guds rikes ånd, en ånd som gir ren, gudfryktig glede og begeistring. Den er ikke den vin sammen med melk som Jehova Gud innbyr oss gjennom Esaias til å komme å kjøpe, ja kjøpe «uten penger og uten betaling». — Es. 55: 1.

12, 13. a) Hva er kristenhetens presters billedlige vin, og hvordan påvirker den dem? b) Hva vender de tilbake til etterat de har spydd, og hvordan er de et advarende eksempel for Jehovas vitner?

¹² Kristenhetens presters og profet-predikanters vin er denne verdens rikers ånd. Den får dem til å finne glede og stimulering i jordiske rikers politiske foretagender og stridigheter, riker som er under Satan, «denne verdens fyrste». (Joh. 12: 31; Matt. 4: 8, 9) Den egger dem til å gå på akkord med denne verden og inngå allianser med den og be for den og gi den moralsk støtte. Prestene og profet-predikantene finner stor glede i denne vinen og i de æresbevisninger, bifallsytringer, vennskap og gunstbevisninger og den beskyttelse som kommer fra denne verdens riker. De fråtser i denne slags drikk og blir drukne av denne verdens ånd. De blir fulle og utspyr vemmelige uttalelser.

¹³ Denne utspyingen betyr ikke at de forkaster det som de har fylt seg med, men den viser at de har drukket for meget, slik at de er blitt drukne. Derfor vender de tilbake til denne verdens vin og søker den stadig på ny og blir aldri åndelig edrue. Derfor ser de ikke noe klart angående Guds rike som Jesus forkynte om. Deres syn er tåket, forvirret, og derfor kan de ikke veilede noen trygt til Guds rike eller til hans nye verden. De er advarende eksempler for dem som er åndelige tilsynsmenn blant Jehovas vitner i dag. Tilsynsmenn bør ikke bli omtåket av bokstavelig vin og sterk drikk. De må ikke bli åndelige alkoholikere som er henfallen til den åndelige, religiøse vin som Satans verdens riker varter opp med. Det er ikke denslags vin som gjør Guds og velvillige menneskers hjerte glad. — Dom. 9: 12, 13; Ef. 5: 18.

Satirisk spott

14. Hvilket spottende rim liret disse drukkenboltene av seg som en innsigelse til Esaias’ tale?

¹⁴ På Esaias’ tid gjorde de drukne prestene og profetene innsigelser mot hans kritikk, advarsler og råd. Spottende oppløftet de sin røst og sa: «Hvem vil en [som Esaias] belære i kunnskap, og hvem vil en få til å forstå det som er blitt hørt? De som er blitt avvent fra melken, de som er tatt bort fra brystene? For det er ’bud på bud, bud på bud, målesnor på målesnor, målesnor på målesnor, litt her, litt der’.» Eller, ifølge fotnoten i New World-oversettelsen av den hellige skrift, så liret de av seg dette lille rimet: «For det er tsaw latsáw tsaw latsáw, qaw laqáw qaw laqáw, z^eeir sham z^eeir sham!» — Es. 28: 9, 10, NW.

15. Hva er betydningen av de innvendinger disse drukkenboltene i sin indignasjon kom med til Esaias?

¹⁵ Med andre ord: ’Hvem tror denne Esaias at han snakker til? Hvem tror han det er han forsøker å belære i kunnskap eller få til å forstå det som han sier han har hørt? Tror han at han snakker til spebarn som fremdeles har bleie på, bare barn som nettopp er blitt avvent og tatt bort fra mors bryst for å begynne å spise grøt og moset mat? For Esaias holder bare på med å forkynne det samme om og om igjen. Han fortsetter å hamre det samme inn i våre ører: «Dette er det som Jehova har befalt, og det er det som Jehova har befalt! Dette er Jehovas norm som en skal måle ens oppførsel og lære med, og det er Jehovas norm for måling! Det er her i Jehovas Ord man finner det, og det er der i Jehovas Ord man finner det! Det er litt råd og veiledning her, og det er litt råd og veiledning der!» Det er bare meningsløst prat for oss. Det er som spebarnprat. Det er ikke tale som passer for oss voksne menn. Vi er opplyste og vel bevandret i denne verdens anliggender. Vi er smarte nok til å treffe avgjørelser som kan hjelpe oss til å komme ut av vanskeligheter og redde oss fra ulykker. Esaias må ta oss for å være rene barna. Det er til å le av!’

