Kapittel 2

En hersker som kjenner enden før begynnelsen

 1. Hvem må vi se hen til for å få vite noe om framtiden?

I LØPET av alle de århundre som har gått siden det gamle Babylons dager og fram til vår tid, har politiske herskere vendt seg til astrologer og synske personer eller spiritistiske medier for å finne ut hva framtiden vil bringe. De har ment at en slik overnaturlig forutviten ville sette dem i stand til å herske over folket på en god måte. Historien fram til den siste fjerdedel av det 20. århundre viser imidlertid at de ikke har hatt gagn av de opplysninger de har skaffet seg på den måten. Det hersker derfor stor forvirring på det politiske område. De styrende vet ikke hvor de skal vende seg. Nasjonene engster seg og treffer egenmektige tiltak, og folk har all grunn til å frykte det verste. Ingen her på jorden har noen virkelig løsning. Det eneste som kan bringe gode resultater, er at de vender seg bort fra astrologene og de spiritistiske mediene og den okkulte kilde til deres misvisende opplysninger og ser hen til den høyeste Hersker, til Gud, til ham som står bak den kommende verdensregjering.

 2. Hvilken evne må en sann Gud ha med hensyn til profetier?

² Ingen velinformert person kan benekte at verdens nasjoner helt siden de tidligste tider har hatt sine guder, synlige og usynlige. Kort tid etter den annen verdenskrigs slutt, i 1945, kunngjorde Japans keiser at han ikke var guddommelig, at han ikke var en etterkommer av den japanske solgudinnen, Amaterasu, men den dag i dag er det likevel mange i «soloppgangens land» som holder fast ved keiserdyrkelsen. De såkalte guder i de forskjellige nasjoner har hatt sine profeter på jorden. I det tiende århundre før vår tidsregning hadde for eksempel guden Ba’al 450 profeter i Israel i Midtøsten, nærmere bestemt i kong Akabs og dronning Jesabels regjeringstid. Dette kan vi lese om i 1 Kongebok, kapittel 18, vers 22. Slike profeter kom med forutsigelser i sin guds navn. Når en profeti som ble uttalt i en guds navn, ikke gikk i oppfyllelse, viste det seg at denne guden var en falsk gud, en avgud. Ja, det var i virkeligheten det at en gud kunne oppfylle sine profetier, som skulle være et bevis for at han var en sann gud.

 3. I hvilken hensikt bør profeter være vitner for sine guder?

³ Hvem viser seg så å være den levende og sanne Gud når profetiene blir omhyggelig gransket? Av profetene for nasjonenes guder ble det ventet at de sto fram og pekte på kjensgjerninger i forbindelse med sine guder og viste til profetier som deres guder hadde latt gå i oppfyllelse. Har noen av disse nasjonale gudene kommet med profetier som er av verdi i dag, som får sin oppfyllelse nå i vår moderne tid? Kan noen, en eneste historisk autoritet, peke på en slik profeti? Det er ingen som kan gjøre det! Det finnes imidlertid en Gud som er villig til å la sine profetier bli prøvd, og som vil bevise at han er den levende og sanne Gud, den som er i besittelse av forutviten og kan komme med forutsigelser. Hans profetier har alltid gått i oppfyllelse. Han kan framstille sine vitner, som kan legge fram historiske beviser for at han er de sanne profetiers Gud. Hvem er han, og hva er hans navn?

 4—6. Hvilken utfordring retter Esaias 43: 9 til nasjonenes guder?

⁴ Én av hans profeter, som levde i det åttende århundre før vår tidsregning, var Esaias, Amos’ sønn, en innbygger i kongeriket Juda i Midtøsten. Inspirasjonens ånd kom over ham, og han ble brukt som et talerør for å komme med denne utfordringen til alle nasjonenes guder:

⁵ «La alle hedningefolk samle seg, alle folkeferd komme sammen! Hvem blant dem [nasjonenes og folkenes guder] er det som kunngjør slikt? La dem si oss hva de tidligere har spådd! [Eller kan de la oss få høre endog de første ting? NW] La dem [som guder] stille sine vitner, så de [som guder] kan få rett, la dem [alle hedningefolk og folkeferd] høre og si: Det er sannhet!» — Esaias 43: 9.

