Vis at dere er sanne Kristi disipler
«Min Far blir herliggjort i dette at dere fortsetter å bære mye frukt og viser dere som mine disipler.» — Joh. 15: 8, NW.
1. Hva er en disippel, og hva er det derfor som gjør en til en Jesu Kristi disippel?
EN DISIPPEL er en «som blir undervist», en «elev». Jesu Kristi disipler er derfor mennesker som har tatt imot hans lære, og som lever i harmoni med det eksempel han satte da han var her på jorden. Hvis vi skal bli sanne disipler av Guds Sønn, gjør vi derfor vel i å tenke over den virksomhet han utførte på jorden, slik at vi kan finne ut hva som kreves av oss.
2. Hva var Jesu Kristi viktigste oppgave, slik det framgår av Bibelen?
2 Hele Jesu livsløp gikk ut på å tjene. Han sa til sine disipler: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Matt. 20: 28) Hva mente han med disse uttalelsene?
3. Hvordan viser den samtalen Jesus hadde med en samaritansk kvinne, at hans «mat» var å gjøre sin Fars vilje?
3 Jesus var trett, sulten og tørst da han satte seg ved Jakobs brønn i nærheten av den samaritanske byen Sykar. Men da en samaritansk kvinne kom bort for å hente vann, benyttet han anledningen til å gjøre godt. Han glemte at han var trett og sulten, og fant glede og styrke i å gjøre sin Fars gjerning ved å hjelpe denne kvinnen til å lære om den sanne tilbedelse. (Joh. 4: 6—34) Ja, for Jesus var det å gjøre sin Fars vilje som mat. Det styrket ham. Hans viktigste mål i livet var å hjelpe andre i åndelig henseende. Hans egne materielle behov kom på annenplass. Jesus levde fullstendig i harmoni med den formaning han ga andre: «I [skal] ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» — Matt. 6: 31—33.
4. Hvordan skal vi forstå Jesu ord om at han ’ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene’?
4 Det at Jesus kom for å tjene, betyr ikke at han avslo all personlig tjeneste. Han kan ikke ha gjort det, for vi leser i Bibelen om kvinner som ’tjente ham’. (Matt. 27: 55) Den tjeneste disse kvinnene utførte, kan ha innbefattet det å tilberede måltider og å sy, reparere og vaske klær. Det de utførte, var imidlertid utelukkende en frivillig tjeneste. Når det sies at Jesus Kristus ikke kom til jorden «for å la seg tjene», vil det si at han ikke kom for å bli betjent eller oppvartet av andre. Han utførte selv den største tjeneste. Han helbredet syke, lamme og vanskapte, gjorde blinde seende, ga stumme evnen til å tale, åpnet døves ører og befridde mange som var besatt av demoner. Hans kunngjøring av Guds sannhet brakte dem som reagerte positivt, trøst, åndelig helbredelse og utfrielse fra åndelig fangenskap. Jesus Kristus oppfylte trofast hensikten med at han var blitt salvet, slik det sies i Esaias 61: 1: «[Jehovas], Israels Guds Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne.»
5. Hvordan reagerte Jesus når folk forstyrret ham i hans privatliv?
5 Jesus hadde også en enestående medfølelse med dem som han tjente på denne måten. Selv når store skarer forstyrret ham i hans privatliv, ble han ikke irritert og avvisende eller ubehagelig på andre måter. Med hensyn til hvordan han reagerte, leser vi: «Han ynkedes inderlig over dem; for de var lik får som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.» (Mark. 6: 34) «Han tok imot dem [han tok vennlig imot dem, NW] og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til legedom.» — Luk. 9: 11.
6. Hvordan oppfylte Jesus de profetiske ordene i Esaias 42: 3?
6 Jesus Kristus så aldri ned på de fattige og dem som var hardt rammet. Ved den måten han behandlet de undertrykte på, oppfylte han ordene i Esaias 42: 3: «Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tanne skal han ikke slokke.» (Matt. 12: 20) De som var hardt rammet, var som knekkede rør og som tanner som holdt på å slokne av mangel på olje i lampene. Jesus var klar over den ynkverdige tilstand de var i, og han gjorde ikke situasjonen verre for dem ved å behandle dem hardt. Nei, han viste omsorg for dem og ga dem nytt håp og ny styrke.
7. Hva er det som viser at Jesus virkelig var «ydmyk av hjertet»?
7 Selv om Jesus Kristus var Herre eller Mester, inntok han ikke en overlegen holdning overfor dem han tjente. Han oppførte seg på en slik måte at hans fullkommenhet ikke fikk andre til å føle seg ringe og ubetydelige eller uvel i hans selskap. Jesus var helt forskjellig fra mennesker som har usedvanlig gode evner, men som ofte er snare til å bli opprørt og utålmodige overfor dem som har sine begrensninger. Selv om disiplene fra tid til annen var tankeløse og hadde lett for å glemme, var Guds Sønn aldri overdrevent streng med dem. Fordi han var «ydmyk av hjertet», underviste han mennesker som andre så ned på og betraktet som uvitende. — Matt. 11: 28—30; Joh. 7: 47—49.