16. Hvordan betrakter kristenhetens presteskap Jehovas vitner i dag på en lignende måte?

¹⁶ I Jesu Kristi og hans apostlers dager opptrådte jødedommens religiøse ledere nøyaktig på den måten. I vår tid opptrer kristenhetens religiøse presteskap nøyaktig på den måten overfor Jehovas vitner. De betrakter vår tids Jehovas vitner på samme måte som det jødiske Sanhedrin betraktet apostlene Peter og Johannes da de sto i vitneboksen, nemlig som «ulærde og lege menn». (Ap. gj. 4: 13) Presteskapet betrakter seg selv som de lærde menn, menn som er noe utenom det vanlige og derfor må kle seg annerledes, og som bør tiltales med titler, menn som er spesielt opplært til å være religiøse ledere, og som bør anerkjennes som autoriteter hvis uttalelser aldri må motsis eller betviles. De føler det som om Jehovas vitner, som ikke har fått undervisning i kristenhetens teologi, men som er så frimodige i sin tale, behandler kristenhetens prester som små spebarn, ulærte, uerfarne, uten dømmekraft, ute av stand til å ta vare på seg selv. Jehovas vitner snakker ikke deres språk til dem, de sekteriske trosbekjennelsers språk, bibelkritikkens språk, filosofiens språk. Vår bibelske forkynnelse er for presteskapet som et fremmed språk, som noe meningsløst prat, som et usivilisert språk som tales av barbarer.

17. Hva er det som avgjør hvorvidt Jehovas vitners religiøse utdannelse ligger på et høyere plan uansett hva presteskapet mener?

¹⁷ Uansett hva disse lærde, velutdannede prestene i kristenheten mener, så er det avgjørende spørsmål dette: Er Jehovas vitner likevel, som Esaias 54: 13 (NW) sier, «personer som er lært av Jehova»? Ligger Jehovas vitners skole virkelig på et høyere plan? Spesialiserer den seg i Guds Ord, og lærer den det som hans Ord sier, og ikke det som egensindige mennesker sier? Peker deres skole til «litt her, litt der» i Guds Ord for å vise hva det sier i et hvilket som helst religiøst spørsmål som er oppe til behandling?

18. Hvilket svar hadde Jehova til de drukne spotterne ifølge Esaias 28: 11—13?

¹⁸ Ordspråkene 26: 5 sier: «Svar dåren etter hans dårskap, forat han ikke skal bli vis i egne øyne!» Jehova hadde sitt svar til de drukne spotterne som sa at Esaias snakket som en barbar som hørtes ut som han stammet, eller som en mann med et annet tungemål enn deres. «For,» sa Esaias angående Jehova, «ved dem som stammer med sine lepper, og ved et annet tungemål skal han tale til dette folk, de til hvem han har sagt: ’Dette er hvilestedet. Gi hvile til den trette. Og dette er stedet med ro,’ men som ikke var villige til å høre. Og for dem skal Jehovas ord visselig bli ’bud på bud, bud på bud, målesnor på målesnor, målesnor på målesnor, litt her, litt der’, forat de skal gå og visselig snuble baklengs og virkelig bli knust og snaret og fanget.» — Es. 28: 11—13, NW.

19. Hvordan begynte Jehova å tale til dem ved folk som stammet ifølge Jeremias’ profeti og hvem kom gjennom denne opplevelsen med utbytte?

