Jehova og vårt håp om en ny ordning

1. Hvorfor har mange praktisk talt mistet håpet om at det noen gang vil bli en ny ordning?

HVEM skulle ikke ønske at det kunne bli en ny tingenes ordning her på jorden? Det er mange som skulle ønske at det kunne bli en rettferdig og bedre tingenes ordning, men de har ikke noe særlig håp om at det vil bli mulig. Den stadig synkende moralen gir dem ikke noen grunn til å håpe på en bedring av tingenes tilstand. De har praktisk talt mistet håpet, ettersom ikke noe sant, pålitelig håp er blitt holdt fram for dem. De er ikke blitt gjort kjent med at en slik ønskverdig, ny ordning er blitt lovt av en som er fullt ut i stand til å holde sitt løfte, og som nå er i ferd med å treffe tiltak for å gjøre det. Det er han som er vårt håp. Han er den alle som oppriktig lengter etter å få komme inn i en rettferdig, ny ordning, setter sitt håp til.

2. Hva var ifølge Jeremia 14: 8, 9 Jehova for Israels folk, men hva så ut til å være tilfelle?

² Nå, når situasjonen i verden blir stadig mer dyster, vil det være forstandig av oss å vende oss til ham som er vårt eneste håp, slik som profeten Jeremia gjorde da situasjonen ikke så lys ut for hans folk. Jeremias rop om hjelp steg opp til ham. Han sa: «Du som er Israels håp og frelser i nødens stund, hvorfor er du bare som en gjest i landet, lik en vandringsmann som søker nattely? Hvorfor er du som en rådvill mann, lik en kriger som ikke kan hjelpe? Du er jo midt iblant oss, [Jehova], ditt navn er nevnt over oss. Så gå da ikke fra oss!» — Jer. 14: 8, 9.

3. Hvorfor er det ifølge Jeremia 14: 22 fornuftig av oss å se hen til Jehova som vårt eneste håp?

³ Vi som lever i dag, har god grunn til å sette vårt håp til den samme Gud. Hvorfor nettopp til ham og ikke til noe annet? Fordi han er Skaperen og har kontroll over alle naturkrefter og alt som skjer på og omkring jorden. Det forholder seg slik som Jeremia peker på når han vender seg til Gud og sier: «Kan andre folks gagnløse guder sende regn, eller kan himmelen selv [som astrologene stoler på] gi væte? [Jehova], er det ikke du som gjør det? Vi venter på deg, vår Gud, for det er du som har skapt alt dette.» — Jer. 14: 22.

4. Hvilke spørsmål oppstod hos Jeremia på grunn av forholdene, i betraktning av at Guds navn var knyttet til Israels folk?

⁴ Israels folk i fortiden var kalt med Guds navn, og en skulle derfor tro at Gud ville være med dem. Hvorfor var han da blitt lik en som ikke kunne være «Israels håp», lik en gjest som bodde midlertidig blant dem, som en vandringsmann som bare drog gjennom deres land, som var der den ene dagen og hadde dratt den neste? Hvorfor var han som en mann som er rådvill når han møter problemer, og er ute av stand til å løse dem? Eller hvorfor var han blitt lik en kriger som ikke kan hjelpe folk og befri dem for følgene av deres egen handlemåte? Hvilken grunn gav Jehova Jeremia for det?

5. Hvilke grunner oppgav Jehova for at han tilsynelatende hadde forlatt Israel, hva sammenlignet han folket med, og hvorfor?

⁵ Grunnen til de problemer israelittene hadde, var ikke av overfladisk karakter. Deres mangel på respekt for den pakt de hadde inngått med Jehova, den store Regnmaker, var dypt rotfestet. Det samme var deres forakt for hans navn og den tendens de hadde til å blande den rene tilbedelse av ham med den religion som ble utøvd av de omkringboende hedenske folkeslag. Det er derfor ikke rart at det ble sagt til dem: «Kan en neger skifte hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre det gode, dere som er vant til å gjøre ondt. Nå vil jeg spre dem lik halmstrå som fyker av sted for ørkenvinden. Det blir din lodd, din tilmålte del som du får fra meg, lyder ordet fra [Jehova], fordi du glemte meg og satte din lit til løgn. . . . ditt ekteskapsbrudd, din vrinsking og din skammelige utukt. På haugene og ute på marken så jeg den styggedom du drev med. Ve deg, Jerusalem, som ikke blir ren! Hvor lenge skal dette vare?» — Jer. 13: 23—27.

6. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til forholdet mellom Jehova og Israel og også mellom Jehova og kristenheten?

⁶ Viser en slik uttalelse at Jehova hadde sak med Israel? Viser den at han også har sak med kristenheten, som hevder at den er Guds folk, det folk som Bibelen taler om? Ja, den gjør det! Han sier følgelig at han vil sørge for at denne saken blir avgjort på rette måte, for han er den høyeste Dommer.

7. Hva kan i tråd med Jeremia 17: 1—4 sies om det frafall og den verdslighet som har kjennetegnet kristenhetens historie, og hvilke følger vil dette forhold få?

⁷ I betraktning av at kristenheten hevder at den er kristen, burde den sette et godt eksempel for hele verden. Dens historie er imidlertid en beretning om religiøst frafall og verdslighet som ikke kan viskes ut. Den minner om det gamle Jerusalems og Juda lands historie:

«Judas synd er skrevet opp med en griffel av jern og risset inn med diamantstift på deres hjerters tavle og på alterhornene [for falsk tilbedelse]. Deres sønner skal minnes altrene og Asjera-pælene [for avgudsdyrkelse] som de hadde under hvert frodig tre og på haugene som rager opp, på bergtopper ute i marken. Din rikdom og alle dine skatter overgir jeg til plyndring [til mine domsfullbyrdere], likeså dine offerhauger til straff for synden i hele ditt land. Da må du av deg selv gi avkall på den arv som jeg har gitt deg [i det lovte land]. Jeg lar deg trelle for dine fiender i et land du ikke kjenner [nemlig Babylon]. For min vrede flammer som ild, og den skal brenne for alltid.» — Jer. 17: 1—4.

INGEN INNGRIPEN TIL GAGN FOR DEN HYKLERSKE KRISTENHET

8, 9. Hvorfor kan Kristus Ikke gå i forbønn for kristenheten, til tross for at den bærer hans navn?

⁸ Kristenheten bærer Kristi navn. Men vil han gripe inn til gagn for et slikt religiøst system, som har fortsatt å blande bibelske læresetninger med hedensk religion i over 1600 år? Nei, det vil han ikke, for han er helt og fullt i harmoni med sin himmelske Far, Jehova Gud. Han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg hører, og etter det dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Seks hundre år før Kristus, på Jeremias tid, sa Jehova til den nasjon som utgjorde et forbilde på kristenheten:

⁹ «Om så Moses og Samuel trådte fram for meg, ville jeg ikke ha medkjensle med dette folket [Israel]. Send dem bort fra meg, la dem fare!» — Jer. 15: 1.

10. Hvorfor ville det at Moses og Samuel hadde trådt fram for Gud, ha blitt betraktet som effektivt, men hvilken holdning inntok Jehova nå overfor Israel?

¹⁰ Moses, som var blitt brukt til å gi israelittene De ti bud, hadde med hell gått i forbønn for dem. Hva Samuel, som levde 400 år senere, angår, var han den første i en spesiell rekke av profeter som innbefattet Jeremia, mens profeten Malaki var den siste i rekken. (Apg. 3: 22—24) Samuel gikk også i forbønn for Israels folk, spesielt etter at de hadde bedt om å få en synlig, menneskelig konge. Men nå, over 400 år etter Samuels tid, ville ikke engang det at han eller Moses hadde trådt fram for Jehova for dem, ha vært til noen nytte. Så bort med Israel, som ikke ville angre!

