Den nye verdens Overherre berettiget til lovprisning
«Hver dag vil jeg velsigne deg, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.» — Sl. 145: 2, CB.
1. Hvem er den nye verdens Overherre, og hvorfor?
JEHOVA er Overherren, for han er den øverste eller høyeste framfor alle andre, hans Kristus innbefattet. «Kristi hode er Gud.» (1 Kor. 11: 3, NW) Den nye verdens overherre kunne umulig være noen annen enn dens Skaper, Jehova Gud. Men han vil likevel oppfylle sin pakt eller høytidelige overenskomst om å regjere den nye verden ved sin Kristus, sin kongelige Sønn Jesus. — Ap. gj. 4: 24—26.
2. Hvilken erkjennelse kommer den større David med i Salme 145: 1, og hva må vi nå arbeide for hva Guds navn angår?
2 Det er virkelig stort når en mektig konge erkjenner at han ikke er absolutt i makt, men er underlagt en overordnet, en overherre som står over ham. Det var dette kong David i fortidens Jerusalem erkjente da han sa: «Jeg vil opphøye deg, min Gud, o Konge; og jeg vil velsigne ditt navn evindelig og alltid.» (Sl. 145: 1, AS) I dag finnes det en større David, Herren Jesus Kristus, og han regjerer nå på det himmelske Sions berg. Fra 1914 e. Kr. av har han hersket som den nye verdens konge i Guds navn. Hovedformålet med hans herredømme er å opphøye sin Gud og eneveldige Konge, for aldri før i hele universets historie er det blitt kastet så meget hån over Guds navn av mennesker og demoner. Når en slik konge regjerer, en som er hengitt til Guds pris og opphøyelse, så kan ikke forhånelsen av ham nå fortsette stort lenger. I overensstemmelse med Jehovas Konge må vi nå arbeide for å fjerne forhånelsen fra Guds navn. De som er den salvede levning av hans medarvinger bør i første rekke gjøre dette, og nå må også den store skare som skal bli hans undersåtter, gjøre det. — Åpb. 7: 9—15.
3. Hvordan er Jehova en Teokrat, og i hvilken grad må vi i likhet med Kristi apostler vise at vi erkjenner dette faktum?
3 Jesus anerkjenner Gud som Konge. Hvis vi etterligner Jesus, vil også vi anerkjenne den guddommelige kongeverdighet, Jehovas kongeverdighet. Etter som Jehova både er Gud og Konge, er han en guddommelig Konge, en Teokrat eller Gud-Hersker. I hele det synlige og usynlige univers er det bare rom for en slik Gud og Konge. Dette faktum forplikter oss til å ta et kompromissløst standpunkt når det kommer til sammenstøt mellom Guds regentskap og menneskers regentskap, mellom Guds kongelige lov og menneskers politiske lov. Det jødiske sanhedrin, eller Jerusalems Høyesterett, som besto av prester og andre religiøse ledere, gjorde for nitten hundre år siden fordring på å representere Gud, men likevel forkastet de hans Kristus. Da de prøvde å lage lover for å hindre Kristi apostler i å undervise på grunnlag av hans navn, sa apostlene Peter og Johannes: «Om det er rett i Guds øyne å høre på dere mer enn på Gud, må dere selv dømme om. Men hva oss angår, så kan vi ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» De bekjente at de var nødt til å være vitner i lydighet mot Guds suverene befaling. Da Peter og hans med-apostler på nytt sto for den samme juridiske instans, anklaget for å ha forbrutt seg mot den anti-kristne lovgivning, svarte de samstemmig: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. . . . Og vi er vitner om disse ting, og likeså den hellige ånd som Gud har gitt dem som adlyder ham som hersker.» — Ap. gj. 4: 19, 20; 5: 29—32, NW.
4. Hvordan kan vi si at vi blir stødige av å ta en slik beslutning om å ha Jehova som konge, og hvordan og hvor må vi hylle ham?
4 Et kristent vitne for Jehova kan komme til å måtte lide på grunn av et slikt standpunkt, men vi faller til ro og blir stødige når vi liksom Kristus beslutter oss til å ha Jehova som Gud og Konge. I styrken av denne beslutningen kan vi fryktløst se framtiden i møte trass i alle de politiske forandringer som enda skal finne sted på jorden. Det blir aldri aktuelt for oss å gjøre noen foarandring. Det er for alltid bestemt hvilket regentskap som er det viktigste i vårt liv. Vi behøver aldri å vakle. Vi må fortsette med å hylle Jehova som vår Gud og Konge i vårt liv. Det betyr først og fremst at vi må opphøye ham, la ham få en opphøyet plass i vårt liv. Dertil må vi bestrebe oss på å få andre til å gjøre, det samme ved at vi overalt kunngjør hans suverenitet og kongeverdighet for andre.
5. Hva framgår av ens beslutning om å velsigne Jehovas navn i all evighet, og hvordan kan det bli mulig?
5 Når du sier at du er besluttet på å gjøre noe evindelig og alltid, viser det at du har et fast håp om evig liv. Det er dette vi må ha hvis vi slutter oss til Jehovas Konge, Jesus Kristus, i å si: «Og jeg vil velsigne ditt navn evindelig og alltid.» Beslutningen om å velsigne Jehovas navn fortjener at vi treffer den for alle kommende tider, for hvis vi beslutter oss til å gjøre det, kan vi ikke komme galt av sted, og det er bare de som beslutter seg til å gjøre det, som kommer til å bli begunstiget med evig liv. Det nytter ikke å være lunken eller ubesluttsom, for man må aldri oppgi denne rette løpebane. Enhver som beslutter seg til å velsigne Jehova som Gud og Konge til evig tid, har et motiv som fortjener å bli kronet med evig liv, slik at han blir i stand til å gjøre det han har besluttet seg til. Den salvede levning av Kristi medarvinger har håp om å få liv på et plan som ligger utenfor deres nåværende jordiske liv, og dermed blir det mulig for dem å utføre det de har besluttet seg til, i Riket der oppe. Den store skare lojale medarbeidere som de har i vår tid, ser fram til evig liv på jorden, slik at de kan velsigne den nye verdens Overherre evindelig og alltid.
6. Hva betyr det å velsigne hans navn, og hvem tar vi eksempel av når vi gjør det?
6 Å velsigne hans navn betyr å tale vel om det og tale til dets fordel og opphøyelse, det betyr å bevare sin rettskaffenhet overfor ham til alle tider og aldri la seg lokke eller tvinge av Satan Djevelen til å forbanne og fornekte Gud. Satan prøvde å få Job til å forbanne Gud og fornekte Ham, men han klarte ikke å få Job til å bryte sin rettskaffenhet og si Gud farvel like i hans ansikt. Med Guds hjelp kan vi gjøre som Job og aldri ha et ondt ord å si om Gud, aldri klage og finne feil hos ham og aldri reise tvil om hans godhet, hverken i vårt eget eller i andres hjerte. Når vi velsigner Gud, tar vi eksempel av Jehovas salvede Konge Jesus Kristus, som aldri bryter sin rettskaffenhet overfor Ham. Han er en gudfryktig Konge, en konge som er urokkelig i sin lojalitet mot Gud, og han hjelper oss til å holde ved med å velsigne vår Gud mens vi bevarer vår rettskaffenhet.
