Kapittel 18

Hvorfor mange som lever nå, aldri vil måtte dø

DEN tid da Guds rike skal ta makten over hele jorden, er nær. Du kan få være blant dem som blir vitne til de store velsignelser det skal utøse over menneskeheten. Dette er ikke en løs påstand. Det finnes mange kjensgjerninger som støtter den, deriblant begivenheter som du selv har vært vitne til.

For mange hundre år siden åpenbarte Jehova Gud når han skulle overdra herredømmet til den som han skulle utpeke til å være konge over menneskeheten. Han benyttet symboler da han gjorde det, og han overbrakte noen av opplysningene ved hjelp av en drøm.

At Gud benyttet en slik form for kommunikasjon for å overbringe disse viktige opplysningene til menneskene, bør ikke få oss til å stille oss tvilende til dem. Tenk over hva mennesker i vår tid gjør når de skal overbringe opplysninger. Hemmelige meldinger blir sendt i form av en kode gjennom verdensrommet. Deretter må disse meldingene tydes enten av mennesker eller ved hjelp av maskiner. Denne måten å overbringe opplysninger på tjener et bestemt formål. Den bevirker at opplysningene blir hemmeligholdt for uvedkommende.

Guds bruk av symboler har også tjent et formål. For å kunne forstå disse symbolene må en studere iherdig. Men det er mange som ikke er villige til å ta seg tid til det. Grunnen til det er at de ikke har den rette kjærlighet til Gud og til sannheten. «Himlenes rikes hemmeligheter» fortsetter derfor å være uforståelige for dem. — Matteus 13: 11—15.

EN GAMMEL PROFETISK DRØM

En av disse «hemmeligheter» finnes i Daniels bok i Bibelen. Denne boken inneholder de opplysninger en må ha for å kunne finne ut når Guds utnevnte konge skulle få kongemakt. I det fjerde kapittel i denne boken fortelles det om en drøm som kong Nebukadnesar i Babylon fikk fra Gud. Hva var hensikten eller formålet med denne drømmen og oppfyllelsen av den? Beretningen sier:

«For at alle som lever, skal sanne at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det.» — Daniel 4: 17.

Dette var hovedtrekkene i drømmen: Et meget høyt tre ble felt på befaling av en «hellig vekter», en engel. Treets rotstubb ble lagt i lenker for at den ikke skulle skyte skudd. Den skulle fortsette å være lenket «midt i gresset på marken» i «sju tider». — Daniel 4: 13—16.

Hva betydde denne drømmen? Dette er den måten profeten Daniel under inspirasjon tydet den på for Nebukadnesar:

«Det tre du så, . . . det er du selv, konge, du som er så stor og mektig, og hvis velde har vokst så det når til himmelen, og hvis herredømme strekker seg like til jordens ende. Men at kongen så en hellig vekter som steg ned fra himmelen og sa: Fell treet og ødelegg det, men la dets rotstubb stå igjen i jorden, men i lenker av jern og kobber, midt i gresset på marken, og med himmelens dugg skal han vætes, og med markens dyr skal han dele lodd så lenge til sju tider har skredet fram over ham, det betyr, konge, og så er den Høyestes rådslutning, som kommer over min herre kongen: Du skal bli utstøtt fra menneskene, og din bolig skal være hos markens dyr, og urter skal du ete liksom oksene, og med himmelens dugg skal du vætes, og sju tider skal skride fram over deg, inntil du sanner at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene og gir det til den han vil. Men at det ble sagt at treets rotstubb skulle stå igjen, det betyr at ditt rike skal være ditt fra den tid du sanner at himmelen har makten.» — Daniel 4: 20—26.

Denne drømmen fikk således sin første oppfyllelse på kong Nebukadnesar. I «sju tider» eller i sju bokstavelige år var Nebukadnesar sinnssyk. Men hans rike ble forbeholdt ham, og da han ble frisk igjen, ble han på ny innsatt i sitt kongelige embete. — Daniel 4: 29—37.

KONGEDØMMET GIS TIL «DEN RINGESTE AV MENNESKENE»

Men oppfyllelsen av dette detaljerte synet av treet som ble felt, er ikke begrenset til kong Nebukadnesar. Hvordan vet vi det? Jo, i selve synet blir det sagt at det har tilknytning til Guds kongedømme som skal utøves av den Jehova utpeker til å gjøre det. Og hvem er det Gud har valgt å gi kongedømmet til? Til kong Nebukadnesar ble det sagt at det er «den ringeste av menneskene». — Daniel 4: 17.

