Tyrusʼ fall — en tilfeldig begivenhet?

HAR du noen gang hørt om Sur? Det har du kanskje ikke, for denne havnebyen på Libanons kyst er ikke særlig godt kjent. Den har en befolkning på litt under 20 000. Innbyggerne lever av fiske eller av å bygge små båter. Byen Sur og dens nærliggende ruiner gir ikke noe særlig godt inntrykk av dens svunne herlighet. Ja, dette er alt som gjenstår av det som en gang var byen Tyrus.

Allerede i det 11. århundre før Kristus, mens kong David og kong Salomo regjerte i Juda, var Tyrus den viktigste havnebyen i Fønikia. (Jevnfør 1. Kongebok 9: 11, 26—28.) Byens flåte trafikkerte Middelhavet så langt som til Spania. Tyrus ble rik på grunn av sin handelsvirksomhet, som blant annet innbefattet slavehandel.

Men hvorfor er Tyrus ikke lenger noen viktig by? Skyldes det bare en tilfeldighet?

Det finnes tydelige beviser for at Tyrus’ fall ikke skyldtes en tilfeldighet. De hebraiske profeter forutsa det flere hundre år i forveien. Hvorfor skulle Tyrus få en slik skjebne? Fordi innbyggerne i Tyrus, som en gang opprettholdt vennskapelige forbindelser med kongene i Juda, senere opptrådte på en forrædersk måte og solgte sine tidligere venner, så de kom i slaveri.

Blant de profetiske kunngjøringene mot Tyrus er disse: «Jeg [Jehova] [vender] det dere gjør, mot dere selv, for dere . . . solgte folket i Juda og Jerusalem til jonerne.» (Joel 3: 9—11) «Så sier Herren: For tre ugjerninger Tyrus har gjort, ja, for fire tar jeg ikke min dom tilbake. For alle som de hadde tatt til fange, gav de i Edoms vold; de kom ikke brorskapspakten i hu. Jeg vil sende ild mot muren rundt Tyrus, den skal fortære borgene i byen.» — Am. 1: 9, 10.

En slik forrædersk handlemåte ville ikke bli tolerert i det uendelige av den suverene Overherre, Jehova Gud. De historiske kjensgjerninger bekrefter med all ønskelig tydelighet at profetiene om Tyrus ble oppfylt én etter én.

Nebukadnesars beleiring

Det første større slag ble rettet mot byen av babylonerkongen Nebukadnesar i det sjette århundre før Kristus. Denne beleiringen av Tyrus varte i 13 år ifølge den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre. (Against Apion, bok I, avsn. 21) Det må ha vært kolossalt mange som mistet livet, og de materielle ødeleggelser må ha vært store.

Nebukadnesars soldater ble også utsatt for store påkjenninger. Hodet deres ’ble skallet’ på grunn av at hjelmene gnagde dem, og på skuldrene deres ble ’huden slitt av’ på grunn av at de bar alle de materialene som skulle brukes når de bygde festningsverker. Alle Tyrus’ rikdommer kom imidlertid ikke i hendene på beleirerne. Profeten Esekiel, som levde på Nebukadnesars tid, skrev: «Verken han [Nebukadnesar] eller hæren hans har fått lønn av Tyrus for alt sitt strev.» (Esek. 29: 18) Hva var grunnen til det?

Byen Tyrus var bygd både på land og på en øy omkring 800 meter fra fastlandet. Det ser ut til at det bare var fastlandsbyen som falt, mens byen på øya ikke gjorde det. Det forklarer hvorfor Tyrus så hurtig reiste seg etter det slag som ble rettet mot byen. Da israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var innbyggerne i Tyrus allerede i stand til å skaffe til veie tømmer til gjenoppbyggingen av templet. (Esra 3: 7) Senere drev tyriske kjøpmenn en blomstrende handelsvirksomhet i Jerusalem. — Neh. 13: 16.

Tyrus’ fullstendige ødeleggelse forutsagt

Jehova hadde ikke desto mindre profetert mot Tyrus. Byens fullstendige ødeleggelse hørte ennå framtiden til.

De hebraiske profetene Sakarja og Esekiel kom med disse kunngjøringene: «Herren, vil innta byen [Tyrus] og styrte festningsverkene i havet; byen skal fortæres av ild.» (Sak. 9: 4) «Derfor sier Herren Gud: Se, jeg kommer imot deg, Tyrus. Jeg fører mange folkeslag mot deg, likesom havet lar bølgene velte fram. De ødelegger murene omkring Tyrus og river ned tårnene der. Jeg feier bort moldjorden i byen og gjør den til et nakent berg. Den skal bli en tørkeplass for garn, der den ligger ute i havet.» — Esek. 26: 3—5.