¹⁹ I århundret etter Esaias begynte virkelig Jehova å tale til de drukne prestene og profetene i Jerusalem ved mennesker som stammet og talte et fremmed tungemål. Jehova talte til dem ved virkelige barbarer, som snakket et språk som lød som plapring, som meningsløse lyder, et barbarisk språk, nemlig ved babylonierne under kong Nebukadnesar. Noen år før kongen av Babylon ødela Jerusalem og dens herlige tempel, profeterte Jeremias følgende: «Se, jeg lar et folk fra det fjerne komme over eder, Israels hus, sier [Jehova]; . . . et folk hvis tungemål du ikke kjenner, og hvis tale du ikke skjønner. Deres kogger er som en åpen grav, de er alle sammen kjemper. . . . dine faste byer som du setter din lit til, skal de bryte ned med sverd.» (Jer. 5: 15—17; sammenlign med Esekiel 3: 5, 6) Jødene hørte ikke på Guds advarende råd gjennom Esaias. Esaias talte deres eget språk uten å stamme, men de åndelig fordrukne jøder nektet å forstå hans tale, som om den hadde vært på et fremmed språk. Derfor talte nå Jehova Gud til dem ved hjelp av streng tuktelse ved babylonierne som virkelig talte et annet tungemål, på en måte som lød som stamming. I nesten 70 år, eller fra 607 f. Kr. da de ble ført bort i fangenskap til Babylon, og til Babylons ødeleggelse i 539 f. Kr., måtte de landflyktige jødene høre på babyloniernes bud og normer og adlyde dem som deres slaver. En levning av trofaste jøder kom igjennom denne tuktelsen med utbytte.

20. Hvem har Jehova oppreist til å eksekvere dommen i likhet med Nebukadnesar, og hvordan reagerte jødene på den advarsel Jesus ga?

²⁰ Nebukadnesar og babylonierne har lenge vært døde. I dag har imidlertid Jehova oppreist sin store tjener til å eksekvere den guddommelige dom, nemlig sin salvede Sønn, Kongen Jesus Kristus. Denne salvede, eller Kristus, er hodet for den salvede menighet av får-lignende etterfølgere. I det første århundre i den kristne tidsregning behandlet jødene i Judea og Jerusalem Jesus Kristus på samme måte som de drukne prestene og profetene i fortiden hadde behandlet Esaias. De ga ikke akt på Jesu profetiske advarsel angående den kommende ødeleggelse av Jerusalem ved de romerske hærer i året 70. Bare en får-lignende levning, en ’liten hjord’, vendte seg til Jesus Kristus, den større Esaias, og mottok veiledning om hvordan de skulle unnslippe den kommende ødeleggelse av Jerusalem og provinsen Judea. Flertallet av jødene fulgte sine åndelig drukne prester og profeter som forkastet Guds rike ved hans Messias, og som ropte ut: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 19: 15.

21, 22. a) Hvordan reagerte jødene på den advarsel Jesu etterfølgere ga, og hvordan støttet Gud deres budskap? b) For hvem var denne guddommelige mirakuløse støtte et tegn?

²¹ For disse jødene talte Messias, Jesus Kristus, og hans trofaste etterfølgere som på et fremmed tungemål som de ikke kunne forstå. Jødene stoppet til sine ører for advarselen. I løpet av de årene som fulgte etter Jesu død i år 33, fortsatte disiplene å forkynne den hevnens dag Gud ville la komme over jødene. For å gi budskapet ytterligere vekt ga Gud disse første disipler til og med den mirakuløse gaven å tale på fremmede språk. Apostelen Paulus forklarer formålet med dette:

²² «Brødre [i Kristus]! vær ikke barn i forstand, men vær barn i ondskap; i forstand derimot skal I være fullvoksne! Det er skrevet i loven [i Esaias 28: 11]: Ved folk med fremmed tungemål og ved fremmedes lepper vil jeg tale til dette folk [Israel], og enda skal de ikke høre på meg, sier Herren. Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende [kristne], men for de vantro.» (1 Kor. 14: 20—22) Det vil si at tunger var et tegn for de vantro, som var lik de jøder som ble ført til Babylon i 607 f. Kr., og som trengte å høre den babyloniske tale i selve Babylon for å tro at Esaias fortalte sannheten og var Jehovas sanne profet.

23. Når får Esaias’ profeti sin fullstendige, endelige oppfyllelse, og er den mirakuløse gaven å tale i tunger nødvendig forat budskapet kan sies å være på et «annet tungemål»?

