Vi kan oppnå frihet og få overleve kristenhetens fall
1, 2. a) Når og i hvilken profets levetid burde jødene ha feiret sitt siste jubelår? b) Hvilket påbud om jubelåret inneholdt den loven Jehova hadde gitt ved Moses?
PÅ JEREMIAS tid var det meningen at sabbatsåret skulle være en tid da jødiske slaver ble satt fri. Det siste av disse sabbatsårene endte den 9. tisjri i 609 f. Kr., dagen før den jødiske soningsdagen. Jeremias folk hadde vært forpliktet til å overholde sabbatsårene helt siden de kom inn i Kanaans land i 1473 f. Kr. Hvert 50. år fra det året av skulle ha vært feiret som et jubelår, og jubelårene skulle begynne på soningsdagen. Det 17. jubelåret skulle vise seg å være det siste. Det sluttet i 623 f. Kr., mens Jeremia virket som profet. Som prest ved templet burde Jeremia ha kunnet høre hornsignalet som markerte begynnelsen på jubelåret, et spesielt frigivelsesår. Den loven Jehova hadde gitt ved Moses, inneholdt følgende påbud:
2 «Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår [jubelår, EN] for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og sin ætt. Det femtiende året skal være et frigivelsesår for dere.» — 3. Mos. 25: 10, 11.
3. Hvilket påbud gav Guds lov om hvert sjuende år mellom jubelårene, og hvor lenge kunne hebraiske kjøpere holde på hebraiske slaver?
3 Hvert sjuende år mellom jubelårene skulle være et sabbatsår som svarte til den ukentlige sabbat. (3. Mos. 25: 1—9) I samsvar med dette inneholdt Jehovas lov denne forordning: «Når du kjøper en hebraisk trell, skal han tjene i seks år. Men i det sjuende året skal han gis fri uten vederlag.» (2. Mos. 21: 2) «Når en av dine landsmenn, en hebraisk mann eller kvinne, blir solgt til deg, skal han tjene deg i seks år, men i det sjuende året skal du gi ham fri og la ham gå.» — 5. Mos. 15: 12.
4. Hva passet det seg for hebraiske slaveeiere å gjøre i sabbatsåret 610—609 f. Kr., men hvordan gav de Gud en ytterligere grunn til å straffe dem?
4 I måneåret 610—609 f. Kr., som altså var et sabbatsår på Jeremias tid, var det derfor godt i Jehovas øyne at jødiske slaveeiere sluttet en pakt for hans åsyn i templet i Jerusalem om at de lot sine hebraiske slaver få friheten tilbake. Til tross for at den internasjonale situasjon var truende for Jerusalem, var det denne handlemåte Jeremias folk måtte følge hvis de skulle være lydige. Men de tidligere slaveeiere brøt sin høytidelige pakt før dette året med frigivelse utløp, og tvang sine forhenværende tjenere og tjenestekvinner tilbake til trelldommen. Dette mishaget Jehova, han som holder sine pakter, og gav ham en ytterligere grunn til å straffe dem. — Jer. 34: 8—16.
5. a) Hvilken gruppe fremmede i Jerusalem var ikke innblandet i dette, men var likevel i faresonen? b) Hvordan er også Jerusalems motstykke i vår tid i fare, og fra hvilken kant er det faren truer?
