«Vår Guds tjenere» — banebrytere i et viktig gjenreisningsarbeid
«Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. Men I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder.» — Es. 61: 5, 6.
1. Hva anstrenger offentlige tjenestemenn seg for i vår tid, og hvordan ser de på situasjonen?
OFFENTLIGE tjenestemenn i mange land deltok i det store gjenreisningsarbeid som måtte utføres etter den første verdenskrig. Mye av det de var med på å bygge opp igjen, ble på nytt lagt i grus av den langt mer ødeleggende krigen som raste fra 1939 til 1945. Enda en gang var det nødvendig med et gjenreisningsarbeid, og denne gang i langt større målestokk. I dag anstrenger offentlige tjenestemenn seg for å hindre et fullstendig sammenbrudd. Det rår stor forvirring blant statens ledende tjenestemenn i mange land.
2, 3. a) Hvilket viktigere gjenreisningsarbeid av et annet slag hadde framgang trass i den annen verdenskrig? b) Hvordan ble dette arbeidet forutsagt i Esaias 61: 4, 6?
2 I etterkrigsåret 1919 begynte også et annet slags gjenreisningsarbeid, et som var langt viktigere. Det fortsatte med stor kraft trass i den annen verdenskrigs ødeleggelser. Dette gjenreisningsarbeidet var av et åndelig slag og ble støttet av en kraft som de menneskelige regjeringers tjenestemenn ikke rådde over. Ifølge Romerne 13: 4 er det nok så at denne verdens myndigheter virker som Guds tjenere til beste også for de kristne. Men de som har vært banebrytere i det åndelige gjenreisningsarbeidet, har vært Guds tjenere i ordets fulle betydning. Det banebrytende arbeid disse tjenerne har utført, ble forutsagt under inspirasjon av Guds profet Esaias:
3 «Og de skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt. Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. Men I, I skal kalles [Jehovas] prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete.» — Es. 61: 4—6.
4. I hvilken omveltningstid skulle Esaias’ profeti gå i oppfyllelse, og hvordan og hvor viste Jesus Kristus dette?
4 Jesus Kristus, som utførte et gjenreisningsarbeid i det første århundre, viste når disse ordene i Esaias’ profeti skulle begynne å gå i oppfyllelse. Det skulle skje når en eldgammel nasjon gikk i oppløsning og en ny og bedre nasjon ble dannet. Denne nye nasjon, dette nye folk, skulle bestå av Jesu Kristi disipler, som var avlet av Guds ånd. Det skulle være et åndelig Israel. Men hvordan viste Jesus Kristus når tiden var inne til at den ovennevnte profetien av Esaias skulle gå i oppfyllelse? Han gjorde dette da han siterte de ordene som innledet denne profetien, og anvendte dem på seg selv. Jesus besøkte da synagogen i sin hjemby, Nasaret, en tid etter påsken i år 30 e. Kr. Han reiste seg for å lese. Han rullet ut bokrullen med Esaias’ profeti til det sted som nå kalles det 61. kapittel, og leste iallfall en del av det som nå er første og annet vers. Deretter sa han til sine tilhørere: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» — Luk. 4: 16—21.
5, 6. a) Hvilken oversettelse gikk historikeren Lukas ut fra da han gjenga Jesu sitat fra Esaias? b) Hvordan lyder Esaias 61: 1—3 ifølge den opprinnelige hebraiske teksten?
5 Historikeren Lukas, som forteller om denne begivenheten, gjenga Jesu sitat fra Esaias’ profeti etter den greske oversettelsen som kalles Septuaginta. Men hvordan lyder profetien i den opprinnelige hebraiske teksten, som utvilsomt var den tekst Jesus leste i egenskap av jøde i Palestina? Den lyder slik:
6 «[Jehovas], Israels Guds Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra [Jehova] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, til å gi de sørgende i Sion [de som sørger over Sion, NW] hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter [store trær, NW], [Jehovas] plantning til hans ære.» — Es. 61: 1—3.
7. Hvilke ord om et gjenreisningsarbeid følger deretter?
7 Deretter følger ordene om gjenreisningsarbeidet: «Og de skal bygge opp igjen det som ble ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt.» — Es. 61: 4.