⁶ Med disse ordene blir alle hedningefolks eller nasjoners og alle folkeferds guder utfordret med hensyn til sine profetiske evner. Hvem blant disse nasjonenes guder er i stand til profetisk å kunngjøre det som er blitt forutsagt i de foregående versene i dette kapitlet i Esaias’ profeti? Hvem blant disse nasjonenes guder kan i forveien la oss få høre endog de første ting, det som vil skje i den aller nærmeste framtid, for ikke å snakke om de siste ting, det som hører en fjern framtid til?

 7. Hvem bør tjene som vitner, og hvem bør høre dem?

⁷ La disse gudene framstille sine vitner på jorden, slik at vitnene kan bekrefte at deres guder har kommet med nøyaktige profetier og derfor er sanne, pålitelige guder, som fortjener å bli tilbedt fordi de har evnen til å komme med nøyaktige forutsigelser. Eller la alle de forsamlede hedningefolk eller nasjoner og folkeferd få høre disse gudenes vitner, vurdere deres vitnesbyrd og si at det er sant og riktig, en historisk kjensgjerning. Det har vist seg at nasjonenes guder, som er blitt utfordret på denne måten, har vært ute av stand til å framstille slike vitner. De har ingen vitner hvis vitnesbyrd vi kan høre, og så si: «Det er sannhet!»

 8. Hvordan viser utfordreren hvem han selv er?

⁸ Nå følger utfordrerens kunngjøring. Han gir seg til kjenne ved sitt navn og sier: «I er mine vitner, sier [Jehova],a og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til [blitt dannet, eldre norsk overs.], og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud. Endog fra dag ble til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd; jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?» — Esaias 43: 10—13.

 9. Hvem har Jehova gjort til sine vitner, og hvordan har han gjort det?

⁹ Utfordreren gir seg modig til kjenne som Jehova. De utfordrede gudene kan ikke framstille vitner som kan bevise at de er virkelige guder, men Jehova kan framstille sine vitner. Hans vitner er der. Han har frambrakt dem, og han taler til dem og minner dem om hvordan de er blitt hans vitner. Hvem er de? Jehova omtaler dem som en enhet; han taler til dem som til en gruppe: «Min tjener, som jeg har utvalgt.» De står i kontrast til alle hedningefolk eller nasjoner og alle folkeferd, hvis mange guder Jehova utfordrer. Jehovas vitner er hans egen tjener, hans eget, utvalgte folk. For at de som tilhører dette folket, skal kunne tre fram som hans forente vitner, har Jehova gjort dem til sin tjenerklasse. På den måten kan de bli bedre kjent med ham; de kan lære ham å kjenne og tro på ham og forstå at han alltid er den samme, den uforanderlige, evige Gud. Dette setter dem i stand til å tre fram som hans vitner for alle de avgudsdyrkende nasjoner i verden.

10. Hvordan kan det sies at ingen gud ble dannet før Jehova?

¹⁰ Før denne Gud, Jehova, var noe slikt som en gud ikke blitt dannet eller skapt. Ikke slik å forstå at Jehova Gud ble skapt av noen. Hvis vi mener at Jehova Gud ble skapt, må vi i likhet med mange ateister spørre: Hvem skapte Jehova Gud? Dette ville igjen reise spørsmålet: Hvem skapte ham som skapte Jehova Gud? Og videre: Hvem skapte ham som skapte ham som skapte Jehova Gud? Slik ville vi kunne holde på å spørre i det uendelige. Mysteriet i forbindelse med Gud vil på den måten bare bli større og mer komplisert, og vi vil ikke kunne få noe svar som er tilfredsstillende for et tenkende sinn. Det eneste tilfredsstillende svar er at det finnes en Skaper, som ikke er blitt skapt, men som alltid har vært til, en Skaper som er uten begynnelse. Profeten Moses, som var et av de vitner som utgjorde Jehovas «tjener»-klasse, besvarer dette spørsmålet klart og konsist idet han sier til Herren, Jehova, himmelens og jordens Skaper: «Fra evighet til evighet er du, Gud.» — Salme 90: 1, 2.

