Lydighet mot «de foresatte øvrigheter»

 1. Hvordan gjør presteskapet seg til en del av denne verden, og hvordan rettferdiggjør de sine handlinger?

KRISTENHETENS presteskap har gjort seg til en del av denne verden. De blander seg villig opp i denne verdens politikk, og trekker politikk inn på sine religiøse møtesteder. Verdens fremste religiøse leder fikk seg i 1929 gjeninnsatt som politisk hersker over en politisk stat ved den avdøde fascistdiktator Mussolinis hjelp. Ved sitt hoff mottar han nå politiske ambassadører, ministre og charges d’affaires fra de forskjellige land. Presteskapet nøyer seg ikke med å be for statens politiske ledere og deres politikk, men når nåsjonene går mot hverandre i en kamp på liv og død, lar de sin religiøse enhet bli splittet og ber for de stridende parter. Alle ber de den samme Gud i den samme Kristi navn om å velsigne deres parti mot fienden, mens metodister går ut for å ødelegge metodister, baptister baptister, katolikker katolikker, presbyterianere presbyterianere, osv. Prestene og deres religiøse hjorder rettferdiggjør sine handlinger ved å forsikre at de må gi keiseren det som keiserens er.

 2. Hvordan forklarer de Romerne 13: 1? Hvordan har dette påvirket de kristne?

² Presteskapet siterer også det apostelen skrev i Romerne 13: 1: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud.» Dette skriftstedet, forklarer de, sier at keiseren og andre politiske myndigheter er «de foresatte øvrigheter» som er innsatt av Gud, og kristne sjeler må helt og fullt være lydige mot dem. Ved en slik kirkelig fortolkning av skriftstedet har det vært lett for såkalte kristne å bli trukket inn i politiske bevegelser og bli dominert av nazistiske, fascistiske, kommunistiske eller andre slags diktatorer. Slike diktatorer har opprettet totalitære stater, og ført en brutal forfølgelse over dem som er sanne tilbedere av Jehova, og som er Kristi trofaste etterlignere. De har satt i gang militær aggresjon for å beherske verden og få alle folk til å lyde deres sosiale og politiske ideologier.

 3, 4. Hvilke to avisnotiser viser hva slike geistllge bibelutlegninger resulterer i?

³ Hva som er blitt følgen av slike geistlige utlegninger av Skriften, kan en forstå ved å lese et par nyhetsmeldinger. I et spesialtelegram til New York Times, datert «Moskva, 24. april», het det: «Den omstendelige feiring av den russisk-ortodokse kirkes påske begynte i går kveld med den tradisjonelle midnattsgudstjeneste, som ble ledet av patriarken Alexius i Moskvas Yelokhovsky-katedral. Katedralen var fylt til trengsel. Like før midnatt ba Alexius for Sovjet-folket og for bevarelsen av freden, og VELSIGNET SOVJET-STATENS LEDER, JOSEF STALIN.» — New York Times, 25. april 1949.

⁴ Den andre meldingen sto i Det sør-tyske blad (Süddeutsche Zeitung) den 7. desember 1945, og framholder hva den velkjente pastor Niemöller bekjente like etterat den annen verdenskrig var slutt. Artikkelen, som var datert «Frankfurt am Main, 6. desember (DANA)» og bar overskriften «Kritikk av den evangeliske kirke», sa: «Pastor Niemöller prekte her den første søndag i advent til en forsamling på tusen menn og kvinner fra alle yrker og av alle aldre. Han ga uttrykk for ønsket om fred, og advarte mot dem som sier at fred er noe ugjennomførlig og uoppnåelig. Pastor Niemöller kritiserte med skarpe ord Den evangeliske kirke, som i de år som er gått, og i hundrevis av år ofte har STØTTET KRIGER OG VELSIGNET VÅPNENE. I motsetning til dette tok han fram de modige kjempere som urokkelig forsvarte sine idéer, og nevnte spesielt die Bibelforscher [bibelstudentene eller Jehovas vitner], som i tusenvis hadde lidd døden i konsentrasjonsleirene for sin tros skyld. Den fred vi lengter etter, sa Niemöller, og det arbeid som ligger foran oss, vil ikke bli muliggjort av en innflytelsesrik kirke, men ene og alene ved at vi vender tilbake til beskjedenhet og nestekjærlighet, kristendommens grunnvoll.»