8. Hva slags mennesker skulle finnes på den tiden profetien gikk i oppfyllelse, og hvorfor hadde de stort behov for omsorg?
8 La oss legge merke til at det skulle finnes mennesker som var «saktmodige», som hadde «et sønderbrutt hjerte», som var «fangne» og «bundne», og som var «sørgende i Sion» eller ’sørget over Sion’, på den tiden da Esaias’ profeti skulle gå i oppfyllelse. Disse menneskene ville ha behov for den rette omsorg. Tiden ville også være moden til at de kunne få dette, for de var kommet til den perioden som ble kalt «nådens år fra [Jehova]». Dette år med nåde fra hans side ville bli innledet med at den som var salvet med «[Jehovas], Israels Guds Ånd», trådte fram. Dette symbolske «år» skulle bli etterfulgt av «en hevnens dag fra vår Gud». Det var derfor et særdeles viktig arbeid som ventet den åndssalvede forkynner av løslatelse og frihet.
9. Hvilken forandring gjorde Jesus kjent for sine tilhørere i Nasaret, og hvordan viste de at de ikke var «saktmodige» nok til å ta imot det ’gode budskap’?
9 Jesus hadde nå skiftet arbeid på jorden. Inntil han ble 30 år gammel, hadde han vært tømmermann i Nasaret i Galilea. Der var den synagogen han befant seg i da han leste de viktige ordene i Esaias’ profeti. Da han hadde lest fra Esaias 61: 1, 2, kunngjorde han for sine tilhørere der i Nasaret at han hadde skiftet yrke, ved å si: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» Deretter gjorde han dette klart ved å holde et bibelsk foredrag som hans landsmenn trodde at det lå over den tidligere tømmermanns evne å holde. De hadde hørt at Jesus var blitt lege. De ville derfor ha ham til å ’lege seg selv’ ved å helbrede folk i sin egen hjemby. Ved hjelp av bibelske eksempler forklarte Jesus hvorfor han ikke ville gjøre dette. Da ble de så fortørnet at de prøvde å drepe ham. De viste tydelig at de ikke var «saktmodige» nok til å ta imot det ’gode budskap’. — Luk. 4: 21—30.
10. Ved hvilken anledning var Jesus blitt salvet med hellig ånd?
10 Til tross for at Jesus ble behandlet på denne måten i sin hjemby, fortsatte han ufortrødent å oppfylle hensikten med at han var blitt salvet med Jehovas, Israels Guds, ånd. Om høsten i år 29 e. Kr. hadde han forlatt Nasaret og gått til Jordan-elven for å bli døpt av Johannes, sønn av presten Sakarias. Umiddelbart etter at Jesus steg opp av vannet i elven hvor han var blitt døpt, så døperen Johannes den hellige ånd komme ned over ham som en due. Samtidig hørte han Jehovas røst fra himmelen si: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17; Luk. 3: 21, 22; Joh. 1: 29—34) Den samme ånd ledet Jesus til å trekke seg tilbake i Judeas ørken i 40 dager.
11. Hvorfor hadde Jesus fremdeles salvelsens ånd da han holdt sin tale i synagogen i Nasaret?
11 Etter at Jesus i disse 40 dagene hadde fastet og bedt til sin Far, Jehova, kom Satan Djevelen og fristet ham med tre ting. Hvis Jesus hadde gitt etter for disse fristelsene, ville han ha mistet salvelsens ånd. Men fordi han motsto Fristeren, fikk han beholde den åndelige salvelse. Derfor hadde han den fremdeles da han holdt sin tale i synagogen i Nasaret. — Matt. 4: 1—13; Luk. 4: 1—21.
12. Hvilke spørsmål reiser seg angående jødene på den tiden da Jesus ble salvet, i betraktning av det som fant sted i jødenes land i tiden etter 537 f. Kr.?
