Jehova Gud — den store Pottemaker

«Har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?» — Rom. 9: 21.

 1, 2. Nevn noen av de titler Bibelen gir Jehova, og en av de måter han viser at han er alt dette på.

JEHOVA Gud er den Allmektige. Han er den Høyeste over all jorden. Han er også den universelle Overherre. — 2 Mos. 6: 3; Sl. 83: 19; Jer. 50: 25, NW.

² En av de mange måter Jehova viser at han er alt dette på, er at han former sine skapninger som en pottemaker former leiret i sine hender. Hans stilling som den store Pottemaker framhever hans allmakt, allvitenhet og suverenitet. Ingen av hans skapninger kan med hell stå hans vilje imot. Jehova gjennomfører alle sine hensikter. «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55: 11.

 3, 4. a) Hvorfor er det viktig at vi anerkjenner Jehovas stilling som den store Pottemaker? b) Hva sier apostelen Paulus i denne forbindelse?

³ Det er av største betydning for alle Guds skapninger å anerkjenne hans universelle overherredømme og oppføre seg i samsvar med det. De som gjør det, blir velsignet. Apostelen Paulus henleder oppmerksomheten på Jehovas stilling som den store Pottemaker i Romerne, kapittel 9, hvor han blant annet sier:

⁴ «Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. For Skriften sier til Farao: Just til dette oppreiste jeg deg at jeg kunne vise min makt på deg, og at mitt navn kunne bli kunngjort over all jorden. Altså: hvem han vil, den miskunner han seg over; og hvem han vil, den forherder han. Du vil da si til meg: Hva har han da ennå å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?» — Rom. 9: 16—21.

 5, 6. a) Hva er det som avgjør hva slags kar den store Pottemaker gjør sine skapninger til? b) Hvordan framgår dette av profeten Jeremias’ ord?

⁵ Dette betyr ikke at den store Pottemaker vilkårlig bestemmer sine skapningers evige skjebne lenge før de blir født, slik som tilhengerne av den kalvinistiske læren om forutbestemmelse vil ha det til. Nei, slett ikke! Hans skapninger bestemmer selv sin skjebne ved den handlemåte de følger. Men den store Pottemaker har vise, rettferdige og kjærlige grunner til å lønne de rettferdige og straffe de onde på det tidspunkt, på den måte og under de omstendigheter han velger å gjøre det.

⁶ Legg merke til hvor tydelig dette kommer fram i Jeremias 18: 6—8: «Se, som leiret er i pottemakerens hånd, således er I i min hånd, Israels hus! En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge; men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.»

 7. Hvordan kan Jehovas stilling som den store Pottemaker illustreres?

⁷ La oss illustrere dette: Alle Jehovas skapninger kan sammenlignes med leire i et pottemakerverksted som Jehova Gud som den store Pottemaker former slik som det behager ham. Men det står til den enkelte leirklump å velge hvordan den som en fornuftutstyrt skapning med fri vilje vil reagere overfor Jehovas forming og pressing, om den vil underkaste seg Jehova og rettferdigheten eller stå Jehova imot og forherde seg i ondskap. Men når en skapning først har lagt sin innstilling for dagen, former Jehova ham undertiden mer og mer, enten til en ærefull tjeneste eller til en vanærende bruk i samsvar med Jehovas suverene vilje og hensikter.

 8, 9. Hvilke eksempler fra Bibelen viser hvordan den store Pottemaker handler med kar som er dannet til undergang?

