Spørsmål fra leserne

● Er det tilrådelig at en tar del i forkynnelsen av det gode budskap før en blir døpt?

Dåpen er et symbol på ens innvielse til Jehova og innebærer at en for ettertiden vil følge Jesus og gjøre Guds vilje. (Mark. 8: 34) Et viktig trekk ved Jehovas vilje i vår tid er at mennesker overalt skal få anledning til å høre det gode budskap. Det spesielle oppdrag Jehova har gitt sine vitner i dag, er tosidig: For det første består det i å forkynne evangeliet eller det gode budskap om Guds rike og i å kunngjøre hans domsbudskaper for mennesker av alle folkeslag, og for det annet består det i å undervise dem som reagerer positivt, og gjøre dem til disipler. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20.

Når en person overveier å la seg døpe, vil han vanligvis allerede ha begynt å gjøre Guds vilje ved å fortelle andre om det gode budskap, og han har således vist at han ønsker å ta del i dette tosidige arbeidet. En som har innvigd seg til Jehova for å gjøre hans vilje, vil ha et ønske om å bli døpt ved første anledning — enten det nå blir noen uker eller flere måneder senere. Det vil være rimelig å vente at vedkommende i samsvar med sin innvielse i det minste i denne tiden mens han venter på å bli døpt, om ikke før, vil være travelt opptatt i forkynnelses- og undervisningsarbeidet — kanskje hjulpet av en annen forkynner.

Ifølge Jesu ord i Matteus 28: 19, 20 går det å ’gjøre disipler’ forut for det å ’døpe dem’. Hva er så en disippel? En disippel er noe mer enn en elev. Det er en som kommer til å verdsette sin mesters lære og begynner å utbre den. En Kristi disippel bør gjøre det, særlig etter at han har innvigd seg til Gud og venter på å bli døpt. Den offentlige forkynnelse av sannheten vil komme til å spille en viktig rolle i hans framtidige liv, så hvorfor ikke komme i gang?

Men hva med de mange eksempler i Bibelen på mennesker som etter alt å dømme ble døpt før de begynte å forkynne det gode budskap om Kristus? Vi bør merke oss at mange av disse var jøder og proselytter og derfor allerede tilhørte Jehovas innvigde folk, som var forpliktet til å være hans vitner før de ble døpt i Jesu Kristi navn. (Es. 43: 10—12) De fleste av dem hadde også før sin dåp tjent Gud nidkjært, i samsvar med sin forståelse av Guds krav til sitt folk under Moseloven.

De jøder som ga akt på Peters forkynnelse på pinsedagen og lot seg døpe, hadde vist nidkjærhet for sin Gud ved å komme fra fjerne land for å ta del i jødenes høytider. (Ap. gj. 2: 5, 38—41) Paulus hadde i likhet med mange andre jøder lagt for dagen nidkjærhet for Gud, «men ikke med skjønnsomhet». Senere, etter sin dåp, ble han en meget nidkjær forkynner av Kristus. (Gal. 1: 14; Rom. 10: 2) Den etiopiske hoffmannen var tydeligvis en som iherdig gransket de hebraiske skrifter og hadde tatt opp tilbedelsen av Jehova. Da han fikk høre «evangeliet om Jesus», var han ikke sen med å gripe anledningen til å bli døpt, og uten tvil var han fra den dagen han fikk forståelse av det gode budskap, likså nidkjær i å dele det med andre. (Ap. gj. 8: 27—31, 35—39) Lydia, antagelig en jødisk proselytt, var allerede en nidkjær «tilbeder av Gud» før hun og hennes husstand ble døpt av Paulus, og det kan ikke være noen tvil om at hun fortsatte å tjene Gud helhjertet, og hun ble dessuten et enestående eksempel på gjestfrihet. (Ap. gj. 16: 14, 15) Da Paulus forkynte i Korint, kom Krispus, som hadde tjent Jehova som ’synagogeforstander’, til troen sammen med sin husstand og ble døpt samtidig med mange andre korintiere. At han fortsatte å tjene nidkjært som kristen, sier seg selv. — Ap. gj. 18: 8.

