Ingen legedom før husene er uten mennesker

«Da hørte jeg [Jehovas] røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» — Es. 6: 8.

 1, 2. a) Hvordan daterte profeten Amos sin profeti? b) Hvilken annen profet omtalte den samme bemerkelsesverdige begivenhet?

HVOR mange hus som ble ødelagt av jordskjelvet, sier beretningen ikke noe om. Men det var et så bemerkelsesverdig jordskjelv at det ble omtalt for å tidfeste en viktig profeti, som ble uttalt i det niende århundre før Kristus. Profeten sier i begynnelsen av sin inspirerte bok: «De ord som Amos, en av hyrdene fra Tekoa, mottok i sine syner om Israel i de dager da Ussias var konge i Juda og Jeroboam, Joas’ sønn, konge i Israel, to år før jordskjelvet.» (Amos 1: 1) Dette viser at jordskjelvet må ha funnet sted i året 809 f. Kr. Det gjorde et slikt inntrykk at det ble omtalt 300 år senere (i 519 f. Kr.) i den profeti Gud ga gjennom Sakarias, og det ble der sammenlignet med et annet jordskjelv:

² «På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot sør. Og I skal fly til dalen mellom mine fjell, for dalen mellom fjellene skal nå like til Asel; I skal fly som I flydde for jordskjelvet i Judas konge Ussias’ dager.» — Sak. 14: 4, 5.

 3. Hvordan blir et jordskjelv på kong Ussias’ tid beskrevet i boken Antiquities of the Jews?

³ Seks hundre år etter at denne profetien ble gitt, skrev den jødiske historieskriveren Josephus, som levde i det første århundre etter Kristus, sitt verk Antiquities of the Jews, og i bok 9, kapittel 10, avsnitt 4, gir han følgende malende beskrivelse av det jordskjelv som fant sted på kong Ussias’ tid:

. . . Når derfor en bemerkelsesverdig dag opprant, og det skulle feires en høytid, tok han på seg den hellige kledning og gikk inn i templet for å ofre røkelse til Gud på gullalteret. Men ypperstepresten Asarja, som hadde 80 prester med seg, erklærte at det ikke var i samsvar med loven at han frambar offer, og at det bare var etterkommere av Aron som hadde lov til det. Og da de sa til ham at han måtte gå ut av templet og ikke synde mot Gud, ble han vred på dem og truet med å drepe dem hvis de ikke tidde stille. Det inntraff imidlertid et stort jordskjelv som ristet jorden, og det ble en revne i templet, og solens skarpe stråler skinte gjennom den. De falt på kongens ansikt, slik at han straks ble angrepet av spedalskhet. Og utenfor byen, på et sted som ble kalt Eroge, skilte den ene halvdel av fjellet seg på vestsiden fra resten av fjellet og rullet om lag 800 meter bortover og stoppet ved fjellet i øst. Både veiene og kongens hager ble ødelagt på grunn av denne sperringen. Så snart prestene så at kongens ansikt var blitt angrepet av spedalskhet, fortalte de ham om den ulykke som hadde rammet ham, og bød at han som en besmittet person skulle forlate byen. Han ble så forvirret på grunn av dette at han gjorde som de sa, og gjennomgikk denne forferdelige straff for sin overmodige handling og for den synd mot Gud som den innebar. Han tok opphold utenfor byen en tid og bodde for seg selv, mens hans sønn Jotam overtok styret. Da han hadde levd i 68 år og regjert i 52 år, døde han i sorg over det som hadde hendt ham, og hans legeme ble begravd i hans egen hage.

 4. a) Stemmer den jødiske historieskriverens tidsangivelse av dette jordskjelvet overens med det tidspunkt som Amos oppgir? Begrunn svaret. b) Sier Bibelen noe om at det inntraff et jordskjelv da Ussias gikk inn i templet? Hva sier den angående det jordskjelvet som fant sted på Ussias’ tid?

⁴ Kong Ussias døde av spedalskhet i år 774 f. Kr., og det tidspunkt som den jødiske historieskriveren Josephus angir for jordskjelvet, er derfor ikke det samme som det profeten Amos angir. Det er imidlertid mulig at det kan være tale om to jordskjelv. Bibelens beretning om hva som skjedde med kong Ussias da han gikk inn i det Hellige i templet i Jerusalem, finner vi i 2 Krønikebok 26: 16—23 og 2 Kongebok 15: 1—7. Det sies ikke her noe om at det ved den anledning inntraff et jordskjelv. Ikke desto mindre fant det i kong Ussias’ regjeringstid sted et jordskjelv som var så bemerkelsesverdig at det ble omtalt flere ganger. Bibelen sier imidlertid ikke noe om hvor store ødeleggelser dette jordskjelvet forårsaket på beboelseshus og andre eiendommer. Det må imidlertid ha vært ganske store ødeleggelser ettersom folk flyktet fra sine hjem på grunn av jordskjelvet.