⁸ Vi leser således at en «ond ånd» fra Jehova kom over kong Saul, men dette skjedde først etter at Sauls hjerte var blitt ondt i en slik grad at han ikke kunne vende om, og etter at Jehova til slutt hadde forkastet ham. (1 Sam. 18: 10) Vi leser likeledes at Jehova sendte en «løgnens ånd» over 400 av Israels profeter som var falske til å begynne med, slik at de ved sin villedende profetering overtalte kong Akab, noe som førte til at han gikk i døden. (2 Krøn. 18: 5—27) Jesus sa likeledes til Judas: «Hva du gjør, det gjør snart!» (Joh. 13: 27) Jesus innga ikke Judas den tanken at han skulle forråde ham, men Judas hadde gått så langt at han ikke kunne omvende seg. Hadde ikke Jesus avslørt Judas som den som skulle forråde sin Herre, og hadde ikke Judas unnlatt å benekte det eller protestere og hevde at han var uskyldig? Judas angret ikke, og han forandret ikke sin handlemåte, og derfor leser vi at Satan Djevelen for inn i ham, og det var først etter at dette hadde skjedd, at Jesus sa til ham: «Hva du gjør, det gjør snart!» Slik var det også med Farao i Egypt på Moses’ tid. Jehova forherdet ikke på en vilkårlig måte Faraos hjerte eller tvang ham til å gjøre det eller fikk ham til å handle i strid med sin sunne fornuft, men Gud valgte bare å følge en handlemåte overfor Farao som gjorde det mulig for ham å forsøke å oppnå ytterligere fordeler og så forherde sitt hjerte enda mer.

⁹ Apostelen Paulus henledet med rette oppmerksomheten på at Jehova formet den onde og stolte Farao i gammel tid, for det er uten tvil det mest slående bibelske eksempel på at Jehova Gud hevdet sin makt og myndighet overfor sine jordiske skapninger i likhet med en pottemaker som behandler leire. Den store Pottemaker hadde gitt sitt folk, israelittene, befaling om å dra tre dagsreiser ut i ørkenen med sine barn og hjorder for å tilbe ham, og Farao hadde nektet å la Guds folk fare. Den stolte Farao sa hånlig og spydig: «Hvem er [Jehova] som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke [Jehova]; og heller ikke vil jeg la Israel fare.» De midler som Jehova Gud brukte til å la Farao få kjenne hvem Jehova virkelig var, og tvinge ham til å la Guds folk fare, var 10 plager, og disse plagene hadde stor profetisk betydning for vår tid. — 2 Mos. 5: 2.

Autentisk

10, 11. a) Hvordan betrakter noen beretningen om de ti plager? b) Hvilket treffende svar gir en universitetsprofessor slike mennesker?

¹⁰ Den inspirerte beretnings pålitelighet hva disse 10 plagene angår, er blitt dratt i tvil av bibelkritikere som ikke tror at Jehova er den store Pottemaker og er i stand til og villig til å lede menneskenes anliggender i samsvar med sin suverene vilje, og som ikke forstår stridsspørsmålet om det universelle overherredømmet som disse plagene dreide seg om. De vil ha oss til å tro at alle beretningene om disse plagene er basert på myter, akkurat som de hevder at beretningene om skapelsen og vannflommen er basert på myter. «Det er blitt gjort mange forsøk på å rasjonalisere disse fantastiske beretningene,» sier en modernistisk autoritet. — The Interpreter’s Bible, bind 2, side 839.

¹¹ De teologene som kommer med innvendinger mot Bibelens beretning om mirakler, røper imidlertid derved sin fordomsfullhet og uvitenhet. Vitenskapen kan ikke lenger benekte at det har inntruffet mirakler. Som en universitetsprofessor uttrykte det: «En vitenskapsmann kan ikke lenger ærlig si at noe er umulig. Han kan bare si at det er usannsynlig. Men han kan si at noe er umulig å forklare med uttrykk fra var nåværende viten. Vitenskapen kan ikke si at alle egenskaper ved materien og alle former for energi er kjent. Hva må vi føye til mirakler for å gjøre dem til noe som er mulig å forklare? Ikke noe av det vi kan gjøre, kan gjøre et mirakel til en sannsynlig hendelse, men det kan være mulig å føye noen opplysninger til det for å gjøre det mulig. En ting som må bli tilføyd, er en energikilde som er ukjent for våre biologiske og fysiologiske vitenskaper. I vår bibel blir denne energikilde identifisert som Guds kraft.»a

12, 13. Hvilke menn som omtales i Bibelen, bekrefter beretningen om de ti plager?

