Den kristne tjeneste
«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» — Matt. 28: 19, NW.
1. a) Hva gjorde dypt inntrykk på menneskene i Galilea i det første århundre? b) Når begynte Jesus sin tjeneste?
DA MENNESKENE i Galilea i det første århundre hørte en 30 år gammel mann forkynne i deres distrikt, gjorde det han sa, så dypt inntrykk på dem at «god omtale av ham bredte seg ut over hele det omliggende land». (Luk. 4: 14, NW) Det hadde aldri før vært noen mann blant dem som talte med så stor visdom og myndighet. Han hadde begynt å forkynne kort tid etter at han ble døpt i Jordan-elven, da Guds ånd kom ned over ham. Det forkynnelsesarbeid som Jesus Kristus begynte å utføre på den tiden, var begynnelsen til noe avgjort nytt i det hebraiske folks lange historie.
2. Hvilken oppgave hadde de hebraiske profeter?
2 I løpet av de hebraiske profeters tid, som endte med Malakias, ble det ikke gjort noe forsøk på å danne en voksende gruppe av forkynnere som ville kunngjøre Jehovas hensikter og undervise folket i bibelske sannheter. Gud hadde tidligere sendt profeter, ikke som lærere, men i første rekke som redskaper til å omvende folket. Deres oppgave besto i å få folket til å vende seg til sann tilbedelse igjen og i å advare dem om hva Gud ville gjøre med dem hvis de fortsatte sin ulydige handlemåte. Gud inspirerte de enkelte profeter til å gjøre dette. De gjorde ikke noe forsøk på å samle en gruppe av forkynnere. Det samfunn som ble kalt «profetenes disipler», var et samfunn av profeter som allerede hadde Jehovas ånd. De var ikke et produkt av forkynnelsen. Men de som fulgte Jesus Kristus, var det.
3. Hvordan var hensikten med Jesu forkynnelse noe nytt for hebreerne?
3 I motsetning til profetene forkynte Jesus med den hensikt å samle sammen et folk som skulle være forkynnere. Dette var avgjort noe nytt. Det var hans hensikt at de i sin tid skulle danne en organisasjon av hengivne tilbedere av Jehova som skulle «tilbe i ånd og sannhet» og forkynne. (Joh. 4: 24) Den forkynnelse Jesus påbegynte i Judea og Galilea, førte derfor til at den kristne tjeneste ble innført.
4. Hvordan viste Jesus hva han ønsket at hans etterfølgere skulle gjøre, og hva besto det arbeidet i?
4 På et meget tidlig tidspunkt i sin tjeneste begynte Jesus å utvelge dem som skulle bli hans apostler, og 11 av dem var galileere, men den 12., den som til slutt viste seg å være troløs, var tydeligvis en judeer. Hva han ønsket at de skulle gjøre, ble vist da han valgte ut de to første, som allerede var blant dem som var blitt hans disipler. «Da han vandret ved den Galileiske Sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og han sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» (Matt. 4: 18, 19) Han planla å lære dem opp til å være Ordets tjenere, slik at de kunne finne mennesker som elsket rettferdighet, og føre dem inn i samfunn med ham.
Ordets tjenere sendes ut
5. Hvorfor var det behov for mange forkynnere som kunne delta i den kristne tjeneste i det første århundre?
5 Ettersom hensikten med den kristne tjeneste var helt forskjellig fra den forkynnelse som ble utført av de hebraiske profeter, var det behov for svært mange forkynnere. Et undervisningsarbeid måtte bli utført for å føre interesserte mennesker sammen. Guds Ord ville trekke dem inn i den nye tingenes ordning. Gud hadde til hensikt å erstatte den gamle, jødiske tingenes ordning som fikk sin begynnelse med Moses, med en ny tingenes ordning ved Jesus Kristus. Den nye tingenes ordning skulle være mye bedre enn den gamle, for den skulle gi evig liv til dem som ble ført inn i den. Jesus sammenlignet innsamlingen av mennesker til den nye tingenes ordning med en bondes innhøstning. Han sa: «Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Matt. 9: 37, 38) Han gjorde dette ved å fremme den kristne tjeneste i det første århundre.
6. Hvilke instrukser ga Jesus sine apostler med tanke på tjenesten, og hvem skulle de begrense sin tjeneste til?
6 Etter at Jesus i en tid hadde gitt sine 12 apostler opplæring, sendte han dem ut for å forkynne. «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus! Og når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut onde ånder. For intet har I fått det, for intet skal I gi det.». (Matt. 10: 5—8) De skulle begrense sin forkynnelse til de kjødelige jødiske etterkommere av Abraham. På et senere tidspunkt skulle den utvides til nasjonene, det vil si til de ikke-jødiske folkeslagene. Ettersom jødene var Guds paktsfolk, var de de første som skulle få anledning til å utgjøre den kristne menighet, hvis medlemmer til slutt skulle få det privilegium å være prester for Gud og «herske som konger over jorden». — Åpb. 5: 10, NW.