12 Da Jesus ble salvet med hellig ånd i år 29 e. Kr., var det gått 565 år siden Jesu folk var blitt løslatt fra fangenskapet i Babylon i 537 f. Kr. og hadde vendt tilbake til sitt øde hjemland, provinsen Judea. De hadde ’fornyet de ødelagte byer’ i landet, deriblant Jerusalem, hvor de også hadde gjenoppbygd templet. De hadde ’gjenreist det som hadde ligget øde’ i de 70 år, og forvandlet landet til litt av et paradis. Ved jødenes tre årlige høytider myldret det av millioner av tilbedere i Sion eller Jerusalem. Hvorfor skulle det da finnes noen jøder eller israelitter med et sønderbrutt hjerte på den tiden da Jesus ble salvet? Hvorfor skulle det finnes noen som var «fangne» eller «bundne»? Hvorfor skulle det være noen som ’sørget over Sion’? Hvorfor skulle det finnes noen fattige og elendige, noen «saktmodige» som trengte et «godt budskap»? Hvorfor skulle noe av dette finnes i år 29 e. Kr.?
De som trengte et «godt budskap», frigjøring og trøst
13. Hva slags trelldom kom jødene i etter at de var blitt løslatt fra fangenskapet i Babylon og hadde kommet hjem?
13 Forklaringen ligger i den åndelige tilstand som Israels folk var kommet i. Jehova hadde riktignok latt det komme en «hevnens dag» over det babyloniske rike som ved sine herskere hadde nektet å ’slippe sine fanger hjem’. (Es. 14: 17; Jer. 50: 15, 28; 51: 6, 11, 36) Da de jødiske «fanger» deretter fikk komme tilbake til sitt hjemland, kom de ikke i trelldom under avgudsdyrkelse med bokstavelige uthogne gudebilder. Men de kom i en enda alvorligere trelldom, nemlig under jødedommens religiøse system. Dette system var dominert av menneskelige vedtekter og tradisjoner, regler som ugyldiggjorde loven og Jehova Guds bud. De skriftlærde og fariseerne ble mektige menn i dette religiøse system. De gjorde menneskene blinde for sannheten ved å ta bort «kunnskapens nøkkel» og hindret dem derved i å komme inn i Guds rike. Dessuten la de tunge byrder på vanlige mennesker, byrder som de selv ikke ville røre. — Luk. 11: 52.
14. Hvorfor hadde en levning av jødene på Jesu tid grunn til å ’sørge over Sion’?
14 Disse jødedommens ledere var også lik blinde veiledere som ledet de forblindede jøder på den vei som førte til ødeleggelsens grøft for nasjonen. De forledet Sion eller Jerusalem til å forkaste den virkelige Messias, Jesus, og sørget for at han ble drept på en pel, som om han skulle vært en falsk Kristus. Disse religiøse lederne var medansvarlige for at Jerusalem fortsatte som tidligere med å slå i hjel profeter og steine dem som Gud sendte dit. (Matt. 23: 1—37) Hadde da de «saktmodige» i en slik nasjon behov for et «godt budskap»? Hadde de «fangne» behov for å høre ropet om frihet? Fantes det «bundne» som trengte «løslatelse» fra et religiøst mørke? Var byen Sion eller Jerusalem, som skulle være et senter for tilbedelsen av Jehova, religiøst sett i en slik øde tilstand at det virkelig var grunn til å sørge over den? Ja, det skal være sikkert! Og den salvede Jesus så at det fantes en levning av slike «sørgende» mennesker blant jødene.
15. På hvilken måte tjente døperen Johannes som en banebryter, og hvordan banet Jesus veien for liv og frelse?
15 Jesus dekket behovene til disse sørgende, disse «fangne» og «bundne», disse stakkars «saktmodige». Han trøstet de sørgende ved å forkynne det gode budskap om «himlenes rike» ved siden av at han helbredet syke og til og med oppvekte døde. (Matt. 4: 17; 11: 1 6) Men disse som sørget over Sion, kunne se fram til en enda større trøst og frihet. Denne trøst og frihet kom som følge av at Jesus døde og oppsto igjen og steg opp til himmelen for å framstille verdien av sitt sonoffer for Gud. Ved at Jesus Kristus på denne måten oppfylte de bibelske profetier som var blitt uttalt om ham, ble han en livets og frelsens banebryter for dem som anerkjente hans livgivende tjeneste. Døperen Johannes hadde gått i forveien for Jehovas Messias og ryddet veien for ham, og derfor kunne også Johannes kalles en banebryter. (Luk. 1: 76) Jesus gjorde imidlertid mer enn Johannes for å rydde veien til liv og frelse.