BEHOV FOR FORNYET GRANSKING AV BIBELEN

 5. Hvordan har mange ærlige mennesker tatt dette?

⁵ Det var ikke bare i Tyskland at prester og predikanter fra alle samfunn ba om Guds velsignelse over kjødelige stridsvåpen som tilhørte dem som ødelegger menneskeliv og verdifull eiendom. Det ble gjort i alle de krigførende land. Deres religiøse hjorder hilste enhver framrykning mot fienden med jubel, og bifalt og støttet slike aksjoner. Men mange ærlige mennesker så hvordan denne geistlige fortolkning av viktige skriftsteder ledet dem som bekjente seg å være Kristi Jesu etterfølgere, ut på et skråplan, og gjorde dem til lydige håndlangere for totalitære diktatorer, som forlangte at folket skulle vise en krypende underdanighet for den politiske stat, for «keiseren». Dette fylte slike ærlige mennesker med tvil. De begynte å bli klar over at Bibelen måtte tas opp til fornyet gransking, for Guds hellige ord skulle naturligvis ikke fortolkes slik at det førte til den slags ukristelige handlinger. Beviset for at det eksisterte en slik tvil i ærlige sinn, har vi i de nyheter som kom samtidig med ovennevnte melding fra den amerikanske sone i det daværende okkuperte Tyskland.

 6. Hvilke nyheter fra Frankfurt am Main beviser dette?

⁶ Nyhetene gikk ut på at det «i Frankfurt er en sterk bevegelse innen Den evangeliske kirke som arbeider for å reformere kirken også i en teologisk henseende. I de siste 12 år har intet vært så skadelig for Den evangeliske kirke som de teologiske prinsipper som blir uttrykt i ordene: ’Vær lydige mot de foresatte øvrigheter, som har myndighet over dere’ — følgelig også Hitler-diktaturet — og: ’Gi keiseren det som keiserens er — og, i henhold til dette, også ’der Führer det som der Führers er’. Disse læresetninger gjorde det altfor lett å gå over til nasjonalismen, og gjorde det lettere å ta det neste skritt, nemlig å velsigne kanonene for krigen. Denne slags læresetninger, som sett fra Luthers synspunkt var ganske forståelige, er blitt foreldet. Her må en reformering til».

 7. Når var det vi på ny gransket Romerne 13: 1—7 og offentliggjorde slutningene? Hva har det betydd å rette seg etter disse slutninger?

⁷ Vi er ikke her i stand til å si hvor langt Den evangeliske kirke i Tyskland har gått når det gjelder å endre sin forståelse av de skriftsteder det ovenfor er henvist til. Men i pastor Niemöllers bekjennelse som ovenfor er sitert, nevnte han die Bibelforscher eller Jehovas vitner i Tyskland og den kristne handlemåte de fulgte, selv under presset fra diktaturet og den annen verdenskrig. Fram til 1928 hadde også de holdt seg til den kirkelige fortolkning av Romerne 13: 1, 7 om «de foresatte øvrigheter». Men i det året ble disse skriftstedene tatt opp til fornyet gransking, især i betraktning av at «hedningenes tider» hadde utløpt i 1914 e. Kr. og at Guds rike ved Kristus da var blitt opprettet i himlene for å innføre en ny verden med evige velsignelser for lydige mennesker med en god vilje. De slutninger man kom til, ble offentliggjort i Vagttaarnet for 15. juli og 1. august 1929 (The Watchtower for 1. og 15. juni 1929) i en to-delers artikkel som het «De foresatte øvrigheter». Hele tiden siden da har Jehovas vitner rettet seg etter disse slutninger, og det har kostet mange av dem deres personlige frihet og til og med livet deres. Men forfølgelse, fengsling, landsforvisning og voldsom død var også den pris Jesu trofaste apostler måtte betale når de ga tilbake til Gud det som var Guds og til keiseren bare det som var keiserens, og når de viste den rette lydighet mot de virkelige «foresatte øvrigheter». Slike lidelser kan likevel ikke sammenlignes med den evige lønn de har fått. Vi tar nå opp til behandling de avgjørende skriftstedene i Romerne 13: 1—7. Emnet er meget aktuelt nå når totalitære idéer og metoder sprer seg og dyrkelse av den politiske stat og dens symboler blir mer og mer utbredt.

