vi velger. Hvor skal vi trekke grensen? Det går ikke an å sette opp noen faste og bestemte regler, men som allerede antydet, vil Jesu råd gjelde her: «Vis dere . . . forsiktige som slanger.» Når man er i tvil med hensyn til en bestemt omgangskrets eller bestemte personer, gjør man derfor best i å holde seg borte. — 1 Mos. 2: 18; Matt. 10: 16, NW.

Alle kristne gjør derfor vel i å gi akt på det kloke rådet Paulus gir i Efeserne 5: 10—12: «[Prøv] hva som er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si.» Denne refsingen kan vi gjøre med ord eller ved vår handling, ved at vi nekter å være med dem i deres uriktige handlemåte.

Det er til vårt eget beste at Gud formaner oss til å gi akt på vår omgang. Ved at vi følger hans formaning, vil vi unngå fallgruver og i stedet bygge hverandre opp i tro og kjærlighet. På den måten vil vi få hjelp til å bevare vår ulastelighet til den tiden kommer da vi kan gå inn i den nye verden, en verden som nå er så nær og hvor vi ikke skal behøve å passe på hva slags omgang vi har, for da skal alt som ånder prise Jehova, og det mer og mer fullkomment. Men inntil da: «Far ikke vill!» Husk: «Dårlig omgang forderver gode seder.»

Spørsmål fra leserne

• Hvorfor sier Ordspråkene 8: 24, 25, NW, om visdommen at den ble «frambrakt som ved fødselsveer»? — B. G., U.S.A.

Det blir der sagt at visdommen ble «frambrakt som ved fødselsveer» fordi den hebraiske teksten benytter et ord som blir anvendt om fødende kvinner. Dette hebraiske ordet fremhever spesielt at det følger smerte med, for det hentyder til hvorledes en fødende kvinne vrir seg når veene kommer over henne. New World-oversettelsen viser således at den personifiserte visdom, Guds enbårne Sønn, ble frambrakt som ved en fødsel, som når en kvinne føder et barn. (1 Kor. 1: 30; Kol. 1: 13—15) På grunn av den smerte som følger med en fødsel, bør en kvinne prises når hun har født et barn. Hun har grunn til å glede seg når det er over, som Jesus sa. (Joh. 16: 21) Når dette ordet på hebraisk blir benyttet i forbindelse med frambringelsen av den personifiserte visdom, viser det at Gud bør prises for at han har frambrakt sin enbårne Sønn, og at denne hans første skapning er et verk som det ble ofret stor guddommelig omtanke på. Derfor bør den personifiserte visdom settes meget høyt som Guds Sønn, hans «første verk» eller «begynnelsen på hans vei».

• I Esaias 66: 8 står det skrevet: «Hvem har hørt slikt? Hvem har sett sådanne ting? Kommer et land til verden på en dag, eller fødes et folk [en nasjon, NW] på en gang? For Sion har vært i barnsnød og med det samme født sine sønner.» Hva er forskjellen mellom dette «land» og denne «nasjon», og hvordan står dette i forbindelse med grunnleggelsen av den «nye jord» i 1919?

En grunnvoll blir lagt med tanke på det som skal bygges på den, det nye byggverk som skal reises. I Esaias 51: 16 opplyser Gud hva han skal gjøre i forbindelse med de nye himler som skal plantes og den nye jord som skal grunnlegges. Han sier til sitt folk: «Og jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste [legge grunnvollen til, NW] jorden og for å si til Sion: Du er mitt folk.» Disse ord til Sion viser at Gud anerkjenner et folk på en bestemt tid, at han frambringer en nasjon, et folk med en regjering. Det jordiske Sion var det fjell hvor «Jehovas trone» var, og hvor kongen over Jehovas nasjon satt.

I året 1914 frambrakte Jehova Gud den himmelske regjering som står under ledelse av hans salvede Sønn, Jesus Kristus, Rikets arving. Men under den første verdenskrig, som begynte det året, kom Jehovas salvede vitner på jorden i babylonisk fangenskap under de krigførende nasjoner på grunn av frykt og misforståelser. Deres organisasjon ble angrepet og oppløst. De virket ikke som en nasjon med en uavhengig regjering, i dette tilfelle Guds opprettede rike i himlene. De ble liksom jødene i Babylons land i de 70 årene da deres hovedstad Sion eller Jerusalem og dens tempel lå øde og de ikke hadde noen regjerende konge.

I 1919, like etter slutten på den første verdenskrig, begynte Jehova barmhjertig å gjeninnsamle sitt atspredte, desorganiserte folk fra jordens fire hjørner og gjøre det mer tallrikt. Han fikk sin salvede levning inn i en velorganisert ordning og sørget for at den begynte å virke igjen. Han ga den