Hvordan oppsto det en falsk kristendom?

DE FØRSTE kristne var ikke redde for å fortelle andre hva de trodde. De store kirkeorganisasjoner i vår tid har fullt opp av medlemmer som bekjenner seg til kristendommen, men generer seg for å snakke om sin tro. Presten E. B. Broderick i St. Patrick’s katedral i New York irettesatte for ikke så lenge siden de kirkemedlemmer som nektet «å stikke hodet ut av sine hjemmelagde åndelige tilfluktsrom». Han sammenlignet dem med «fryktsomme disipler som holder oss i uvisshet ved å nekte å uttale seg». (New York Times, 25. mai 1953) Protestantene har også sine «fryktsomme disipler»! Dr. D. Steward ved den presbyterianske kirke i Houston i Texas uttalte: «Det er en alvorlig tilstand når medlemmer av kristne kirkesamfunn ikke vet hva disse representerer.» (Houston, Texas, Post, 27. oktober 1952) Hvordan er det oppstått en «kristendom» som er så blottet for den ekthet som kjennetegnet de første kristne?

Sannheten er at det i årenes løp har utviklet seg en «søndagsreligion». Den gir seg ut for å være kristendom — men en form for tilbedelse som er skilt fra dagliglivets gjøremål, kan jo ikke være ekte kristendom, for kristendommen er en tilbedelse som skal praktiseres hver eneste dag. Kristus bekreftet dette da han sa: «Hvis noen ønsker å komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpel dag etter dag og følge meg stadig.» (Luk. 9: 23, NW) Apostlene forkynte det gode budskap i templet og fra hus til hus «hver dag». (Ap. gj. 5: 42, NW) Da ekte kristendom er en hverdagstilbedelse, må en «søndagsreligion» være en «form for gudhengivenhet» som er falsk, fordi tilbederne «viser seg falske overfor dens kraft». (2 Tim. 3: 5, NW) Ved å frambringe en «søndagsreligion» er det derfor blitt skapt en falsk kristendom, som kjennetegnes ved inndelingen av menneskene i to klasser: presteskapet og legfolket.

Med uttrykket «presteskap» mener man den utvalgte gruppe menn som er ordinert av den organiserte religion for å forkynne dens budskap, og som i alminnelighet bærer en spesiell drakt og tiltar seg imponerende titler. Legfolket er da det almene folk, til forskjell fra presteskapet. Under dette systemet sitter legfolket i kirkestolene og betaler prestene for å preke for seg. Under dette systemet vil legfolket «ta seg selv lærere for å få sine ører klødd». (2 Tim. 4: 3, NW) Er denne oppdelingen av «kristne» i behagesyke forkynnere og passive tilhørere bibelsk? Catholic Encyclopedia hevder følgende under overskriften «Geistlig»: «Kristus betrodde ikke forkynnelsen av evangeliet . . . til de trofaste i sin alminnelighet, men til visse omhyggelig begrensede personer, som apostlene.» I betraktning av dette er det ikke noe å undre seg over at paven, da det på verdenskongressen for legfolkets apostolat ble framsatt krav om «legfolkets frigjøring», kort og godt avviste tanken og sa: «Uttrykket ’legfolkets frigjøring’ behager oss ikke; det har tvert imot en ubehagelig klang.» — New York Times, 15. oktober 1951.

Vi kan her merke oss to ting: For det første at presteskapet hevder at skillet mellom presteskap og legfolk er av guddommelig opprinnelse, og for det annet at en hvilken som helst annen ordning ville være «ubehagelig» for presteskapet, for å bruke et mildt uttrykk. La oss nå ’forvisse oss om alle ting’ ved å vende oss til Bibelen. Hvis skillet mellom presteskap og legfolk viser seg å være ubibelsk, da har det vært en viktig faktor i frambringelsen av den falske kristendom.