¹² Vi kan imidlertid ikke tvile på denne delen av Guds Ord i 2 Mosebok uten også å tvile på de mange henvisninger til den i Bibelen for øvrig. Hvis disse miraklene som de ti plager var, ikke er noe annet enn noen fantastiske historier, hvorfor henviste da Josva, Samuel, to salmister, Jeremias, Stefanus og apostelen Paulus til dem som historiske begivenheter? I 1 Samuel 6: 6 fortelles det således at filistrenes prester og spåmenn advarte sitt folk ved å si følgende omkring 400 år etter at Israel dro ut av Egypt: «Hvorfor vil I forherde eders hjerte, liksom egypterne og Farao forherdet sitt hjerte?» — Se også 1 Samuel 4: 8.

¹³ I Salme 78 og 105 blir det også gitt en detaljert beretning om de ti plager. Og Jeremias, som levde omkring 900 år etter at plagene fant sted, omtaler dem ikke som fantastiske historier, men som kjensgjerninger: «Du som gjorde tegn og under i Egypts land . . . og gjorde deg et navn.» Stefanus henviste til Moses som den som «gjorde undergjerninger og tegn i Egypts land». Og som vi allerede har påpekt, omtalte apostelen Paulus plagene som historiske. — Jer. 32: 20; Ap. gj. 7: 36.

14—16. Hvordan kan en gjendrive påstander om at de ti plager hadde naturlige årsaker?

¹⁴ Noen mennesker i kristenheten medgir at plagene virkelig fant sted, men de forsøker å tilskrive dem naturlige årsaker. På den måten vil de berøve den store Pottemaker hans rett til å gripe direkte inn i menneskenes anliggender. Det er sant at Nilen til sine tider ser rød ut, men beretningen sier ikke at vannet i Nilen bare fikk en blodrød farge, som når det blir befengt med noen små organismer, eller som følge av fargen på mudderet, men at vannet i Nilen virkelig ble blod, slik at fiskene og andre levende skapninger i Nilen døde og folket ikke kunne drikke vannet. — 2 Mos. 7: 19—21.

¹⁵ Det samme er tilfelle med de andre plagene. En vil ikke oppnå noe ved å forsøke å bortforklare deres mirakuløse karakter bare fordi det til andre tider har inntruffet lignende plager i Egypts historie. Hvorfor kom disse plagene akkurat da Moses sa de skulle komme, og opphørte først da Moses befalte at de skulle opphøre? Og hvorfor ble ikke israelittene i landet Gosen berørt av dem etter at den tredje plagen hadde inntruffet? — 2 Mos. 8: 22, 23.

¹⁶ Den tiende plage kan i særdeleshet ikke forklares på en naturlig måte. Hvilken plage ville drepe bare de førstefødte av både mennesker og dyr? Hvilken plage ville spare de hjemmene hvor det var blitt strøket blod på dørstolpene og det øverste dørtre? Dette kan ikke bortforklares eller forklares på en naturlig måte. Ved å forsøke å gjøre det skaper en flere problemer enn en løser. Det røper at en mangler tro, at en er uvillig til å underordne seg under den store Pottemakers vilje, og at en ønsker å behage mennesker som ikke har tro.

17. Hvorfor måtte det tydelig framgå at disse plagene var mirakuløse?

¹⁷ Men hvis vi forstår hvorfor Jehova sendte disse plagene, nemlig for å gjøre sitt navn kjent for Farao og egypterne, for å la det bli kunngjort over hele jorden og for å forherde noen og gjøre andre ydmyke, da skjønner vi at det var mange grunner til at Jehova benyttet seg av overmenneskelige midler da han sendte disse plagene over Egypt. Det var i virkeligheten absolutt nødvendig at det tydelig framgikk at disse plagene var mirakuløse og overnaturlige, for at de kunne ha den vekt som Gud hadde bestemt at de skulle ha. Hvis de ikke hadde vært det, ville det ikke ha vært noe klart stridsspørsmål, og plagene ville ikke ha tjent til å opphøye Jehovas navn, særlig ikke de åtte siste plagene. (2 Mos. 8: 16—19) Se 1 Samuel 6: 7—12, som gir et eksempel på dette prinsippet.