7. Hva slags tjeneste er det å tjene ham hva tiden angår, og hva gjør tydeligvis selv Kristus i sitt rike?
7 Hver dag i vårt liv er det riktig av oss å gjøre dette. Hvor tom, gold og formålsløs selv bare en dag ville være hvis vi unnlot å gjøre det! Vi må derfor være på vakt hver eneste dag. «Hver dag vil jeg velsigne deg, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.» (Sl. 145: 2, CB) Når vi bestemmer oss for å gjøre det, går vi inn for heltidstjeneste for Gud, eller vi prøver i det minste å få alle våre gjerninger til å telle for Gud og gjøre dem «av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker». (Kol. 3: 23) «Gjør alt til Guds ære!» (1 Kor. 10: 31) Å velsigne ham er en tjeneste man er i hver dag, en tjeneste man er i hele dagen og hele livet, uten å trekke seg tilbake når man har nådd en høy alder. Vi prøver alltid å finne en utvei til å vitne for andre til fordel for Jehova. På jorden tok Jesus dette skritt særlig da han forlot sitt tømmermannsverksted i Nasaret, ble døpt og gikk ut for å forkynne og holde ved med forkynnelsen til han døde. Han gjenopptok sin tjeneste den dagen han oppsto, og utførte den på dagen for sin himmelfart. Dette gir oss en antydning om hva han nå må gjøre i sitt rike: Han må daglig herske og arbeide for Guds interesser og legge an på å lære opp alle Rikets undersåtter til å velsigne Gud, den nye verdens Overherre.
8. Når begynner lovprisningen av Jehovas navn, og hvorfor kommer den til å vedvare i det uendelige i den nye verden?
8 Jehova har for tiden et dårlig navn blant sine fiender, ja, selv blant det store flertall av dem som utgir seg for å være kristne. Det er i første rekke Satan, den falske gud, som er ansvarlig for dette. Men skulle vi bare for det skamme oss ved Hans navn og la ham være navnløs? Hvis vi gjorde det, ville vi da etterligne den nye verdens Konge og få hans godkjennelse? Vi må identifisere vår Gud ved navn, føre dette navn til den mest framskutte plass og rense det for all tilsmussing som skyldes Guds fiender og slike som påstår at de er hans venner. Vårt evige liv avhenger av dette, for det å prise Jehovas navn evindelig og alltid begynner her og nå. Enda livet i den nye verden kommer til å fortsette i det uendelige, vil vi alltid ha grunn til å prise Guds navn. Hva galt eller hva skammelig kunne Jehova noen gang gjøre? Ikke det aller minste! Han kommer alltid til å omgi sitt verdige navn med ære. Det står til oss å omgi det med pris og velsignelse.
9. I hvilken grad bør vi prise ham, og hvorfor er det gagnlig for oss å gjøre det?
9 «Stor er Jehova, og i høy grad prisverdig; og hans storhet er uransakelig.» (Sl. 145: 3, AS) Han må «prises over all måte», han er «høylovet», «meget verdig til å få pris». (Ro Pss; den alm norske; Crampon) Dette betyr ingen sparsom lovprisning, men lovprisning i sin fulle utstrekning. Den bør overgå lovprisningen av alt annet. Hver dag byr på nye grunner til å prise ham. Dette er sant med hensyn til vårt personlige liv, men gjelder spesielt Guds handlinger med sitt folk som vi har det privilegium å være forbundet med. Les hans bibel og legg merke til hva han har gjort for sine fremtredende tjenere og for sitt folk som et hele. Også i vår tid har han et folk som er kalt med hans navn, og den måten han handler med sitt folk i nåtiden på, går parallelt med den måten han handlet på overfor fortidens forbilledlige folk, som utspilte mange profetiske drama. Det vi i dag er som hans folk, som en ny verdens samfunn, skyldes hva han, og ikke noe menneske eller noen mennesker, har gjort for oss. Det gjør oss godt og er åndelig sett sunt for oss å prise Ham, for når vi uttrykker oss til hans pris, vokser vår verdsettelse av ham.
10. Hva er det som viser hvilke grenseløse dimensjoner Jehova er av, og hvorfor vil man alltid finne ham interessant?
10 Vi vet ikke hvor stor Jehova Gud er legemlig sett. Hans virkelige storhet består i at han er den slags Gud som han er. Dette ligger det utenfor vår evne å ransake eller fatte. Når det gjelder hans mulighet til å utføre forskjellige ting, er han av slike grenseløse dimensjoner. Vi kan simpelthen ikke komme til bunns i den del av hans skaperverk som er synlig for oss, for ikke å snakke om hans usynlige skaperverk. Slik er det med hans skapende gjerninger, og tenk dessuten på hvor storartet han oppfører seg! Han behandler sannelig sine skapninger som en virkelig Gud! Tenk på de fullkomne egenskaper han legger for dagen — hans trofasthet mot sine hensikter, sine løfter og sine pakter, hvordan han holder sitt ord til punkt og prikke, hvordan han forbløffer oss med sin visdom, ved sin forutviten og ved den måten hvorpå han oppklarer foreløpige hemmeligheter i forbindelse med sin hensikt! Og for en uovertruffen bok hans bibel er! Det eksisterer en gjennomført overensstemmelse fra først til sist i alle dens sekstiseks bøker, som det tok over seksten hundre år å skrive og gi sin endelige form. Gjennom de sju tusen årene av menneskenes historie som hans bibel spenner over, åpenbarer den at Guds hensikt med hensyn til å hevde sin suverenitet og gi menneskeslekten evige velsignelser, er uforandret. Vi kan nå se at denne hevdelse og velsignelse er ved å bli virkeliggjort på en strålende måte. På grunn av denne hans uransakelige storhet, vil man alltid finne Jehova Gud interessant. Den frelste menneskeslekt på jorden vil aldri komme til bunns i ham eller hans gjerninger.
«Generasjon til generasjon»
11. Hva slags slekt er den salvede levning, og hvordan er den blitt dannet og opprettholdt tallmessig sett?
11 Ett er sikkert hva Jehova angår, enten nå bestemte enkeltpersoner benytter seg av privilegiet eller ikke, nemlig: «Den ene generasjon skal lovprise dine gjerninger for den andre, og skal kunngjøre dine mektige gjerninger.» «Generasjon til generasjon skal lovprise dine gjerninger.» (Sl. 145: 4, AS; Ro Pss) Vi er i den siste generasjon i denne gamle verden! Tenk på det! Ens vanlige sinnsro blir rystet en smule ved en slik tanke, men det er sant. (Matt. 24: 34) Men det finnes også to andre generasjoner, og de kommer til å overleve denne verdens ende. Hvordan det? Resonner deg fram til svaret: Den salvede levning av Kristi medarvinger til Riket er en åndelig slekt som ikke prøver å oppfostre en ny generasjon ved bokstavelig kjødelig avstamning. Medlemstallet til denne levning er ikke blitt oppbygd eller holdt ved like ved oppfostring av kjødelige barn, men er blitt opprettholdt ved åndelige midler, ved den kraft som ligger i budskapet om Riket og ved Guds hellige ånds fødende kraft. Levningen er begrenset i antall, og består nå av akkurat tilstrekkelig mange til å fullstendiggjøre det samlede medlemstall til «Kristi legeme», som har 144 000 medlemmer under Hodet Jesus. Når levningen tallmessig sett er fullstendig her på jorden, kan den ikke konsentrere seg om seg selv som en åndelig Guds generasjon og bare lovprise hans gjerninger for seg selv. Noen har i selviskhet prøvd å gjøre dette, men er blitt til en «ond slave»-klasse overfor sin Herre Jesus Kristus.