Historien viser tydelig at de politiske ledere ikke har betraktet seg selv som ringe og lagt ydmykhet for dagen. Menneskelige regjeringer og herskere har opphøyd seg selv, og de har gått fram på en dyrisk måte ved å føre blodige kriger mot hverandre. Det burde derfor ikke overraske oss at Bibelen sammenligner ufullkomne menneskers regjeringer eller riker med dyr og viser at de alle til slutt vil bli fratatt sitt herredømme. (Daniel 7: 2—8) Profeten Daniel viser hvem som skal tre i stedet for dem, når han sier:

«Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.» — Daniel 7: 13, 14.

Den som blir omtalt her, er ingen annen enn Jesus Kristus, som i Bibelen kalles både «Menneskesønnen» og «kongers konge og herrers herre». (Matteus 25: 31; Åpenbaringen 19: 16) Han ga frivillig avkall på sin høye stilling i himmelen og ble et menneske, «lite ringere enn englene». (Hebreerne 2: 9; Filippenserne 2: 6—8) Som menneske var Jesus Kristus «saktmodig og ydmyk av hjertet», selv da han ble utsatt for det største press. (Matteus 11: 29) «Han skjelte ikke når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overga sin sak til ham som dømmer rettferdig.» — 1 Peter 2: 23, UO.

Menneskene i verden betraktet Jesus Kristus som en ubetydelig person og unnlot å vise ham den ære han med rette fortjente. Det forholdt seg slik som profeten Esaias hadde forutsagt: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.» — Esaias 53: 3.

Det kan ikke være tvil om at Jesus kunne omtales som «den ringeste av menneskene». Den profetiske drømmen om treet som ble felt, må derfor sikte til den tid da han skulle få kongedømmet over menneskeverdenen. Dette skulle skje når de «sju tider» utløp. Hvor lange er disse «tider»? Når begynte de? Når skulle de ende?

HVOR LANGE DE «SJU TIDER» ER

Over 600 år etter at Nebukadnesar fikk denne drømmen, trådte Jesus Kristus fram på skueplassen og kunngjorde at «himlenes rike er kommet nær». (Matteus 4: 17) Han kunne si dette fordi han, den vordende konge, var til stede. Men han fikk ikke kongedømmet over menneskeheten på den tiden. Ved en anledning da noen med urette trakk den slutning at «Guds rike straks skulle komme til syne», fortalte derfor Jesus Kristus en lignelse som viste at det skulle gå en lang tidsperiode før han fikk kongemakt. (Lukas 19: 11—27) Det er av den grunn innlysende at de «sju tider» i den større oppfyllelse av Daniels profeti strekker seg over en periode på mange hundre år, ikke bare en periode på sju år.

Kjensgjerningene viser at de «sju tider» er på 2520 dager, det vil si sju profetiske år som hvert er på 360 dager. Dette blir bekreftet andre steder i Bibelen hvor det tales om «tider», «måneder» og «dager». Åpenbaringen 11: 2 taler for eksempel om en periode på «førtito måneder» eller tre og et halvt år. I det neste verset blir den samme perioden omtalt som «tusen to hundre og seksti dager». Hvis du dividerer 1260 dager med 42, vil du se at det er 30 dager i hver måned. Et år på 12 måneder er derfor på 360 dager. «Sju tider» eller sju år er følgelig en periode på 2520 dager (7 × 360).

At denne utregningen er riktig, blir bekreftet i Åpenbaringen 12: 6, 14, hvor 1260 dager omtales som «en tid og tider og en halv tid» eller ’tre og en halv tid’ («tre og et halvt år», The New English Bible). Sju er jo det dobbelte av tre og en halv, og «sju tider» tilsvarer derfor 2520 dager (2 × 1260).

Ettersom de «sju tider» i Daniels profeti skulle utløpe da Jesus fikk kongedømmet over verden eller menneskeheten, må de strekke seg over en periode på langt mer enn 2520 tjuefire-timers dager. Er det mulig å finne ut hvor lang hver av disse ’dagene’ er? Ja, når det gjelder profetiske dager, skal en ifølge Bibelen regne «et år for hver dag». (4 Mosebok 14: 34; Esekiel 4: 6) Når vi anvender denne regelen på de «sju tider», finner vi at de er på 2520 år.

NÅR DE «SJU TIDER» BEGYNTE

Når vi nå vet hvor lange de «sju tider» er, kan vi undersøke når de begynte. Vi vender igjen oppmerksomheten mot det som hendte Nebukadnesar som en oppfyllelse av den profetiske drømmen om treet som ble felt. Tenk over hva som skjedde med ham:

Før Nebukadnesar ble sinnssyk, hadde han verdensherredømme, for Babylon var da den fremste stormakt på jorden. At det symbolske treet ble felt, betydde i Nebukadnesars tilfelle et midlertidig avbrekk i hans styre som verdenshersker.