7. a) Hvorfor var det budskap som apostlene fikk i oppdrag å forkynne et godt budskap? b) Hvorfor kunne de si at riket var kommet nær?
7 Det budskap apostlene fikk befaling om å forkynne, var et oppbyggende budskap om Jehovas rike. I lang tid hadde israelittene ventet på et rike som Gud skulle opprette. Profeten Daniel hadde talt om det over 500 år før Jesus begynte sin tjeneste. Da Jesus og hans apostler kunngjorde at det var kommet nær, var det et godt budskap. Jesus var dets konge. En engel hadde identifisert ham som kongen før han ble født. Engelen sa til Maria: «Han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk. 1: 33) Ettersom han var Guds rikes konge, brakte hans nærvær riket nærmere sin virkeliggjørelse enn det noensinne hadde vært. Ettersom det var representert ved ham, dets overhode, kunne apostlene med glede forkynne det gode budskap at riket var kommet nær. — Dan. 2: 44.
8, 9. a) Hvilket bevis hadde Jesus og hans apostler for at de var Jehovas sanne representanter? b) Hvordan viste Jesus hvem som hadde bemyndiget ham til å utføre sin tjeneste, og hva viste dette angående de religiøse lederne?
8 Som et bevis for at Guds ånd hvilte over apostlene, og at de virkelig forkynte de ting Gud ønsket at jødene skulle få kjennskap til, fikk de makt til å utføre mirakler som besto i å helbrede og oppreise døde mennesker. Det almene folk hørte i de fleste tilfelle Jesus og hans apostler med glede og anerkjente dem som Guds tjenere, men mange av de religiøse lederne nektet hårdnakket å anerkjenne deres myndighet til å forkynne trass i de miraklene de utførte. (Mark. 12: 37) Ved en anledning sa disse lederne til Jesus: «Med hva myndighet gjør du dette, og hvem har gitt deg denne myndighet?» (Matt. 21: 23) Jesus hadde vist hvem som hadde gitt ham denne myndighet, da han leste offentlig fra Esaias’ bok i synagogen i Nasaret. Han leste fra Esaias 61: 1, 2:
9 «Herren [Jehovas, NW] Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren [Jehova, NW]». Da han hadde lest dette, sa han til folket: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» (Luk. 4: 18—21) Jesus viste på denne måten at det var Jehova Gud som hadde bemyndiget ham til å forkynne. Dette var en langt større myndighet enn den myndighet menneskelige religiøse ledere kunne gi. Ettersom Jesus hadde fått dette oppdraget fra Gud, trengte han ikke å bli uteksaminert fra en av de rabbinske skoler som ga en høyere utdannelse, eller å bli bemyndiget til å utføre sin tjeneste av ypperstepresten Kaifas eller av et annet medlem av rådet. Ettersom han kunne henvise til Jehova Gud som den som ga ham myndighet til å forkynne, kunne også hans apostler gjøre det.
10. Hva ble vist ved at Jesus sendte ut ytterligere 70 av sine etterfølgere til å forkynne?
10 Etter at apostlene hadde begynt å delta i den kristne tjeneste, sendte Jesus ut ytterligere 70 av sine etterfølgere som forkynnere. Ved å gjøre dette viste Jesus at han mente at hans befaling om å forkynne skulle gjelde flere enn bare hans 12 apostler. «Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for seg til hver by og hvert sted hvor han selv skulle komme.» Han sa til dem: «Si til dem: Guds rike er kommet nær til eder!» (Luk. 10: 1, 9) I likhet med apostlene brakte de sitt budskap ut til folket og ventet ikke at folket skulle komme til dem. Ved å lære opp og sende ut disse 82 personene begynte Jesus å utvide den kristne tjeneste.
Hurtig vekst
11. a) Hva begynte å skje med kristendommen på pinsedagen? b) Hvorfor kunne det ikke bli dannet en kristen organisasjon før pinsedagen?