11. Hva er grunnen til at ingen gud ble dannet før Jehova?

¹¹ Hvorfor sa så Jehova: «Før meg er ingen Gud blitt dannet»? (Esaias 43: 10, eldre norsk overs.) Han sa det fordi de avgudsdyrkende hedningefolkene eller nasjonene i verden hadde dannet eller skapt sine egne, falske guder, men de hadde ikke skapt Jehova som Gud. Før Jehova var ikke en eneste av deres falske guder blitt dannet. Jehova, jordens og jordboernes Skaper, var til før noen av nasjonene ble til. Før Jehova hadde de avgudsdyrkende nasjonene derfor ikke dannet noen gud.

12. Hvorfor er ingen gud blitt til etter Jehova?

¹² Men ikke nok med det. Jehova sier videre: «Etter meg skal det ingen komme.» Ettersom Jehova Gud er «fra evighet til evighet», vil han aldri forlate skueplassen. De avgudsdyrkende nasjoner vil derimot ikke bestå til evig tid; de vil forlate den jordiske skueplass under den største trengsel som verden noen gang har opplevd, en trengsel som nå er nær forestående, mens den evige Jehova vil bli til evig tid. Nasjonene vil således ikke være her etter Jehova, men han vil være til etter dem. Det vil derfor være umulig for de avgudsdyrkende nasjoner å fortsette å lage sine falske guder etter Jehova. De guder de har laget, vil gå til grunne sammen med dem. (Esaias 2: 18—21) Men Jehova, profetienes sanne Gud, lever til evig tid. Også hans trofaste vitner vil leve evig, slik at de alltid kan vitne om at Jehova er Gud.

13. I hvilke tilfelle er det ikke kommet noen gud etter Jehova?

¹³ Mange av fortidens nasjoner, Babylon, Assyria, Medo-Persia, Edom (Idume’a), Moab, Ammon og andre, er for lengst borte, og de guder de laget, gikk til grunne sammen med dem. Med tanke på disse nasjonale gudene kan Jehova Gud si: «Etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser.» — Esaias 43: 10, 11.

VITNER FRAMBRINGES

14, 15. Hvordan frambrakte Jehova sine vitner uten hjelp fra noen?

¹⁴ For å ha vitner måtte denne Gud, som ikke hadde noen begynnelse. og som ikke var blitt skapt av noen, gjøre, si eller profetere noe, og det foran øyenvitner, som ville høste gagn av det. Han frambrakte vitner ved å gjøre noe for dem, slik at de kunne si noe om ham som var i samsvar med sannheten. Ja, han frelste disse vitnene, slik som han hadde forutsagt at han ville gjøre. Og dette gjorde han uten hjelp av noen såkalt gud. På denne måten viste han klart og tydelig at han var Gud, den eneste levende og sanne Gud. Det er dette han henleder vår oppmerksomhet på idet han videre sier gjennom profeten Esaias:

¹⁵ «Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud. Endog fra dag ble til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd; jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?» — Esaias 43: 12, 13.

16. Hvem var de som var blitt frelst, forpliktet til å tilskrive sin frelse?

¹⁶ De som var blitt frelst, kunne ikke gi noen annen enn ham som hadde forutsagt at han ville frelse dem, æren for det. Han lot sin frelsesgjerning bli kjent. De som var blitt frelst av ham, var derfor forpliktet til å være hans vitner og bekrefte det andre bare hadde hørt. Han hadde vist seg å være Gud, og han var ikke en gud som ikke hadde pålitelige vitner som kunne bekrefte hvem han var.

17. Hvorfor kan ingen hindre Jehova når han går til handling?

¹⁷ Han var dessuten den allmektige Gud, for ingen kunne redde seg selv eller noen annen av hans hånd. Når Jehova går til handling, er det ingen som kan hindre ham i det eller gjøre det han gjør, til intet. Han er mektig nok til å la det han forutsier eller profeterer, gå i oppfyllelse.