 8, 9. Hvordan har presteskapet anvendt Romerne 13: 1, og hvordan blir dette vist i tilegnelsen i Kong Jakobs oversettelsen av Bibelen?

⁸ Den engelske Kong Jakob-oversettelsen eller Den autoriserte oversettelse av Bibelen sier i Romerne 13: 1: «Hver sjel være underlagt de høyere makter. For det er ingen makt uten av Gud; de makter som er, er innsatt av Gud.» Apostelen Paulus skrev disse ordene til den kristne menigheten i Roma mens keiserne regjerte over Romerriket. Kristenhetens presteskap har fortolket det slik at Paulus her med «de høyere makter» mente denne verdens politiske makter. Derfor har de brukt hans ord her som en inspirert rettledning i hvordan man skulle gi keiseren det som keiserens er. Ut fra den forståelse at de bestående politiske makter var innsatt av Gud, sa oversetterne av den engelske Autoriserte oversettelse følgende i sin tilegnelse som står foran i hvert eksemplar av denne oversettelsen:

⁹ «Til den høyeste og mektige prins Jakob, ved Guds nåde, konge av Storbritannia, Frankrike og Irland, troens forsvarer osv. Bibelens oversettere ønsker nåde, barmhjertighet og fred gjennom JESUS KRISTUS, vår Herre. Store og mangfoldige var de velsignelser, høyt ærede Hersker, som Gud den allmektige, all barmhjertighets Far, ga oss, Englands folk, da han først sendte Deres Majestets kongelige person for å herske og regjere over oss ... Måtte himmelens og jordens Herre velsigne Deres Majestet med mange og lykkelige dager, så De, etter som hans himmelske hånd har beriket Deres Høyhet med mange særlige og usedvanlige gunstbevisninger, kan være verdens under i denne tid til lykke og sann glede, til den store GUDS ære, til beste for hans kirke, gjennom Jesus Kristus, vår Herre og eneste Frelser.»

10. Hvem er det Romerne 13: 1—7 instruerer oss om å gi forskjellige ting tilbake til? Hvorfor?

¹⁰ I stedet for å ta Romerne 13: 1—7 for å være instrukser fra apostelen om å gi keiseren det som tilhører keiseren, så har Jehovas vitner siden 1929 tatt disse skriftstedene for å være en rettledning i hvordan man skal gi Gud det som tilhører Gud. Hvorfor? Fordi de nå med uttrykket «høyere makter» eller «foresatte øvrigheter» først og fremst forstår den høyeste Gud og hans regjerende Sønn Jesus Kristus. Det er klart at det ikke finnes noen makt eller øvrighet som er høyere enn dem. New World Translation of the Christian Greek Scriptures, som ble utgitt i fjor, gjengir Romerne 13: 1 slik: «Hver sjel må være lydig mot de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt hver i sin stilling av Gud.» Jehova Gud er den suverene og opprinnelige myndighet. Etter som han er Skaperen av alt, følger det at han er kilden til all myndighet som har å gjøre med det som er rett. Fordi han er suveren og hele skaperverket er avhengig av ham, har ingen rett til å kreve den høyeste Gud til regnskap for hvordan han bruker sin myndighet, selv om vi for en tid ikke forstår det. Han gjør det som behager ham, men det han gjør, er alltid til det beste, for det kan aldri være noen urettferdighet eller usannhet i ham. «Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.» «Én gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.» (Job 37: 23 og Salme 62: 12) At Jehova Gud er den øverste av de høyere myndigheter, står som et uangripelig faktum. Hver sjel bør være lydig mot ham.