Intet klasseskille

Alle de første kristne var brødre. Intet klasseskille kunne bestå med rette. (Jak. 2: 1—9) De kristne skulle ikke bøye seg tilbedende for andre, som Peter sa til Kornelius. (Ap. gj. 10: 25—26) Ingen kristne kysset Kristi hånd eller tå; han vasket i stedet deres føtter! «Når jeg, skjønt jeg er Mester og Lærer, har vasket deres føtter, bør dere også vaske hverandres føtter.» (Joh. 13: 14, NW) Hvis det å bøye seg og kysse tær og hender, var bibelsk, da måtte ifølge Jesu eksempel de kristne gjøre dette, ikke bare overfor noen få utvalgte, men over for alle sine brødre. Det er klart at en slik handling ikke er bibelsk, og at Kristus ikke satte noe eksempel som medfører klasseskille.

Alle de første kristne var legfolk. De hadde ikke noe lønnet presteskap. Ja, kristendommens grunnlegger var ikke prest, men legmann. Da Kristus lærte i synagogen, ble folket så forundret at de spurte: «Hvorfra har han dette?» Og da deres forundring ble enda større, spurte de: «Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn . . .? Og de tok anstøt av ham.» (Mark. 6: 2, 3) Nettopp dette at Kristus ikke tilhørte presteskapet på sin tid, var grunnen til at folket tok anstøt av ham, og derved mistet anledningen til å vinne livet!

Lukas forteller oss at apostlene ikke var profesjonelle teologer: «Men da de så Peters og Johannes’ frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg.» (Ap. gj. 4: 13) Apostlene var ganske alminnelige mennesker. Peter, Andreas, Jakob og Johannes var for eksempel fiskere; Matteus var toller. (Mark. 1: 16, 19; Matt. 9: 9) Apostelen Paulus hadde riktignok fått religiøs opplæring i samsvar med fariseernes måte å tilbe på, men han måtte kvitte seg med denne religiøse opplæring for å kunne praktisere ekte tilbedelse av Gud! Jesus fordømte fariseernes tilbedelse som falsk! (Ap. gj. 22: 1—21; Matteus, 23. kapitel) Den kristne Paulus var ikke en lønnet prest, men han var teltmaker og en lærer av det gode budskap. — Ap. gj. 18: 3; 1 Kor. 9: 16.

Alle bemyndiget til å forkynne

Alle de første kristne var forkynnere. En historiker sier: «I apostelkirken var ikke forkynnelsen og undervisningen begrenset til en spesiell klasse, men alle omvendte kunne forkynne evangeliet for vantro, og alle kristne som hadde den gaven, kunne be og undervise og formane i menigheten.» Bemyndigelsen til å forkynne kommer dessuten fra. Gud den allmektige, og da Gud ikke er partisk, er alle bemyndiget til å forkynne. (Ap. gj. 10: 34, 35) Kristus Jesus innså dette: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene». (Luk. 4: 18, NW) Sannheten ville frigjøre legfolket fra presteskapet. Alle de første kristne forkynte sannheten: «Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» De sanne kristne skulle altså tale, ikke sitte stille. — Joh. 17: 18; Ap. gj. 1: 8.

Stikk imot det som Catholic Encyclopedia sier, skulle «de trofaste i sin alminnelighet» forkynne. De sytti som Jesus sendte ut, var ikke prester. Jesus sa mens de var til stede: «Jeg priser deg offentlig, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du omhyggelig har skjult disse ting for de vise og intellektuelle, og har åpenbart dem for småbarn. Ja, Far, for det å gjøre således, ble den framgangsmåte som er godkjent av deg.» (Luk. 10: 21, NW) Den framgangsmåte som er godkjent av Gud, kan ikke være et system med presteskap og legfolk.

