Spørsmål fra leserne

● I Esekiel 29: 1—16 sies det at Egypt skulle ligge øde i 40 år. Har dette virkelig skjedd? — USA.

Den øde tilstand som Egypt skulle oppleve, kan ha inntruffet etter at Nebukadnesar hadde erobret Egypt. Egypts fall var allerede blitt forutsagt av Jehovas profet Jeremias. (Jer. 25: 17—19) Det begynte med det avgjørende nederlag som egypterne led ved Karkemis ved Eufrat, hvor de ble slått av babylonierne under Nebukadnesar i begynnelsen av år 625 f. Kr. Denne begivenheten blir beskrevet i Jeremias 46: 2—10 og i de babyloniske krøniker.

Nebukadnesar erobret deretter Syria og Palestina, og Juda ble en vasallstat under Babylon. (2 Kong. 24: 1) Egypt gjorde et siste forsøk på å forbli en stormakt i Asia. Den herskende farao (som en mener må ha vært Hofra) kom til Kana’an som svar på Judas konges Sedekias’ anmodning om militær hjelp i forbindelse med det opprør han gjorde mot Babylon i årene 609—607 f. Kr. Etter at det bare hadde vært mulig for de egyptiske troppene å få i stand en midlertidig opphevelse av den babyloniske beleiring, ble de tvunget til å trekke seg tilbake, og Jerusalem ble overlatt til seg selv og gikk sin ødeleggelse i møte. — Jer. 37: 5—7; Esek. 17: 15—18.

Trass kraftige advarsler fra Jeremias (Jer. 42: 7—22) dro den del av Judas befolkning som var igjen, senere til Egypt for å søke tilflukt der. (Jer. 24: 1, 8—10) Men oppfyllelsen av Jehovas profetier innhentet de israelittiske flyktningene da Nebukadnesar marsjerte mot Egypt og erobret landet.

Angående dette sier Jehovas profetiske ord: «Og han [Nebukadnesar] skal komme og slå Egypts land; den som hører døden til, hjemfaller til døden, og den som hører fangenskapet til, hjemfaller til fangenskapet, og den som hører sverdet til, hjemfaller fil sverdet. Og jeg vil sette ild på Egypts gudetempler, og han skal brenne dem opp og føre gudene bort.» «Rust deg ut til å gå i landflyktighet, du Egypts datter som bor i landet! For Memfis skal bli til en ørken og bli ødelagt, så ingen bor der. . . . for deres ulykkesdag er kommet over dem, deres hjemsøkelses tid.» — Jer. 43: 11, 12; 46: 19, 21.

Jehova forutsa således Egypts ødeleggelse ved den babyloniske hær under Nebukadnesar. Og Nebukadnesar fikk Egypts rikdommer som «lønn» for det militære arbeid han utførte da Jehova fullbyrdet dommen over Tyrus, Guds folks fiende. — Esek. 29: 18—20; 30: 10—12.

Det er nok så at noen verk omtaler Hofras etterfølger, Amasis (Ahmose) II, som en framgangsrik regent, men de har sine opplysninger fra Herodotos, som besøkte Egypt over l00 år senere. The Encyclopædia Britannica (1959, bind 8, side 62) sier imidlertid om Herodotos’ historie fra denne perioden: «Hans uttalelser viser seg ikke å være fullt ut pålitelige når de kan kontrolleres ved hjelp av landets egne knappe vitnesbyrd.»

F. C. Cooks bibelkommentar sier dessuten at Herodotos «hadde sine opplysninger om tidligere tiders historie fra de egyptiske prester, hvis beretninger han trodde blindt på. . . . Hele beretningen [Herodotos’] om Apries [Hofra] og Amasis inneholder så mange uoverensstemmelser og så mange legender at en gjør vel i å være forsiktig med å anta den som autentisk historie. Det er på ingen måte merkelig at prestene forsøkte å skjule den nasjonale vanære som det å komme under et fremmed åk ville være.»

Selv om Egypts verdslige historie ikke inneholder noe egentlig vitnesbyrd om profetienes oppfyllelse, kan vi ha tillit til at den bibelske beretning er nøyaktig. Egypt har uten tvil ligget øde i 40 år, slik som Jehova tydelig hadde forutsagt. Denne perioden kan ha inntruffet etter Nebukadnesars erobring av Egypt og etter at han hadde lagt Juda og Jerusalem øde.