12. Hva oppstår nå på grunn av Guds anvendelse av sin levning?
12 Jehovas storhet kommer også til uttrykk i det han benytter den salvede levning til å gjøre nå i «endens tid» for den gamle verden! Det fører til at en ny generasjon oppstår, for Jehova benytter nå levningen til å bygge opp et jordisk samfunn som skal komme levende gjennom Harmageddon. Levningen er en åndelig generasjon. De som reagerer på Rikets forkynnelse og innvier seg til Gud, den nye verdens Overherre, utgjør sammenlignet med levningen en jordisk generasjon ved Guds livgivende makt gjennom Kristus.
13. Hvordan skjer det da at en generasjon nå lovpriser Jehovas gjerninger for en annen generasjon og forkynner hans mektige gjerninger?
13 Ekteskapet kommer ikke til å opphøre i og med Harmageddon. Disse overlevende etter Harmageddon vil få avkom, kanskje både sønnesønner og sønnesønns sønner, og på den måten oppfylle jorden. Disse overlevende kommer ikke til å forsvinne og overlate den nye verdens skueplass til sitt avkom som så må tjene som deres etterfølgere, i samsvar med regelen i Predikeren 1: 4 som har vært gjeldende så lenge. Nei, de kommer til å være en permanent generasjon på jorden. Deres sønner, sønnesønner og sønnesønns sønner blir simpelthen absorbert i den evigvarende generasjon som nå har begynt. De medlemmer av den åndelige levning som overlever Harmageddon, vil til slutt forsvinne fra den jordiske skueplass for aldri å komme tilbake, og etterlater seg da dette fullstendig jordiske nye verdens samfunn. Fram til den tid vil levningen lovprise og berømme Jehovas gjerninger og kunngjøre hans mektige bedrifter for denne generasjon, som allerede har begynt. For å kunne gjøre dette må levningen gå ut og forkynne. Dette har de særlig gjort siden 1931, og med enda større tilfredsstillelse siden 1935 da det ble påvist at den «store skare» i Åpenbaringen 7: 9—17 er de nåværende medlemmer av den jordiske generasjon. De gjør denne oppvoksende generasjon kjent med Gud og hans gjerninger og mektige bedrifter. De benytter Bibelens beretning om disse ting, og forteller også om Guds gjerninger og mektige bedrifter i vår tid ved å vise hvordan han har oppfylt sin hensikt og sine profetier i forbindelse med sitt rike og sitt folk nettopp i den tiden vi lever i, og da særlig siden 1914 e. Kr.
14. Hva må vi grunne over, hvordan og hvorfor?
14 Før vi bestreber oss på å snakke med andre om Gud og hans egenskaper og gjerninger, må vi ofte snakke med oss selv eller grunne på det. Dette må vi gjøre for først å få innprentet det i vårt eget sinn med tanke på å få en ledetråd for vår tunge. Slik ettertanke og forberedelse av en selv er av det gode og tjener et utmerket formål. På denne måten er det med vår Konge Jesus Kristus, den større David: «På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunne,» eller (Ro Pss) «tale med meg selv». (Sl. 145: 5) Når vi innstiller vårt sinn på å grunne på Jehova Gud som Overherre, begynner våre øyne å bli åpnet slik at de kan oppfatte hans majestets herlighet og ære. For å kunne grunne på dette, må vi i noen grad studere personlig, for oss selv. Vi trenger å gjøre det for å samle oss opplysning og for å øke våre egne inntrykk og vår overbevisning, slik at vi kan bli i stand til å snakke til andre på rette måte. Mens Jesu førti dager lange faste sto på og han levde isolert i ørkenen etter sin dåp, grunnet han på de ting han fikk å se da himlene ble åpnet for ham, og han bestrebet seg på å tilegne seg deres fulle betydning. Dette stålsatte ham mot Fristeren og hans angrep. Etter dette talte han offentlig, og han fikk også andre til å tale.
15. Hvem bør anspores til å tale, og om hva?
15 «Og menneskene skal tale om det veldige ved dine forferdelige gjerninger; og jeg skal erklære din storhet.» (Sl. 145: 6, AS) Det blir her lagt vekt på å tale om Gud og hva han har gjort og nå gjør. Det gjelder å få menneskene i den åndelige generasjon til å tale, snakke om Jehova, oppbygge hverandre på sin høyhellige tro på Gud og like ens opplyse og undervise den oppvoksende generasjon, en generasjon som aldri skal dø. Det er nettopp denne opplysning og undervisning som medvirker til at de aldri dør. (Joh. 17: 3) Det sentrale i vår konversasjon bør derfor være den store Livgiver og Undergjører. Han gjør underfulle gjerninger ikke for å virke mystisk på sine venner, men for å utfri, frelse og velsigne dem. Det er den åndelige generasjons oppgave å hjelpe den jordiske generasjon til å bli klar over Guds gjerninger og forstå dem.
16. Hva bør en teokratisk konge først og fremst gjøre overfor sine undersåtter, og hvordan har Jehovas Konge gjort dette helt fram til 1953?
16 Da Jesus Kristus var på jorden, var han ikke tilbakeholden når det gjaldt å erklære sin himmelske Fars storhet. Det vil heller ikke levningen av hans medarvinger være. Derfor sa den kongelige salmist: «Og jeg skal erklære din storhet.» Det en konge først og fremst bør gjøre, er ikke å gjøre seg selv stor i sine undersåtters øyne, men å opphøye den Gud han tilber. Kongen, den større David, sitter som en underordnet Konge på Jehovas trone. Han må presisere overfor sine undersåtter hvem som er deres virkelige Hersker og hvor verdig Jehova er til å herske og være gjenstand for villig underkastelse fra deres side. Den underordnede Konge opphøyer ikke seg selv på bekostning av Jehova, i likhet med Satan og i likhet med Nebukadnesar like før han ble slått med galskap. Den gudfryktige Konge er lik en hyrde som fører sine undersåtter på rette veier, på rettferdighets stier. Han vil sammenkalle møter for å tale til sine undersåtter. Han vil ikke unnta seg selv fra å overvære de møter Gud forordner for sitt folk, men være tilstede og ta del i dem og yte sitt. Dette er ett av de steder hvor han kan erklære Jehovas storhet. Vår Konge Jesus Kristus har lovt at hvor selv en liten gruppe, to eller tre, ville komme sammen i hans navn, der skulle han være midt iblant dem. Hans nærvær var sannelig tydelig å merke ved Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn» på Yankee stadion i New York i dagene fra 19.—26. juli 1953, hvor levningen av hans «lille hjord» og en «stor skare» av hans andre får kom sammen til det mektigste vitnesbyrd i den kristne historie! Der talte de sannelig om det veldige ved Jehovas forferdelige gjerninger! De snakker om det fremdeles!