5 Det er gledelig at det fantes en gruppe mennesker i Jerusalem på den tiden som ikke var med på å vise en slik ringeakt for en pakt som var høytidelig inngått for Guds åsyn. Vi sikter til rekabittene, som stammet fra Jonadab, Rekabs sønn. (Jer. 35: 6—11) Men de var likevel i faresonen på grunn av den velfortjente straff som rammet Jerusalems jødiske innbyggere. De var imidlertid i en slik stilling at de kunne bli beskyttet mot det som ifølge Jehova Guds videre forutsigelse skulle skje på grunn av jødenes selviske troløshet. Det Jehova videre sa, burde være av aller største interesse for kristenheten i vår tid, liksom det var for Jerusalem på Jeremias tid. I likhet med Jerusalem på den tiden er kristenheten nå ved slutten av sin langvarige eksistens. Den siste verdensmakt som er forutsagt i Bibelens profetier, den åttende verdensmakt, eksisterer nå i vår tid. Den fremtrer som De forente nasjoner. Den kommer til å spille en dødbringende rolle overfor kristenheten, Jerusalems motstykke i vår tid. De forente nasjoner og denne organisasjonens forgjenger, Folkeforbundet, har nå til sammen bestått i 60 år. (Åp. 17: 7—11) Denne organisasjonen kommer til å skride til handling før den går til grunne!
6. Hvordan har kristenheten ført sine kirkemedlemmer i trelldom til tross for at den gjerne vil gjelde for å være frihetselskende?
6 I betraktning av at kristenheten utgir seg for å være kristen, burde den være en forkjemper for frihet fra trelldom under denne verden, som er syndens slave. I virkeligheten har den imidlertid i stedet ført sine kirkemedlemmer i trelldom under denne verden for å fremme sine egne interesser. Dette har skjedd fordi kristenheten har gjort seg til verdens venn, men til Guds fiende. — Jak. 4: 4.
7. a) Hva er kristenhetens kirkegjengere blitt treller av og hvem har de kommet i motsetningsforhold til? b) Hva bør kristenheten videre merke seg i Jeremias profeti?
7 Kristenhetens åndelige slaver tjener ikke Guds rike med Kristus som konge, men den dødsdømte verden og dens hersker og gud, Satan Djevelen. (1. Joh. 2: 15—17; Ef. 2: 2) Kristenheten forleder sine kirkegjengere til å motarbeide de kristne vitner for Jehova som er et motbilde til Jeremias. Den bør derfor høre hva han videre sa:
«Derfor sier [Jehova]: Fordi dere ikke ville høre på meg og lyse ut frigivelse for frende og landsmann, lyser jeg ut frigivelse for dere, sier [Jehova]. Dere skal frigis til sverd, pest og hunger, og jeg vil gjøre dere til et skremmebilde for alle riker på jorden. De menn som brøt min pakt og ikke oppfylte vilkårene for den avtalen de gjorde for mitt åsyn, med dem gjør jeg som med den kalven de skar i to så de kunne gå mellom stykkene. Høvdingene i Juda og Jerusalem, hoffmennene og prestene og alt folket i landet som gikk mellom stykkene av kalven, gir jeg i hendene på deres fiender og på folk som står dem etter livet. Likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på marken.
Juda-kongen Sidkia og høvdingene hans gir jeg i hendene på deres fiender, folk som står dem etter livet. Jeg overgir dem til babylonerkongens hær, som nå har dratt bort fra dere. Se, jeg gir min befaling, lyder ordet fra [Jehova], og fører dem tilbake til denne byen. De skal gå til angrep på den, innta den og brenne den opp. Og byene i Juda gjør jeg til en ørken der ingen kan bo.» — Jer. 34: 17—22; jevnfør 1. Mosebok 15: 10—18.
8. Hva er denne profetien hos Jeremia et varsel om for kristenheten i vår tid?
8 Er denne profetien et varsel om at kristenheten kommer til å bli felt av de verdslige makter som Jehova lar den bli beleiret av? Hva annet kunne den være et forbilde på, i betraktning av det som rammet Jerusalem? Jeremia hadde lydig profetert for kong Sidkia om at kongen skulle bli tatt til fange og deportert til Babylon, hvor han skulle dø. (Jer. 34: 1—7) Når denne profetiske begivenhet i bibelsk tid får sin større oppfyllelse, kan det derfor ikke innebære noe godt for kristenhetens herskere!
9. Når i forhold til sabbatsåret begynte beleiringen av Jerusalem, hvor lenge varte den, og hvordan ble byen et sted som virket skremmende på andre?