11. Hva ville israelittene, som ikke angret, bli stilt ovenfor?

¹¹ Men hvor hen? spør kanskje de som sympatiserer med kristenheten. Vi har en profetisk antydning om det i det Jehova sa til Jeremia: «Og spør de deg: ’Hvor skal vi gå? skal du svare dem: Så sier [Jehova]: Til døden med dem som skal dø, la sverd ramme dem som skal falle for sverd, og hunger dem som skal sulte i hjel, i fangenskap med dem som skal tas til fange! På fire måter vil jeg straffe dem, lyder ordet fra [Jehova]: [1] med sverd til å drepe, [2] med hunder til å slepe bort, [3] med fuglene under himmelen og [4] med dyrene i marken til å ete og ødelegge. Jeg gjør dem til et skremmebilde for alle riker på jorden, på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem. Ja, Jerusalem, hvem har medynk med deg, hvem viser medkjensle med deg? Hvem tar av fra veien for å spørre hvordan det står til med deg? Du forkastet meg, lyder ordet fra [Jehova], og vendte ryggen til [meg].» — Jer. 15: 2—6; se også 16: 4.

12. Når og av hvem ble det henvist til noe lignende i forbindelse med Jerusalem i det første århundre og den nåværende tingenes ordning?

¹² Døden (eller farsott), sverd (eller krig), hunger (eller matmangel) og fangenskap! Disse ordene som Jeremia uttalte angående Jerusalem på hans tid, i endens tid for byen (647—607 f. Kr.), ble også brukt av Jesus Kristus i hans profeti angående endens tid for Jerusalem i det første århundre av vår tidsregning. (Matt. 24: 3—7, 21, 22; Luk. 21: 10, 11, 20—24) I sin profeti i den siste boken i Bibelen henleder han også vår oppmerksomhet på de samme tingene ved å gjøre bruk av illustrasjoner, hvor villdyrene på jorden blir nevnt. (Åp. 6: 1—8) Denne siste profetien viser at forutsigelsene om disse skjebnesvangre tingene skulle få sin oppfyllelse etter at Åpenbaringen ble skrevet, i år 96 e. Kr., ja, nå i endens tid eller «endetiden», fra 1914 av. (Dan. 12: 4) Profetien får således sin endelige oppfyllelse på den nåværende tingenes ordning, den frafalne kristenhet innbefattet, som er dømt av Gud.

13. Siden når har vi opplevd lignende ting i en målestokk som savner sidestykke?

¹³ Bør noen av oss lukke øynene for den kjensgjerning at vi siden hedningenes eller folkeslagenes tid endte i 1914, har vært hjemsøkt av krig (sverdet), hunger, farsotter og også jordskjelv i større utstrekning enn noen gang tidligere? Det har gått nøyaktig slik det ble forutsagt, og slik det ble billedlig fremstilt ved det som skjedde med Jerusalem på Jeremias tid og på Jesu apostlers tid.

14. Hvorfor er kristenheten ikke blitt spart for slike ting?

¹⁴ Kristenheten, vår tids motbilde til det frafalne Jerusalem og Juda, har ikke unngått disse katastrofale tingene. De bønner dens prester har bedt, har vært til ingen nytte. Grunnen til dette er den samme som når det gjaldt israelittene på Jeremias tid: «Jeg har tatt min fred fra dette folket, min troskap og min barmhjertighet, lyder ordet fra [Jehova]. For så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud: Ennå mens dere lever, ja, midt for øynene på dere, lar jeg rop av fryd og glede og røsten av brudgom og brud forstumme på dette sted.» — Jer. 16: 5, 9.

DE HÅPER FORGJEVES PÅ FRED!

15. Hva håpet en på i Israel på Jeremias tid, og hvilke forsikringer fikk israelittene av de andre profetene?

¹⁵ For kristenheten har situasjonen nå i endens tid vært nøyaktig den samme som situasjonen var for israelittene på den tid da Jeremia kunngjorde Guds domsbudskap for dem: «Vi har håpet på fred og lykke, men det kommer ikke noe godt; vi har ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår.» (Jer. 14: 19) Ikke desto mindre har kristenhetens presteskap fortsatt å motsi det domsbudskap Jeremia-klassen, den ’tro og kloke tjener’-klasse, har forkynt som en advarsel for alle mennesker. Disse salvede vitner for Jehova står overfor den samme situasjon som Jeremia stod overfor, og som han beskrev da han sa: «Men, [Jehova] Gud, profetene sier jo til dem: ’Dere skal ikke få kjenne sverd [i Jehovas domsfullbyrders hånd] og ikke rammes av hungersnød, for jeg vil gi dere sann fred og trygghet på dette sted.’» — Jer. 14: 13; Matt. 24: 45—47.