11 Da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, 50 dager etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, begynte kristendommen å få en eksplosjonsartet vekst. Bare på denne dagen ble 3000 mennesker disipler. I den tiden som fulgte etter pinsedagen, økte antallet av de troende daglig. I motsetning til dem som ga akt på den forkynnelse som ble utført før Jesus døde, ble disse gjort til en organisasjon som var tydelig atskilt fra den jødiske religiøse tingenes ordning. Dette var ikke mulig før Jesus døde, for lovpakten var da fortsatt gyldig, og det ville ikke være riktig av Jesus å opprette en organisasjon som ville konkurrere med den som var under Loven. Da hans død hadde oppfylt hensikten med Loven og opphevd den, var tiden inne til at den kristne organisasjon skulle bli dannet. Den begynte på pinsedagen med 120 mennesker, som alle var jøder, og apostlene utgjorde det styrende organ.
12. Hva var årsaken til den hurtige vekst som den kristne organisasjon hadde?
12 Den hurtige vekst denne nye organisasjonen hadde, skyldtes at alle som ble kristne, deltok i den kristne tjeneste, og at Guds velsignelse hvilte over deres forkynnelsesarbeid. «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» (Ap. gj. 2: 47) Da disse nye etterfølgerne av Jesus Kristus vendte tilbake til sine hjemland etter pinsedagen, unnlot de ikke å tale om det de hadde hørt. I likhet med de 82 som Jesus hadde sendt ut for å forkynne, deltok også de i den kristne tjeneste. De lot sannhetens lys skinne akkurat som Jesus hadde gitt påbud om. «En tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» — Matt. 5: 15, 16.
13, 14. a) Forklar hvordan forfølgelsen bidro til at kristendommen ble utbredt b) Hvilken rolle spilte byen Antiokia i Syria for kristendommens utbredelse?
13 Da Stefanus ble steinet til døde og ble den første kristne martyr, kom det en bølge, av forfølgelse over den unge, kristne organisasjon, og dens medlemmer ble atspredt. Dette tjente til å utbre den kristne tro og øke antallet av de kristne. De forkynte alle uansett hvor de kom. «De som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord.» (Ap. gj. 8: 4) Noen av disse Kristi etterfølgere kom til Antiokia i Syria, hvor de forkynte for jødene og dannet en menighet. «De som nå var atspredt på grunn av den trengsel som oppsto for Stefanus’ skyld, dro omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder.» — Ap. gj. 11: 19.
14 Blant dem som ble atspredt etter Stefanus’ død, var det noen som forkynte for gresktalende jøder og proselytter. «Men iblant dem var det noen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort tall kom til troen og omvendte seg til Herren.» (Ap. gj. 11: 20, 21) Det er verdt å merke seg at etter at Barnabas og Saulus fra Tarsus hadde undervist i Antiokia, ble denne byen det sentrale sted hvorfra kristendommen ble utbredt blant de ikke-jødiske nasjoner. Det var også her at Kristi etterfølgere først ble kalt kristne.
15. Hvordan betraktet Saulus fra Tarsus tjenesten da han ble en kristen, og hvordan viste han sin nidkjærhet i den?
15 Omvendelsen av Saulus fra Tarsus var en viktig faktor i kristendommens hurtige utbredelse. Da han ble omvendt, var han klar over at det å utføre den kristne tjeneste var en forpliktelse som fulgte med det å anta den kristne tro, og han holdt ikke noe tilbake, men deltok fullt ut i den. Det er ikke noe som viser at han betraktet tjenesten som en rettighet som utelukkende var forbeholdt noen få religiøse ledere. Etter at han hadde tilbrakt en kort tid sammen med disiplene i Damaskus, muligens for å få undervisning, tok han fatt på tjenesten med mønsterverdig nidkjærhet. Det forkynnelsesarbeidet som han tok opp her i Damaskus mens han øyensynlig var i 30-årene, markerte begynnelsen til en lang løpebane med nidkjær virksomhet i den kristne tjeneste, en gjerning som varte i om lag 30 år. I løpet av den tiden lot han sannhetens lys skinne uansett hvor han reiste. Beretningen om hans løpebane viser at han var en meget produktiv Ordets tjener.
16. Forklar hvilken framgangsmåte Paulus fulgte da han forkynte i et nytt distrikt, og hvorfor den var så effektiv.
16 Når Paulus kom til et nytt distrikt, konsentrerte han alltid sin virksomhet om byer som var handelssentrer. Efesos, Tessalonika og Korint var slike steder. Dette var sentrer som folk i de omliggende distrikter kom til for å handle, og gjennom dem gikk det handelsveier til fjerntliggende steder. Efesos lå for eksempel ved hovedveien fra Roma til Østen, og Korint lå på en landtange hvor skip losset sin last for at den skulle bli transportert til andre deler av Hellas. Det var tryggere å gjøre dette enn å ta den risiko å seile rundt de stormherjede forbergene ved den sørlige enden av Akaia. Slike steder som dette var ideelle for kristendommen når det gjaldt å få fotfeste i et nytt distrikt. De jødene og ikke-jødene som ble kristne på disse stedene, brakte sannheten til nabobyer, til innlandet og til fjerntliggende steder langs handelsveiene.
