Babylonisk religion forårsaker vold og ødeleggelse for en nasjon

 1. Hva blir den tiltagende lovløsheten gjerne tilskrevet, men hvilke spørsmål oppstår?

I ALLE land er voldshandlinger blitt en stadig fare. Den tiltagende lovløshet blir gjerne tilskrevet slike ting som nasjonalisme, rasemotsetninger, fattigdom og arbeidsløshet. Men hva er den viktigste årsak til vanskelighetene? Finnes det noen motforholdsregler som kan bli truffet? Hvis vi ærlig og oppriktig ønsker å få svar på disse spørsmålene og har mot til å se kjensgjerningene i øynene, kan vi få svar på dem. Ved å legge mot for dagen, ta til oss kunnskap og være snare til å handle i samsvar med den kan vi som enkeltpersoner redde vårt eget og vår families liv.

 2. a) Hvor finner vi en parallell til voldshandlingene i vår tid? b) Hvordan beskriver Hoseas og Jeremias den tilstand som rådde på deres tid?

² Vi finner en parallell til dette i de onde forhold som rådde i Juda land, og som nådde et høydepunkt like før denne nasjonen ble ødelagt. Gud sørget i virkeligheten for at en beskrivelse av Judas beklagelige tilstand og den egentlige årsak til den ble skrevet ned som et forbilde på noe som skulle råde i en langt større grad i vår tid. Gud gjorde saken tydelig for sitt folk som forega å tjene ham, og han unnlot ikke å advare dem, men avslørte på en utvetydig måte hva slags nasjon de var blitt. Hoseas, som profeterte både for det nordlige riket, Israel, og for Juda, sa modig: «De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord.» Jeremias beskrev Jerusalem slik: «Den er aldeles full av undertrykkelse i sitt indre. . . . vold og ødeleggelse høres i den, sår og slag er alltid for mitt åsyn.» Esekiel sa at landet var fylt med vold. — Hos. 4: 2; Jer. 6: 6, 7; Esek. 8: 17; 9: 9.

Den viktigste årsak til vanskelighetene

 3. Hva var det som forårsaket disse forholdene? Hvilke spørsmål oppstår nå?

³ Hva var det som forårsaket disse forholdene? Hoseas svarer: «Fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.» (Hos. 4: 1) Den grunnleggende årsak var derfor at folket hadde forlatt Guds lov og kunnskapen om Gud. Men dette var ikke alt, for i tillegg til at de hadde forlatt Guds lov, hadde de kommet under den fordervende innflytelsen av babylonisk, falsk religion. Hvordan kan falsk religion føre til slike forhold? Hvilke religiøse skikker forårsaker et slikt forfall og bringer en nasjon på randen til ødeleggelse? Hvis vi undersøker beretningen, vil vi få vite det.

 4. a) Når nådde voldshandlingene et høydepunkt i Jerusalem? b) Hvilke forutsigelser kom Jeremias med?

⁴ Voldshandlingene nådde et høydepunkt i Jerusalem på den tid da Juda ble styrt av kong Sedekias, som kong Nebukadnesar av Babylon, den tredje verdensmakt, gjorde til vasallkonge i 617 f. Kr. Jeremias forutsa at Juda skulle legges fullstendig øde, og at også Babylon skulle falle senere. Men han skrev til de jøder som var blitt ført i fangenskap i 617 f. Kr., og som var i Babylon, at deres nasjon hadde vist så stor ulydighet mot Gud at de ikke skulle bli ført tilbake til sitt hjemland før det hadde gått et tidsrom på 70 år, og at de ikke måtte gjøre opprør mot Babylon. — Jer. 29: 1—10; 27: 1—15.

 5. Hvor og i hvilken tidsperiode profeterte Esekiel?

⁵ Men i Babylon var det også en profet for Jehova. Hans skrifter viser særlig tydelig at årsaken til Judas vanskeligheter var babylonisk, falsk religion. Det var Esekiel, som begynte å profetere i Babylonia i 613 f. Kr., og fortsatte å profetere i 22 år. — Esek. 1: 1—3; 3: 15; 29: 17, 18.