16. Hva kalte Peter Jesus i templet i Jerusalem ifølge Moffats oversettelse?
16 Det forholdt seg slik som apostelen Peter fryktløst sa til jødene i templet i Jerusalem noen uker etter at Jesus steg opp til himmelen: «Livets høvding [banebryter, Moffats overs.] drepte I, ham som Gud oppvekte fra de døde, som vi er vitner om.» — Ap. gj. 3: 15.
17. Hva ble Jesus ifølge Apostlenes gjerninger 5: 31 (Mo) kalt av de 12 apostler da de sto for Det høye råd?
17 Senere avla Jesu Kristi 12 apostler følgende vitnesbyrd for Det høye råd i Jerusalem, som hadde pådratt seg blodskyld, og som på det tidspunkt besto av sadduseere, fariseere og skriftlærde: «Ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd til høvding [banebryter, Mo; gresk: arkhegós] og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.» — Ap. gj. 5: 31.
18, 19. Hva ble Jesus kalt av apostelen Paulus i Hebreerne 2: 10 og 12: 2?
18 Den hebraiske apostelen Paulus skrev følgende i sitt brev til den levning av hebreere (jøder) som godtok Jesus som Messias eller Kristus, og som ble Guds åndelige sønner: «For Gud som er alle tings grunn og opphav, ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la høvdingen [banebryteren, Mo; gresk: arkhegós] som leder dem til frelsen, nå fullendelsen gjennom lidelser.» — Heb. 2: 10, NTN; se også Revised Standard Version.
19 Han sa også: «La oss gjøre det med blikket festet på ham som er troens førstemann [banebryter, RS, Mo; gresk: arkhegós] og fullender, Jesus: han som for den gledes skyld som lå foran ham, utholdt korset uten å ense skammen, og som nu har satt seg ved den høire side av Guds trone.» — Heb. 12: 2, LB.
20. På hvilken måte ble Jesus troens banebryter og fullender?
20 Jesus blir altså framstilt som en banebryter for sine disipler, som en livets og frelsens banebryter. Han oppfylte flere hundre bibelske profetier om Messias eller Kristus. På den måten innførte han et nytt og viktig element i vår tro på Jehova Gud. Han ble en banebryter for den mer omfattende tro som de sanne kristne nå har. Han blir derfor med rette kalt «troens banebryter». (Heb. 12: 2, RS; Gal. 3: 24, 25) Samtidig blir vår tro på Jehovas Messias fullendt eller fullstendiggjort i Jesus Kristus. De jøder som forkastet Jesus Kristus, og som fortsatte å holde seg utelukkende til Moseloven, hadde nå en ufullstendig tro.
«Rettferdighetens terebinter»
21. Hvilken grad av åndelig vekst erfarte disiplene etter at Jesus viste seg for dem og trøstet dem etter sin oppstandelse?
21 Jesus Kristus viste seg for sine disipler mange ganger i løpet av 40 dager etter sin oppstandelse i den hensikt å bygge opp deres tro. Han trøstet dem som sørget over den Messias de hadde håpet på. Hvordan gikk det med dem som ble trøstet av den oppstandne Jesus Kristus? Ifølge profetien i Esaias 61: 1—3 skulle den salvede Jesus gi dem «hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings kledebon i stedet for en vansmektet ånd». På grunn av dette skulle de erfare en åndelig vekst og kunne derfor bli kalt «rettferdighetens terebinter [store trær, NW], [Jehovas] plantning til hans ære».
22. Hvordan skal vi forstå ordene «hodepryd., «aske», «olje» og «kledebon» i Esaias’ profeti, og hvordan passet dette på disiplene i tiden fra pinsedagen av?