Tjenesten er ikke begrenset
17. Hvilket bevis har vi fra det første århundre for at Jesu ordning med å gjøre alle troende til forkynnere, var en forstandig ordning?
17 Kristendommens hurtige utbredelse viste hvor forstandig det var av Jesus å treffe den ordning at alle troende skulle forkynne. Innen kort tid kunne det bli kristne over hele det veldige Romerriket. Den kristne skribenten Tertullianus viste dette da han argumenterte med hedningene på sin tid. Han skrev: «Folk sier like ut at vi har inntatt landet. På landsbygdene, i landsbyene og på øyene er det kristne. Mennesker av begge kjønn, av alle aldersgrupper og samfunnslag, ja, av enhver rang går over til hans navn. . . . Vi er et nytt samfunn, men vi har oversvømt alle steder — byer, øyer, festninger, landsbyer og handelssteder.»
18, 19. a) Hvordan tok de første kristne det Jesus sa om å bekjenne at en var i forening med ham, og hva mente han med dette uttrykket? b) Hvilken annen befaling ga Jesus med tanke på tjenesten, og hvem gjelder den?
18 Alle som viste tro, tok alvorlig det Jesus sa om å bekjenne at de var i forening med ham. «Derfor sier jeg til dere: Alle som bekjenner å være i forening med meg for menneskene, vil også Menneskesønnen bekjenne å være i forening med for Guds engler.» (Luk. 12: 8, NW) For å kunne være i forening med Jesus måtte et menneske tro de sannheter Jesus forkynte, og følge hans eksempel ved å forkynne disse sannhetene for andre. En som var uvillig til å vise at han var forent med Kristus i tro og hensikt ved å delta i tjenesten, viste mangel på kjærlighet til ham. Hvorfor skulle Jesus overfor Gud og englene anerkjenne et slikt menneske som et medlem av sitt legeme, sin menighet?
19 Etter sin oppstandelse og før sin himmelfart ga Jesus sine 11 trofaste apostler en befaling som ikke bare gjaldt dem. Den gjelder alle kristne. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Dette gjorde apostlene og alle som ble Jesu etterfølgere i apostlenes levetid. De gledet seg over alle anledninger de hadde til å gjøre disipler som de kunne lære opp til å undervise andre.
20. Forklar hvordan det å forkynne ble en sjelden foreteelse blant dem som påberopte seg å være kristne.
20 En tid etter at apostlene og deres nære medarbeidere døde, begynte de som påberopte seg å være kristne, å falle fra. Det ble innført geistlige rangklasser, og det var ikke lenger slik at alle som bekjente seg til den kristne tro, deltok i forkynnelsesarbeidet. Forkynnelsen ble en forrett som utelukkende var forbeholdt en presteklasse. Legg merke til hva det bibelske oppslagsverket som er utarbeidet av M’Clintock og Strong, sier om dette: «Når rituelle seremonier ikke bare fortrengte evangeliseringen, men også selve den tanke som lå til grunn for den, er det ikke noe å undres over at den ble en seremoni, og til slutt en sjelden seremoni. Det var forbudt å forkynne, ikke bare for lekmenn, men også for kirkens presbytere, med mindre de fikk spesiell tillatelse av biskopene. Enda mange av biskopene urettmessig hevdet at de var de eneste som hadde rett til å forkynne, forlot de praktisk talt denne skikken, enten på grunn av uvitenhet eller av makelighet.» Den skikken som blir fulgt i vår tid, nemlig at en presteklasse utfører forkynnelsen og folk i alminnelighet er tause, skriver seg fra disse frafalne kristne og ikke fra Jesus Kristus. — Ap. gj. 20: 29, 30.
De kristnes ansvar i vår tid
21, 22. Hvorfor er det fremdeles nødvendig for de kristne å delta i tjenesten?
21 Det har nå gått over 1900 år siden Jesu tid men de bibelske befalingene til de kristne om å forkynne er ikke blitt forandret. De står fortsatt ved makt. Å være en kristen innebærer fremdeles at en må la den bibelske sannhets lys skinne til gagn for andre. Behovet for den kristne tjeneste er like stort i vår tid som det var i det første århundre, trass i det faktum at 30 prosent av verdens befolkning påberoper seg å være kristne. De ukristelige handlingene som blir begått av det store flertall av dem som gir seg ut for å være Kristi etterfølgere, viser at den sanne kristendom ikke har sunket ned i deres hjerte. Gud kan si det samme til dem som han sa til det gamle Israel: «Dette folk holder seg nær til meg med sin munn og ærer meg med sine lepper, men holder sitt hjerte langt borte fra meg.» — Es. 29: 13.
