Håper du å komme til himmelen når du dør?
«IKKE interessert i himmel eller helvete.» Slik lød en overskrift i avisen The Morning Call (12. februar 1969), som kommer ut i Allentown i Pennsylvania. Artikkelen fortalte om en meningsmåling blant den «typiske amerikaner», som er 27 år gammel og har eksamen ved en høyere skole. Ifølge meningsmålingen var hans viktigste interesser «fotball, jakt, fiske og det å stelle med biler». Selv om dette kanskje er tilfelle med den 27 år gamle «typiske amerikaner», finnes det millioner av andre amerikanere foruten millioner av mennesker av andre nasjonaliteter som tar sin religion mer alvorlig. Mange av dem regner med at de vil komme til himmelen når de dør.
Er du en av dem? Hvis du er det, hvorfor har du da et slikt håp? Grunnen er sannsynligvis at du har lært at du har en udødelig sjel som er atskilt fra legemet, og som ved døden enten kommer til himmelen eller til helvete. Hvis du måtte velge mellom disse to stedene, ville du naturligvis ønske å komme til himmelen.
Men kan det være at Bibelen ikke lærer at vi har en sjel som fortsetter å leve etter at legemet har dødd? Ja, det kan det; det er faktisk slik det er, og flere og flere blir klar over det. Ifølge bladet Time innrømmer for eksempel den romersk-katolske teologen Peter Riga ved St. Mary’s College i California at den gamle oppfatningen at mennesket har en sjel som forlater legemet ved døden, «er fullstendig ufornuftig. Det eneste som er der, er mennesket, mennesket skapt i Guds bilde og etter Guds lignelse. Det er mennesket i sin helhet som ble skapt, og det er det som vil bli frelst». Lignende uttalelser finnes i «Kommentar til bibelske teologiske uttrykk» bakerst i New American Bible, en romersk-katolsk bibeloversettelse som kom ut i 1970.
Og det er nøyaktig det Bibelen lærer. Den sier at mennesket i begynnelsen «ble til en levende sjel», ikke at det fikk en sjel. Akkurat som det er stor forskjell på å ha en hustru og å være en hustru, er det også stor forskjell på å ha en sjel og å være en sjel. Bibelen sier også at «den sjel, som synder, den skal dø». Sjelen kan følgelig ikke være udødelig. Guds Ord sier dessuten at de døde «vet ikke noen ting». Det er derfor Bibelen omtaler døden som en ’søvn’. Det er interessant å merke seg at Martin Luther en gang lærte at troende som døde, var i en ubevisst tilstand til oppstandelsen. — 1 Mos. 2: 7; Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.; Pred. 9: 5; 1 Kor. 15: 20; 1 Tess. 4: 13.
Noen kommer til himmelen
Ja, Bibelen viser at de døde er uten bevissthet helt til oppstandelsen. Men den viser også at noen blir oppreist til himmelsk liv. Jesus Kristus ble det. Apostelen Peter sa om ham: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» Han ble deretter «opphøyd ved Guds høyre hånd». Vi får også vite at «Kristus gikk . . . inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». — Ap. gj. 2: 32, 33; Heb. 9: 24.
Jesus lovte videre sine apostler at de skulle få et sted i himmelen, slik at ’også de skulle være der han var’. (Joh. 14: 2, 3) At apostlene hadde et slikt håp, framgår tydelig av det de skrev. Apostelen Paulus skrev således: «For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, . . . evig i himlene.» (2 Kor. 5: 1) Slike kristne har «et levende håp . . . til en uforgjengelig . . . arv . . . i himlene», hvor de skal «få del i guddommelig natur». — 1 Pet. 1: 3, 4; 2 Pet. 1: 4.
Kan det da være at de utallige millioner som har hatt håp om å komme til himmelen, vil få sitt håp virkeliggjort? Bibelen viser helt tydelig at tallet på dem som kommer til himmelen, er forholdsvis lite. Jesus sa således til dem: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Og tre steder i Åpenbaringen blir tallet på dem som utgjør det åndelige Israel, tallet på dem som står sammen med Lammet, Jesus Kristus, på det himmelske Sions berg, oppgitt til 144 000. Det sies om disse at «de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år». — Luk. 12: 32; Åpb. 7: 4; 14: 1, 3; 20: 6.
For at et menneske skal kunne være berettiget til et himmelsk håp, er det visse skritt det selv og Gud må ta. En slik person må angre sin tidligere, syndige handlemåte, omvende seg og begynne å følge en rettferdig handlemåte, innvie seg til å gjøre Guds vilje og bli døpt. Så langt kan han gå. Resten avhenger av Gud. — Ap. gj. 3: 19; Heb. 11: 6; Ap. gj. 4: 12; Matt. 28: 19, 20.