16. Hvordan har presteskapet gjort medlemmene av kristenhetens trossamfunn mindre lydhøre overfor det advarselsbudskap Jehovas vitner forkynner?

¹⁶ Hensikten med en slik profetering om at det ikke er noen sannsynlighet for at Gud skal sende ulykke, er å døyve menneskenes frykt. Den vekker falske forhåpninger hos dem som tilhører kristenhetens trossamfunn. Den får dem til å unnlate å være på vakt når den ’store trengsel’ plutselig kommer. Trengselen vil følgelig komme over dem som en tyv om natten, og de vil lide evig tap. Ettersom presteskapet har brakt Jeremia-klassen i vanry og inntatt en skeptisk holdning til dens betimelige budskap, er de selvtilfredse medlemmene av de forskjellige trossamfunn blitt enda mindre lydhøre overfor det advarselsbudskap som Jehova lar sine vitner bringe ut.

17, 18. a) Hvordan er Jeremia-klassen på grunn av kristenhetens presteskap blitt rammet av noe som kan sammenlignes med en kronisk, uhelbredelig sykdom? b) Hvilken holdning har Jeremia-klassen vært forpliktet til å innta overfor presteskapet?

¹⁷ For å forsterke det inntrykk deres garantier om fred skaper, forfølger de religiøse lederne Jeremia-klassen og dem som samarbeider med den. De setter opp de politiske myndigheter mot dem som tilhører denne klassen. Den forfølgelse og den vanære Jeremia-klassens medlemmer hele tiden er gjenstand for, er blitt som noe kronisk, som en uhelbredelig sykdom Jehova tillater at de blir utsatt for, som om han fordømmer dem. De kan ikke inngå kompromiss med presteskapet og slå seg i lag med det. Jehova er den eneste de kan legge fram sin sak for, og de gleder seg over den foranstaltning han har truffet, slik som Jeremia sa:

¹⁸ «Du vet det, [Jehova]. Kom meg i hu og ta deg av meg! La meg få hevn over dem som forfølger meg! Vær ikke så langmodig mot dem at du river meg bort. Se hvor jeg blir hånet for din skyld! Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg. Og det var en fryd for mitt hjerte at ditt navn er nevnt over meg, [Jehova], Allhærs Gud. Aldri satt jeg og moret meg i lag med lystige menn [med dem som tror at det er mulig å oppnå fred]. Ensom satt jeg, grepet av din hånd, for du fylte meg med harme.» — Jer. 15: 15—17.

19. Hvorfor kan Jeremia-klassen glede seg trass i forfølgelse, og hva kan den rose seg av?

¹⁹ Den forfølgelse som kommer over Jeremia-klassen som en kronisk sykdom, er ikke behagelig i seg selv. (Jer. 15: 18) Men de som blir forfulgt, kan glede seg i Jehovas Ord, de hellige skrifter, som er blitt bevart til trøst for oss. (Rom. 15: 4) Vi kan glede oss over at disse skrifter inneholder de profetiske ord som forklarer årsaken til de vanskelige tider vi opplever, og som gir oss et strålende håp om en ny ordning etter Harmageddon. På grunn av dette kan vi rose oss i Jehova. — Jer. 9: 23, 24.

20, 21. a) Hvorfor viser menneskehjertet seg i dag i høy grad å være «fullt av svik» og ute av stand til å leges? b) Hvilken handlemåte fører ifølge Jeremia 17: 5—8 til Guds forbannelse, og hvilken handlemåte fører til hans velsignelse?