18. Hvordan frelste Jehova igjen sitt folk, men i større målestokk?

¹⁸ Jehova hadde frelst sin «tjener»-klasse av vitner én gang før, i 1513 f. Kr., og han kunne gjøre det igjen, i større målestokk. Han hadde frelst Israel og ført det ut av Egypt, som var en verdensmakt, den første verdensmakt ifølge den bibelske beretning. Det babyloniske verdensrike, den tredje verdensmakt ifølge den bibelske historie, skulle heller ikke vise seg å være sterkt nok til å forhindre at Jehovas tjener igjen ble frelst. Med tanke på denne annen frelse, i det sjette århundre før vår tidsregning, sa den allmektige Gud videre til profeten Esaias 200 år i forveien: «Dette er det Jehova, deres Gjenløser, Israels Hellige, har sagt: ’For deres skyld vil jeg sende bud til Babylon og la fengslenes bommer falle ned, og kaldéerne på skipene skal på sin side komme med klagende rop. Jeg er Jehova, deres Hellige, Israels Skaper, deres Konge.’» — Esaias 43: 14, 15, NW.

19. Hvordan fikk Gjenløseren, Jehova, kaldéerne til å komme med klagerop?

¹⁹ Som om hans landflyktige folk, Israel, allerede var blitt frelst, omtaler den Gud som hadde frambrakt dette folket, seg selv som dets Gjenløser, som utfrir det av den babyloniske verdensmakt. For deres skyld ville han sende medernes og persernes forente hærstyrker mot det babyloniske verdensrike for at de under Kyros den stores ledelse skulle omstyrte det i år 539 f. Kr. Ingen av Babylons skip på elven Eufrat, enten det nå var handels- eller krigsskip, kunne forhindre at Babylon ble omstyrtet. I stedet for å komme med seiersrop ville sjøfolkene komme med høye klagerop. Det var ikke noe å undres over, for deres skip gikk på grunn da strategen Kyros ledet Eufrats vann bort fra dets vanlige løp, slik at hans tropper kunne vasse gjennom vannet i elveleiet og så ta seg inn i byen gjennom de portene som vendte mot elven.

20. Hvem utfridde Kyros den store, og hvordan gjorde han det?

²⁰ Verdensmakten Babylon hadde nektet å frigi sine israelittiske fanger, som levde i landflyktighet mange hundre kilometer fra sitt øde hjemland, fra byen Jerusalem og Juda land. Men i samsvar med den rolle erobreren Kyros skulle spille ifølge Esaias’ profeti (44: 28 til 45: 4), ble han tilskyndt til å sprenge fengslenes bommer og utfri de frihetselskende israelittene av fangenskapet slik at de kunne vende tilbake til sitt øde hjemland i 537 f. Kr. Jehova Gud, som oppfyller sine profetier, belastet sin egen konto på grunn av den gjeld han sto i til befrieren Kyros. Som Israels Gjenløser sørget han for at Kyros fikk den lønn han fortjente. — Esaias 43: 3, 4.

21. Hvem viste seg å være det utfridde Israels Konge?

²¹ Etter at byen Jerusalem og dens tempel var blitt ødelagt av babylonierne i 607 f. Kr., satt det ikke lenger noen israelittiske konger på «[Jehovas] trone» i denne byen. (1 Krønikebok 29: 23) Men nå, ved å utfri sitt landflyktige folk av Babylon i 537 f. Kr., viste Jehova Gud at han fremdeles var deres himmelske konge. (Esaias 52: 7; Matteus 5: 35) Deres Gud, ikke et eller annet menneske, var deres Konge. De var i første rekke hans undersåtter. De var forpliktet til å være lojale mot ham, for det var ham og ikke hans jordiske redskap, perseren Kyros, de hadde å takke for at de var blitt utfridd av Babylon. Han hadde forutsagt at han ville gjenløse dem ved å utfri dem av Babylon, hvor de var i fangenskap, og han kunne aldri bryte sitt ord. Også de var derfor nå hans vitner, i likhet med sine forfedre i gammel tid.