 5, 6. Hvilken rystelse fant sted i templet i det år kong Ussias døde, slik det framgår av Esaias 6: 1—4?

⁵ I det år kong Ussias døde, ristet imidlertid Jehovas tempel. Dette fant sannsynligvis sted etter kong Ussias’ død. Profeten Esaias så denne rystelsen av templet, og han forteller i kapittel 6, versene 1 til 4, om hva som fant sted ved denne anledning.

⁶ «I det år kong Ussias døde, så jeg [Jehova] a sitte på en høy, høy trone, og slepet av hans kåpe oppfylte templet. Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet. Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset ble fylt med røyk.»

 7. Hvilken forskjell er det mellom Ussias og Esaias i forbindelse med kongens inntrengning i templet og profetens syn av templet?

⁷ Hvilken stor forskjell var det ikke mellom kong Ussias og profeten Esaias! Kong Ussias trengte seg overmodig inn på forbudt område. Han ønsket å få i stand en ny og nærmere forbindelse mellom kongen og Jehova Gud og å tilbe Gud direkte og således sette til side Guds utnevnte presteskap. Ved sin respektløse og påtrengende handlemåte fikk han se det indre av det Hellige i templet hvor gull-lysestakene, bordet med skuebrødene og gullalteret, hvor det ble ofret røkelse, sto. Jehova godkjente imidlertid ikke hans handlemåte, og han fikk ikke noe spesielt oppdrag av ham. I motsetning til Ussias satte ikke profeten Esaias Jehovas presteskap til side, og han trengte seg heller ikke inn på hellig område, men fikk i et syn se Jehova i hans hellige tempel. Dette fikk ingen dårlige følger for ham, men han ble æret ved å få tildelt et oppdrag av sitt folks Gud. Serafene som tjente ved Jehovas høye trone, dekket sitt åsyn, for de vågde ikke å se på Gud som satt på tronen, men Esaias fikk lov til å se Jehova i et syn.

 8. a) Hva var det som fikk tresklenes poster til å beve, og hvordan fylte Jehovas herlighet huset? b) Hvordan får de som har fått sitt åndelige syn skjerpet, del i et lignende privilegium som det Esaias fikk del i?

⁸ Profeten Esaias fikk del i et spesielt, hellig privilegium. Dette framgår tydelig av det serafene ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.» Serafenes kunngjøring var av så stor betydning at det fikk tresklenes poster i templet til å beve. Jehovas herlighet ble tilkjennegitt ved at templet på mirakuløst vis ble fylt med røyk. Gudfryktige mennesker som i vår tid får sitt åndelige syn skjerpet ved hjelp av oppfyllelsen av Bibelens profetier, befinner seg i en meget begunstiget stilling. De forstår at Jehova Gud har kommet til sitt åndelige tempel. Dette fyller dem med ærefrykt.

 9, 10. Hvilken virkning hadde dette synet på Esaias, og hvorfor?

⁹ På grunn av det Esaias så og hørte, følte han seg meget vanhellig, meget uren, og han ble fylt med frykt. Han sa: «Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt [så godt som brakt til taushet, NW]; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, [Jehova], hærskarenes Gud.» — Es. 6: 5.

¹⁰ Dette var bare et syn, men fordi det var inspirert av Jehova Gud, hadde Esaias grunn til å frykte for at han ville komme til å dø, at han ville bli ført ned i dødens stillhet. Han husket uten tvil hvordan det var da profeten Moses ba Jehova Gud om å få se hans herlighet, og at Jehova da svarte Moses: «Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se meg og leve.» (2 Mos. 33: 20) Og nå hadde Esaias sett «kongen, [Jehova], hærskarenes Gud»!

11. a) Hvorfor hadde Esaias og hans folk ikke noe å frykte på grunn av at kong Ussias døde? b) Hvilken kjensgjerning er det vidunderlig for oss å være klar over i vår tid?