9 I 609 f. Kr. endte sabbatsåret den niende dag i den sjuende månemåned (tisjri), dagen før soningsdagen. Senere, på den tiende dag i den tiende månemåned (tebet) i det samme året, begynte kong Nebukadnesar og hans babyloniske hærstyrker sin beleiring av Jerusalem. (2. Kong. 25: 1, 2) Det gikk 18 måneder før Jerusalem omsider falt, på den niende dag i den fjerde månemåned (tammuz) i året 607 f. Kr. Kong Sidkia forsøkte å flykte og dermed motarbeide Jehovas profeti, men han kom ikke lenger enn til byen Jeriko. Der ble han innhentet av sine babyloniske forfølgere. De førte ham tilbake og stilte ham ansikt til ansikt med Nebukadnesar og overgav ham til en trøstesløs tilværelse som landflyktig i det avgudsdyrkende Babylon. (Jer. 34: 2, 3) I den påfølgende månemåned, nærmere bestemt den 7. ab i 607 f. Kr., ble Jerusalem plyndret og brent ned. Jehovas tempel, som var blitt vanhelliget, kunne ikke redde byen. (2. Kong. 25: 3—17) Den grufulle ødeleggelsen av Jerusalem var en begivenhet som fikk andre folk til å skjelve av frykt for at de skulle bli utsatt for en lignende behandling fra Babylons side.
10. Skjelver kristenheten ved tanken på dette skremmebilde i fortiden? Hva vil dens egen ødeleggelse være begynnelsen til?
10 Inntrykket av Jerusalem i ruiner har imidlertid tapt sin kraft som skremmebilde for kristenheten etter alle de århundrene som har gått. Kristenheten skjelver ikke. Den oppfatter ikke dette gamle drama som et advarende profetisk forbilde på at dens egen verdensomfattende tilintetgjørelse er nær forestående. Dette vil være begynnelsen til ødeleggelsen av all falsk religion i den største trengsel som noen gang vil komme over denne verden, som står Jehova imot. Det kommer til å gå slik som det er forutsagt i Matteus 24: 15—22.
11. Når ble Jerusalems land liggende øde uten mennesker og husdyr, og var det bare Jeremia og Baruk som hadde Jehovas gunst og fikk overleve?
11 Hvordan kan så noe menneske overleve en slik trengsel? På en måte som minner om den måten Jeremia og hans skriver, Baruk, overlevde på da Jerusalem ble ødelagt ved sverd, sult, pest og brann. Senere, i den sjuende månemåned i dette ulykkens år, ble Jeremia ført ned til Egypt av de redselslagne mennene som hadde gjort opprør mot Babylons herredømme. Da de flyktet, ble hele Juda rikes land liggende øde uten mennesker og husdyr. (2. Kong. 25: 22—26) På den måten fikk landet nyte godt av en ubrutt sabbat på 70 år. (2. Krøn. 36: 20, 21) Foruten Jeremia og Baruk var det imidlertid en del andre som hadde Jehovas gunst, og som overlevde Jerusalems ødeleggelse og evakueringen fra Juda land. Dette hadde de fått forsikring om gjennom Jeremia. Vi som nå ønsker å overleve den kommende trengsel, bør være interessert i hvordan det forholdt seg med disse overlevende.
ET FORBILDE PÅ DEM SOM SKAL OVERLEVE KRISTENHETENS FALL
12. Hvilket gammelt nomadefolk var et forbilde på dem som skal få overleve den kommende trengsel, og hvorfor befant de seg i Jerusalem på Jeremias tid?