22, 23. a) Hvordan kan Jehova med rette si: «Jeg er den første, og jeg er den siste»? b) Hvem er hans vitner, som kan bekrefte dette?

²² Er ikke alt dette et bevis for at han er den levende og sanne Gud? Hva mer kan en forlange av ham? Fra begynnelsen til enden, i all den tid som har gått, og i all framtid har han framstått og vil han framstå som den eneste Gud. Det mangler ikke på vitner her på jorden som kan bekrefte at han er Gud. På grunn av sin overlegne stilling som Gud kan han komme med denne utfordrende erklæringen overfor alle nasjoners guder:

²³ «Så sier [Jehova], Israels konge og gjenløser, [Jehova], hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud. Hvem forkynner som jeg det som skal skje? La ham kunngjøre og legge fram for meg det han har forkynt, like siden jeg skapte oldtidens ætt! Og det som i framtiden skal komme — la dem [disse gudene] kunngjøre det! Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt deg høre det og forkynt deg det? I er mine vitner. Er det noen Gud foruten meg? Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen.» — Esaias 44: 6—8.

24, 25. Hvorfor er det en ære å bli kalt hans vitner?

²⁴ Hvordan ser vi på dette? Ville noen av oss føle oss beæret hvis Bibelens Gud, Jehova, sa til oss: «I er mine vitner»? Vi ville ha all grunn til å føle oss beæret, for vi ville da tilhøre en høyst begunstiget klasse.

²⁵ Var ikke profeten Esaias selv et vitne for Jehova? Profeten Esaias’ bok, som består av 66 kapitler, og alle de sitatene fra den som finnes i de inspirerte kristne skrifter, fra Matteus til Åpenbaringen, er alt sammen et bevis for at Esaias var et fremtredende vitne for Jehova. Og hva med Jesus Kristus? Kan noen i himmelen eller på jorden benekte at også han var et vitne for Jehova? Aldri har det på noe sted vært et slikt vitne som han. Ettersom Jesus Kristus var født jøde eller israelitt, tilhørte han det folket som ordene i Esaias 43: 10 var rettet til: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» Apostelen Johannes omtaler ham i hvert fall som «Jesus Kristus, det troverdige vitne». Og han siterer den oppstandne Jesus, som sa: «Dette er de ting som Amen sier, det trofaste og sanndrue vitne, begynnelsen til det Gud skapte.» — Åpenbaringen 1: 5; 3: 14, NW.

DEN NYERE TIDS VITNER FOR JEHOVA

26, 27. a) Hvorfor bør sanne kristne også være Jehovas vitner? b) Hvilket verdensomfattende system har han utfridd de kristne av?

²⁶ Jesus Kristus var altså et vitne for Jehova, og han bekjente at han var det. Er det så upassende at Kristi trofaste disipler betrakter seg som Jehovas vitner og bekjenner at de er det? Naturligvis ikke! Disse trofaste Jesu Kristi etterfølgere bestreber seg på å leve opp til denne bekjennelse ved å vitne om Jehova og hans rike verden over i samsvar med Jesu ord i profetien i Matteus 24: 14. De tilber Jehova, hvis vitner de er, som den eneste levende og sanne Gud. De anerkjenner ham som den som har utfridd dem av et politisk-religiøst system som er langt mektigere enn det gamle Babylon ved elven Eufrat, nemlig det som den siste boken i Bibelen omtaler som Babylon den store.

²⁷ Mange bibelforskere har vært av den oppfatning at Babylon den store er et symbol på den romerskkatolske kirke med Roma, byen på de sju høyder, som hovedstad. Andre har ment at den er et symbol på den blodbesudlede kristenhet med dens forvirrende mengde av religiøse sekter. Men Bibelen identifiserer Babylon den store som den falske religions verdensrike, som innbefatter kristenheten. — Åpenbaringen 14: 8, 17: 3 til 18: 4.