22 Vi får ikke vite om noen av Jesu apostler eller disipler hadde strødd aske på sitt hode og kledd seg i sekk. Etter alt å dømme blir de profetiske uttrykkene «hodepryd», «aske», «olje» og «kledebon» brukt i symbolsk betydning. Det at Jesus viste seg for disiplene etter sin oppstandelse, førte til at deres følelser i denne saken ble forandret. Og på pinsefestens dag kort tid etter benyttet den suverene Herre, Jehova, sin Sønn, Jesus Kristus, til å utgyte hellig ånd over de forventningsfulle disiplene i Jerusalem. Som en tilkjennegivelse av den utgytte ånd viste det seg mirakuløse ildtunger over hodene deres. Denne tilkjennegivelsen var bare midlertidig og utgjorde ikke den varige «hodepryd» som var forutsagt i Esaias’ profeti. Deres hode ble kronet med gleden over å ha Guds godkjennelse, som lignet den glede en prest følte på sin bryllupsdag. (Es. 61: 10, NW) Det var som om en lindrende olje var blitt helt ut på hodet deres og hadde virket så velgjørende på dem at de måtte juble. Den nedbrutte ånd var forsvunnet, og lovprisningen av Jehova kjennemerket dem på samme måte som et «lovprisnings kledebon». Folk som var vitne til de store begivenhetene på pinsedagen, sa: «Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål. — Ap. gj. 2: 1—11.
23. a) I hvilket arbeid var Jesus en banebryter til gagn for sine disipler? b) Hvilket arbeid ble disiplene bemyndiget til å utføre i og med at de mottok salvelsen gjennom ham?
23 Hvilken slutning kan vi i vår tid trekke av alt dette? Jo, at Jesus Kristus i samsvar med sin egen salvelse var en banebryter og utførte et gjenreisningsarbeid til gagn for dem som ble hans disipler. Jehova brukte ham til å utgyte hellig ånd over sine døpte disipler, slik at disse mottagere av hellig ånd selv ble salvet med den suverene Herres, Jehovas, ånd. (2 Kor. 1: 21; 1 Joh. 2: 20, 27) Nå var også de bemyndiget til å forkynne det ’gode budskap’ for de «saktmodige» i Israels folk, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, og til å trøste alle som sørget over Sion. På denne måten kunne de hjelpe andre, som de ble brukt til å trøste og frigjøre, slik at også disse kunne juble over «nådens år fra [Jehova]» og begynne å prise ham fordi han gjennom sine salvede hadde vist dem sin gunst og latt dem få del i hans tjeneste.
24. Hvordan var Jesu disiplers åndelige område etter pinsedagen prydet i likhet med paradiset, og hvem var dette til ære for?
24 Denne utgytelse av ånden betydde en stor omveltning for dem som ble salvet med den. De lignet ikke lenger skjøre planter som hang slapt ned av mangel på næring, men ble som «rettferdighetens terebinter» eller «rettferdighetens store trær» som bare Jehova kunne plante og få til å vokse ved hjelp av Kristus. Menneskenes opprinnelige «gledens paradis» var prydet med trær av forskjellige slag. (1 Mos. 2: 7—9) Men fra pinsedagen av plantet Jehova «terebinter» eller «store trær» i sitt innvigde folks åndelige område som deres fiender hadde lagt øde. Disse symbolske «terebinter» eller «store trær» var de staute, standhaftige, urokkelige kristne som forsvarte Jehova Guds rettferdighet. Deres nærvær i den nyopprettede kristne menighet var til ære for Ham, som hadde plantet dem.
25. Hvilke forpliktelser fikk de som ble døpt på pinsedagen, og i hvilket arbeid måtte de tjene som banebrytere?
25 I tillegg til den opprinnelige menighet på omkring 120 disipler var det også flere tusen andre som ble salvet på pinsedagen, etter at de hadde angret og omvendt seg, tatt imot Messias og latt seg døpe i vann av de 12 apostler. (Ap. gj. 2: 37—42) Også disse fikk de forpliktelser som fulgte med det å bli salvet med Jehovas ånd ved Kristus. Deres leder, Jesus, hadde vist dem den vei de måtte gå for å oppnå den fullendte tro og liv og frelse. De ble «vår Guds tjenere». (Es. 61: 6) I egenskap av hans tjenere måtte de nå være banebrytere til gagn for atter andre som søkte å komme i et godt forhold til Gud og bli forlikt med ham ved Kristus. (2 Kor. 5: 20) På denne måten ville de få den glede å delta i Guds gjenreisningsarbeid.