²³ Apostelen førte således anvendelsen av Esaias’ profeti over i den kristne tidsregning. Esaias’ profeti sluttet ikke å ha sin gyldighet etterat den jødiske levning vendte tilbake fra det lange fangenskapet i Babylon og Jerusalems første øde tilstand endte. På samme måte sluttet ikke Esaias’ profeti å ha sin gyldighet etterat Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 og de overlevende jøder ble ført som fanger til alle hedenske nasjoner for å bli snakket til, ikke av jødisktalende kristne, men av hedninger hvis lepper liksom stammet der de talte et ikke-jødisk eller fremmed tungemål. Esaias’ profeti har derfor sin fullstendige og avsluttende anvendelse i våre dager siden 1914. Det er nok så at Jehova ikke taler gjennom sine kristne vitner ved hjelp av gaven å tale fremmede språk, slik som han gjorde det på pinsedagen for nitten hundre år siden. Det er ikke nødvendig med en slik mirakuløs gave å tale fremmede språk i den hensikt å vinne vantro mennesker fra jødedommen og kristenheten i vår tid. Vårt budskap fra Esaias’ bok behøver ikke være på et fremmed språk for å kalles et «annet tungemål».

24. Hva står kristenheten foran i likhet med Jerusalem, og hvilket hvilested har den ignorert til tross for at den er blitt gjort oppmerksom på det?

²⁴ Slik som det var med Jerusalem på apostlenes tid, er det med kristenheten nå i «endens tid» for denne verden. Den står foran sin ødeleggelse i Harmageddon for Jehovas store tjeners hånd. Siden begynnelsen av «endens tid» i 1914 er kristenheten blitt gjort oppmerksom på hva det hvilested som Herren Gud har tilveiebrakt, er — det sted hvor vi kan finne hvile i vårt håp, og hvor vi kan søke ro fra Satans verdens uro. Dette stedet med hvile og ro befrir oss fra denne verdens frykt og gir oss et trygt bosted og tilfluktssted. Dette stedet er Guds rike under hans salvede Sønn, Jesus Kristus, som nå regjerer som konge på det himmelske Sion.

25. Hvorfor har kristenheten vært uvillig til å høre, og hvordan synes den det budskapet som forkynnes, lyder?

²⁵ Kristenheten er gjentatte ganger blitt inntrengende oppfordret til å føre menneskene til Guds opprettede rike for å «gi hvile til den trette». Men fordi Jehova har brukt sin levning av salvede vitner til å gjøre kristenheten oppmerksom på denne saken, er kristenheten halsstarrig og stolt. Også fordi den er besatt av sin egen teologi og sine egne planer og er drukken av den vin som består i politisk-religiøs forbindelse med denne verden, har den vist seg ’uvillig til å høre’. Den har ikke søkt dette rikes hvilested selv, og den har ikke tatt opp forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Den har forkastet Guds konge og hans rike og har bekjempet Jehovas vitner og forsøkt å ødelegge dem og sette en stopper for deres forkynnelse av Riket. Etter kristenhetens mening stammer Jehovas vitner fram et underlig budskap på et fremmed tungemål, et budskap som den spotter og håner.

26. Hva kan kristenheten være sikker på i forbindelse med det at Jehova taler til den ved sine vitner?

²⁶ Men kristenheten kan være sikker på én ting: Jehova Gud kommer ikke til å vise sin langmodighet med den for bestandig. Han kommer ikke for alltid til å tale til den gjennom sine fredelige, harmløse vitner, som er gjenstand for dens forfølgelse. Så snart han bestemmer at deres forkynnelse om hans regjerende rike og om hans hevns dag har foregått lenge nok, vil han gå til handling ved sine eksekusjonsstyrker på Harmageddons slagmark.

27. Hva vil kristenheten da få høre, og hva kommer dens religiøse ledere til å gjøre til sin egen ødeleggelse?

²⁷ Det som kristenheten da vil høre midt i kampens bulder på «Guds, den allmektiges, store dag», vil være at han setter i verk bud på bud, målesnor på målesnor, litt her, litt der. Da kommer kristenheten til å finne ut, og det på en ubehagelig måte, at Jehovas vitner framholdt hans budskap, og at det ikke var noe å spotte i drukkenskap med tsaw latsáw tsaw latsáw, qaw laqáw qaw laqáw, z^eeir sham z^eeir sham! Vi Jehovas vitner har advart kristenheten og oppfordret den inntrengende til å angre; men den har fortsatt i sin drukne tilstand, og den vil fortsette i den til Gud iverksetter sin ødeleggende dom. Da kommer dens religiøse ledere og deres sekteriske hjorder visselig til å «gå og visselig snuble baklengs og virkelig bli knust og snaret og fanget». Det betyr utslettelse!’

