Håper du å komme til himmelen?

HÅPER du i likhet med de fleste mennesker i kristenheten å komme til himmelen når du dør? Ja, svarer du. Men har du noen gang tenkt alvorlig over hvorfor du har det håpet? Har du virkelig et sterkt ønske om å komme dit, eller ville du ikke heller være her på vår vakre jord, særlig hvis den skulle bli til et paradis? Kan det tenkes at du tross alt har det som dem det synges om i en kjent negersang: «Alle ønsker å komme til himmelen, men ingen ønsker å dø»?

Det er i og for seg ikke noe galt i å ønske å komme til himmelen. Det er noen mennesker som skal til himmelen, for Jesus sa til sine apostler: «I min Faders hus er det mange rom; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til meg, for at også I skal være der jeg er.» På bakgrunn av dette løfte kunne Peter skrive til en bestemt klasse kristne: «Han . . . har gjenfødt oss til et levende håp . . . til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene.» — Joh. 14: 2, 3; 1 Pet. 1: 3, 4.

Selv om kanskje «alle ønsker å komme til himmelen», viser Bibelen at det er ganske få som skal komme dit. Jesus omtalte dem som en ’liten hjord’, og apostelen Johannes oppgir det nøyaktige antallet, nemlig «hundre og førtifire tusen». Sammenlignet med jordens mange milliarder er jo 144 000 ganske få, bare en liten hjord. — Luk. 12: 32; Åpb. 7: 4; 14: 1.

Noe som også begrenser antallet av dem som skal til himmelen, er at Jesus Kristus ikke åpnet en «ny og levende vei» til himmelen før ved sin offerdød og oppstandelse. Det er grunnen til at ikke engang døperen Johannes skal til himmelen, enda vi har Jesu egne ord for at ingen profet var større enn Johannes. «Ingen [er] steget opp til himmelen» før Jesus. — Heb. 10: 20; Matt. 11: 11; Joh. 3: 13.

Betyr dette at bortsett fra de få som skal til himmelen, kommer alle mennesker til å gå fortapt? Nei, på ingen måte! Alle andre mennesker som elsker rettferdighet, vil få anledning til å vinne evig liv nå i vår tid eller også senere ved en oppstandelse, og det vil bli her på jorden. Alle som skal leve på jorden, blir undersåtter under de 144 000 som skal til himmelen, og som skal regjere med Kristus i 1000 år. Ja, selv om det bare er én frelse, er det to forskjellige håp holdt fram for menneskene, et himmelsk og et jordisk. — Åpb. 20: 6.

På grunn av en feilaktig, bokstavelig fortolkning av det Bibelen sier om at denne verden skal forgå i ild, har mange fullstendig oversett det som Guds Ord har å si om jordens framtid. Den skal ikke på noen måte bli ødelagt, for Gud har «grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet». Gud skapte ikke jorden «til å være øde, men dannet den til bolig for folk». — Sl. 104: 5; Es. 45: 18.

Det er ikke bare det at jorden skal bestå for alltid, men Gud har også lovt herlige ting for den. Det er grunnen til at Jesus lærte oss å be: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Da blir det slik at «ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe . . . for jorden er full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». Etter hvert som tiden går, vil Gud «tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». Legg merke til at dette løftet ikke gjelder himmelen, men jorden, hvor menneskene har lidd i de forløpne 6000 år. — Es. 11: 9; Åpb. 21: 4.

Det må helt enkelt være slik, for det var Guds opprinnelige hensikt med jorden og mennesket. Sa ikke Gud til våre første foreldre at de skulle formere seg, oppfylle jorden og underlegge seg den, det vil si gjøre hele jorden lik Edens hage, og råde over dyrene? Det at Adam ble ulydig og følgelig ikke kunne utføre sitt oppdrag på rette måte, betyr ikke at Guds hensikt med jorden slo feil. «Således skal mitt ord være som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» Hvis noen skapninger svikter, betyr det bare at Gud vil bruke andre til å utføre sine hensikter. — 1 Mos. 1: 28; Es. 55: 11.

Grunnen til at de fleste mennesker håper å komme til himmelen, er at de aldri har hørt om dette jordiske håp, og at de er blitt opplært i den falske læren at de har en udødelig sjel som enten kommer til himmelen eller til et brennende helvete når de dør. Bibelen viser imidlertid klart at mennesket er en sjel, og at når mennesket dør, er det dødt inntil oppstandelsen. — 1 Mos. 2: 7; Pred. 9: 5; Joh. 5: 28, 29.

De som har det håp at de skal komme til himmelen, har dette håpet på grunn av visse skritt som de selv tar, og på grunn av det som Gud gjør for dem. De må ta til seg kunnskap, vise tro, innvie seg og bli døpt, og deretter må de være trofaste mot sitt innvielsesløfte helt inntil døden og ’gjøre sitt ytterste for å befeste sin kallelse og utvelgelse’. Det Gud gjør, er å utvelge dem, erklære dem for å være rettferdige, føde dem som sine åndelige barn og salve dem med sin ånd som lemmer på Kristi legeme. — 2 Pet. 1: 10, NW.

De som Gud handler med på denne måten, har en fast overbevisning som er basert på deres studium av Guds Ord, og som de får på grunn av det Gud gjør for dem, og ved sin egen handlemåte. De kan si med apostelen Paulus: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn,» og de skal «herliggjøres med ham [Kristus]» hvis de er trofaste. — Rom. 8: 16, 17.

Hvis vi derimot ikke har tatt disse skritt, ikke har bevis for at Gud handler med oss på denne måten, og ikke har et sterkt håp om en himmelsk belønning og en dyp lengsel etter den, da hører vi utvilsomt til dem som skal få leve på en herlig, paradisisk jord hvis vi viser oss verdig til det. Det er ikke noe galt i å ønske å komme til himmelen, men det ville være ufornuftig å ønske det hvis man ikke har noe grunnlag for et slikt håp. Alle de velsignelser Gud gir oss, er ufortjent, og både kjærlighet og visdom tilsier oss å ta imot med takknemlighet det han vil gi oss i framtiden, uansett om det blir i himmelen eller på jorden.