Hensikten med det Gud gjorde i Nebukadnesars tilfelle, hadde forbindelse med det styre som skulle utøves av den konge Gud utvalgte. At Nebukadnesar ikke satt på sin trone i «sju tider», må derfor ha hatt symbolsk betydning. Hva var det et bilde på? Jo, det var et bilde på et midlertidig avbrekk i det kongedømme eller herredømme som Gud hadde opprettet, for i Nebukadnesars tilfelle var det Jehova Gud som hadde tillatt ham å oppnå stillingen som verdenshersker, og som deretter midlertidig tok denne stillingen fra ham, noe denne kongen selv erkjente. (Daniel 4: 34—37) Det som hendte Nebukadnesar, må derfor ha vært et bilde på at overherredømmet ble fratatt et Guds rike. Treet representerte følgelig verdensherredømmet hva jorden angår.

Den regjering som i sin tid hadde sitt sete i Jerusalem, var et Guds rike. Om herskerne i Davids kongelige slektslinje ble det sagt at de satt på Jehovas trone, og de var pålagt å styre etter Guds lov. (1 Krønikebok 29: 23) Jerusalem var derfor setet for en regjering som representerte Gud.

Da babylonierne under ledelse av Nebukadnesar ødela Jerusalem og det land som ble styrt fra denne byen, ble lagt fullstendig øde, ble verdensherredømmet utøvd av hedninger uten noen forstyrrelse fra et rike som representerte Jehovas overherredømme. Den høyeste Overherre avholdt seg fra å utøve sitt kongedømme på denne måten. Det at han avholdt seg fra å utøve sitt overherredømme over jorden ved hjelp av sitt rike, blir sammenlignet med at det ble lagt lenker rundt treets rotstubb, som sto igjen i jorden. Da byen Jerusalem ble ødelagt og lagt fullstendig øde, begynte den å bli «nedtrådt» som den hovedstad som representerte en regjering som var et uttrykk for Jehovas overherredømme. De «sju tider» må derfor ha begynt på det tidspunkt da Nebukdnesar ødela Jerusalem og Juda land ble lagt fullstendig øde. Når var det dette hendte?

Ved å undersøke Bibelen og den verdslige historie kommer vi til at denne begivenheten inntraff i år 607 f. Kr.a De kjensgjerninger som viser dette, er følgende:

Verdslige historikere er enige om at Babylon falt for perseren Kyros i år 539 f. Kr. Dette årstall blir fastslått av alle tilgjengelige historiske beretninger fra oldtiden. Bibelen viser at Kyros i sitt første regjeringsår utstedte et dekret som ga de landflyktige israelitter tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet. Ettersom mederen Darius først hersket en kort stund over Babylon, strakte Kyros’ første regjeringsår i Babylon seg tydeligvis fra 538 til 537 f. Kr. (Daniel 5: 30; 6: 1) I betraktning av at israelittene måtte foreta en lang reise, må det ha vært i den «sjuende måned» i år 537 f. Kr. (og ikke i 538 f. Kr.) at de hadde kommet tilbake til sine byer og Jerusalems og Juda lands øde tilstand opphørte. (Esras 3: 1, 6) De var imidlertid fortsatt underlagt et hedensk herredømme, og de omtalte derfor seg selv som ’treller i sitt eget land’. — Nehemias 9: 36, 37.

Annen Krønikebok (36: 19—21) viser at det gikk en periode på 70 år fra det tidspunkt da Jerusalem ble ødelagt og landet ble lagt øde, til gjenopprettelsen fant sted. Det står der:

«De [babylonierne under Nebukadnesar] brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de opp med ild, og alle dets kostbare kar ble ødelagt. Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de ble hans og hans sønners treller, til perserriket fikk makten, for at [Jehovas] ord i Jeremias’ munn skulle bli oppfylt — til landet hadde gjort fyllest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende.»

Når vi teller 70 år bakover fra det tidspunkt da israelittene hadde kommet tilbake til sine byer, det vil si i 537 f. Kr., kommer vi til år 607 f. Kr. Det var derfor i det året Jerusalem, setet for den regjering som representerte Gud, begynte å bli nedtrådd av hedningefolkene.