²⁰ Nå i endens tid, da lovløsheten tiltar og Jehova snart vil gripe inn mot den utbredte ondskapen, viser det seg at menneskehjertet er «fullt av svik», ja, at ’det ikke kan leges’, samtidig som menneskene blir utsatt for et sterkt press. Hvis vi forsøker å oppfylle hjertets ønsker når de er i strid med Guds veiledning og hans normer for rettferdighet, vil vi bli rammet av hans ugunstige dom. (Jer. 17: 9—11) Vi blir i dag utsatt for press som tar sikte på å få oss til å følge en gal handlemåte. Men måtte vi ikke la vårt hjerte bedra oss og lede oss til å gjøre noe som er ufornuftig og i strid med Bibelen. La oss huske én ting: Den handlemåte vi følger, vil være avgjørende for om vi skal føre Guds forbannelse over oss, eller om vi skal oppnå hans velsignelse. Jehova viser hvilken handlemåte som vil føre til hans forbannelse, og hvilken handlemåte som vil føre til hans velsignelse. Vi leser:

²¹ «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra [Jehova]. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet er den mann som stoler på [Jehova] og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.» — Jer. 17: 5—8.

22. Hvordan viste israelittene på Jeremias tid at de ’støttet seg til svake skapninger’?

²² De som er friske og sterke, er tilbøyelige til å sette sin lit til mennesker og støtte seg til svake skapninger. Det er ikke noe å undres over at de blir som en busk i ødemarken, på saltholdig jord. De handler slik som israelittene på Jeremias tid handlet: Når fiendtlige hærstyrker kom lik brølende løver og truet disse israelittene, vendte de seg ikke til den suverene Herre, Jehova. De vendte seg til mennesker, til krigsmenn, til dem som var flinke i krigføring. De søkte militær hjelp. De holdt seg ikke nær til Jehova for å drikke frelsens vann fra ham som den store Kilde som kunne utfri dem. I stedet drog de til Egypt for å drikke frelsens vann av Nilen. Eller de drog opp til Assyria for å drikke frelsens vann av Eufrat, som for en tid hørte til det området som var behersket av Assyria.

23. Hvordan begynte israelittene å ’hogge seg brønner som ikke holder vann’, og hva ble resultatet av det?

²³ De troløse israelittene gikk på den måten billedlig talt i gang med å ’hogge seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann’. De forlot Jehova, «kilden med levende vann». De kunne følgelig ikke vente å bli frelst av ham. De ble skuffet, for de sterkt militariserte verdensmaktene Egypt og Assyria kunne ikke fylle deres «sprukne brønner» med frelsens vann, slik at de kunne bli reddet fra sine politiske fiender. De fikk således ikke noe livgivende vann fra Nilen eller fra Eufrat, som da hørte til Assyria. Fordi de frafalne israelittene forlot Jehova, sin Gud, som kunne utfri dem, ble de rammet av forbannelse. — Jer. 2: 13—18.

24. Hvem viser på den annen side Jeremia-klassen og den ’store skare’ respekt for og setter sitt håp til, og hvor tilber de den sanne kilde med levende vann?

²⁴ Til forskjell fra disse israelittene har de som i dag utgjør Jeremia-klassen, gjort Jehova til sitt håp. De respekterer hans trone, som representerer det universelle overherredømme. De tilber ham som sin Gud i hans åndelige tempel eller helligdom. De setter sitt håp til ham, ikke til mennesker eller til en verdensmakt med kjernefysiske våpen. De hjelper i dag en ’stor skare’ til å sette sin lit til Jehova og stole på ham. De tar avstand fra den vei den frafalne kristenhet har slått inn på, og sier viselig: «En herlig trone, opphøyet fra den første tid, er stedet hvor vår helligdom står. [Jehova], du Israels håp, alle som forlater deg, blir til skamme [skuffet]; de som vender seg bort fra deg i landet, skal bli skrevet opp. For de har forlatt [Jehova], kilden med levende vann.» — Jer. 17: 12, 13.

25. Hvilken kurs må vi følge for å få komme inn i den nye ordning, hvor Jesus, Messias, vil herske?

²⁵ La oss derfor forlate de menneskelagde «sprukne brønner», som ikke inneholder noe frelsens vann som kan redde oss fra en verdenskatastrofe. La oss vende oss til Jehova. Han kan beskytte oss under den ’store trengsel’ og føre oss trygt inn i sin nye ordning under Jesu, Messias’, styre.