17. Hva bør vi foreta oss i anledning det ry Jehova har vunnet for sin store godhet, og hvordan kan vi unngå de feilgrep som ble begått av fortidens Israel?
17 «Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet.» (Sl. 145: 7) Jehova har vunnet ry for sin godhet, og han er berømt for den blant sitt folk. Den er så stor at de simpelthen må la dens ry eller minneord om den strømme ut, velle uti en sterk strøm av takknemlige uttalelser, slik at andre kan få vite hvor god Gud er mot dem som innvier seg til ham. Alle som lengter etter å få kjenne, tilbe og leve i forbindelse med slik en god Gud, blir trukket hen til ham ved hans ry for å være det, Men de som tilber falske guder, det vil si de onde demonene, blir fylt av misunnelse på grunn av den godhet Jehova utøser over sitt folk, og derfor prøver de å holde den vekk fra dem. Som Jehovas folk bør vi alltid huske på hans store godhet, alltid kalle den fram i tankene og snakke om den med verdsettelse. Det var denne milde egenskap hos Gud som fikk oss til å omvende oss til ham til å begynne med og den kan også få andre til å omvende seg når de får høre om den. (Rom. 2: 4) Det er skadelig å glemme den. Da Israel lot Guds godhet gå i glemmeboken, mistet de sin takknemlighetsfølelse, fant feil og begynte å ønske å eksperimentere med andre guder. Dermed bar det galt av sted for dem, og de kom i alvorlige vanskeligheter. (Sl. 106: 13—43) Vi ønsker å unngå deres feiltagelser. Det kan vi gjøre ved å huske og derpå la minneord om hans store godhet strømme ut i stort monn og på denne måten holde oss ydmyke og skjelvende forat vi ikke skal bli uverdige til ytterligere godhet fra hans side.
18. Hvilke grunner har vi til å synge høyt om Jehovas rettferdighet, og hvordan gjør vi det?
18 Hvor sannferdig vår Gud er! Når han enn blir bedømt, så vinner han alltid, og resultatet er bestandig at han blir rettferdiggjort med hensyn til hva han har sagt og gjort. Det er derfor alltid bra å la det stå fast at Gud er sanndru, selv om det viser at hvert menneske er en løgner. Hvor rettferdig Jehova er — ikke bare når han blir sammenlignet med mennesker, men også når han blir sammenlignet med dem som menneskene tilber som guder! De falske guder, slik disse gjenspeiles i sine tilbederes tanker, gjerninger, ord og religioner, er så urettferdige, så motbydelige. Men Jehova krenker aldri rettferdigheten. Selv når han rettferdiggjør eller erklærer syndere rettferdige, forblir han rettferdig. Ved Jesu Kristi gjenløsningsoffer har han truffet den ordning hvorved han kan oppheve syndene til dem som angrer og vender seg vekk fra sine synder og innvier seg til ham gjennom Kristus. På den måten fornekter han ikke sin egen rettferdighet. (Rom. 3: 4, 22—26) I denne hans rettferdighet har vi et storslagent tema å synge om. Bibelen er vår fullstendige Sangbok. Fra dens sider synger vi høyt om hans sannferdighet og rettferdighet. Det vil si at vi med fryd kunngjør dette for andre, slik at de kan få vite at det ikke finnes svik i vår Gud. — 5 Mos. 32: 4.
Tålmodighet som virker til skapningers frelse
19. Hvordan har de av Jehovas egenskaper som er nevnt i Salme 145: 8, kommet til uttrykk overfor den åndelige levning i vår tid?
19 Vi lever nå i «endens tid», den tid da Jehova skal ødelegge all urettferdighet i denne gamle verden. Hvor faretruende nær vi var ved å bli ødelagt sammen med den! Jehova har i sannhet vist seg å være akkurat som den større David, vår Konge, nå beskriver ham: «Jehova er nådig og barmhjertig; sen til vrede og stor i miskunnhet.» (Sl. 145: 8, AS) Da vi for første gang kom inn under Guds gunst og barmhjertighet gjennom Kristus, hadde vi fordel av at Jehova la disse enestående egenskaper for dagen. Tenk på hva han gjorde for oss mens vi enda var syndere, i og med at han sendte sin elskede Sønn fra himmelen og lot ham dø for oss forat vi skulle kunne bli forlikt med Gud og få smake hans nåde. (Rom. 5: 6—11) På den måten anbefalte han oss sin kjærlighet. Men i tillegg til at han således har vist godhet i sin alminnelighet, har han også lagt stor barmhjertighet for dagen overfor sin salvede levning nå i «endens tid», for da den annen verdenskrig sluttet i 1918, befant de seg i en tilstand av pliktforsømmelse overfor ham, og det skyldtes menneskefrykt og at de var tilflekket av denne babyloniske verden. Jehova ødela dem imidlertid ikke med verden, men forkortet i stedet trengselsdagene over Satans organisasjon ved å avbryte trengselen med en periode med ufortjent godhet før Harmageddonslaget får lov til å bryte løs. Han frelste sin levning som enda var i kjødet, og ga dens medlemmer anledning til å arbeide på sin egen frelse ved å gi seg i kast med en fryktløs tjeneste som hans vitner og Rikets sendemenn i etterkrigstiden. Den barmhjertighet han viste dem ved å forkorte trengselsdagene og gjeninnsette dem i sin vitnegjerning, har ført til barmhjertighet for andre, nemlig for en «stor skare» av hans rette Hyrde Jesu Kristi andre får. — Matt. 24: 21, 22; Åpb. 7: 1—17.
20. Hvordan har Jehova vært «sen til vrede» overfor menneskeslekten fram til vår tid?
20 «Sen til vrede!» Ja, det har Jehova sannelig vært overfor den del av menneskeslekten som han har hatt å gjøre med siden den verdensomfattende flommen på Noahs tid. Han har holdt Harmageddon tilbake, den forferdelige katastrofen som vannflommen var et forbilde på. Han lot ikke Harmageddon komme i 1918 eller like etter ’krigen i himmelen’, som førte til at Satan ble kastet ut av himmelen og ned til jorden. Det er nå trettifem år siden den gangen, og disse årene har ytterligere bidratt til å vise at Jehova er «sen til vrede og stor i miskunnhet». Vi har gjort klokt i å gi akt på Peters råd og betrakte vår Guds langmodighet som frelse, som en anledning til å vinne frelse selv og til å bistå andre får med å gjøre det samme. (2 Pet. 3: 15) Når vi vet at denne gamle verden er dødsdømt og at den fortjener å bli ødelagt, kan vi se at Jehovas miskunnhet gir seg et sterkt utslag i at han handler slik med oss.