UTLØPET AV DE «SJU TIDER»

Jesus Kristus talte om denne nedtråkkingen av Jerusalem da han sa til sine disipler: «Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedningefolk, inntil hedningefolkenes tider er til ende.» (Lukas 21: 24, LB; se også Det nye testamente på moderne norsk.) Disse «hedningefolkenes tider» skulle ende 2520 år etter 607 f. Kr. De ville derfor utløpe i 1914 e. Kr. Opphørte nedtråkkingen av Jerusalem da?

Det er nok så at en konge i Davids kongelige slektslinje ikke ble innsatt på tronen i den jordiske byen Jerusalem i 1914. Men det burde vi heller ikke vente. Hvorfor ikke? Den jordiske byen Jerusalem var ikke lenger hellig i Guds øyne. Da Jesus Kristus var på jorden, sa han: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal overlates eder selv.» (Lukas 13: 34, 35) Det rike hvor Jesus Kristus er konge, er dessuten ikke en jordisk regjering med Jerusalem eller noen annen by som hovedstad. Det er et himmelsk rike.

Det var følgelig i de usynlige himler Åpenbaringen 11: 15 fikk sin oppfyllelse i året 1914: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» Det som Jerusalem representerte, det vil si, den messianske regjering som hersket med Guds godkjennelse, ble da ikke lenger nedtrådd. Nå var det igjen en konge i Davids dynasti som var blitt utnevnt av Gud, og som hadde fått kongedømmet over menneskeheten. De synlige begivenheter som har funnet sted her på jorden siden 1914 som en oppfyllelse av Bibelens profetier, viser at det forholder seg slik.

En av disse profetiene finner vi i det sjette kapittel i Åpenbaringen. Der blir overdragelsen av kongemakten til Jesus Kristus og de etterfølgende begivenheter beskrevet i et symbolsk språk.

I beretningen om hvordan Jesus får kongedømmet, heter det: «Se, en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han dro ut med seier og til seier.» (Åpenbaringen 6: 2) Åpenbaringsboken viser senere tydelig hvem rytteren på denne hesten er, når den sier: «Se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet. . . . Og på sitt kledebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre.» — Åpenbaringen 19: 11—16.

Åpenbaringen, kapittel 6, viser videre hva som skulle skje her på jorden etter at Jesus hadde fått ’kronen’ og hadde begynt å utøve kongedømmet over menneskeverdenen. Vi leser:

«Det kom ut en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd. Og da det åpnet det tredje segl, hørte jeg det tredje livsvesen si: Kom! Og jeg så, og se, en svart hest, og han som satt på den, hadde en vekt i sin hånd. . . . Og da det åpnet det fjerde segl, hørte jeg røsten av det fjerde livsvesen, som sa: Kom! Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham; og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.» — Versene 4—8.

Er ikke disse ordene blitt oppfylt? Herjet ikke den verdensomfattende krigførings sverd fra 1914 av? Jo, det gjorde det virkelig! I den første verdenskrig fant det sted et blodbad som menneskene aldri før hadde sett maken til. Over ni millioner stridende døde av skader, sykdom og andre årsaker. Det var dessuten millioner av sivilpersoner som døde, enten direkte eller indirekte på grunn av krigen. Den annen verdenskrig krevde enda flere menneskeliv. Det er blitt anslått at 55 millioner sivilpersoner og stridende mistet livet i den.

Raste ikke hungersnøden som en svart hest over jorden? Jo, i mange deler av Europa var det hungersnød under og etter den første verdenskrig. I Russland sultet millioner i hjel. Etter den annen verdenskrig kom det som er blitt kalt «den største verdensomfattende matmangel i historien». (The World Book Encyclopedia, 1973) Og i dag er det slik at ett av tre mennesker på jorden lider av feilernæring eller langsomt sulter i hjel.

Pesten krevde også sine offer. Bare i løpet av noen måneder i 1918—1919 krevde alene spanskesyken omkring 20 millioner menneskeliv. Ingen enkelt katastrofe hadde noensinne tidligere ført til at et så stort antall mennesker omkom.

Disse ulykkene var naturligvis for store til at de kunne gå upåaktet hen. Joseph Carter sier i en bok han har skrevet: «Den høsten [i 1918] fulgte redsel på redsel, for tre av de fire rytterne i Åpenbaringen — krig, hungersnød og pest — red omkring.» (1918 Year of Crisis, Year of Change) De symbolske rytterne har ennå ikke sluttet å ri.