12 Hvem vil han som bevarer menneskeliv, ha sine øyne rettet mot under den forestående trengsel da den nåværende, dødsdømte tingenes ordning skal gå til grunne? Han vil våke over de innviede, døpte kristne som en bestemt gruppe utenlandske flyktninger i Jerusalem var et forbilde på. Disse vennene av jødene følte at de var nødt til å oppgi sitt nomadeliv og midlertidig ta opphold i Jerusalem fordi de ikke ville slutte seg til den hær av fiender som rykket fram for å beleire Jerusalem under ledelse av Babylons konge, Nebukadnesar. Deres forfader var Jonadab, Rekabs sønn. De ble imidlertid ikke kalt jonadabitter, for kong David hadde hatt en nevø som het Jonadab. De ble kalt rekabitter og hadde dermed et navn som markerte at de var ikke-israelitter. Jeremia kjente godt til dem.
13. Var israelittene like trofaste mot lovpakten som rekabittene var mot det påbud som påhvilte dem, og hva ble Jeremia bedt om å gjøre med rekabittene?
13 I over 250 år hadde de vært trofaste mot et høytidelig løfte som deres kjente forfader Jonadab hadde pålagt dem å holde. Israelittene kunne ikke oppvise en lignende trofasthet når det gjaldt den lovpakten deres forfedre hadde inngått med Jehova Gud ved mellommannen Moses i 1513 f. Kr. Den Gud hvis pakt de hadde krenket, aktet derfor å påvise forskjellen mellom dem og de ordholdne rekabittene. Rekabittene skulle settes på prøve på et sted som var hellig for Jehova, nemlig i hans tempel i Jerusalem. Jeremia fikk følgende instruks: «Gå til rekabittene og tal til dem! Ta dem med deg til [Jehovas] hus, til et av rommene der, og gi dem vin å drikke.» (Jer. 35: 1, 2) Dette skulle gjøres enda det var en kjent sak at rekabittene praktiserte «totalavhold».
14. Hvordan forklarte rekabittene grunnen til at de ikke ville drikke vin, og grunnen til at de bodde i en by?
14 Jeremia gjorde som han hadde fått befaling om. (Jer. 35: 3—5) Men også i profetens nærvær avslo rekabittene å drikke. De forklarte seg slik:
«Vi drikker ikke vin. For vår far Jonadab, Rekabs sønn, har forbudt oss det. Han sa: ’Dere skal ikke drikke vin, verken dere eller barna deres. Dere skal ikke bygge hus eller så korn og ikke plante eller eie vingårder. I telt skal dere bo all deres tid, så dere kan få leve lenge i det landet hvor dere bor som innflyttere.’ Siden har vi vært lydige mot vår far Jonadab, Rekabs sønn, i alt det han bød oss å gjøre. I hele vårt liv har vi ikke drukket vin, verken vi eller våre koner eller sønner eller døtre. Vi bygger ikke hus til å bo i og har verken vingårder, jorder eller såkorn, men bor i telt. Vi er lydige og gjør alt det som var far Jonadab bød oss. Men da babylonerkongen Nebukadnesar rykket fram mot landet, sa vi: ’Kom, la oss dra til Jerusalem, så vi kan slippe unna kaldeernes og arameernes hærer.’ Derfor bor vi nå i Jerusalem.» — Jer. 35: 6—11.
15. Hvordan var det påbudet rekabittene hadde fått, til beskyttelse for dem, og hvordan forholdt de seg til den mosaiske lovpakt?
15 Det påbudet rekabittene hadde fått, var til beskyttelse for dem. Det førte til at de fortsatte å leve et enkelt liv som fremmede i landet, og til at de var langt borte fra byenes forderv. Ettersom de ikke var israelitter under den mosaiske lovpakt, var de som fremmede innenfor israelittenes porter, og de skapte ingen problemer for sine israelittiske verter. De hindret ikke israelittene i å leve i samsvar med sin pakt med Jehova, men rettet seg etter lovpakten i den utstrekning den gjaldt dem. I sitt forhold til alkoholholdige drikker lignet de israelittenes nasireere. Ved å holde seg edrue bevarte de sin dømmekraft. Deres enkle nomadeliv ble berørt av den omstendighet at kong Nebukadnesars hærer rykket inn i Juda land. Det var naturlig at rekabittene flyktet til Jerusalem da de kaldeiske inntrengerne nærmet seg.