¹¹ Jehova var Juda rikes virkelige konge, selv om han var usynlig. Selv om kong Ussias døde samme år som profeten Esaias hadde dette synet av templet, fortsatte Jehova, hærskarenes Gud, å være konge over Juda. Hverken Esaias eller folket hadde derfor noen grunn til å frykte på grunn av at Ussias, som hadde vært en mektig konge med en sterk militærmakt, døde. (2 Krøn. 26: 1—9) Hvor vidunderlig er det ikke å være klar over at Jehova Gud er universets konge og «en evig konge», og at vi som hans tilbedere og tjenere derfor ikke har noe å frykte hva herredømmet over jorden angår. — Åpb. 15: 3; Jer. 10: 10.

Renselse nødvendig før oppdrag blir gitt

12, 13. Hvorfor følte Esaias at han ikke var verdig til å motta et oppdrag fra Jehova, men hvordan ble han skikket til det?

¹² Profeten følte at han ikke under noen omstendigheter var skikket til å ta imot et oppdrag av kongen, Jehova, hærskarenes Gud, i hans hellige tempel. Han mente at et menneske som skulle være talerør for en slik hellig og herlig konge og Gud, måtte ha rene lepper, men Esaias’ lepper var urene. De var dessuten urene på grunn av at det folket som han bodde midt iblant, og hvis tale han hadde hørt, hadde urene lepper. Esaias trodde tydeligvis at dette var en uoverstigelig hindring, men han ble gjort oppmerksom på at han tok feil, for han sa:

¹³ «Da fløy en av serafene bort til meg med en gloende stein [et glødende kull, NW] i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» — Es. 6: 6, 7.

14. Hvordan kunne et stykke glødende kull rense Esaias’ lepper?

¹⁴ Serafen hadde tatt et stykke glødende kull fra brennofferalteret, som sto i templets forgård. Esaias’ lepper ble deretter berørt med dette glødende kullstykke fra alterets hellige ild, og all urenhet på hans lepper ble billedlig talt brent bort. Det var ikke de dyreoffer som ble frambåret på alteret, og heller ikke disse offernes blod, men dette glødende kullstykke som renset Esaias’ lepper og gjorde ham skikket til å tjene som Jehovas talerør. Det var ild fra himmelen som opprinnelig antente veden på alteret i det tempel som kong Salomo bygde. (2 Krøn. 7: 1—3) Serafen kunne derfor med rette si: «Din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» Ettersom det var Guds ild som fortærte de offer som ble frambåret for å ta bort misgjerning og synd, kunne også et glødende kullstykke fra det samme alteret rense Esaias’ lepper.

15, 16. a) Hvorfor hadde Jehova ventet, og hva sa han nå? b) Hvorfor er det ingen tvil om at dette var en oppfordring til Esaias om å tjene Jehova?

¹⁵ Jehova Gud bruker ikke urene mennesker som sine godkjente talerør eller profeter. Jehova ventet derfor til Esaias var blitt renset før han ga ham i oppdrag å utføre en profetisk tjeneste for ham. Med rensede lepper sier Esaias derfor videre: «Da hørte jeg [Jehovas] røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» — Es. 6: 8.

¹⁶ Jehova stilte dette spørsmålet til Esaias, og det var bare Esaias som så synet. Det er derfor ingen tvil om at det var en oppfordring til Esaias om å ta imot innbydelsen til å tjene som Jehovas budbærer, som hans utsending.

17. Hvem siktet Jehova til da han brukte det personlige pronomen «oss»?

¹⁷ Da Jehova sa: «Hvem vil gå for oss?», brukte han ikke majestetsflertallsformen av pronomenet «oss» for å framheve sin egen verdighet. Ved å bruke pronomenet «oss» etter først å ha brukt pronomenet «jeg» viser Jehova at han hadde i tankene i det minste én person i tillegg til seg selv. Denne andre personen var hans enbårne Sønn, Mikael, som ble mennesket Jesus Kristus. At han er den som er sammen med Jehova i templet, og som Jehova har i tankene når han bruker pronomenet «oss», framgår tydelig av Johannes 12: 36—41b hvor Jesus Kristus blir omtalt. Jehova og hans enbårne Sønn er således to forskjellige personer og ikke en del av en treenighet.

18. a) Hvordan reagerte Esaias på Jehovas spørsmål, og hvorfor? b) Hvem er Esaias et godt eksempel for i vår tid?