 6. Hvilke to eksempler på avgudsdyrkelse så Esekiel i Jerusalems tempel, og hvordan ble dette åpenbart for ham?

⁶ Esekiel, som var i fangenskap i Babylonia, var ikke i Jerusalem og kunne ikke se hva som foregikk der, men Gud førte ved sin ånds inspirerende kraft Esekiel i et syn til Jehovas tempel i Jerusalem. Der, ved den indre forgårds port, så han et vederstyggelig avgudsbilde som var stilt opp i strid med Jehovas krav om at han skulle vises udelt hengivenhet, og med det annet av De ti bud. (2 Mos. 20: 4—6, NW) Innenfor var det inngravd på veggene i templet «alle slags bilder av vederstyggelige kryp og firføtte dyr og alle Israels folks motbydelige avguder». Det var 70 av de eldste menn i Israel som ofret røkelse til disse inngravde avgudsbildene. De trodde at Jehova ikke så at de gjorde det. — Esek. 8: 1, 3—12.

Tilbedelse av Nimrod

 7. a) Hvilken annen form for avgudsdyrkelse fikk Esekiel se i templet? b) Hvilke navn blir brukt på Tammuz, og i hvilke myter forekommer de? Hvilke seremonier oppsto i forbindelse med ham?

⁷ Dette var babylonisk, falsk religion. Hvorfor forbinder vi den med Babylon? Jo, Esekiel sier: «Og han førte meg til inngangen av porten til [Jehovas] hus, den port som vender mot nord, og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus.» Her i Esekiel 8: 13, 14 kaller den romersk-katolske bibeloversettelsen Douay Version denne guden «Adonis», for det er det den offisielle latinske oversettelsen Vulgata kaller ham. Hvem var han?

Denne guddommen, som grekerne kjente under navnet Adonis, er ingen annen enn den fønikiske אדון, ’Adhōn, som heter det samme på hebraisk. . . .

1) Navnet på en fønikisk guddom, grekernes Adonis. Han var opprinnelig en sumerisk eller babylonisk solgud, som ble kalt Dumuzi og var mannen til Istar, som svarer til grekernes Afrodite [Venus]. Tilbedelsen av disse guddommene ble på et meget tidlig tidspunkt innført i Syria, hvor de ble tilbedt under betegnelsen Tammuz og Astarte, og den forekommer blant grekerne i myten om Adonis og Afrodite, som er blitt identifisert med Osiris og Isis i det egyptiske panteon, noe som viser hvor utbredt denne kultusen ble. I den babyloniske myten blir Dumuzi eller Tammuz framstilt som en vakker hyrde som ble drept av et villsvin, som var symbolet på vinteren. Istar sørget lenge over ham og steg ned i underverdenen for å befri ham fra dødens grep. . . . I Babylonia sørget kvinnene over Tammuz den annen dag i den fjerde måned, som derfor fikk navnet Tammuz. . . . Kvinnene i Gebal [Syria] pleide å gå til dette templet midt på sommeren for å feire Adonis’ eller Tammuz’ død, og i forbindelse med denne feiringen oppsto det slike tøylesløse seremonier som gjorde denne kultusen så beryktet at Konstantin den store satte en stopper for den. — The International Standard Bible Encyclopaedia, utgaven av 1955, bind 5, side 2908a.

 8. a) Hva betyr Dumuzi ifølge The Encyclopedia Americana? b) Hvilke opplysninger gir The Two Babylons om Tammuz?