Men hva med de mange ikke-jøder som omvendte seg til kristendommen? Beretningen viser at Kornelius var «en from mann og fryktet Gud», og at han og hans husstand begynte å «lovprise Gud» da de fikk den hellige ånd. Peter lot dem derfor døpe. Vi kan være forvisset om at de fortsatte å lovprise Gud. Men i deres tilfelle, som i tilfelle med andre ikke-jøder som gikk over til kristendommen, slike som fangevokteren i Filippi og hans husstand og Dionysius og Damaris i Athen, ser det ut til at de først begynte å forkynne det gode budskap fra og med sin dåp. — Ap. gj. 10: 1, 2, 44—48; 16: 27—34; 17: 32—34.

Bør det i dag i betraktning av disse eksempler bli krevd at en har begynt å ta del i forkynnelsen før en blir døpt? Noe slikt krav eksisterer ikke. Det er ingen regler hva det angår. For å kunne bli døpt som et av Jehovas vitner kreves det imidlertid at vedkommende har en drøftelse med noen av de eldste i menigheten, slik at det kan bli konstatert at han virkelig forstår og verdsetter Bibelens grunnleggende læresetninger. Skriftsteder som belyser disse læresetninger, finnes på sidene 20 til 48 i boken Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler.

Det finnes imidlertid sterke grunner som taler for at en bør begynne å forkynne det gode budskap offentlig før en blir døpt. Det er ikke dåpen som fører til frelse, for dåpen er bare et ytre tegn på noe som allerede har funnet sted i ens hjerte, nemlig at en har innvigd seg til Jehova Gud. Romerne 10: 9, 10 sier: «Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvekte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.» Det er derfor forstandig å begynne å ta del i den offentlige bekjennelse av det gode budskap så snart en har fått tro på det gjennom studium av Bibelen, og ikke vente med det til etter dåpen.

De som hørte Peter forkynne på pinsedagen, følte et stikk i samvittigheten og ble tilskyndt til å la seg døpe i Jesu navn. Deretter ’holdt de trolig fast ved apostlenes lære’ for å bli styrket i troen og lære hva de skulle forkynne. Menigheten i Roma ble uten tvil opprettet av disse «tilreisende fra Rom» som vendte tilbake til sin hjemby. (Ap. gj. 2: 10, 42) Det var således ikke bare deres dåp i Jesu navn, men også det at de helhjertet lovpriste Gud ved å forkynne det gode budskap, som brakte dem hans velsignelse.

Nye som overveier å la seg døpe i dag, bør ta del i denne gledefylte tjeneste så snart de får forståelse av hvilket stort privilegium det er, forutsatt at de har vendt seg vekk fra all verdslig urenhet. Det vil være gagnlig for dem å forkynne Riket fra dør til dør allerede før de blir døpt. På den måten vil de stifte bekjentskap med det offentlige forkynnelsesarbeidet og selv få erfare hva det vil si å gå til andre mennesker med det gode budskap. Det vil være det første skritt for dem på veien mot kristen modenhet. (Heb. 5: 13—6: 2; 13: 15) Det er avgjort et krav til dem at de tar del i den offentlige bekjennelse etter at de er blitt døpt, og det er derfor godt at de blir kjent med dette arbeidet før de blir døpt.

De bibelske eksempler på kristen dåp viser at de som ble døpt, ble meget nidkjære forkynnere av Guds rike. De forkynte med så stor kraft at deres motstandere omtalte dem som mennesker som «oppvigler hele verden». Etter at mindre enn 30 år hadde gått, kunne det sies at ’evangeliet . . . var blitt forkynt for enhver skapning [hele skapningen, NW] under himmelen’. (Ap. gj. 17: 6; Kol. 1: 23) Enten de begynte sin tjeneste før eller etter at de var blitt døpt, lot de sin ’framgang bli åpenbar for alle’, og de utgjør således et godt eksempel for alle som i dag innvier seg til Gud og symboliserer det ved vanndåpen. — 1 Tim. 4: 15, 16.

Selv om det ikke stilles noe krav om at en skal begynne å ta del i den offentlige kunngjøring av det gode budskap før dåpen, anbefales det sterkt at alle som kommer til tro på «evangeliet om Kristi herlighet», uten utsettelse begynner å forkynne fra hus til hus. De bør særlig gjøre det fra tiden for sin innvielse og fortsette med det inntil og etter sin dåp. — 2 Kor. 4: 4; 1 Tim. 1: 11.