22 De menneskene i kristenheten som påberoper seg å være kristne, trenger å bli undervist i Bibelens grunnleggende sannheter. De trenger å få høre det gode budskap om Guds rike. De trenger å få et håp om at det skal bli verdensfred og et rettferdig styre ved hjelp av Guds rike. De er lik de ufruktbare israelittene som led under en åndelig hungersnød. Selv om de påberoper seg å være kristne, trenger de at sanne kristne kommer til dem med nærende åndelige sannheter. Det finnes i vår tid slike kristne som gjør dette. — Amos 8: 11.
23. Hvem er det i vår tid som er klar over hvilket ansvar en kristen har, og hvordan er de lik de første kristne?
23 Som følge av at Jehovas vitner er klar over at det å delta i den kristne tjeneste er et ansvar som hviler på alle kristne, blir de ansporet til å forkynne kristendommens sannheter «offentlig og fra hus til hus», slik apostlene gjorde. (Ap. gj. 20: 20, NW) I 194 land følger de Jesu eksempel ved å gå rundt blant folk og forkynne for dem overalt hvor de er å finne. I likhet med de første kristne lærer de opp dem som tar imot det gode budskap om riket, til å undervise andre. Alle som kommer inn i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner, blir således oppfordret til å delta i den kristne tjeneste. Det har ikke noe å si at en kristen bare kan bruke noen få timer i måneden i tjenesten. Han kan likevel adlyde Jesu befaling om å forkynne. Disse kristne i vår tid legger seg på hjertet det som apostelen Paulus sa: «For med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.» — Rom. 10: 10, NW; 2 Tim. 2: 2.
24. Hvordan er den forkynnelse som ble utført av Jesus og hans apostler, forskjellig fra den forkynnelse som blir utført av prestene i vår tid?
24 Mange av dem som påberoper seg å være kristne, er ikke enig med Jehovas vitner når de hevder at den kristne tjeneste er noe alle kristne skal delta i. De er tilfreds med den klubblignende ordning at en prest forkynner for dem, og de fortsetter å være uvirksomme i åndelig henseende. Det var ikke det Kristus hadde til hensikt at hans etterfølgere skulle være. Det er ikke det den kristne tjeneste består i. Han begrenset ikke sitt budskap til apostlene, slik at de ikke gjorde noe, men bare hørte på ham. Jesus var ikke lik de hedenske lærere i Egypt og Hellas som hadde sine lunder eller søylehaller hvor de talte til velvillige tilhørere, men han talte på offentlige steder til folk som ikke alle var hans etterfølgere. Noen av dem var fiendtlig innstilt. Da det senere ble dannet menigheter, holdt ikke apostlene seg bare til de forskjellige menighetene og begrenset sin tjeneste til de troendes møter. De fortsatte å forkynne for folk som var utenfor den kristne organisasjon, og satte et eksempel for alle som ble innvigde kristne. De sørget for et godt lederskap som bidro til å bevare den åndelige vitalitet og sunnhet i de forskjellige menigheter. Dette mønster for oppbyggende kristen virksomhet er like nødvendig i vår tid som i det første århundre.
25. a) Hvorfor kan det sies at den kristne tjeneste som Jesus påbegynte, ikke opphørte for alltid? b) Hva er tjenestens frukt i vår tid?
25 Den kristne tjeneste som Jesus påbegynte, er blitt gjenopptatt av Jehovas vitner. Mennesker av alle raser og nasjonaliteter får anledning til å lære om de vidunderlige ting Jehova har i beredskap for menneskene. Som følge av at alle i den nye verdens samfunn av Jehovas vitner blir oppfordret til å delta i tjenesten, og som følge av at denne ordningen har Guds velsignelse, blir en stor skare mennesker ført inn i Jehovas organisasjon. Disse menneskene har en god hjertetilstand, og de betrakter den kristne tjeneste som noe de er forpliktet til å utføre, og som et middel Gud har tilveiebrakt for at de skal kunne holde seg levende åndelig sett. De vet at det er nødvendig å delta i den for at de selv og de de forkynner for, kan bli frelst. Ved å utføre den lovpriser de Gud gjennom Kristus. «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn.» — Heb. 13: 15; Matt. 24: 14.