Moses — et kar

18, 19, a) Hvilket menneskelig kar formet Jehova for denne anledning, og hvordan gjorde han det? b) Hvordan viste Moses at han var lojal mot sitt folk og mot Gud?

¹⁸ Det fremtredende menneskelige kar som den store Pottemaker, Jehova Gud, formet for denne anledning, og som han også valgte å forme for sin hensikt, var gudsmennesket Moses. Han ble født etter at den tids Farao hadde utstedt sitt folkemorddekret om at alle nyfødte sønner skulle kastes i Nilen. (2 Mos. 1: 22) Jehova sørget for at Moses ble spart som barn, at han ble funnet av Faraos datter, og at han ble oppfostret av sine egne foreldre «i Herrens tukt og formaning». Hans foreldre trodde på Jehova, noe også han som skrev brevet til hebreerne, forsikrer oss om: «Ved tro ble, Moses etter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud.» — Ef. 6: 4; Hebr. 11: 23.

¹⁹ Moses’ foreldre utførte sine plikter overfor ham så trofast at selv om han ble opplært i all egypternes visdom og lærdom, fortsatte han å være lojal mot Jehova, mot sitt folk og mot Jehovas rettferdige prinsipper. Han beviste dette da han drepte en egyptisk oppsynsmann som undertrykte en av hans brødre. Moses’ folk verdsatte imidlertid ikke det han gjorde for dem, og derfor fant Moses det best å flykte til landet Midian. — 2 Mos. 2: 11—15; Ap. gj. 7: 23—29.

20. Hvorfor førte ikke det fram som Moses gjorde for sitt folk?

²⁰ Moses hadde gått inn for den rette sak, det vil si Jehovas sak: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet» den vanære som fulgte med det å være Guds salvede tjener, «for en større rikdom enn Egypts skatter». Men dette var tydeligvis ikke det rette tidspunkt for den store Pottemaker til å utfri sitt folk eller den rette måten å gjøre det på. Vi bør også merke oss at denne oppriktige, lojale, ivrige og impulsive mannen som gjerne ville befri sitt folk, heller ikke var rede for dette oppdraget. Jehova fortsatte derfor å forme Moses som et kar med tanke på den oppgave å utfri folket ved å la ham tilbringe de neste 40 år som en fredelig hyrde i landet Midian. Hvor ofte Moses må ha tenkt på sine brødre som var i trelldom i Egypt, i løpet av disse lange årene! — Heb. 11: 24—27.

21. Hvilken virkning hadde Moses’ 40 år lange opphold i ørkenen som hyrde på ham?

²¹ Da disse 40 årene var gått, var Moses blitt formet til et klokt, mildt, tålmodig og langmodig kar og var fullt ut kvalifisert til å være tilsynsmann for millioner av Guds får, «en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden». (4 Mos. 12: 3) Ja, han ble så saktmodig at han ga uttrykk for den største usikkerhet og ulyst til å påta seg det oppdrag som Jehova ga ham, og som besto i å utfri hans folk, noe Moses på eget initiativ hadde forsøkt 40 år tidligere. Selv etter at Jehova hadde forsikret Moses om at han ville være med ham, og hadde gitt ham makt til å utføre tre mirakler for å bevise at hans oppdrag var fra Gud, kom Moses med innvendinger. Dette førte til at Jehova ble vred på Moses og ga ham en kraftig irettesettelse, men i sin medlidenhet med ham sørget han for at Moses fikk Aron som sitt talerør. — 2 Mos. 3: 11 til 4: 31.