8. Hvilke følelser fortsatte Jesus å ha overfor sine landsmenn til tross for deres avvisende holdning og deres motstand?
8 Ikke engang den motstand og avvisende holdning Jesus møtte hos mange av sine landsmenn, fikk ham til å vise mindre omsorg for dem. Han ønsket å hjelpe dem alle sammen. Han talte til Jerusalem og sa: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke.» (Matt. 23: 37) Da Jesus tenkte på den forferdelige ødeleggelse som ville komme over byen, gråt han. Det smertet ham å vite at alle de lidelser som ville komme over folket når de romerske hærer kom, kunne ha vært unngått hvis de bare hadde angret og godtatt ham som Guds utsendte, salvede tjener, Messias. — Luk. 19: 41—44.
9. Hva var det største uttrykk for Jesu kjærlighet?
9 Ved sitt fullkomne eksempel viste Jesus hva det betyr å tjene til gagn for andre. Hvilken varme, godhet og kjærlighet la han ikke for dagen! Som det aller største uttrykk for sin kjærlighet ga han til slutt sitt liv som en løsepenge for syndige mennesker. Før dette kunne han derfor si til sine disipler: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner; I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» — Joh. 15: 13, 14.
UFULLKOMNE MENNESKER KAN GJØRE DET
10. Hvorfor kan vi være sikker på at det er mulig å etterligne Jesu fullkomne eksempel?
10 Men kan ufullkomne mennesker etterligne Jesu Kristi fullkomne eksempel? Ja, det kan de absolutt. Apostelen Paulus gjorde det, og det samme gjorde også andre hengivne disipler av Jesus. Paulus kom med følgende oppfordring til de kristne i Korint: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — 1 Kor. 11: 1.
11. Hvilken innstilling hadde apostelen Paulus til sine vantro landsmenn?
11 I likhet med Jesus Kristus hadde apostelen Paulus kjærlighet til menneskene og oppriktig omsorg for dem. Det smertet ham spesielt å se sine landsmenns vantro. I sitt brev til romerne skrev apostelen: «Det jeg nå sier, er sannhet; jeg lyver ikke! For jeg taler i troen på Kristus, og min egen samvittighet bekrefter det i Den Hellige Ånd. Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg. Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.» — Rom. 9: 1—3, NTN.
12. Hvorfor var Paulus’ store omsorg for jødene spesielt bemerkelsesverdig?
12 I betraktning av det Paulus forkynte, så hans landsmenn på ham som en frafallen, som en som ikke hadde kjærlighet til dem. Men intet kunne være mindre sant. Hans samvittighet, som var opplyst av den hellige ånd, vitnet om hans store kjærlighet til dem. Han var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe sine landsmenn til å oppnå frelse. Dette er høyst bemerkelsesverdig når vi tar i betraktning at de var ansvarlige for en stor del av de lidelser han ble utsatt for. I et brev til korintierne sa apostelen: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, én gang steinet.» — 2 Kor. 11: 24, 25.
13. Hvor langt var Paulus villig til å gå for å hjelpe sine jødiske brødre?
13 Men legg merke til hvor langt Paulus sa han var villig til å gå for å hjelpe dem: «Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre.» (Rom. 9: 3, NTN) Apostelen ga derved uttrykk for at han var villig til å ta på seg den forbannelse som hvilte over hans vantro landsmenn fordi de unnlot å benytte seg av Guds middel til frelse og oppnå himmelsk liv. (Jevnfør Galaterne 3: 13.) Det han sa, viser dybden av hans uselviske kjærlighet. Paulus var villig til å gjøre hva som helst som sto i hans makt, for å hjelpe jødene.
14. Hva bør tilskynde oss til å hjelpe mennesker som er likegyldige, eller som er motstandere av det «gode budskap»?
14 Som Jesu Kristi disipler bør vi i dag ha den samme slags omsorg for de vantro. Vi bør ikke la deres motstand eller likegyldighet få oss til å nære uvilje mot dem. Slike personer tilhører den menneskelige familie, som Kristus døde for. (Rom. 5: 6—8) Og det er Jehovas vilje at de så lenge de lever, eller inntil han ødelegger all urettferdighet, skal få anledning til å angre. (2 Pet. 3: 9) Når vi oppriktig verdsetter dette, vil det tilskynde oss til nøye og under bønn å tenke over hva vi kan gjøre for å hjelpe andre i åndelig henseende. Da vil vi følge Jesu formaning: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» — Matt. 5: 44, NTN.
15. Hva er det som viser at det liv vi nå lever som Kristi disipler, er den beste levemåte?
15 Vi gjør også vel i å tenke over hva det «gode budskap» har betydd for oss personlig. Å være en Jesu Kristi disippel er sannelig den beste levemåte vi kan følge. Vi blir spart for å bruke våre krefter på forgjeves å forsøke å bevare verdslige ordninger, som er dømt til å mislykkes. Vi blir beskyttet mot å bli innblandet i verdens umoral og lovløshet. Derfor opplever vi ikke den sorg og smerte som følger med det å overtre Guds bud. (Kol. 3: 5—10, 12—14) Foruten de nåværende goder har vi det storslåtte håp å oppnå evig liv under rettferdige forhold. (2 Pet. 3: 13) Hvor fint ville det ikke være hvis flere mennesker kunne bli hjulpet til å få det samme håp som Jesu Kristi disipler!