¹⁸ Esaias var villig til å gå for Jehova Gud og hans enbårne Sønn, og Jehova kunne derfor sende ham ut i et hvilket som helst oppdrag. Esaias forsto at hans lepper var blitt renset, og ettersom han ikke ønsket at Jehova forgjeves skulle be noen om å gå for seg, fulgte han oppfordringen. Han sier: «Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» (Es. 6: 8) Selv om det var mulig at Esaias ville få tildelt en ubehagelig oppgave, var han villig til å gå for å kunne tjene Jehovas interesser og være til gagn for Jehovas folk. Esaias var villig til å fortsette å tjene Jehova aktivt som hans profet, uansett hvilke vanskeligheter dette måtte føre til for ham. Israels nasjon var Jehovas innvigde folk som var blitt gjenløst av ham, og som hadde inngått en pakt med ham. Esaias, som tilhørte dette folk, var derfor også innvigd til Jehova. Han ønsket å vise at han var innvigd til Jehova, ved å gjøre hans vilje og utføre et oppdrag for ham. Ved sin handlemåte var Esaias et godt eksempel for Jehovas kristne vitner i vår tid. (Es. 43: 10—12) I likhet med Esaias er de også klar over at de er sendt av «kongen, [Jehova], hærskarenes Gud». De er blitt bemyndiget av den største autoritet som finnes, og derfor fortsetter de tillitsfullt å utføre sitt oppdrag.

19. Hva gikk Jehovas oppdrag til Esaias ut på?

¹⁹ Jehova, hærskarenes Gud, godtok straks Esaias som sin utsending. Men hva skulle han gjøre eller si, og hvem skulle han gå til? Esaias skrev ned det oppdraget han fikk av Jehova: «Og han sa: Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke [få ikke noen kunnskap, NW]! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, for at det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir legt!» — Es. 6: 9, 10.

20. I hvilken forstand skulle Esaias si til «dette folk» at de skulle høre, men ikke forstå, og at de skulle se, men ikke få noen kunnskap?

²⁰ Esaias skulle ikke gå til hedningene, men til «dette folk», til sitt eget folk. Skulle han virkelig si til dem at de ikke skulle forstå, og at de ikke skulle få noen kunnskap? Nei, det skulle han ikke! Men ved å fortsette å gå til dem og la dem ’høre og høre’ skulle han la folket selv få vise at de ikke forsto eller ikke ønsket å forstå. Han skulle også la dem «se og se» uten at de ville oppfatte noe, og derved la dem vise at de ikke fikk noen kunnskap. Det var ikke så å forstå at Esaias var en dårlig lærer, men «dette folk» var for selvopptatt og selvisk til å kunne forstå og ta til seg kunnskap, til tross for at de ble undervist av en dyktig lærer.

21. a) Hvordan skulle Esaias gjøre folkets hjerte sløvt? b) Hvorfor skulle Esaias frimodig fortsette å forkynne?

²¹ Det var derfor ikke Esaias som gjorde disse menneskenes hjerte sløvt og deres ører tunghørte, slik at de ikke forsto noe, eller som klinte deres øyne til for å gjøre dem blinde. Nei, men ved at Esaias tålmodig utførte et profetisk undervisningsarbeid blant «dette folk» skulle han vise dem at de selv hadde gjort sitt hjerte sløvt og sine ører tunghørte, og at de selv hadde klint sine øyne til ved at de fulgte en selvisk tankegang, slik at de ikke forsto betydningen av det arbeid Esaias utførte som Jehovas budbærer og talerør. Esaias unnlot ikke å tale frimodig, og han sørget for at folket fikk høre hva han sa. Han måtte gjøre det for å vise dem noe. Hva var det han skulle vise dem? Jo, at grunnen til at det de hørte, ikke var til gagn for dem, var at de hadde gjort seg tunghørte ved ikke å være interessert i å lære og derfor ikke tok hans ord alvorlig.

22. Hvorfor lyktes det ikke Esaias å omvende folket, slik at det kunne bli legt?

²² Jehova fortalte på forhånd Esaias at til tross for alt det han profeterte, forkynte og lærte, ville han ikke nå «dette folks» hjerte. Han fortsatte tålmodig å forkynne for dem, og det kom derved tydelig fram at de hadde gjort sitt hjerte sløvt. Derfor verdsatte de ikke det Esaias sa, og de forsto ikke betydningen av hans ord og gjerninger. Han forsøkte virkelig å føre dem tilbake til Gud, men når det ikke lyktes, skyldtes det utelukkende at de selv nektet å omvende seg. Esaias forsøkte å hjelpe dem med å bli legt for sin åndelige sykdom som skyldtes deres mangel på åndelighet, og for det dårlige forhold de sto i til Gud, men de betraktet ikke seg selv som åndelig syke, og de mente ikke at de sto i et dårlig forhold til Jehova. De avslo derfor stolt å ’bli legt’ og komme i et godt forhold til sin konge, «[Jehova], hærskarenes Gud».