● Hvis noen av de salvede kristne overlever trengselen og kommer inn i den nye ordning, kommer de da til å bli gamle og dø, eller hvordan kommer de til å ende sitt jordiske liv?

Bibelen sier faktisk ikke noe om det. Men uansett hvordan det kommer til å skje, må disse åndssalvede kristne avslutte sitt jordiske liv for å kunne motta sin belønning, liv i himmelen. — 1 Kor. 15: 35—38.

Jesu lignelse om ugresset blant hveten viser at noen av «rikets barn» skulle være på jorden ved «verdens ende» eller i ’avslutningen på tingenes ordning’ (NW). (Matt. 13: 24—30, 37—43) Enkelte bibelske forbilder viser også at noen av de salvede kommer til å overleve den ’store trengsels’ ødeleggelser. (Matt. 24: 21) La oss se på noen av disse forbildene.

I Esekiel, kapittel 9, leser vi at en «mann» med et skrivetøy skulle ’sette et tegn’ på dem som skulle overleve Jerusalems ødeleggelse i år 607 f. Kr. Vi forstår at dette i vår tid svarer til det arbeid som de salvede «rikets barn» som gruppe betraktet tar ledelsen i. Ifølge Esekiels beretning var det først etter at dommen var fullbyrdet over Jerusalem, at ’mannen’ kom tilbake og avla rapport for Jehova. Det tyder på at noen av de salvede kommer til å overleve fullbyrdelsen av dommen over denne generasjon. (Esek. 9: 4, 8, 11) Noe annet som peker i samme retning, er at profeten Esekiel selv levde videre i Babylonia etter det gamle Jerusalems ødeleggelse.

Videre kan vi peke på at Noahs hustru (som er et bilde på den salvede klasse, som inngår ekteskap med den større Noah, Jesus) overlevde vannflommen. (Matt. 24: 37—42; Ef. 5: 25—30) Tenk også på Elisa, som overlevde det ødeleggelsesarbeid Jehu utførte. Levningen av de salvede i vår tid har likeledes håp om å få overleve den større Jehus, Jesu Kristi, ødeleggelsesarbeid. (Se «Nye himler og en ny jord», sidene 86 og 291, og «La ditt navn bli helliget», sidene 349—364.) Det er således mulighet for at levningen av de salvede kristne vil fortsette å leve på jorden etter enden på denne onde tingenes ordning, slik at de kan fullføre sin forkynnelse for den jordiske slekt og kanskje til og med få anledning til å undervise noen av dem som kommer opp i oppstandelsen. — Sl. 71: 18; 91: 16.

Hvis denne forståelsen er riktig, må de av de salvede kristne som lever på jorden i den nye ordning, en dag avslutte sitt jordiske liv for å kunne innta sine plasser i det «himmelske rike». — 2 Tim. 4: 18.

Mange kristne synes det er vanskelig å tro at disse salvede i den nye ordning skal fortsette å bli gamle og til slutt dø, slik vi ser det skje i dag. De synes ikke at det kan være riktig at det skal gå slik med Kristi åndelige brødre i en tid da alle de overlevende ellers er på vei fram mot legemlig fullkommenhet. De lurer derfor på om Gud ikke på mirakuløst vis kan bringe de salvedes jordiske liv til opphør, slik han tydeligvis gjorde i Enoks tilfelle, med den følge at Enok ikke merket noe til dødens smerte. (1 Mos. 5: 24, NW; Heb. 11: 5) Gud kunne naturligvis gjøre det. Men det finnes ikke noen tydelig uttalelse i Bibelen om at det vil foregå på den måten. Bibelen angir heller ikke noe annet svar på spørsmålet.

Vi må følgelig overlate det hele til Gud og stole på ham. Det er ingen grunn til at vi skal spekulere på disse detaljene. Hvis Jehova hadde ment at vi trengte å kjenne disse detaljene, ville han sikkert tatt med de nødvendige opplysninger i sitt Ord. Men det har han ikke gjort. Uansett når og på hvilken måte de salvede avslutter sitt jordiske liv, kommer de i samme øyeblikk til å bli oppreist med et udødelig, åndelig legeme. Det vil være en seier over døden. (1 Kor. 15: 51—57) De vil således kunne slutte seg til den øvrige del av Kristi «brud, og få del i hans tusenårige styre. — Åpb. 20: 6.