Hvis det så er Guds vilje, kaller han denne personen og utvelger ham gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. (2 Tim. 1: 9, 10; 1 Pet. 2: 9) Gud erklærer også en slik person rettferdig på grunnlag av hans tro på Kristi blod, og ved Guds hellige ånd blir vedkommende født som en åndelig sønn. (Rom. 5: 1, 9; 8: 15, 16, 33, 34; Jak. 1: 18) Når en person har fått et slikt himmelsk håp, må han bevare sin ulastelighet og være trofast inntil døden. Det innbefatter at han må holde seg atskilt fra verden, ’undertvinge sitt legeme’, slik at det er han som har kontroll over det og ikke omvendt, og være på vakt mot Djevelens snarer. (Jak. 1: 27; 1 Kor. 9: 27; 1 Pet. 5: 8) En som gjør dette, kan i likhet med apostelen Paulus se fram til å motta «rettferdighetens krans». — 2 Tim. 4: 8; Åpb. 2: 10.
Det jordiske håp
Er det så bare de 144 000, de som kommer til himmelen, som vil oppnå evig liv? Absolutt ikke! Lærte ikke Jesus oss å be om at Guds rike må komme, og at Guds vilje må skje på jorden som den skjer i himmelen? (Matt. 6: 10) Vi leser dessuten at jorden skal bli «full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn». (Es. 11: 9) Vi blir videre forsikret om at ’Guds bolig skal være hos menneskene’, og at «han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». (Åpb. 21: 2—4) Disse ordene må sikte til jorden, for det har aldri vært død i himmelen, der hvor Gud er. Disse og mange andre, lignende skriftsteder viser at noen mennesker vil bli belønnet med liv her på jorden. Milliarder av mennesker som har dødd, vil bli oppreist fra de døde til liv her på jorden, for sa ikke Jesus: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut»? — Joh. 5: 28, 29.
At det er andre, i tillegg til dem som kommer til himmelen, som vil oppnå frelse, framgår dessuten tydelig av sammenhengen i et av de skriftstedene som nevner de 144 000 åndelige israelitter: «Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud . . . og Lammet!» I denne forbindelse kan vi nevne at det at denne store skare ikke kan telles, viser at det tall som blir oppgitt på de åndelige israelitter, må være et bokstavelig tall. — Åpb. 7: 9, 10.
Betyr dette at det er to forskjellige skjebner for dem som oppnår frelse ved å tro på Jesus Kristus? (Joh. 3: 16) Ja, for det er ingen tvil om at Bibelen taler om både himmelske og jordiske velsignelser. Vi forstår hvor logisk dette er, hvis vi bare tenker litt nærmere over det. Hvis alle de utallige millioner mennesker som kommer til å bli frelst, skulle komme til himmelen og tjene som prester og konger, hvem skulle de da tjene som prester for, og hvem skulle de herske over? Men når vi forstår at det bare er 144 000 som skal tjene i en slik stilling, og at de skal velsigne de utallige millioner som kommer til å bli oppreist fra de døde for å leve her på jorden, blir det hele mye mer logisk og fornuftig. Når vi dessuten tenker på at det store flertall av dem som vil bli oppreist fra de døde, i begynnelsen vil vite lite om Jehova Gud og hans rettferdige krav, forstår vi at de himmelske prester og konger kommer til å ha mye arbeid med å bringe disse i harmoni med Skaperen. Bibelen viser at det vil bli satt av 1000 år til dette arbeidet, og vi taler derfor om tusenårsriket. — Es. 11: 1—9; 2 Pet. 3: 8; Åpb. 20: 4—6.
«Fyrster» kommer til å tjene som jordiske representanter for det himmelske rike, for det ble profetisk forutsagt om Jesus Kristus: «I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» (Sl. 45: 17) Disse fyrstene vil omfatte alle troens menn fra Abel og til døperen Johannes. Kommer ingen av dem til himmelen? Nei. Hvordan kan vi vite det? Fordi Jesus sa at ingen hadde steget opp til himmelen fram til da, år 31 e. Kr. Om døperen Johannes sa han at ingen ’som var født av kvinner’, var større enn han, men likevel sa han at «den minste i himlenes rike er større enn han». Bibelen sier også at ikke engang kong David, en mann som hadde Guds godkjennelse, kom til himmelen. — Matt. 11: 11; Joh. 3: 13; Ap. gj. 2: 25—35.
Hvorfor kom ikke noen av disse til himmelen? Fordi veien til himmelen ikke ble åpnet før Kristi offer var blitt frambåret. Dessuten kunne ingen komme til himmelen før Kristus, for han skulle være «den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste». Det er derfor innlysende at det bare var de som døde etter Kristi død og oppstandelse og himmelfart, som kunne ha håp om å oppnå liv i himmelen. — Kol. 1: 18; Heb. 10: 20; 2 Tim. 1: 10.
Kjensgjerningene viser at Gud generelt sett ikke lenger kaller eller innbyr noen til å få den himmelske belønning. Det fulle antall er blitt kalt og utvalgt. Det er derfor Jehovas kristne vitner i vår tid forkynner vidt og bredt det gode budskap om evig liv på en paradisisk jord ved hjelp av Guds rike. I betraktning av hvilken tid vi lever i, blir det håp holdt fram at en «stor skare» av «andre får» ikke vil behøve å dø, men vil gå over fra denne gamle ordning til en ny tingenes ordning, hvor de kan leve i all evighet. Studer Bibelen sammen med et av Jehovas vitner, så vil også du få et slikt fast håp. — Joh. 10: 16; Matt. 24: 14.