«Hvor lenge, [Jehova]?»

23. Hvordan avbrøt Esaias Jehova, og hvorfor?

²³ Skulle situasjonen virkelig bli så alvorlig? Esaias var forferdet. Gud måtte forhindre at folket kom i en slik dårlig og farlig tilstand! Det ville bety døden for «dette folk» hvis det ikke ble legt. Esaias gjorde her på en måte innvendinger mot at det skulle gå så langt, og han avbrøt Jehova i hans tale, for han sier videre: «Da spurte jeg: Hvor lenge, [Jehova]?» — Es. 6: 11.

24. Spurte Esaias om hvor lenge han skulle fortsette å forkynne for dette folket?

²⁴ Ved å stille dette spørsmål, som delvis var en protest, spurte ikke Esaias: ’Jehova, hvor lenge har du tenkt å fortsette å sende meg til dette folk, og hvor lenge må jeg fortsette å gå til det?’ Nei, Esaias tenkte ikke på seg selv, men han tenkte på folket. Da han sa: «Hvor lenge, [Jehova]?», spurte han om hvor lenge Jehova ville la «dette folk» være i en slik dårlig åndelig tilstand. Ville han la det være i denne tilstand inntil det ikke lenger var mulig å rette på den, eller inntil det hadde gått så ille med folket som det kunne gå? Nei, det måtte han ikke tillate. La ikke folket få fortsette å være i en slik dårlig tilstand at det blir nødvendig å treffe drastiske tiltak mot det!

25. Hvordan er Esaias’ bruk av uttrykket: ’Hvor lenge?’ lik den måten Asaf bruker det på i Salme 74: 9—11?

²⁵ Esaias bruker uttrykket: ’Hvor lenge?’ på samme måte som profeten Asaf gjør i Salme 74: 9—11 hvor han sier: «Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge det skal vare. Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evinnelig? Hvorfor drar du din hånd, din høyre hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!»

26. Hva var det Jeremias siktet til da han sa ’hvor lenge?’ i Jeremias 4: 14?

²⁶ Profeten Jeremias protesterte også ved å si: ’Hvor lenge?’ da han sa til Juda: «Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?» — Jer. 4: 14.

27. a) Hvorfor var det som Esaias’ oppdrag innebar, ikke hyggelig for Esaias? b) Hva var det som viste hvilket budskap det var Esaias skulle overbringe?

²⁷ Det var ikke hyggelig for Esaias å tenke på at hans eget folk skulle synke ned på et så lavt åndelig nivå at det til slutt ville bli nødvendig for Gud å treffe alvorlige tiltak for å straffe dem på en høyst uvanlig og streng måte. Hvor lenge ville israelittene fortsette å gjøre sitt hjerte sløvt og sine ører tunghørte og kline sine øyne til og nekte å omvende seg og bli legt? De ville sikkert ikke gjøre det så lenge at de ikke kunne bli legt og derfor måtte bli ødelagt! Esaias ble forferdet ved tanken på at det kunne gå slik, og kunne derfor ikke annet enn spørre: «Hvor lenge, [Jehova]?» Jehova Gud visste på forhånd hvor lenge denne tilstanden ville vare. Han åpenbarte det for Esaias og viste derved hva slags budskap profeten måtte overbringe sitt eget folk.

28. Hva sa Jehova som svar på Esaias’ spørsmål?

²⁸ Esaias’ utbrudd fikk Jehova Gud til å si det som Esaias videre forteller: «Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Og [Jehova] skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.» — Es. 6: 11, 12.

29. a) Hvor lenge skulle dette folks åndelige forfall fortsette? b) Hvilket budskap var Esaias derfor forpliktet til å forkynne, og hvordan viste han seg å være et trofast vitne?