Egypt og Farao på Moses’ tid

22. Hvilken slående kontrast var det mellom Egypt og Israel på den tiden?

²² Det er vanskelig å tenke seg en større kontrast enn den som var mellom Moses, det mest saktmodige av alle mennesker på jorden, og Egypts Farao, som var en av de stolteste herskere som noensinne har levd. Det er også vanskelig å tenke seg en større kontrast når det gjelder religion, enn den som var mellom den sanne tilbedelse av Jehova Gud, som ble utøvd av de trofaste israelittene, og egypternes religion. Det fortelles at «egypternes tilbedelse utgjorde i særdeleshet en fullstendig kontrast til hebreernes tilbedelse . . . Dyrkelsen av de store guder [i Egypt] fulgte et alminnelig mønster, hvor guden ble behandlet akkurat som en jordisk konge. Han (det vil si hans bilde) ble vekt opp av sin søvn med en hymne hver morgen, ble vasket og kledd og servert frokost. . . . Det kunne knapt være noen større kontrast mellom Israels Gud, som alltid var årvåken og selvhjulpen, . . . og de jordiske egyptiske naturgudene».b

23. Hvilke guddommer og hvilken lære kjennetegnet Egypts religion?

²³ På denne tiden var ikke Egypt bare den ledende verdensmakt, som var særlig sterk på grunn av sin økonomi, men det var også mer hengitt til djevle-religion enn alle andre nasjoner. Det tilba kreftene i det synlige skaperverk, spesielt solen, varmen, lyset og dyrene. Egypt hadde en mengde guddommer, og det var ikke noe annet folk i gammel tid som var mer hengitt til sine guder og mer trofast i tjenesten for dem enn de ytterst overtroiske egypterne under sine presters eneveldige styre. Den viktigste lære var læren om reinkarnasjon eller sjelevandring, som ga løfte om at de skulle bli belønnet i det framtidige liv alt etter hvordan deres oppførsel var i dette liv, og denne læren gjorde at prestene fikk et fast grep på folket.

24. Hvilken rolle spilte Egypts prester?

²⁴ Prestene var meget tallrike, og de var fritatt for å betale skatt og ble høyt aktet av folket. De kledde seg i hvitt lin og badet to ganger om dagen. Ikke engang de mest alminnelige gjøremål kunne utføres uten å ta hensyn til prestenes vedtekter. Egypterne hadde flere religiøse høytider enn noe annet folk, og det var utallige templer i landet. Hver by hadde sin skytsgud og sitt tempel, som noen dyr var helliget til, og i dette templet ble det sørget for at et stort antall prester fikk sitt underhold. Ifølge historikeren John Lord hadde prestene det samme grep på folket som kristenhetens prester hadde i middelalderen.c

25. Hva kan med rette sies å ha vært det mest avskyelige og nedverdigende trekk ved Egypts religion?

²⁵ Det mest avskyelige og nedverdigende ved disse egypternes religion var deres tilbedelse av dyr. En katt, ja, enhver katt som streifet omkring på veiene, ble høyere skattet enn et menneske. En fremmed som hadde drept en katt av vanvare, ble bokstavelig talt revet i stykker av en rasende mobb. Apis-oksene ble tilbedt som guder, for egypterne trodde at guder bodde i dem. Disse oksene ble holdt i flotte templer, og når de døde, ble de begravd i svære, kostbare kister mens hele Egypt sørget. Blant de dyr som ble betraktet som hellige, var også krokodillen, oxyrhyncos-fisken og snyltevepsen ichneumonidae. Dyr av noen dyreslag, for eksempel kattene, var alle hellige. Av andre dyreslag var det bare noen bestemte som var det, for eksempel bare slike okser som hadde visse flekker.

26. Hvordan ble Egypts Farao betraktet?

²⁶ Egypts hersker, Farao, hadde også en fremtredende plass i dette landets religion. Det blir sagt om ham:d «Farao var en av gudene og en sentral skikkelse i sine undersåtters liv. Så snart en konge begynte å herske, var han den inkarnerte Horus, falkhimmelguden, og Horus . . . den rettmessige arving på sin fars, Osiris’, trone. Egypts ve og vel var direkte knyttet til kongens ve og vel. . . . Hver konge var en etterkommer av hele rekken av kongelige forfedre som strakte seg tilbake til tiden før de historiske menneskelige dynastiers begynnelse . . . til gudenes dynastier på jorden, og ved døden sluttet hver konge seg til dette opphøyde selskap.» Ja, dette trodde egypterne!