Det finnes således tydelige beviser for at lenkene ble fjernet fra den symbolske rotstubben i Nebukadnesars drøm i 1914. Jehova Gud begynte å utøve sin makt gjennom sin Sønns, Jesu Kristi, rike. Men hvorfor er ikke da forholdene blitt bedre på jorden? Hvorfor har tiden etter at Kristus fikk herskermakt, vært preget av vanskeligheter?

Grunnen til dette er at Satan Djevelen er imot Guds rike ved Kristus. Han kjempet mot det da det fikk makt over menneskeheten. Men han tapte dette slaget og ble kastet ut av de hellige himler sammen med sine demoner. I sitt store raseri har han og hans demoner fått i stand så mange vanskeligheter som mulig blant menneskene for å føre alt og alle i ødeleggelsen. Etter å ha omtalt krigen i himmelen og utfallet av den sier derfor Bibelen videre: «Fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er fart ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» — Åpenbaringen 12: 7—12.

Hvor kort er den tid Rikets motstander har igjen? Jesus Kristus åpenbarte at hans komme i Rikets herlighet og tilintetgjørelsen av den ugudelige tingenes ordning skulle finne sted innen én generasjons levetid. Han sa: «Dette slektledd skal ikke gå i grav, før det er skjedd alt sammen.» — Matteus 24: 3—42, LB.

Noen av dem som tilhører den generasjon som var i live i 1914, må derfor være blant dem som blir vitne til at Jesus fullfører sin seier og fullt ut tar makten over jorden. Det betyr også at mange av dem som lever nå, aldri vil måtte dø. Hvordan det?

HVORFOR MANGE AV DEM SOM LEVER NÅ, IKKE KOMMER TIL Å DØ

Når Jesus Kristus som konge skal fullføre sin seier, vil han utelukkende gå til aksjon mot dem som nekter å underkaste seg hans herredømme. Da apostelen Paulus trøstet sine medtroende som ble utsatt for forfølgelse, skrev han under inspirasjon: «Det er rettferdig for Gud å gi dem som trenger eder, trengsel til vederlag, men eder som trenges, ro sammen med oss, når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium, de som skal lide straff, en evig fortapelse [undergang, LB; tilintetgjørelse, NW] bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.» — 2 Tessalonikerne 1: 6—9.

Ikke alle nekter å «kjenne» eller anerkjenne Guds makt. Ikke alle er ulydige mot evangeliet eller det gode budskap om Jesus Kristus. Det finnes noen kristne som gjør seg store anstrengelser for å være hengivne tjenere for Gud og lojale disipler av Jesus Kristus, men de utgjør en liten gruppe sammenlignet med verdens befolkning. De som er udelt i sin hengivenhet for Jehova Gud på den dag da Guds dom skal fullbyrdes, kan være forvisset om at de ikke vil bli utslettet under domsfullbyrdelsen. Bibelen sier:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.» — Åpenbaringen 7: 14—17.

Den store skare som overlever ’trengselen’, har utsikter til å leve. «Lammet», det vil si Herren Jesus Kristus, skal lede dem til «livsens vannkilder». De vil ikke bare kunne oppnå å leve i 70—80 år, men for evig. Jesus Kristus vil anvende verdien av sitt sonoffer til gagn for dem og utfri dem av synden og dens dødbringende virkninger. Hvis de i lydighet tar imot hans hjelp, vil de oppnå menneskelig fullkommenhet og vil aldri måtte dø.

Satan og hans horder av demoner vil ikke kunne hindre dem i å gjøre framskritt. Når den «store trengsel» har fjernet den onde tingenes ordning på jorden, skal Satan bli fengslet i avgrunnen for 1000 år. Bibelens symbolske beskrivelse av denne begivenheten lyder slik: «Jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkene.» (Åpenbaringen 20: 1—3) Satan og hans demoner vil da være som døde, og de vil derfor ikke kunne skape vanskeligheter for menneskene.

Bibelen viser tydelig at den generasjon som var i live i 1914, også skal få oppleve at Riket hersker uten noen innblanding fra Satans side. Mange av dem som lever i dag, vil følgelig aldri måtte dø. De vil få overleve ødeleggelsen av den nåværende ugudelige ordning og deretter gradvis bli befridd for synd og ført fram til menneskelig fullkommenhet. Som syndfrie mennesker vil de da ikke måtte betale syndens lønn — døden. — Romerne 6: 23.

Det er derfor påkrevd at du nå stiller deg på kongen Jesu Kristi side, hvis du ikke allerede har gjort det, og begynner å leve som en av hans lojale undersåtter. Det er dette Jehovas kristne vitner bestreber seg på å gjøre, og de er ivrige etter å hjelpe andre til å gjøre det samme.

[Fotnote]