²⁹ Ja, Esaias’ folks åndelige forfall kom til å fortsette helt til de fryktelige følger av deres ugudelige oppførsel kom over dem i samsvar med det som Jehova Gud i sin skrevne pakt med Israels nasjon hadde forutsagt ville komme over hårdnakkete paktsbrytere. (3 Mos. 26: 22—41; 5 Mos. 28: 49—68) Esaias ville derfor være forpliktet til å forkynne et budskap om at landet skulle ødelegges og bli til en ørken, og at hans eget folk skulle bli ført i fangenskap. Og han forkynte virkelig et slikt budskap. Han kunne ikke la være å gjøre det, for det utgjorde en nøyaktig forutsigelse av hva som skulle skje i framtiden. Det var Jehovas budskap til «dette folk», og profeten Esaias hadde tilbudt seg å overbringe det og hadde bedt om å bli sendt, for han hadde sagt: «Se, her er jeg, send meg!» Han trakk ikke dette tilbudet tilbake. Det ville han aldri gjøre, uansett hvor kraftig Jehovas budskap til folket ville være. Han viste seg følgelig å være et trofast vitne for Jehova.

30. a) Fortsatte Esaias å forkynne Jehovas budskap inntil husene ble uten mennesker? b) Hadde hans lydighet vært forgjeves?

³⁰ Esaias fortsatte å profetere en tid etter at Esekias, kong Ussias’ sønnesønns sønn, hadde begynt sitt rettferdige styre. Han profeterte med andre ord fra omkring 775 til omkring 732 f. Kr., det vil si i omtrent 43 år. Han forkynte således ikke helt til 607 f. Kr., da Jerusalem og templet ble ødelagt av babyloniske hærer, hele Juda land ble lagt øde, husene ble uten mennesker og de overlevende jøder ble ført som fanger fra Juda land til det fjerntliggende Babylon for å vansmekte der. Et lite antall fattige jøder ble igjen i landet, men de ble senere redde for at babylonierne skulle komme tilbake, og flyktet ned til Egypt og døde der. Selv om Esaias avsluttet sin profetgjerning om lag 125 år før ulykken kom over landet, viste det seg altså at det kraftige budskap som Jehova hadde gitt ham i oppdrag å forkynne for sitt folk, var sant. Han var ikke blitt sendt forgjeves. Hans lydighet hadde ikke vært forgjeves. — 2 Krøn. 36: 15—21; 2 Kong. 25: 1—26.

En «hellig sæd» lik en trestubb

31. Rommet det budskap Esaias ble betrodd, noe håp?

³¹ Det budskap som Esaias ble betrodd da han fikk et syn av Jehova i templet, rommer imidlertid også et håp, for Jehova sa til slutt: «Og er det ennå en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortært. Men liksom det blir en stubb igjen av terebinten og eiken når de felles, så skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.» (Es. 6: 13) Dette trøstet Esaias og ga ham en forsikring om at det skulle bli en hellig levning igjen av «dette folk». Selv om Israels nasjon skulle fortæres eller brennes fullstendig opp i likhet med en terebint eller en eik som var blitt felt for å brukes til brensel, skulle det bli igjen en kraftig stubb av det symbolske tre som Israel utgjorde. Så snart denne stubben fikk litt vann, ville den skyte skudd igjen, og treet ville vokse opp på nytt. Denne levning eller stubb som fremdeles var rotfestet i jorden, skulle være en sæd eller et avkom som var hellig i Jehovas øyne.

32. a) Hvordan viste denne del av Esaias’ budskap seg å være sann? b) Var dette den eneste oppfyllelse av denne profetien?

³² Denne del av det budskap som Jehova sendte Esaias for å forkynne, viste seg også å være sann. Etter at Juda land hadde ligget øde i 70 år, vendte en angrende, gudfryktig levning av jøder i 537 f. Kr. tilbake fra fangenskapet i Babylon. De gjenoppbygde Jehovas tempel og Jerusalem. På denne måten ble en «hellig sæd» brukt til å gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova Gud i Juda land. (2 Krøn. 36: 20—23; Esras 1: 1 til 6: 22) Det at jødene vendte tilbake til sitt gudgitte hjemland, gjorde at den profeti som Jehova ga Esaias, kunne få en annen oppfyllelse, og det i forbindelse med en større Esaias. Begge disse oppfyllelsene, som fant sted i tilknytning til det kjødelige Israel, danner et profetisk bilde av hvordan Esaias’ profeti får sin tredje oppfyllelse nå i vår tid. La oss undersøke dette nærmere.

[Fotnoter]

Se også fotnoten til Esaias 6: 1 i dr. Adam Clarke’s Commentary, bind 4.

[Bilde på side 104]

«Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»

[Bilde på side 106]

«Inntil byene er ødelagt og folketomme.»