21. Hvorfor er det ingen grunn til å beklage seg over at Gud er sen, det vil si tilsynelatende sen?
21 Det vil være klokt av oss å benytte oss av dette i samsvar med den hensikt som ligger bak. Vi vet ikke hvor lenge denne miskunnhet overfor vår generasjon enda kommer til å vare og når han kommer til å gi luft for sin innestengte vrede. Menneskene burde være glad for at Gud er sen i denne henseende, eller i hvert fall tilsynelatende sen, men i stedet har de en tendens til å klage over at han er sen til å oppfylle sine gode løfter. Når Harmageddon kommer, blir det snart nok, altfor snart for mennesker som i selviskhet utsetter å gi akt på Guds råd og skride til handling. Da vil de få vite hva de spurte etter da de hånlig spurte oss vitner hva det ble til med denne universelle krig og dens framvisning av Guds makt og storhet. Jehova vet hva han gjør. Han tar seg den tid han selv bestemmer til å gjøre det. Han skynder seg ikke bare for å gi spottere et tegn og tilfredsstille deres dåraktige hån. Han har i sinne å frelse velvillige mennesker som lengter etter å få kjenne Guds nåde, barmhjertighet og miskunnhet.
22. Hvordan har Jehova vist barmhjertighet i alle sine gjerninger, og hvordan har hans godhet utvidet seg siden 1931—1935?
22 Den sanne Gud har et stort hjerte. «[Jehova] er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.» (Sl. 145: 9) De fleste mennesker verdsetter ikke dette, akkurat som Jesus sa i sin bergpreken. (Matt. 5: 45, 48) Barmhjertighet og medlidenhet er noe Jehova har lagt for dagen i tusenvis av år. Da Satan påtvang Gud en utfordrende situasjon ved å gjøre opprør og derpå forlede menneskeslektens første foreldre til å gjøre opprør, førte ikke det til at Gud mistet besinnelsen og ødela alle de tre opprørerne på én gang. Det var ikke nok med at han lot Satan få tid til å forsøke å bevise sin skrytende påstand mot den høyeste Gud, men dette førte også til at han lot den menneskelige familie få tid til å vokse og oss komme til, slik at han kan vise sin barmhjertighet overfor dem som ønsker å ta standpunkt på hans side og bevise at Satan er en opprørsk løgner. Og nå i «endens tid» har Jehovas godhet utvidet seg til å omfatte alle slags mennesker, i særdeleshet siden 1931—1935 da det ble åpenbart at frelsen av en «stor skare» andre får hørte med til Guds program for «endens tid», og da Åpenbaringen 22: 17 fikk en videre anvendelse: «Og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den, som vil, han ta livsens vann uforskyldt!»
23. Den tid er kommet da alle Jehovas gjerninger skal gjøre hva, og med hvilket resultat?
23 Skaperverkets vidundere er til ære for Skaperen. Det livløse skaperverk ærer ham i taushet, men de levende, og da særlig de fornuftbegavede skapninger, har et større privilegium idet de får ære, takke og velsigne Gud med overlegg. Vi vet at den tid kommer da dette vil skje overalt. «Alle dine gjerninger skal takke deg, o Jehova; og dine hellige skal velsigne deg.» (Sl. 145: 10, AS) Tiden er nå inne til at alle hans fornuftbegavede skapninger bør takke ham av et oppriktig hjerte. Alle slags mennesker kan nå finne grunn til å takke ham. De velvillige gjør det, og det kommer til å føre til frelse for dem.
24. Hvem er Jehovas «hellige», «fromme» eller «miskunnhets mennesker», hva må de derfor tale om, og hvorfor nå?
24 Jehovas «hellige» er hans «fromme» eller hans «miskunnhetens mennesker» (Ro). De utgjør i vår tid den åndelige levning som er i den nye pakt, ’pakten om offer’ som den blir kalt fordi den er grunnlagt på Jesu offer. Den store Dommer Jehova har siden 1919 holdt på å samle disse miskunnhetens mennesker som er i denne pakt, og nå må de i forening velsigne ham. Det gjør de også. (Sl. 50: 5) De har også del i hans miskunnhet gjennom den pakt om Riket som han inngikk med kong David. Gjennom Jesus Kristus, den større David, fører han dem inn i sin pakt om Riket forat de skal kunne regjere med Kristus i det himmelske rike og bli en velsignelse for alle lydige mennesker. (Ap. gj. 13: 34; Es. 55: 3; Luk. 22: 28—30) De må bekjentgjøre denne pakten om Riket, dette guddommelige uttrykk for miskunnhet. På den måten bekjentgjør de at Guds rike ved Kristus er noe han har inngått en pakt om og som derfor er sikkert, og at dets Konge kommer til å være Ham som ved Jehovas nåde har gjort seg fortjent til det. I Salme 110: 1 kalte kong David ham for sin «Herre» for å vise hvor meget høyere denne arving til Riket, som skulle komme i Davids slektslinje, skulle være i sin kongelige stilling. De som er gjenstand for den store gunstbevisning å få bli hans medarvinger, har overordentlig stor grunn til å velsigne Jehova, ham som arrangerer det hele. Det passer seg at de begynner å velsigne ham her på jorden, som de skal komme til å regjere over. Det at de gjør det nå, har en mektig virkning på den store skare av andre får hva deres frelse angår, for gjennom levningen lærer de om Riket, som de så samler seg om.
25, 26. Når skulle det fortelles om Jehovas rikes herlighet, og hvordan er hans «rikes herlighet og ære» blitt bekjentgjort?
25 «Om ditt Rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære.» (Sl. 145: 11, 12) Jesus gjorde Guds rike til det sentrale i sin lære. Hva var det han sa hans disipler skulle forkynne her nede ved avslutningen på tingenes ordning? Han forutsa at det skulle være «dette gode budskap om riket». (Matt. 4: 23; 10: 7; 24: 14, NW) I det herlige lys av dette gode budskap om Guds rike som ble født i 1914, blir denne verdens rikers herlighet likblek. Det rykte de har skapt seg nå i løpet av endens tid, har for øvrig vært alt annet enn herlig.
26 Jehovas rikes herlighet er en opphøyet herlighet, etter som det er himmelsk, ikke jordisk. Men dets usynlige herlighet kommer til å gjenspeile seg synlig i den betagende skjønnhet det kommer til å fylle det jordiske område med når det blir omdannet til et paradis med fullkomment lykkelige skapninger både når det gjelder mennesker og dyr. Ingen monark kan måle seg med Kongen, den større David, som Jehova har salvet til embetet. Jehova har gjort med ham akkurat som han sa: «Jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høyeste blant kongene på jorden.» (Sl. 89: 28) Riket har allerede skaffet seg berømmelse ved å vinne den første krig i himmelen som det noensinne er berettet om, og fornedre taperne, Satan og hans engler, til samme plan som Kongens føtter står på, nemlig til den fotskammel som vår jord er. Når Kongen nå har vunnet denne seier i himmelen, rir han videre for å fullføre sin seier ved Harmageddon i alle tiders største slag. Jehovas makt ble tilkjennegitt i 1914 da Riket ble opprettet. Etter 1919 er Guds makt ytterligere blitt tilkjennegitt ved at Rikets opprettelse er blitt bekjentgjort til trass for verdensomfattende motstand. Guds makt har styrket Jehovas vitner til å holde seg lojale overfor Riket, og i kjærlig hengivenhet snakker de om dets makt som skal bli fullstendig tilkjennegitt i Harmageddon til opphøyelse for Jehova.