⁸ Ifølge The Encyclopedia Americana (bind 26 av 1929-utgaven, side 238) betyr navnet «Dumuzi» på sumerisk «livets gud». Men The Two Babylons av Hislop sier på side 245:

Navnet Tammuz, som anvendes på Nimrod eller Osiris, tilsvarte Alorus eller «ildens gud», og det ser ut til at det ble gitt ham som den store renser som benytter ild. Tammuz er avledet fra tam, «å gjøre fullkommen», og muz, «ild», og betyr «Ild-fullkommengjøreren» eller «den fullkommengjørende ild». Det er denne betydningen av navnet og Nimrods rolle som gudenes Far det zarathustriske vers hentyder til når det sier: «Alle ting er etterkommere av ÉN ILD. FADEREN fullkommengjorde alle ting og utfridde dem til det annet sinn, som alle nasjoner av mennesker kaller det første.» . . . Og følgelig er også uten tvil skjærsilden nødvendig for å «fullkommengjøre» menneskenes sjeler til slutt og for å rense bort alle synder som de har tatt med seg inn i den usette verden.

Hislop sier også følgende om Tammuz på sidene 21 og 22:

I Bibelen blir han omtalt (Esekiel 8: 14) under navnet Tammuz, men han er i alminnelighet kjent blant de klassiske skribenter under navnet Bacchus, det vil si «Den begråtte». Den alminnelige leser forbinder ikke noe mer enn svir og drukkenskap med Bacchus, men det er nå godt kjent at hovedformålet med alle de vederstyggeligheter som hans orgier var ledsaget av, angivelig var «renselsen av sjeler» og renselsen fra skyld og besmittelse på grunn av synd. Den begråtte, som ble framstilt og tilbedt som et lite barn i sin mors armer, . . .

 9. Hvilken innflytelse hadde den babyloniske religion på jødenes levemåte?

⁹ Det er ikke vanskelig å forstå at denne gjennomsyringen av babylonisk, falsk religion vakte Guds mishag og øvde en ytterst fordervende innflytelse på jødenes levemåte. Babylon hadde vært opphavet til den forvirring og vold som fikk sin begynnelse på jorden etter vannflommen. (1 Mos. 10: 8—12; 11: 8, 9) Dens religion fremmet alle former for lovløshet og laster, innbefattet demonisme, magi, trylleri og trolldom. Den forherliget kjønnet og fremmet perverse kjønnslige handlinger.a

Korset symboliserer Nimrod

10. Vis hvordan tilbedelsen av korset stammer fra Babylon, og hvor denne tilbedelsen utbredte seg til.

¹⁰ Blant babylonierne var et rett kors et hellig symbol. Akkurat som i det hebraiske alfabet var et slikt kors den opprinnelige form som deres bokstav T (eller Taw) hadde, og den var den første bokstav i navnet til deres gud Tammuz eller Bacchus. Korset ble tilbedt mange hundre år før den såkalte kristne tidsalder. At denne tilbedelsen ble utbredt fra Babylon, blir påpekt av arkeologen V. Gordon Childe:

Et ’segl’ fra Mohenjo Daro framstiller en guddom som har horn og tre ansikter, og som sitter med beinene i kors i en rituell meditasjonsstilling mellom forskjellige ville dyr. Det er innlysende at han er en prototyp for Siva, ’trehodet’, ’dyrenes herre’, ’yogienes fyrste’, . . . Flere leirtavler framstiller en mannlig guddom; en viser en elv som stømmer ut fra en gudinnes morsliv. . . . Hakekorset og korset, som er vanlig på stempler og plaketter, var religiøse eller magiske symboler akkurat som i Babylonia og Elam i den tidligste forhistoriske tid, men dette symbolet er også bevart i vår tids India og andre steder.b

11. a) Hvilke kjensgjerninger som blir framholdt i The Two Babylons, viser at kristenheten har fått korset fra Babylon? b) (fotnote) Hvilke ytterligere beviser finnes det for at tilbedelsen av korset er av hedensk opprinnelse?