16. Hvordan utgjorde de ordholdne rekabittene et eksempel som Jehova kunne bruke mot israelittene når de brøt sin pakt, og hva fant Jehova det nødvendig å føre over israelittene?
16 Det at de var så urokkelige i sitt forsett om å avholde seg fra vin at ikke engang en innbydelse fra profet-presten Jeremia kunne få dem til å drikke, utgjorde et eksempel som Jehova kunne bruke mot israelittene når de brøt sin pakt. Rekabittene holdt sitt høytidelige løfte selv om det bare var et menneske, nemlig deres forfader, som hadde pålagt dem det. Israelittene brøt lovpakten til tross for at den var blitt opprettet med den høyeste Gud, og ikke bare med et menneske. Jehova sa derfor videre til Jeremia:
«Gå og si til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem: Vil dere ikke ta imot lærdom og høre på mine ord [fikk dere ikke stadig formaning om å adlyde mine ord, NW]? sier [Jehova]. Jonadab, Rekabs sønn, gav sine disipler det bud at de ikke skulle drikke vin, og det har de holdt. Til denne dag har de ikke drukket vin, men adlydt sin fars påbud. Jeg derimot har talt til dere både sent og tidlig, men dere ville ikke høre på meg. Gang på gang sendte jeg alle mine tjenere profetene til dere og sa: ’Dere må alle vende om fra deres onde ferd og forbedre deres gjerninger. Hold dere ikke til andre guder og dyrk dem ikke! Så skal dere få bo i det landet jeg gav dere og fedrene deres.’ Men dere vendte ikke øret til og ville ikke høre på meg.
Ja, disiplene til Jonadab, Rekabs sønn, har holdt det bud som deres far gav dem, men dette folket ville ikke høre på meg. Derfor sier [Jehova] Allhærs Gud, Israels Gud: Se, jeg vil føre over Juda og innbyggerne i Jerusalem all den ulykken jeg har truet dem med. For de hørte ikke da jeg talte til dem, og svarte ikke da jeg ropte på dem.» — Jer. 35: 13—17.
17. Hvorfor må vi si at israelittene med vilje gjorde seg skyldig i frafall, og hva var av den grunn ikke til å unngå?
17 Denne sammenligningen mellom rekabittene og israelittene gjør det klart at de i høy grad begunstigede israelittene ved hjelp av Guds profeter ville ha vært i stand til å holde den pakt de hadde inngått med sin Gud, Jehova. Han hadde tilveiebrakt sitt tempel og dets presteskap som kunne frembære offer, slik at det ble gjort opp for ufrivillige synder som de begikk på grunn av sine kjødelige svakheter. Til tross for dette tilbad de også andre guder, først og fremst Ba’al, og blandet sin tilbedelse med all slags ondskap som var forbudt i den lov Jehova hadde gitt dem ved Moses. De gjorde seg derfor med vilje skyldig i frafall fra Guds lovpakt, som påla dem å utøve en ren tilbedelse. Dette vitnet ikke om respekt for den eneste levende og sanne Gud og heller ikke for de høytidelige løfter de hadde avlagt for ham. Følgen av dette kunne ikke bli annet enn ulykke for de frafalne. Av tilsvarende grunner står kristenheten foran en uunngåelig ulykke.
UNNFLY DEN ØDELEGGELSE SOM SKAL RAMME ALL FALSK RELIGION!
18. Hva var det Jeremia sa til rekabittene, som gir den ’store skare’ grunn til å tro at de vil få overleve den ødeleggelse som skal ramme kristenheten og dens venn, denne verden?