27. I hvilken bestemt hensikt har de talt om Jehovas rikes herlighet, og hvorfor må vi samle oss om det?
27 Når de taler om hans rikes herlighet og forteller om hans velde, så skjer det i en bestemt hensikt: «for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære.» Dette rike må beskrives og forklares for menneskene, slik at de som hungrer etter en rettferdig, gudfryktig regjering, kan få vite at de har den for seg og kan tilby den ubetinget troskap. Ifølge profetiene har Guds rike ved Kristus et veldig program å gjennomføre, men det kommer til å være oppgaven moden. Profetiene om hva Guds rike gjør og fremdeles har å gjøre, omgir det med en herlighet og ære så stor at ikke noe annet rike noen gang har hatt eller har kunnet oppvise maken. Denne regjering er virkelig noe å samle seg om og gi sin uforbeholdne støtte. Denne verdens riker som motstår Guds rike, må overlates til sin ødeleggelse i Harmageddon. Vi må gjøre Guds rike til vårt eneste håp. Det er vårt eneste håp.
28. Hva er det å si om Jehovas rikes varighet og menneskelige regjeringers varighet, og hvorfor er de sistnevnte fordømt?
28 Denne verdens riker fikk sin dødsdom beseglet da de «fastsatte tider for folkeslagene» utløp i 1914. De kan ikke stå seg imot det rike som da ble født i himlene. «Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter.» (Sl. 145: 13) «Ditt rike er et evig rike, og ditt herredømme varer gjennom alle generasjoner.» (AS) Alle regjeringer av menneskelig opprinnelse må til slutt gå til grunne ved siden av en slik varig Guds regjering. For å unngå å komme i vanskeligheter med den ville menneskenes regjeringer være nødt til å anerkjenne den og på en fredelig måte oppgi sin selvstendighet til den. Fordi de ikke gjør det, er de dømt til å forgå i den største katastrofe menneskeheten noen gang har opplevd.
29. Hvorfor kommer fiendene nå aldri til å kunne stoppe munnen på alle som taler om Jehovas rike?
29 Det striden står om i dag, er Jehovas rike og herredømme, hans universelle overhøyhet. Satan ønsker å herske side om side med Gud eller å utelukke Jehova Gud fullstendig, men det vil ikke lykkes for ham. Guds regjering kommer til å vedvare uten noen rival i himmelen eller på jorden. Ved hans hjelp har vi kunngjort hans rike for mange av menneskenes barn, og det er så mange barn med god vilje som taler om hans rikes herlighet og ære, at fiendene aldri vil kunne klare å stoppe munnen på dem alle. Vi er fast bestemt på å fortsette med å forkynne Riket i den hensikt å få uendelig mange flere velvillige menneskebarn, til å tale om det som Jehovas vitner.
En trofast forsørger
30. Hva slags oppbygning har Salme 145, og hvilket vers mangler i de fleste av de hebraiske manuskripter som finnes i dag?
30 Salme 145, som vi nå er fordypet i er en akrostisk eller alfabetisk salme. Det betyr at versene i tur og orden begynner med en av det hebraiske alfabets 22 bokstaver, slik at de kommer i vanlig rekkefølge fra alef til tav. Dette faktum framgår ikke av alle oversettelser av de hebraiske skrifter, men det blir vist i noen, for eksempel i An American Translation, Crampon osv. I størstedelen av de manuskripter av den hebraiske tekst som finnes i vår tid, mangler det verset som skulle svare til den hebraiske bokstaven nun (= n), men det manglende verset forekommer i minst ett hebraisk manuskript, og dets ekthet blir bekreftet ved at det står i den greske Septuaginta, i Hieronymus’ latinske oversettelse og i de syriske, arabiske og etiopiske versjoner. Revised Standard Version lar verset stå i selve teksten, og der lyder det slik: «HERREN er trofast i alle sine ord, og nådig i alle sine gjerninger.» Også: Catholic Confraternity-oversettelsen av Bibelen gjengir det: «HERREN er trofast i alle sine ord, og hellig i alle sine gjerninger.»
31. Hvorfor gjør vi rett i å holde oss strengt til Jehovas Ord, og hvorfor trenger vi aldri å frykte for hans fornuftbegavede skapningers framtid?
31 I betraktning av Jehovas trofasthet i alle sine ord, gjør den nye verdens samfunn rett i å holde seg strengt til Bibelen. Vi kommer aldri til å bli skuffet over hans Ord, selv ikke om vi må vente lenger på enkelte ting enn vi har trodd. Det er ingen mulighet for at noe av det Jehova har lovt, kan utebli. Enten det nå gjelder pakter, løfter, uttrykte hensikter, sannheter eller uttalelser om kjensgjerninger, så vil tiden bare enda klarere vise hvor sanne de er, og bekrefte at Jehova er pålitelig i alle sine gjerninger. Han er også hellig, mild og nådig mot alle sine skapninger som verdsetter hans godhet, og vi trenger aldri å nære frykt for framtiden til noen av hans fornuftbegavede skapninger. Det finnes ikke noe grunnlag for å tvile på ham eller mistenke ham for grusomhet. Den fullstendige herliggjørelse av hans Ord nærmer seg sterkt og de som kommer til å leve evig, vil være vitner til det eller vite det.
32. Hvordan handlet Jehova i overensstemmelse med Salme 145: 14 overfor den åndelige levning og deretter overfor den «store skare»?
32 Den salvede levning av arvingene til Riket behøver ikke å vende seg til fortiden for å finne eksempler — de behøver ikke å gå til Job, til Israel i Egypt, til hyrden David og til Israel under fangenskapet i Babylon, men kan bare se på seg selv. På bakgrunn av de erfaringer de selv nylig har hatt, kan de verdsette hva salmisten videre sier om vår Gud: «Jehova er rede til å støtte alle som faller — og til å reise opp alle som er nedbøyde.» (Ro Pss) «Herren støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde.» (Sl. 145: 14) Han handlet i samsvar med denne regel i 1919 da han oppreiste sin levning som hadde falt vekk fra hans gunst under den første verdenskrig, og som derfor var nedbøyde under sine babyloniske fiender da krigen sluttet. Særlig siden 1935 har han gjort det samme for de mange fangne «andre får», som har vært fanger i den samme babyloniske verden. I og med at Jehova førte dem ut, begynte han å få alle folkenes kostelige skatter til å komme fram forat hans tilbedelses hus skulle bli fylt med herlighet. (Hag. 2: 7) Han visste at de begrensede tusener som tilhørte levningen, ikke var de eneste av jordens nåværende beboere som ønsket å tilbe Gud på rette måte. Menneskene er skapt av jorden, og de ble opprinnelig skapt for å tilbe den levende, sanne Gud i all evighet her på jorden. I harmoni med denne opprinnelige hensikt vil Jehova ha slike tilbedere på jorden i all evighet, og derfor begynner han allerede nå med å beholde dem på jorden for godt. Han begynner med de mange hundre tusen som tilhører den «store skare» av andre får som vil overleve Harmageddon, og som aldri kommer til å dø hvis de bevarer sin rettskaffenhet. Vi må huske at Jesus Kristus, «den rette Hyrde», like fullt oppga sin menneskelige sjel for disse «andre får» som for den «lille hjord».