Alexander den stores beleiring

I år 332 f. Kr. fikk disse og tidligere profetier angående Tyrus sin oppfyllelse. Alexander den store hadde begynt sin erobringskampanje i Midtøsten.

Etter at Sidon hadde falt for Alexander, førte han sin hær mot Tyrus. En delegasjon som bestod av fremtredende tyriske innbyggere, deriblant sønnen til byens konge, Azemilcus, møtte ham og sa seg villig til å etterkomme hans anmodninger. Alexander gav uttrykk for at han ønsket å dra inn i byen for å frembære et offer til Herakles (guden Melkart eller Ba’al). Da delegasjonen underrettet byens innbyggere om dette, nektet de hårdnakket å etterkomme anmodningen.

Ettersom det ennå var uvisst hvordan utfallet av konflikten mellom Alexander og perserkongen Dareios ville bli, mente innbyggerne i Tyrus at det ville tjene deres interesser best å nekte enhver makedonier eller perser adgang til byen.a Den holdning de inntok, fikk Alexander til å gå til handling uten å nøle.

Han henvendte seg til sine menn med disse ordene: «Venner og medsoldater, jeg kan ikke se hvordan vi trygt kan gå mot Egypt så lenge Persia kontrollerer havet, og å forfølge Dareios med den nøytrale byen Tyrus bak oss, samtidig som Egypt og Kypros fremdeles er i fiendens hender, ville være å ta en alvorlig risiko, spesielt i betraktning av situasjonen i Hellas. . . . Men hvis Tyrus blir ødelagt, vil hele Fønikia høre oss til, og den fønikiske flåte, som både hva størrelse og kvalitet angår, er det fremherskende element i sjømakten Persia, ville høyst sannsynlig komme over på vår side.» — The Campaigns of Alexander av Arrianos, sidene 131, 132.

Alexanders offiserer ble overbevist, og Tyrus ble beleiret. De innledende forsøk som ble gjort på å beleire byen, viste seg å være i samsvar med den bibelske profetien. Esekiel hadde skrevet: «Jeg feier bort moldjorden i byen og gjør den til et nakent berg.» (Esek. 26: 4) Alexander bestemte seg for å bygge en molo eller veifylling ut til øybyen. Til dette formål brukte han stein og murbrokker fra den gamle fastlandsbyen.

Mens arbeidet på veifyllingen pågikk, gjorde innbyggerne i Tyrus med sine skip alt de kunne for å gjøre prosjektet til intet. Som et mottiltak mot deres angrep lot Alexander reise to tårn i den ytterste enden av moloen. Men folk fra Tyrus klarte å sette fyr på disse. Alexander gav da befaling om at veifyllingen skulle gjøres bredere, slik at det ble plass til flere tårn. Han begynte også å samle en veldig flåte fra Sidon, Rhodos, Mallus, Lykia, Makedonia og andre steder og avskar på den måten Tyrus’ frie adgang til havet.

Mens byggingen av veifyllingen utgjorde en oppfyllelse av profetien, var det flåteoffensiven som førte til at Tyrus falt etter en beleiring på sju måneder. Ifølge Arrianos omkom 8000 under beleiringen, mens 30 000 ble solgt som slaver.

Tyrus’ fall kan på ingen måte sies å være en tilfeldighet. Det fant sted i samsvar med Jehova Guds uttrykte hensikt på grunn av de onde gjerninger innbyggerne i Tyrus hadde gjort seg skyldige i. Denne Gud, som kommer med sanne profetier, kunne si om seg selv: «Likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit før det har vannet jorden, gjort den fruktbar og latt det spire og gro på den, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er det også med mitt ord, det som går ut av min munn. Det vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det til.» — Jes. 55: 10, 11.

Ødeleggelsen av Tyrus er ikke bare en begivenhet som hører fortiden til. Den står som en uforanderlig garanti for at alle den Høyestes dommer vil bli fullbyrdet. Jehova Gud har i sitt Ord kunngjort enden for hele denne ugudelige tingenes ordning, hvor det å innta en forrædersk holdning er like alminnelig som det var i Tyrus. (2. Pet. 3: 9—12) Vi vil oppfordre deg til å sette deg inn i hva Bibelen sier om dette, og om hvordan du kan unngå å bli rammet av denne ulykken, som nærmer seg med hast.

[Fotnote]

«Dere vet jo først og fremst dette at ingen profeti i Skriften utspringer fra noen privat tydning. For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men menn talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» — 2. Pet. 1: 20, 21, NW.