28. Hvem er den større Kyros, og hvordan har han vært lik en ørn?

²⁸ Bibelens kristendom, ikke kristenheten, er fullstendig atskilt fra Babylon den store. Det finnes sanne kristne i vår tid som kan vitne om at Jehova har utfridd dem av Babylon den stores religiøse verdensrike. De vet ut fra Bibelens profetier at Jehova har forutsagt denne utfrielsen i vår tid, og at han også lot den bli forbilledlig framstilt ved den angrende israelittiske levnings utfrielse av det gamle Babylon i 537 f. Kr. De vet at da Jehova utfridde dem, måtte han benytte en som var mektigere enn Kyros den store, som kom fra øst for å omstyrte Babylon som en verdensmakt. Jehova utfridde sine vitner i vår tid ved hjelp av ham som han salvet med den hellige ånd ved hans dåp i Jordan-elven — Jesus Kristus. Denne salvede er den motbilledlige Kyros, og han har kommet hurtig som en ørn for å utfri Jehovas vitner i vår tid av Babylon den store. De utfridde vitnene er takknemlige mot Jehova for at han kalte denne større Kyros, slik at han kom som en rovfugl over Babylon den store og utfridde dem av det religiøse fangenskap de befant seg i.

29, 30. Hva kan Jehovas vitner bekrefte med hensyn til hans råd?

²⁹ Disse utfridde vitnenes tro på Jehova som Gud er blitt styrket. De vet at han hadde forutsagt deres utfrielse lang tid i forveien, og at det var han som sto bak den. Det er trosstyrkende for dem å vite at det råd han fattet for lang tid siden, er blitt fullbyrdet på en enestående måte i vår tid. Hvis du spør dem, vil de bekrefte at deres Gud har latt sin profetiske erklæring i Esaias 46: 8—11 gå i oppfyllelse. Vi leser der:

³⁰ «Kom dette i hu og vær faste! Ta det til hjerte, I overtredere! Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen annen, at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.»

HAN SOM KJENNER ENDEN FRA BEGYNNELSEN

31, 32. Hvordan holdt Jehova fast ved det råd han hadde fattet med hensyn til Assyria?

³¹ Dette er den uovervinnelige Gud som alle jordens nasjoner i vår tid blir stilt overfor. Ettersom hans råd alltid blir fullbyrdet, er han den Gud som «fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd». (Esaias 46: 10) Det er på høy tid at jordens nasjoner tar denne Gud, Jehova, alvorlig og undersøker hans råd og hensikt, som blir klart uttrykt i Den hellige skrift. Han kan ta opp kampen med en hvilken som helst verdensmakt i vår tid, hvor sterkt bevæpnet med atomvåpen den enn måtte være. I det sjette århundre før Kristus tok han opp kampen med den babyloniske verdensmakt, som på en ubarmhjertig måte undertrykte hans vitner. Før den tiden tok han opp kampen med en annen makt som angrep hans vitner, nemlig den assyriske verdensmakt, og han sendte det som var igjen av dens inntrengende hærer, ydmyket tilbake til dens hovedstad, Ninive. Med følgende ord, som vi finner i Esaias 14: 24—27, forutsa han hva han ville gjøre med de krigerske assyrerne:

³² «[Jehova], hærskarenes Gud, har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje, og det jeg har besluttet, det skal stå fast. Jeg vil knuse Assur i mitt land og trå ham ned på mine fjell, og hans åk skal tas fra dem, og hans byrde skal løftes fra deres skulder. Dette er det råd som er tatt om all jorden, og dette er den hånd som er rakt ut over alle folkene; for [Jehova], hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Og hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort?»

33, 34. Hvordan fullbyrdet Jehova sitt råd mot Sankerib?

³³ I dag, over 2700 år senere, har vi rett til å spørre: Gikk det slik som Jehova hadde tenkt, og sto det han hadde besluttet, fast? Knuste Jehova, hærskarenes Gud, den assyriske inntrengeren i det lovte land, og trådte han ham ned på fjellene i dette landet? For å få svar på det behøver vi bare å lese om det som fant sted en natt i år 732 f. Kr. Kong Sankeribs delegasjon hadde for siste gang oppfordret Jerusalem til å kapitulere. Jehova sendte da gjennom sin profet Esaias sitt eget spottende svar til Sankerib, som beleiret Libna, omkring 30 kilometer vest for Jerusalem. Om kvelden la 185 000 av Sankeribs soldater seg til ro for natten og falt i en dyp søvn, som de aldri våknet av. Jehovas engel hadde rettet et dødbringende slag mot dem.