28. Hvilken streng kunngjøring av profeten Esaias gjentar Jehovas vitner uten å la seg bringe til taushet?

²⁸ Jehovas vitner nekter å la seg bringe til taushet på grunn av all spott og hån. De gjentar denne strenge kunngjøringen som profeten Esaias kom med: «Derfor, hør Jehovas ord, dere skrythalser, dere herskere over dette folk som er i Jerusalem [som er et forbilde på kristenheten i dag]: Fordi dere har sagt: ’Vi har gjort en pakt med Døden, og med Sheol har vi fått i stand et syn; den oversvømmende stormflod, ifall den skulle fare fram, skal ikke komme til oss, for vi har gjort en løgn til vår tilflukt, og i falskhet har vi skjult oss’; derfor har Herren Jehova sagt dette: ’Her legger jeg som en grunnvoll i Sion en sten, en prøvet sten, det kostelige hjørne til en sikker grunnvoll. Ingen som tror, vil bli grepet av panikk. Og jeg skal gjøre rett til målesnor og rettferdighet til nivellerinstrument; og haglet skal feie vekk løgnens tilflukt, og vannene selv skal skylle vekk selve skjulestedet. Og deres pakt med Døden skal visselig oppløses, og deres syn med Sheol [den felles grav] skal ikke stå. Den oversvømmende, stormflod, når den farer fram — dere må også bli et nedtrampingssted for den. Så ofte som den farer fram, vil den ta dere vekk, for morgen etter morgen skal den fare fram, om dagen og om natten.’» — Es. 28: 14—19, NW.

Tilflukt i en løgn

29. Hvorfor føler kristenhetens åndelig drukne ledere seg så skråsikre, og hvordan viste Samarias og Jerusalems skrytende herskere dette forbilledlig?

²⁹ De skrytende, spottende, åndelig drukne herskerne i kristenheten føler seg så skråsikre. De tror at de har truffet alle tiltak og tatt alle forholdsregler imot den guddommelige vredes dag for å unngå det som skjedde med det gamle Samaria og Jerusalem. De sier at de har sikret seg mot å bli drept og begravet. Hvordan? Ved å søke tilflukt i det som Jehovas vitner sier er en løgn, og ved å skjule seg i det som vi vitner sier er falskhet. Hvordan var det på Esaias’ tid? Tok de drukne, skrytende herskerne i Samaria og Jerusalem sin tilflukt i slike løgner som treenighetslæren, læren om et brennende helvete med evig pine, læren om at jorden og universet skal forgå ved ild, og lignende læresetninger? Skjulte de seg i slike falske læresetninger da de var truet med å bli angrepet, beleiret og ødelagt av den assyriske verdensmakt og siden av den babyloniske? Nei; Samaria søkte hjelp i en beskyttelsesallianse med Syria, og Jerusalem appellerte i sin tid først til Assyria, og etterat det mislyktes, søkte Jerusalem tilflukt hos Egypt og skjulte seg bak Egypts hester, vogner og hærer. Da de babyloniske beleirere en gang trakk seg tilbake fordi Faraos hær var i anmarsj, følte de proegyptiske herskere og prester og profeter i Jerusalem seg sikre på at de hadde en sikker tilflukt og et skjulested som fienden aldri kunne komme til.

30. Hva har kristenheten på samme måte søkt tilflukt til og skjult seg i nå i endens tid?

³⁰ Det er på samme måte nå i endens tid når Jehovas vitner advarer kristenheten i særdeleshet om Guds eksekusjonsstyrkers komme i Harmageddon. Dens herskere, som støttes av dens prester og profeter, søker ikke tilflukt på det hvilested og det sted med ro som Jehova har tilveiebrakt, men de søker tilflukt i verdslige allianser. Først planla kristenheten Folkeforbundet og tok sin tilflukt i det, fra 1919 til 1939. Så, fra 1945 og til nå, har den skjult seg bak freds- og sikkerhetsorganisasjonen De Forente Nasjoner. Uten å gi akt på Jehovas vitner sier kristenheten i virkeligheten noe slikt:

31. Hva sier i virkeligheten kristenheten på en selvsikker måte og som en bespottelse av Jehovas vitner?

³¹ Dere vitner, med deres budskap om en hevnens dag fra deres Gud Jehova, dere kan ikke skremme oss. Døden og Sheol som dere forutsier for oss, kommer ikke til å røre oss eller skade oss. Vi står på god fot med døden, slik at den ikke kommer til å røre oss ved deres Gud Jehovas eksekusjonsstyrker. Vi kommer til å overleve, men det gjør ikke dere. Vi er kommet til en god forståelse med Sheol, som dere vitner sier er menneskenes felles grav. Vi har et syn med Sheol; vi ser likt på hvordan utgangen på det hele vil bli. Sheol kommer ikke til å åpne sin munn eller utvide seg for å ta imot oss, og dere Jehovas vitner kommer aldri til å begrave våre ben etter det som dere kaller Harmageddon. Ha, ha! Vi gjorde engang Folkeforbundet og Den internasjonale domstol til vår tilflukt. Siden den annen verdenskrig har vi skjult oss bak De Forente Nasjoner, bak denne organisasjonens sikkerhetsstyrker, dens nedrustningskomité, dens mellomfolkelige domstol og alle de forsvarsallianser og pakter som er blitt dannet innenfor rammen av De Forente Nasjoners pakt. De ødeleggende styrker som dere Jehovas vitner forkynner om og gjør slik sensasjon av, kommer derfor aldri til å nå oss eller feie oss ned i døden og Sheol. De kommer til å bli feid tilbake, og vårt egyptiske tilfluktssted og skjulested kommer til å holde stand. Det er vårt siste og eneste håp, men det kommer ikke til å svikte oss. Det kommer til å vise seg å være pålitelig, og det vil vise seg at dere vitner er ulykkesprofeter, falske profeter som vi hele tiden har sagt at dere er.

32, 33. a) Hva sier vi Jehovas vitner at kristenhetens herskere har gjort til sin tilflukt, som vist i Salme 62: 9, 10 og 33: 17—19? b) Hva viste det seg at Folkeforbundet var, og hva vil det vise seg at De Forente Nasjoner er?

³² Men med Guds pålitelige Ord i vår hånd sier vi Jehovas vitner at kristenhetens herskere, både politiske og religiøse, har gjort en løgnaktig, bedragersk ordning til sin tilflukt. De har skjult seg bak ting som vil vise seg å være falske for dem — bak falske guder, bak upålitelige forbundsfeller, bak ting som ikke klarer å møte de styrker som er i virksomhet når Guds dom fullbyrdes. Vi siterer Salme 62: 9, 10: «Gud er vår tilflukt . . . Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgner mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.»

³³ Vi vitner siterer også Salme 33: 17—19: «Hesten [Egypts stridshest] er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke. Se, [Jehovas] øye ser til dem som frykter ham, som bier på hans miskunnhet, for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live i hungersnød.» I dag har kristenheten et symbolsk «dyrets bilde». Alle medlemmer av De Forente Nasjoner har vært med på å sette det opp eller opprettholde det forat det skal tilbes som et avgudsbilde av verdens nasjoner. Angående dette bilde siterer vi Jeremias (10: 14, 15): «Hans støpte bilder er løgn, og det er ingen ånd i dem. De er tomhet, et verk som vekker spott; på sin hjemsøkelses tid skal de gå til grunne.» Derfor sier vi vitner: Det motbilledlige Egypts stridshester vil ikke gagne kristenheten. Det vil vise seg at de djevleinspirerte, menneskelagde bilder som symboliserer fred og sikkerhet, og som tilbes av nasjonene, ikke er guder. Kristenhetens trossamfunns allianse med denne politiske verden er et urent, gudløst bedrag. Det viste seg at Folkeforbundet ikke var noen tilflukt og noe skjulested, men en løgn, og det uten at Harmageddon-slaget kom over det. Nå når den virkelige «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» er truende nær, er det likså sikkert at De Forente Nasjoner er en løgn og en falskhet! Jehova sier det gjennom sitt Ord.