18 Er det så noen i vår tid som ønsker å slippe å bli ødelagt sammen med kristenheten og den nåværende tingenes ordning, som vanærer Gud, men som kristenheten likevel står i et nært vennskapsforhold til? Ja, den ’store skare’ som det profeteres om i Åpenbaringen 7: 9—17, har et slikt ønske. Disse menneskene finner stor trøst i det løfte Jehova gav de ordholdne rekabittene ifølge Jeremia 35: 18, 19: «Men til rekabittene sa Jeremia: Så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud: Dere adlød budet fra Jonadab, deres far, ja, overholdt alle hans påbud og gjorde alt det han befalte dere, og derfor, sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud, skal Jonadab, Rekabs sønn, aldri mangle menn som står i min tjeneste.»
19. a) Hvordan forholdt Jonadab seg til Ba’alsdyrkelsen? b) Hvilken betydning ligger i navnene til Jonadab (Jehonadab) og Ja’asanja, og hvordan stilte disse seg til det å drikke vin?
19 Til tross for at Jonadab, Rekabs sønn, ikke var israelitt, skulle han altså ha etterkommere som kunne stå i en godkjent stilling innfor Jehova her på jorden i all evighet. La oss huske at denne Jonadab hadde stått helhjertet på kong Jehus side da det gjaldt å utrydde Ba’alsdyrkelsen av det frafalne Israels rike. (2. Kong. 10: 15—28) Navnet til denne Rekabs sønn, Jonadab eller Jehonadab, har en betydning som sier noe om den eneste levende og sanne Gud, nemlig «Jehova er gavmild». Den rekabitten som Jeremia uttalte det guddommelige løfte til, het Ja’asanja, og hans navn betyr «Jah [dvs. Jehova] hører». (Jer. 35: 3—5) I troskap mot sitt løfte hadde Ja’asanja og hans brødre avslått å drikke vin da Jeremia hadde budt dem det i Jehovas tempel. Der, for Jehovas åsyn, la de for dagen at de var ulastelige i forholdet til det løfte de var bundet av.
20. Hva i forbindelse med rekabittene kan vi stole på når det gjelder ødeleggelsen av Jerusalem og tiden deretter, selv om vi ikke har noe direkte bibelsk bevis for det?
20 Jehova respekterte rekabittenes troskap og lovte at de ikke skulle bli utslettet i den forestående ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f. Kr. Vi kan stole på at rekabittene ved den anledning ikke ble fjernet fra Jehovas åsyn, for han hadde like stor aktelse for sitt løfte som rekabittene hadde for sin forpliktelse til ikke å drikke vin. Det er mulig at vi har et historisk eksempel som vitner om at de overlevde, nemlig Malkia, sønn av Rekab, som satte i stand en port i Jerusalem på stattholderen Nehemjas tid. (Neh. 3: 14) Jehovas Ord forteller ikke noe om hvorvidt noen av rekabittene fortsatte å leve helt fram til Jesu Kristi tid og ble hans disipler. Det ville imidlertid ha vært rimelig om så var!
21. Hvilken nasjonal ulykke overlevde rekabittene, og hva vil det være rimelig at deres motstykke i vår tid får overleve?
21 Det lar seg ikke gjøre å identifisere kjødelige rekabitter i vår tid, men det finnes mennesker som tilsvarer dem. Disse menneskene er nære medarbeidere av de åndelige israelitter, som Jeremia var et forbilde på. Rekabittene i fortiden overlevde ødeleggelsen av det frafalne Jerusalem. Ettersom de var et forbilde på ’den store skare’ av Kristi ’andre får’, vil det være rimelig at disse motbilledlige rekabitter får overleve verdens «store trengsel», som kommer til å begynne med ødeleggelsen av kristenheten, det motbilledlige Jerusalem.
22. a) Når ble det først opplyst at Jonadab var et bilde på en klasse får-lignende mennesker som skal få overleve den «store trengsel»? b) Hva ble de spesielt invitert til i The Watchtower for 15. april 1935?