27. Hvorfor tolererte Jehova Egypts falske tilbedelse og undertrykkelse i så lang tid?

²⁷ Dette var altså det Egypt som holdt Israel i trelldom, og som Moses ble sendt til. Det besto virkelig av «vredens kar, som var dannet til undergang». (Rom. 9: 17—22) Den store Pottemaker tillot likevel at det fikk fortsette som en stor verdensmakt. Hvorfor gjorde han det? Jo, for sitt store navns skyld. Hadde han ikke forutsagt at Abrahams ætt skulle bli plaget i 400 år? Inntil den tiden var utløpt, fikk derfor Egypt undertrykke Guds utvalgte folk. — 1 Mos. 15: 13.

28, 29. Hvorfor måtte hele Egypt lide på grunn av Faraos trassighet?

²⁸ Når vi undersøker beretningen, finner vi at den viser hvordan den store Pottemaker handlet med bare en mann, Farao. Ettersom han gjorde det, vil kanskje noen spørre: Hvorfor skulle en hel nasjon lide på grunn av en mann? Det er flere gode grunner til det. For det første kunne ikke Farao alene ha undertrykt Israels folk eller trosset Jehova. Det måtte en mektig organisasjon til for å kunne gjøre det. Alle som støttet Faraos undertrykkende tiltak og trossighet overfor Gud, ble derfor delaktig i hans forbrytelser. Dro dessuten ikke en «stor hop av alle slags folk» ut av Egypt og mot friheten sammen med israelittene? (2 Mos. 12: 38) Jo, det er riktig. Ingen kan derfor med rette hevde at den store Pottemaker, Jehova Gud, handlet urettferdig.

²⁹ Bibelen viser også at det finnes noe som heter samfunnsansvarlighet. I det gamle Israel måtte derfor de eldste i en by foreta en bestemt handling for å befri sin by for blodskyld når det var blitt begått et mord som ikke var blitt oppklart, for hele byen ble holdt ansvarlig. (5 Mos. 21: 1—9) Av samme grunn ble hele Benjamins stamme dømt skyldig fordi den nektet å overgi de ugudelige mennene i Gibea som hadde misbrukt en levitts medhustru slik at hun døde. (Dom. 20: 8—48) Et slikt ansvar blir i virkeligheten også erkjent i vår tid. Et eksempel på det er den måten Vest-Tyskland, som nå er demokratisk, har valgt å gi jødene og andre av nazistenes offer erstatning på.

30, 31. Hvilken interesse og betydning har begivenhetene i forbindelse med de ti plager for oss i vår tid?

³⁰ Den bibelske beretning om hvordan den store Pottemaker handlet med sine kar på Moses’ tid, er av største interesse og betydning for oss i vår tid. En undersøkelse av den vil øke vår verdsettelse av den store Pottemakers, Jehova Guds, visdom, rettferdighet, makt og kjærlighet. Det vil også innprente oss betydningen av å være lydig mot ham, å la oss lede av hans Ord, hans hellige ånd og av hans synlige redskap, hans jordiske meddelelseskanal. For hvem kan stå hans uttrykte vilje imot?

³¹ Det vil dessuten i stor grad bidra til å styrke vår tro, for vi vil finne at disse begivenhetene har en parallell i vår tid. Og endelig vil det hjelpe alle kristne Ordets tjenere til å få større verdsettelse av sitt forkynnelsesoppdrag, for de har det privilegium å være med på å utøse plagene over vår tids «Egypt», innbefattet Babylon den store. Av disse grunner bør vi virkelig ønske å undersøke dette emnet ytterligere med den største interesse!

[Fotnoter]