¹¹ På sidene 199, 204 og 205 sier The Two Babylons (Hislop) angående korset:

Det ble tilbedt i Mexico lenge før de romersk-katolske misjonærer satte sin fot der. Det ble reist store steinkors, muligens for «regnguden». Korset som således i stor utstrekning ble tilbedt eller betraktet som et hellig emblem, var det utvetydige symbol for Bacchus, den babyloniske Messias, for han ble framstilt med et pannebånd utstyrt med kors . . . Dette symbolet for den babyloniske guden blir æret i vår tid i alle de store, ville områdene i Tataria [tatarenes område i Asia og Europa], hvor buddhismen rår, og den måten de omtaler det på, har en slående likhet med de talemåter Roma bruker om korset. «Selv om ikke korset,» sier oberst Wilford i Asiatic Researches, «er gjenstand for tilbedelse blant Buddha-tilhengerne eller buddhistene, er det et yndet symbol eller tegn blant dem. . . . [i kristenheten] ble Tau, korsets tegn, som uomtvistelig er Tammuz’, den falske Messias’ tegn, overalt satt i stedet for den [i stedet for den greske bokstaven Chi eller X som for eksempel i Christós]. . . .»c

12.Hvilken direkte og indirekte tilbedelse av solen ble utøvd i Jehovas tempel?

¹² Korset var uten tvil et hellig symbol blant de frafalne jødiske kvinner som besmittet Jehovas tempel ved å sitte der og gråte over den babyloniske Bacchus,d guden Tammuz. Disse kvinnene gråt i virkeligheten over den mektige jeger Nimrods død, over Babylons grunnlegger, som uten tvil fikk en voldsom død fordi han hadde gjort seg skyldig i å begå voldshandlinger både mot mennesker og dyr. (1 Mos. 10: 8—10; 9: 6) Mens disse jødiske kvinnene på en indirekte måte tilba solguden, slik som de babyloniske kvinnene gjorde, så Esekiel menn som utøvde en direkte tilbedelse av solen i Salomos tempel i Jerusalem. — Esek. 8: 16.

Tilbedelsen av Nimrod fostrer vold

13. Hva førte det til at menneskene tilba Nimrod som guden Tammuz, og hvordan støttet babylonierne ved sin tro slike voldshandlinger som Nimrod begikk?

¹³ Nimrod var den første voldsmann som er omtalt etter vannflommen. Han drepte ikke bare dyr i mengdevis, men han drev også jakt på mennesker og lærte andre til å drive jakt på og drepe mennesker. Når menneskene tilba Nimrod som guden Tammuz eller Bacchus, ville det naturligvis føre til at de fulgte den samme handlemåte som Nimrod, for et menneske etterligner den gud han tilber, og tilegner seg de egenskaper som tilskrives denne guden, enten de er gode eller dårlige. (Rom. 1: 22—28; Joh. 8: 44; 1 Kor. 11: 1; Rom. 12: 2; Ef. 4: 22—24; Gal. 5: 22, 23) Babylonierne støttet også slike voldshandlinger som Nimrod begikk, ved sin tro på at livet i Aralus huler, som de mente var de dødes bolig, var mer utholdelig for soldater enn for andre mennesker.e Og guden Bacchus er også i vår tid et symbol for lystige drikkelag. Tilbedelsen av Nimrod med korssymboler kunne ikke frambringe annet enn vold og utsvevelser overalt i landet.

14. a) Hvilke andre ting førte det til at jødene antok den babyloniske religion? b) Hvilken dom uttalte Gud over Judas hus?

¹⁴ Den fordervende og moralsk urene babyloniske tilbedelse som jødene nedverdiget seg til å anta, førte mange motbydelige sykdommer med seg. Der hvor rettferdighet og lovlydighet hadde rådd, ble nå mord en vanlig foreteelse. (Es. 1: 15, 21; Jer. 7: 9; 5 Mos. 28: 58—61) De som holdt seg til tilbedelsen av Jehova og til hans lov, ble spesielt hatet og utsatt for voldshandlinger. (2 Kong. 24: 3, 4; Jer. 26: 8; 32: 2, 3; 37: 15, 16; 38: 4) Så Gud dette, og brydde han seg så meget om det at han gjorde noe ved det? Han sa til Esekiel: «Har du sett det, menneskesønn? Var det ikke nok for Judas hus å gjøre de vederstyggeligheter de har gjort, siden de også har oppfylt landet med vold og atter vakt min harme? Se hvorledes de nå holder kvisten opp til sin [min, NW] nese?f Derfor vil da også jeg la min harme råde; jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem; og om de roper for mine ører med høy røst, vil jeg ikke høre dem.» — Esek. 8: 17, 18.