Utgytelsen av den hellige ånd førte til at kristendommen hadde framgang. Menigheten vokste fra 3000 Ordets tjenere eller forkynnere til 5000. (Ap. gj. 2: 11; 4: 4) Disse «trofaste i sin alminnelighet» var så visst ikke bare til stede ved en religiøs gudstjeneste, nei, de var alle sammen forkynnere! «Alle [de 5000] unntagen apostlene ble atspredt [ved en forfølgelse] rundt om i Judeas og Samarias egner. Men de som var blitt atspredt, gikk gjennom landet og forkynte ordets gode budskap.» (Ap. gj. 8: 1, 4, NW) Hva var for øvrig Kristi hensikt med å gi «gaver i form av mennesker»? Var det ikke for å opplære andre til å bli forkynnere? «Han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning.» — Ef. 4: 8, 11, 12, NW.

Da Paulus skrev: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det under gunstige forhold, under vanskelige forhold,» var da denne formaning begrenset til Timoteus? Nei! Apostelen forklarte: «De ting du hørte av meg med støtte av mange vitner, overgi disse ting til trofaste mennesker som i sin tur vil bli tilstrekkelig dugelige til å lære andre.» (2 Tim. 4: 2; 2: 2, NW) Ja, de «trofaste i sin alminnelighet» skulle ’forkynne ordet’!

Smigrende titler ubibelsk

Hvis det er så at det ikke er noe presteskap blant de sanne kristne, hvorfor leser vi da om diakoner og biskoper i Bibelen? Svaret er at det skyldes gal oversettelse. Det greske ordet epískopos, som er oversatt til «biskop» (1 Tim. 3: 1, KJ), betyr egentlig «tilsynsmann». Titelen «diakon» (1 Tim. 3: 12, KJ), er resultatet av et annet galt oversatt gresk ord, nemlig diákonos, hvis grunnbetydning simpelthen er «tjener». Å kalle noen en «tjener» kan ikke gjøre vedkommende innbilsk, og det er heller ikke å gi en smigrende titel, noe som er forbudt av Gud. (Job 32: 22) Det engelske ordet «reverend», som betyr «ærverdig» eller «velærverdighet» og brukes som titel for prester i forskjellige kirkesamfunn, brukes ikke noe sted i Bibelen om mennesker, bare om Jehova. (Sl. 111: 9, KJ) Og Jesus fordømte uttrykkelig titlene «rabbi» og «fader». (Matt. 23: 7, 9) Det å gi smigrende titler og derved skape enda større skille mellom presteskap og legfolk, er altså ubibelsk, og har resultert i falsk kristendom.

Falske kristne er tilskuere. Ekte kristne er ’et skuespill for verden’ fordi de forkynner, ikke bare ser på. Paulus oppfordret alle til å etterligne ham i denne henseende. (1 Kor. 4: 9, 16) Derfor kan ikke den ekte tilbedelse av Jehova være en «tribune-religion», der tilbederne ser på mens de andre gjør arbeidet. Alle ekte kristne må frimodig spille sin rolle som en forkynner av det gode budskap mens denne gamle verdens skueplass fremdeles eksisterer, «for denne verdens skueplass forandrer seg» og vil forsvinne i Harmageddon. — 1 Kor. 7: 31, NW; 1 Joh. 2: 17.

Denne «sceneforandring» betyr at en ny verden er nær. (2 Pet. 3: 13) Hvem skal få oppleve den? Bare de sanne kristne. Det kan nok være at imiterte kristne florerer nå, men det blir bare til Harmageddon. Jesus sa om hveten (sanne kristne) og ugresset (imitasjonene): «La dem begge vokse sammen inntil høsten.» «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning, og høstfolkene er engler.» (Matt. 13: 30, 39, NW) Den avling av «ugress» som kristenheten har frambrakt under sitt ubibelske system med presteskap og legfolk, skal kastes i den brennende ildovn, ødeleggelsen i Harmageddon. Og Satan Djevelen, den øverste forfalsker og fingerte hersker, skal kastes i dødens avgrunn. (Åpb. 20: 1—3) En ny skueplass viser seg for våre øyne: en ny verden, der døden, sorg og pine ikke skal være mer. (Åpb. 21: 1—5) Det er bare de ekte kristne som skal få oppleve gleden ved denne fullstendige «sceneforandring»!