33. Hvorfor er de som tilhører den nye verdens samfunn, åndelig talt det mest velnærte folk på jorden?
33 De som tilhører den nye verdens samfunn, er åndelig talt det mest velnærte folk på jorden. Hvorfor? Jo, fordi de ser hen til den rette kilde for å få føde. «Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i, sin tid.» (Sl. 145: 15) «Alles øyne ser forhåpningsfullt hen til deg, og du gir dem deres føde i rette tid.» (CB) De som kjenner Jehova fra hans Ord, ser forstandsmessig og forhåpningsfullt hen til ham, ikke til kristenhetens presteskap. De som gir hele sin tid og kraft til Jehovas tjeneste, har en særlig tillit til hans omsorg for dem, for de vet at de er mer dyrebare enn dyrene og fuglene, som han aldri unnlater å dra omsorg for. Han har sendt sin kongelige Sønn, den kristne husstands Herre, til det tempel hvor han blir tilbedt, og Herren Jesus har utpekt sitt legemes lojale levning til å være en ’tro og klok slave’ som skal «gi dem deres mat i rette tid». — Matt. 6: 25—34; 24: 45—47, NW.
34. Hvorfor vil ikke Jehova avskjedige sin «tro og kloke slave» etterat han oppreiser fortidens trofaste vitner, og hvordan kommer jordens faste innbyggere alltid til å bli forsynt med føde?
34 Jehova har alltid gitt denne slaveklasse noe å servere som mat i rette tid. Det er ikke bare de salvede tjenestefolkene som forsyner seg av den, men også de andre får. De har behov for åndelig føde som metter og fører til liv. Så lenge denne slaveklassen befinner seg på jorden, det være seg også etter Harmageddon, kommer Jehova ikke til å avskjedige den — selv ikke når han oppreiser fortidens trofaste vitner fra de døde. Hvorfor skulle han avskjedige dem? De som blir oppreist fra de døde, blir ikke kvalifisert til en overordnet stilling bare ved en oppstandelse til liv på jorden, særlig ikke når slaveklassen har fått sine øyne og ører velsignet langt mer enn de før-kristne vitner for Jehova. (Matt. 13: 16, 17) Det er Jehovas ånd og velsignelse som kvalifiserer hans slaveklasse til overordnet tjeneste. Men når denne åndelige «slave»-klasse går bort fra jorden til det himmelske rike, kommer Kongen, den ’evige fader’, til å ha sin synlige jordiske organisasjon av spesielle tjenere, «fyrster på den hele jord», som så skal tjene for alle dem som bor på jorden for bestandig. — Sl. 45: 17; Es. 9: 6.
35. Hvordan blir alle våre nåværende ønsker for tiden tilfredsstilt?
35 Vi som nå befinner oss på livets vei, får alle våre nåværende ønsker tilfredsstilt. Vi slutter oss til salmistens uttalelse til Jehova: «Du åpner din hånd og tilfredsstiller ønsket til hver levende ting.» (Sl. 145: 16, CB) Alt ligger i Jehovas hånd. Han er Giveren, og han er en glad giver og derfor meget lykkelig. Han blir aldri fattigere på grunn av sin gavmildhet. Hans forråd blir aldri tomme. Han vet at alt levende ønsker å leve, og det i lykke, selv om de ikke for tiden kjenner Livgiveren. Han hadde forutviten om deres ønsker og behov, og han gjorde det i stand til dem og sørget for at det alltid fantes en god forsyning. Men de som tilhører det opplyste, gudfryktige nye verdens samfunn, har en hensikt med sitt ønske om å leve. Den går ikke bare ut på å nyte tilværelsen liksom dyrene, men på å tilfredsstille hjertets og sinnets trang til Gud, og på å prise ham og tjene hans evige hensikt.
36. Hvorfor vil vi ikke måtte begynne i en sulten og trengende tilstand like etter Harmageddon?
36 Det vi er særlig klar over nå, er vårt åndelige behov. Uansett hvor mange år vi ennå har igjen å leve før Harmageddon og hvilke verdensforhold som da kan oppstå og omgi oss, så ser vi nå hen til Jehovas hånd for å få tilfredsstilt vårt åndelige behov. Etter Harmageddon vil vi fortsatt se hen til ham. Når denne verden ligger i grus og vi går inn i den nye verden, kommer vi på ingen måte til å være i noen nød. Jehova vil gjennom sin Konge åpne sin hånd, og vi kommer ikke til å lide, selv om vi en stund kanskje må holde det gående mellom den gamle verdens ruiner før de er ryddet vekk. Vi kommer til å glede oss overmåte over å få leve da, og vil fortsette å se hen til Jehovas hånd. Når dyrene skal ete sine forhenværende undertrykkeres kropper og ha et festmåltid etter Harmageddon, er det helt opplagt at vi som tilhører den nye verdens samfunn, ikke skal begynne i en sulten og trengende tilstand i det øyeblikk vi trer inn i den nye verden. — Esek. 39: 11—20; Åpb. 19: 17—21.
37. Hvorfor behøver ikke jordens faste innbyggere i betraktning av Salme 145: 17 å frykte for den endeløse framtid de har foran seg?
37 Denne Guds rundhåndethet og det at han tilfredsstiller skapningenes ønske, kommer til å vedvare gjennom hele den nye verden — i det uendelige. Jordens faste innbyggere har derfor ingen grunn til å frykte noen gang, som om universet skulle gå i stå og kontrollen over de forskjellige ting skulle svikte og føre til at menneskenes lykke ikke kunne fortsette. Som en forsikring i så henseende har vi den inspirerte uttalelse: «[Jehova] er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.» (Sl. 145: 17) Intet kommer derfor til å bli utsatt for ulykke. Ingen skjødesløshet, forsømmelse eller forglemmelse vil i det hele tatt kunne forekomme. Jehova vil gjøre rett og rettferdighet ved oss. Hans iboende godhet og mildhet vil alltid komme til uttrykk. For en Gud og for en Konge å ha til evig tid!
Det gjelder å kalle på den rette kilde til hjelp
38. Hvem er det nå maktpåliggende å påkalle, og hvilken forpliktelse legger dette på oss?
38 I Harmageddon kommer folk til å kalle på sine mange falske guder for å få befrielse, men til ingen nytte. Vi ønsker at velvillige mennesker da må kalle på en gud som vil frelse dem, forat de skal få leve og bestå. Det er nå høyst maktpåliggende å påkalle Jehova og gjøre det til en fast og uforanderlig vane. Hvis vi gjør det, vil vi bli frelst. (Joel 3: 5; Ap. gj. 2: 21) Det betyr å forkynne offentlig om ham ved å bekjenne fryktløst for alle og enhver. Hvis menneskene skal kunne gjøre dette, må vi forkynnere, som Gud har utsendt, la dem få høre om den eneste gud som er i stand til å frelse ved Jesus Kristus. Vi må derfor være et informasjonsbyrå eller informasjons-samfunn, og må meddele opplysninger selv om vi til å begynne med kanskje ikke får noen søkning. Jehova, som sendte oss ut som forkynnere, sa imidlertid ikke at vi skulle vente til vi ble oppsøkt. Han bød oss gå ut og gi opplysninger enten de hører eller lar det være. En talløs «stor skare» kommer til å høre. — Rom. 10: 12—15.