³⁴ Det syn som møtte den skrytende Sankerib da han sto opp om morgenen og så utover sin leir, må ha gjort ham forferdet. Sønderknust erkjente han til slutt at han ikke med hell kunne kjempe mot en slik Gud som Jehova. Med de troppene som overlevde denne fryktelige natten, dro han derfor i hast ut av Juda land og tilbake til den assyriske hovedstaden, Ninive. Hvis Jehova kunne tilføye Sankeribs tropper et slikt slag når de befant seg 30 kilometer fra Jerusalem, hva kunne ikke da denne Gud gjøre mot den assyriske hær hvis den befant seg like i nærheten av byen Jerusalem og beleiret den? Bare tanken gjorde Sankerib skrekkslagen. Han forsøkte aldri mer å true den store Konges, Jehovas, by. — Esaias 36: 1 til 37: 38; 2 Krønikebok 32: 20—22.

35. Hva er hans hånd nå utrakt for å gjøre?

³⁵ Denne begivenheten i gammel tid burde gi den angloamerikanske verdensmakt, nasjonene i den kommunistiske blokk og alle andre nasjoner i vår tid, uansett politisk holdning, noe å tenke på. De har også å gjøre med den Gud som fullbyrdet sitt råd mot Sankerib, kongen i den assyriske verdensmakt, som dominerte verden i det åttende og sjuende århundre før Kristus. Den samme Gud, Jehova, har gjort kjent hva han har tenkt å gjøre med alle de nasjoner som befinner seg på verdens skueplass nå i det 20. århundre, og vår generasjon vil få oppleve at det han har tenkt, skjer. Han har gjort sitt råd kjent for oss. Vi kan lese om det i Bibelen, og hvem på jorden i vår tid kan gjøre hans råd til intet? Hans allmektige hånd er nå utrakt for å fullbyrde hans beslutning, og selv om alle nasjonene sluttet seg sammen, kunne de ikke vende den bort og avverge ødeleggelsen.

GUDS GODE, PÅLITELIGE LØFTER

36. Hvorfor vil det han har tenkt i forbindelse med en regjering, og det råd han har fattet hva dette angår, bli gjennomført?

³⁶ En tredje verdenskrig utkjempet med kjernefysiske våpen og ødeleggelsen av det naturlige miljø er trusler menneskeheten i dag står overfor. Hva så med Jehovas råd om en verdensregjering? Helt siden menneskene kom på avveie og begynte å styre seg selv, uavhengig av sin himmelske Far, har Jehova Gud tenkt på en verdensregjering som den eneste løsningen på menneskenes tiltagende vanskeligheter og problemer. Han fattet straks en beslutning om å danne en slik verdensregjering med seg selv som den øverste Hersker. Hans tanker er ikke nytteløse idéer, og hans råd er ikke uoverveid. Han vet nøyaktig hvordan han skal gjennomføre det han har tenkt, og fullbyrde sitt råd. Han vet hvordan hans råd og det han har tenkt, vil bli gjennomført, og han vet hva resultatet vil bli. Han har all den makt og dynamiske energi han trenger for å nå det herlige mål han har satt seg. Han er følgelig den som «fra begynnelsen forkynner enden». Han er den Hersker som kjenner enden fra begynnelsen. (Esaias 46: 10) Fordi han på forhånd vet nøyaktig hva han vil gjøre, er han «Herren [Jehova, NW], som gjør dette som er kjent av ham fra evighet av». — Apostlenes gjerninger 15: 17, 18; Amos 9: 12.

37, 38. Hva gjorde Jehova kjent i 1 Mosebok 3: 15 og i Åpenbaringen 11: 15—18?