16. Hvorfor er det viktig at folk får anledning til å lære sannheten å kjenne så snart som mulig?
16 Folk trenger det «gode budskap» i dag. I morgen kan det være for sent. En av grunnene til dette er at en person kan ødelegge sitt liv fordi han ikke kjenner det «gode budskap». En eneste umoralsk handling, et voldsomt vredesutbrudd, misbruk av narkotika eller lignende kan resultere i en uopprettelig skade. Dessuten vet vi ikke hvilken dag og time Jehova Gud går til handling overfor den ugudelige verden. (Matt. 24: 36—44) Vi ønsker derfor å bruke den tid som er igjen, på en forstandig måte og hjelpe andre til å oppnå frelse. (Ap. gj. 18: 6) Vi bør føle det på samme måte som apostelen Paulus. Han sa: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1 Kor. 9: 16.
IKKE BEGRENSET TIL EN MUNTLIG KUNNGJØRING
17. Hva må vi gjøre for å vise at vi er Jesu Kristi disipler, foruten å forkynne?
17 Å vise at vi er Kristi disipler, er imidlertid ikke begrenset til det å kunngjøre det «gode budskap». Det innbefatter også å hjelpe mennesker som virkelig lider mangel, og behandle dem på en vennlig måte, uansett hvordan de kan ha behandlet oss. (Rom. 12: 17—20) Men akkurat som det å dekke sin egen families behov går foran det å dekke fremmedes behov, går de forpliktelser en har overfor sine trosfeller, foran de forpliktelser en har overfor vantro. (1 Tim. 5: 8) Bibelens formaning lyder: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» — Gal. 6: 10.
18. a) Hvilke forpliktelser har vi overfor våre åndelige brødre når de lider mangel? b) Når er en kristen ikke forpliktet til å gi materiell hjelp til en som lider mangel?
18 Vi har mange anledninger til å gjøre godt mot våre trosfeller. En ulykke, naturkatastrofe eller lignende kan bringe noen av dem i en nødsituasjon. Som Jesu Kristi etterfølgere bør vi ønske å gjøre alt som står i vår makt, for å hjelpe våre åndelige brødre. Apostelen Johannes skrev: «På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene. Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1 Joh. 3: 16—18) En kristen er naturligvis ikke forpliktet til å gi økonomisk hjelp til en som er uansvarlig, doven og uvillig til å påta seg et arbeid som det er mulig for ham å få, og som han er i stand til å utføre. Den bibelske regel er: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» — 2 Tess. 3: 10.
19. Hvordan kan vi hjelpe våre trosfeller i åndelig henseende ifølge det apostelen Paulus skrev?
19 Men det hender oftere at våre trosfeller har behov for åndelig hjelp. Ifølge 1 Tessalonikerne 5: 14 (NTN) er alle i menigheten forpliktet til å gjøre hva de kan, for å yte åndelig hjelp. Vi leser: «Vis til rette dem som lever et uordentlig liv, sett mot i de motløse, ta dere av de svake, og vær overbærende mot alle.» Det kan være noen som forsømmer sine kristne forpliktelser, og som derfor trenger å bli vist til rette. Det kan for eksempel være nødvendig at eldre kvinner lærer «de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn». (Tit. 2: 4, 5) De som er motløse på grunn av problemer eller vanskeligheter, trenger oppmuntring. Vil ikke det være oppbyggende for dem å høre hvilke bibelske tanker som har holdt deg oppe? Vil det ikke være en styrke for dem å bli forsikret om at du bryr deg om dem? Det kan være noen som har en svak samvittighet. De som har en sterk samvittighet, bør derfor bære sine brødres svakhet ved å legge bånd på seg selv og ikke tviholde på sine rettigheter. (Rom. 15: 1—3) Ettersom alle i menigheten er ufullkomne, må vi være villige til å tåle hverandres feil i kjærlighet og villig tilgi hverandre. (Kol. 3: 13) Når vi hjelper hverandre på denne måten, vil det styrke kjærlighetens bånd.
20. a) Hva er det som viser at vi er Kristi disipler? b) Hva blir resultatet når vi gir av oss selv til gagn for andre?
20 Det er ved å vise selvoppofrende kjærlighet til både troende og vantro at vi viser at vi er Kristi disipler. (Joh. 13: 34, 35) Det betyr at vi må bruke våre krefter, vår tid, våre materielle midler, ja, oss selv for å fremme det som vil gagne andre åndelig sett. Det at vi gir av oss selv på denne måten, vil ikke svekke oss eller berøve oss noe. Vår lykke vil tvert imot øke, for «det er en større lykke å gi enn å få». (Ap. gj. 20: 35, NTN) Måtte vi derfor fortsette å øke vår glede ved å etterligne Jesus Kristus i enda høyere grad og alltid vise at vi er hans trofaste disipler.