22 I tredje bind av boken Vindication (Det store opgør), som ble frigitt i Brooklyn i New York mandag den 18. juli 1932, ble det for første gang påpekt (på sidene 77—83; sidene 79—86 i den danske utgaven) at Jonadab i fortiden var et forbilde på en klasse gudfryktige mennesker som skulle få Guds beskyttelse og komme levende gjennom den «store trengsel» og inn i den nye ordning under Kristi rike. (The Watchtower for 1. august 1932, sidene 230—233; Vagttaarnet for 1. oktober 1932, sidene 295—297) Det interessante foredragsemnet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» ble ansett for å dreie seg om dem. I overensstemmelse med dette stod følgende kunngjøring i The Watchtower for 15. april 1935:
Vakttårnet minner på nytt sine lesere om at en sammenkomst for Jehovas vitner og dem som tilhører Jonadab, vil bli holdt i Washington, D.C., fra 30. mai til 3. juni 1935. Vi håper det vil passe for mange som tilhører levningen og Jonadab, å være til stede ved denne sammenkomsten. Hittil er det ikke så mange av dem som tilhører Jonadab, som har hatt det privilegium å overvære en sammenkomst, og sammenkomsten i Washington kan komme til å bli til virkelig oppmuntring og gagn for dem. — Side 114.
23. Hva ble gjort kjent for Jonadab-klassen ved dette stevnet i Washington, og hva kan sies om dem som ble døpt dagen etter?
23 Dette viste seg å holde stikk, for fredag den 31. mai ble det åpenbart for dem at Jonadab-klassen var identisk med den ’store skare’ som det blir profetert om i Åpenbaringen 7: 9—17. De fleste av de 840 stevnedeltagerne som ble døpt i vann dagen etter, tilhørte sannsynligvis Jonadab-klassen eller de motbilledlige rekabitter.
24. Hvem i vår tid var Jonadabs etterkommere et forbilde på da de overlevde Jerusalems ødeleggelse i 607 f. kr.?
24 Den første Jonadab levde i det tiende århundre f. Kr. og fikk ikke se Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr. Men hans etterkommere, de rekabittene som Jeremia satte på prøve i forbindelse med deres edstroskap, fikk oppleve Jerusalems fall og overlevde det. Ettersom de stammet fra Jonadab, utgjør også de et forbilde på den ’store skare’, som skal få overleve kristenhetens fall. — Se Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden, sidene 65—68.
25. Hvilken formaning får vår tids motstykke til Jonadab og rekabittene?
25 Her kommer en oppfordring til alle innviede, døpte kristne som disse rekabitter i fortiden var et forbilde på: Dere må i likhet med dem unngå overdrevne nytelser og falsk tilbedelse, og dere må unngå å bli innblandet i denne verdens anliggender og gjøre denne verden til deres venn. (Jak. 4: 4; 1. Joh. 2: 15—17) Fortsett å etterligne Jonadab, Rekabs sønn, ved å vise nidkjærhet for Jehova og holde stand mot vår tids Ba’alsdyrkelse, slik at dere kan få oppleve at Jehova ved hjelp av den større Jehu, Jesus Kristus, ødelegger kristenheten og all annen falsk religion. Oppfyll deres innvielsesløfte til den suverene Herre Jehova og vær med på å virke for hans herlige rike med Kristus som konge, alt med den samme slags troskap som den rekabittene viste. Dette vil hjelpe dere til å ta vare på den frigjørelse dere har oppnådd fra denne dødsdømte verden, helt til den ikke er mer. Når dere benytter deres frihet i overensstemmelse med Guds vilje, kommer dere ikke til å bli tilintetgjort når han tar hevn over denne onde verden og alle dens venner. Nei, dere kommer til å stå godkjent foran ham og bli belønnet med evig liv på en paradisisk jord under hans Sønns rike. Og levningen av Jeremia-klassen vil i sannhet kunne glede seg over dere!
(En videre gjennomgåelse av Jeremias profeti kommer i Vakttårnet for 1. juni.)
[Bilde på side 25]
Det er mulig å få overleve kristenhetens fall