³⁷ Allerede i den første boken i Bibelen, i 1 Mosebok 3: 15, gjorde den allmektige Hersker over hele skapningen kjent sin grunnleggende tanke i forbindelse med den verdensregjering som alle jordens innbyggere så sårt trenger. I den siste boken i Bibelen, i Åpenbaringen 11: 15—18, kommer den rettmessige Hersker over hele menneskeheten med en profetisk beskrivelse av overtagelsen av det lenge lovte herredømme. Vi leser der:

³⁸ «Og den sjuende engel blåste, og høye røster lot seg høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede [kvinnens «ætt.», omtalt i profetien i 1 Mosebok 3: 15], og han skal være konge i all evighet. Og de tjuefire eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt åsyn og tilba Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.»

39. På hvilken måte må Jehova gjøre kjent sitt rike for oss?

³⁹ Når vi betrakter verdensforholdene i dag, synes vi uten tvil at det er på høy tid at Herren Gud, den Allmektige, ødelegger dem som ødelegger jorden. Vi ønsker ikke at jorden skal bli så ødelagt at vi mennesker ikke lenger kan leve på den. Det er absolutt nødvendig at «kongedømmet over verden» tilfaller Herren Gud, den Allmektige, og «hans salvede», hans medregent. Gud må herske som konge i all evighet, og han må gjøre sitt herredømme kjent for alle på jorden ved å ødelegge dem som ødelegger jorden, som er hans eiendom. Åpenbaringen 11: 15 taler om dette som noe som er helt sikkert. Denne erklæringen utgjør et guddommelig løfte, som aldri vil bli tatt tilbake. Det vil bli oppfylt.

40. Hvorfor kan vi stole på hans løfter, selv om de er mer storslagne enn de løfter han ga Israel?

⁴⁰ Dette gudgitte løftet innebærer velsignelser for alle dem i vår generasjon som ser fram til at menneskene skal bli forent under en verdensregjering som blir ledet av en som står ved sitt ord. Det er nok så at det han lover, høres nesten utrolig ut. Han lover noe som er langt større enn det Jehovas folk, Israel, ble lovt over 1500 år før vår tidsregning. Men Jehova er mektig til også å oppfylle disse større løftene.

41, 42. Hvilken bakgrunn hadde Josva for å nedskrive ordene i Josva 21: 44, 45?

⁴¹ For at Jehova skulle kunne utfri sitt folk, Israel, av trelldommen i Egypt, måtte han bryte den egyptiske verdensmakts åk. Så måtte han dele vannet i Rødehavet, slik at hans utfridde folk kunne gå tørrskodd gjennom det. Deretter måtte han begrave de forfølgende egyptiske rytterne og vognene og den hovmodige Farao i vannmassene. Førti år senere måtte Jehova demme opp Jordan-elvens vann, slik at hans folk kunne gå over elveleiet og inn i det lovte land. I seks år måtte han så kjempe for dem. Han lot Jerikos murer styrte sammen og hjalp dem til å underlegge seg størsteparten av landet, slik at det kunne bli fordelt mellom Israels 12 stammer. Trass i alle disse store hindringene holdt Jehova Gud, som ikke lyver, sitt løfte til sitt folk. Profeten Moses’ etterfølger, dommeren Josva, bekreftet denne historiske kjensgjerning da han nedskrev disse tankevekkende ordene:

⁴² «Alle deres fiender ga [Jehova] i deres hånd. Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord [Jehova] hadde talt til Israels hus; det ble oppfylt alt sammen.» — Josva 21: 44, 45; 23: 10.

43. Hvilken tid da vi kan si: «Det er sannhet!», nærmer seg nå?

⁴³ Den store dag nærmer seg nå da mennesker som tilhører vår generasjon, vil kunne bekrefte at ikke ett av alle de gode løftene Gud har gitt om en rettferdig verdensregjering, er blitt til intet. Han vil ha latt alt sammen bli oppfylt. Fylt av tillit til ham kan vi derfor undersøke hans enestående løfter om en verdensregjering. Vi vil være lykkelige hvis vi til slutt blir hans vitner, slik at vi med tanke på hans løfte kan si: «Det er sannhet!» — Esaias 43: 9, 10.

[Fotnote]