39. På hvilken måte må de som søker frelse, nå kalle på Jehova?
39 Enhver som kaller på Jehova med tanke på frelse, må ’kalle på ham i sannhet’. Den sanne måten å kalle på ham på, er å gjøre det gjennom Kristus, Kongen som nå regjerer. Nåtidens naturlige israelitter hvis fjerne forfedre forkastet Messias, kan ikke gå direkte til Jehova. Hvis de ønsker å oppnå frelse og påkalle i sannhet, i samsvar med sannheten eller på den sanne måten, må de gjøre det gjennom den større Moses, Mellommannen Jesus Kristus. Jehova er ikke langt borte fra noen av dem som gjør dette i oppriktighet, men er nær hos dem, meget lett tilgjengelig og derfor parat og rask til å besvare påkallelsen.
40. Hvordan kommer de som frykter ham til å få sitt ønske fullstendig oppfylt?
40 Vi ønsker å huske hvor nær han er når vi kommer i stor nød enten enkeltvis eller som en ny verdens samfunn. Salmisten sier med inspirert overbevisning: «Han gjør etter deres velbehag [ønske, AS] som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem.» (Sl. 145: 19) Den guddommelige visdom vi nå eier, har vi fordi vi fryktet ham til å begynne med. Vårt største ønske er nå at Jehova må bli herliggjort som universets rettmessige Overherre. I og med hans herliggjørelse blir alt brakt i sin rette orden og satt på plass. Først og fremst må han bli innrømmet sin rettmessige stilling og anerkjent i samsvar med det som er rett og sant, og alle som i noen som helst henseende framstiller ham i et galt lys, må ryddes av veien. Dette vårt ønske kommer til å bli fullstendig oppfylt.
41. Hvorfor roper vi nå til Jehova, hvorfor må vi fortsette med det, og hva vil det føre til?
41 Det er i denne tiden Jehovas evne til å frelse blir satt på en avgjørende prøve. Vi roper til ham nå. Men vi skal også rope til Jehova under fiendens angrep, og da særlig under Gogs siste angrep. (Esek. 38: 1 til 39: 16) Når vi viser at vi ikke går på akkord eller ser hen til denne verden, men ser hen til Ham som Frelseren, vil han høre vårt rop om hjelp og frelse oss til sin egen herlighet i den nye verden. Han frelste sin forbiledlige konge David på forunderlige måter. Han frelste Jesus, kongenes Konge, enda det gjorde det påkrevet å oppreise ham fra de døde på den tredje dag; og han vil nå frelse sin nye verdens samfunn. Han er vår frykt; til ham må vi rope.
42. Hvem kommer til å overleve Harmageddon, og hva med dem som i tilfelle dør trofaste før Harmageddon?
42 Vet du hvem som kommer til å overleve Harmageddon-slaget? Her kommer det pålitelige, inspirerte svaret: «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige [de lovløse; Ro Pss] ødelegger han.» (Sl. 145: 20) Når vi nå kjenner svaret, må vi avgjøre i hvilken klasse vi da har i [sinne å være. Vi kjenner begge klassers skjebne. Vi gjør nå klokt i å handle slik at vi da kan bli klassifisert som mennesker som elsker Jehova, og ikke som mennesker som er ugudelige, lovløse overfor ham. De lovløse elsker ham ikke, men de lovlydige som tilhører den nye verdens samfunn, elsker ham. (1 Joh. 5: 3) Vi vet hvem som med sikkerhet får overleve Harmageddon, og det er ingen unnskyldning for å bedra seg selv. Regelen er enkel og grei. Fordi «lovløsheten tar overhånd», kjølner kjærligheten av hos mange, men den nye verdens samfunn må fortsette med å elske Jehova, og deres kjærlighet må bli mer og mer brennende. (Matt. 24: 12, NW) Hvis noen av dem som elsker ham, dør nå før Harmageddon, så vil Jehova bevare dem. De vil nemlig fremdeles være verdige til å få liv i den nye verden, og kommer til å bli belønnet på rette måte eller når han bestemmer at tiden er inne, enten belønningen går ut på en åndelig oppstandelse til å regjere med Kristus i Riket, eller den består i en tidlig oppstandelse til liv i det jordiske paradis. — Joh. 5: 28, 29; Åpb. 2: 10.
43. Hvilken beslutning blir vi nå drevet til å treffe, og hva betyr denne beslutningen at vi skal gjøre?
43 Nå ved klimaks av denne gjennomgåelsen av hva Jehova er og hva han gjør, kunne vi vel umulig bli drevet til noen annen avgjørelse enn den som salmisten ga uttrykk for: «Min munn skal uttale [eller bedre: La min munn få uttale, CB; AT] Jehovas pris; og alt kjød skal velsigne hans hellige navn evindelig og alltid.» (Sl. 145: 21, AS) En slik personlig avgjørelse betegner først og fremst en beslutning om at hver og en av oss vil forkynne til Jehovas pris, for den nye verdens Overherre er berettiget til lovprisning nå og i all evighet. Hvordan kunne vi vel noensinne unnlate å prise ham når vi har en slik forståelse av ham? Vi kan ikke det!
44. Hva må vi gjøre hvis vi ønsker at alt kjød skal velsigne Jehovas navn til evig tid, og hvordan?
44 Men hvis vi ønsker at alt kjød skal velsigne hans hellige navn, evindelig og alltid, er vi simpelthen nødt til å forkynne for å bekjentgjøre hans navn for alt kjød, mennesker av alle slag, uten hensyn til hvilken hudfarge de har eller hvilken rase deres kjød bærer preg av. Vi kan ikke gi oss til å vente på at Gud selv skal gjøre dette bare fordi vi ønsker det og ber om at det må skje. Vi eier i oss selv den gudsgivne evne til å prise ham for andre, og nå har vi dessuten så mange andre hjelpemidler til å gjøre det med. La oss i forening benytte oss av alt sammen i overensstemmelse med vårt ønske og vår bønn. La oss få alt slags kjød til å velsigne vår Guds hellige navn nå.
45. Hvorfor vil ikke Harmageddon avbryte velsignelsen av hans navn, og hvilket inspirert ønske som salmisten uttalte, er vi nå besluttet på å ha en andel i å virkeliggjøre?
45 Tenk på det! Det vil bety at alt kjød begynner å velsigne hans elskede navn evindelig og alltid på jorden. Ikke engang Harmageddon-slaget vil avbryte dem i velsignelsen av hans navn, for bare de som er opptatt med å velsigne, vil bli bevart gjennom slaget. Tenk videre på det herlige arbeid som er i vente etter Harmageddon — ikke bare med å gjøre barna til de overlevende etter Harmageddon kjent med Jehovas navn, men også gjøre alle de oppstandne kjent med det og anspore dem til å være med på å velsigne det til hele jorden gjenlyder av den velsignelse og lovprisning han fortjener. For en velsignet framtidsutsikt! Er vi med tanke på den besluttet på å ha en andel i å virkeliggjøre salmistens ønske i forbindelse med Guds navn nå og etter Harmageddon? Vår kjærlighet til Gud vil få oss til å svare med et brennende Ja, og som en ny verdens samfunn vil vi følge den kurs som blir uttrykt i ordene: «Hver dag vil jeg velsigne deg, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.» — Sl. 145: 2, CB.