34. Hvor har Jehova lagt grunnvollen til en stabil, varig regjering, og når la han denne grunnvollen der?

³⁴ Menneskeslektens eneste håp, vårt eneste tilfluktssted og skjulested, er i Sion, Guds himmelske rike. Der har Jehova lagt grunnvollen til en stabil og varig regjering, nemlig sin Sønn, sin prøvede sten, sitt kostelige hjørne til en sikker grunnvoll, Kongen Jesus Kristus. (Es. 28: 16; 1 Pet. 2: 4—6; Rom. 9: 32, 33; 10: 6—11) Jesus er den som Jehova har salvet og prøvd, og som har bevist seg trofast overfor Guds overhøyhet. Til tross for at jødene forkastet Jesus som konge i år 33, oppreiste Jehova ham fra de døde og la ham i det himmelske Sion, og det var der apostelen Johannes så Jesus stå sammen med sin menighet av 144 000 trofaste, salvede etterfølgere. — Åpb. 14: 1—5.

35. Når la Jehova sin kostelige sten i Sion på en måte som ikke kan bestrides, og hvorfor da?

³⁵ Kristenheten forkastet Jesus Kristus på en tilsvarende måte da den første verdenskrig nådde sitt høydepunkt i 1918. Likevel har Jehova lagt sin kostelige sten i det himmelske Sion på en måte som ikke kan bestrides. Hvordan det? Jo, i 1918 hadde Jehovas salvede og kronede konge Jesus Kristus bevist at han var kostelig for Gud. Han viste seg seierrik under den prøve som fulgte med krigen som brøt ut i himmelen i 1914, og som resulterte i at Guds himmel ble befridd for Djevelens nærvær og i at han og hans demonengler ble kastet ned til jordens nærhet for å bli holdt i varetekt her en kort tid før han blir kastet i avgrunnen i Harmageddon.

36. Hvilket valg har kristenheten gjort, og hvorfor er den blitt grepet av panikk slik at den søker tilflukt og skjul der?

³⁶ Kristenheten har forkastet Jehovas innsatte konge. Både før og etter den annen verdenskrig har den truffet sitt valg. Den har vært for verdslige allianser, ikke for Jehovas kongelige sten som er lagt urokkelig i det himmelske Sion. Til tross for at Folkeforbundet ble en slik fiasko, ser kristenhetens katolske og protestantiske kirker fremdeles ikke den kongelige sten på Sions berg som Jehovas vitner har kunngjort så høylydt, særlig siden 1926.a De religiøse systemer som bekjenner seg til Kristus, valgte og lot sitt håp stå til De Forente Nasjoner. Kristenheten står overfor verdenskommunismens trusel og ødeleggelsen av det tjuende århundres moderne materialistiske sivilisasjon. Grepet av panikk søker den derfor tilflukt hos og skjuler seg i De Forente Nasjoner. Dens siste håp er knyttet til denne organisasjon som består av mange nasjoner med forskjellige politiske ideologier og forskjellige religioner, både kristne, jødiske, muhammedanske, hedenske og den kommunistiske.

37. Hvorfor er Jehovas vitner ikke blitt grepet av panikk og skremt inn i De Forente Nasjoner, og hvor innbyr vi alle får-lignende mennesker til å søke tilflukt og finne skjul? Hvorfor?

³⁷ Men selv om Jehovas vitner har vært utsatt for internasjonalt hat og forfølgelse, er de ikke blitt grepet av panikk og skremt inn i De Forente Nasjoner. I 1918—1919 satte de sin lit til Jehovas gjennomprøvede og kostelige sten i Sion. De nektet å tilbe Folkeforbundet, men forkynte dets undergang. Nå nekter vi å tilbe og stole på De Forente Nasjoner, og vi forkynner på samme måte De Forente Nasjoners kommende undergang. Vi stoler på den kongelige sten i Sion med hensyn til tilflukt og skjul, og vi deler ikke verdens frykt, nød og kval. Vi er fremdeles her, urokkelige i tillit til Jehovas kostelige sten, og vi forkynner og innbyr alle får-lignende mennesker over hele jorden til å søke tilflukt og finne skjul mot Harmageddon hos Jehovas sten. Vårt håp ligger i Jehovas rike ved Kristus. Det at dette rike er en tilflukt, er ingen løgn — det er sannheten. At dette rike er et skjulested, er ingen falskhet — det er et pålitelig faktum. Dette riket kommer til å vare så lenge som sannheten varer — for bestandig!

[Fotnote]