Ødeleggelse eller fred avhenger av tilbedelsen

15. Hvilken domsfullbyrdelse fikk Esekiel så se, og hva var det et syn av?

¹⁵ I Esekiels syn drepte Jehovas domsfullbyrdere først de 25 soltilbederne og deretter de 70 mennene som tilba de inngravde avgudsbildene på veggene og de kvinnene som gråt over den korsmerkede guden Tammuz. (Esek. 8: 17 til 9: 8) Dette var bare et syn av det som skulle komme over Jerusalem, og som vi skal redegjøre for i senere numre av dette bladet. — Jer. 25: 9, 15—18.

16. a) Hva viser dette bladet av Judas historie? b) Hva har de onde handlinger som er blitt begått i Guds navn, ført til?

¹⁶ Dette bladet av Judas historie viser tydelig at babylonisk, falsk religion var årsaken til vanskelighetene i Juda, en nasjon som hadde Jehova som sin Gud, som hadde hans lov som sitt lands lov, og som hadde erfart hans beskyttelse og fred, velstand og moralsk og legemlig renhet da de var lydige mot ham. Det hjelper oss til å forstå at babylonisk, falsk religion er årsaken til ondene, lovløsheten og voldshandlingene i verden. De onde handlinger som er blitt begått i Guds navn, har vendt mange mennesker både utenfor og innenfor kristenheten fullstendig bort fra troen på Gud og har gjort dem til offer for slike ideologier som den ateistiske kommunismen, noe som så igjen fører til mer vold. Ingen nasjon kan bestå hvis dens religiøse system følger den babyloniske tilbedelses skikker, like lite som Juda kunne bestå.

17. a) Hvilken oppmuntrende veiledning ga Jesus oppriktige mennesker? b) Hva vil det at vi tar til oss kunnskap om Jehova og hans Sønn, hjelpe oss til å unngå?

¹⁷ Jesus Kristus ga imidlertid en oppmuntrende veiledning til oppriktige mennesker blant nasjonene ved å si: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) Det at vi tar til oss den sanne kunnskap om Jehova Gud og hans Sønn og kommer sammen med dem som tilber Gud i ånd og sannhet, vil ikke føre til at vi blir forvirret eller får en overtroisk frykt for skjærsilden eller et brennende helvete. Det vil heller ikke frambringe et urett seksuelt begjær eller et ønske om å begå voldshandlinger mot våre medmennesker. Det vil hindre oss i å gå nedover den nedverdigende vei som fører til ødeleggelse, og som nasjonene går på. Det vil gjøre oss rene og føre til at vi oppnår fred og Guds gunst, noe som utgjør en forsikring om at vi får leve i hans nye, rettferdige ordning. — Joh. 4: 23, 24.

[Fotnoter]

Korset skriver seg som symbol fra en ukjent oldtid. Det ble anerkjent i alle land over hele verden til alle tider. Før vår tidsalder brukte buddhistene, brahmaner og druider dette tegnet. Seymour forteller: «Druidene mente at korsets lange arm symboliserte livets vei, og at de korte armene symboliserte de tre tilstandene i den åndelige verden, som svarte til himmelen, skjærsilden og helvete.» De gamle egyptere betraktet korset som et høyaktet symbol. Deres ankh (crux ansata eller hankekors) representerte livet, og en loddrett stang med flere armer i rett vinkel (Nil-korset) ser ut til å ha hatt en viss hentydning til fruktbarheten av avlingene. Fem av deres planetsymboler . . . ble framstilt ved et kors som var festet til en sirkel eller en del av en sirkel. Prescott sier at da de første européere kom til Mexico, fant de til sin overraskelse at «korset, deres egen tros hellige symbol, var reist som en gjenstand for tilbedelse i templene i Anahuac».

[Bilde på side 117]

Tammuz utstyrt med kors