11. Hvorfor er også Jesu myndighet innbefattet i dette skriftstedet?

¹¹ Da apostelen Paulus sa: «det er ingen myndighet uten av Gud», mente han også den myndighet Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, har. Jesus vedgikk at hans myndighet kom fra Jehova Gud da han sa: «Far, timen er kommet; herliggjør din sønn, forat din sønn kan herliggjøre deg, liksom du har gitt ham myndighet over alt kjøtt, forat han kan gi evig liv til hele det antall som du har gitt ham.» «For liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg. Og han har gitt han myndighet til å dømme, fordi han er menneskesønn. Jeg kan ikke gjøre noen ting på eget initiativ; som jeg hører, så dømmer jeg, og den dom jeg avsier, er rettferdig, fordi jeg ikke søker min egen vilje, men viljen til ham som sendte meg.» (Joh. 17: 1, 2 og 5: 26, 27, 30, NW) Jesus beviste sin fullstendige lydighet mot sin himmelske Far som universets høyeste myndighet helt inntil døden på torturpelen. Deretter oppreiste Gud ham fra de døde til udødelig liv i himlene. Da sa den oppstandne Jesus til sine disipler: «All myndighet er blitt gitt meg i himmelen og på jorden.» (Matt. 28: 18, NW) Denne uinnskrenkede myndighet var den gave Gud ga ham for hans fullkomne troskap.

12. Hvilken regjering er det menneskelagde regjeringer fram til i dag stammer fra? Hvordan ser vi om dette har vært med guddommelig myndighet eller ikke?

¹² Den romersk-katolske læresetning om «kongenes guddommelige rett» er basert på geistlighetens fortolkning av Romerne 13: 1. De menneskelagde regjeringer etter vannflommen på Noahs tid stammer fra Nimrods herredømme i Babel eller Babylon. «Kus [Noahs sønnesønn] var far til Nimrod, som var den første på jorden som ble en despot .... Kjernen i hans rike var Babylon.» (1 Mos. 10: 8—10, AT; Mo) Nylig ble det rettet en offentlig anklage mot Jehovas vitner i Quebec i disse ord: «Vitnene er dessuten anarkister, for de mener at alle verdens regjeringer, fra Nimrod til våre dager, har stått under Satans innflytelse.»a Men kan noen si at Nimrod hadde «kongenes guddommelige rett» og at hans despotiske rike ved Babylon ble opprettet på grunn av Jehova Guds innflytelse og myndighet? Hans eget ord beskriver i 1 Mosebok 10: 8—10 Nimrod som en som satte seg opp mot Jehova, som om han skulle være mektigere enn Jehova. Ingen av de menneskelagde politiske regjeringer siden Nimrods dager kan bevise fra Guds ord at det er fra Gud de har sin myndighet og rett til å bestå.

13, 14. Hvordan viser Åpenbaringen 13: 1—12 kilden til deres myndighet?

¹³ Bibelen bruker ville dyr som bilder når den skal skildre politiske regjeringer. (Dan. 7: 1—24) Det verdslige politiske system som har dominert jorden siden Nimrods tid og fram til det tyvende hundreåret, blir i Åpenbaringen symbolisert ved et dyr som kommer opp av havet. Det rike som har dominert verden siden det syttende hundreåret, blir symbolisert ved et dyr som kommer opp av jorden. Satan Djevelen blir symbolsk framstilt som dragen. Åpenbaringen viser symbolsk hva som er kilden til den verdslige politiske myndighet når den sier:

¹⁴ «Og dragen [ikke Gud] ga dyret sin kraft og sin trone og stor myndighet. Og de tilba dragen fordi den ga myndigheten til villdyret, og de tilba villdyret ... Og jeg så et annet villdyr stige opp av jorden, og det hadde to horn liksom et lam, men det begynte å snakke som en drage. Og det bruker hele det første dyrs myndighet like for øynene på det.» — Åpb. 13: 2, 4, 11, 12, NW.

15. Hvorfor kan da ikke Jehovas vitner eller Jesus selv med rette anklages for å være anarkister?

¹⁵ Bibelen er ikke anarkistisk fordi den åpenbarer denne sannhet, og Jehovas vitner er heller ikke anarkistiske fordi de lærer videre det Bibelen sier. De er de mest lovlydige, ordenselskende mennesker på jorden. Jesus var ikke anarkistisk fordi han avslo å vike vekk fra Guds lov for å behage mennesker og djevler. Han innså at menneskelagde regjeringer ikke hentet sin myndighet fra Gud, men sto under Satans innflytelse, og derfor avslo han å befatte seg med dem eller ta ledelsen over dem. Det var Satan Djevelen, ikke Gud, som tilbød ham all myndighet og herlighet i denne verdens riker hvis Jesus ville foreta en tilbedelseshandling overfor Satan. Men Jesus var salvet med Guds ånd til himlenes rike, og han avslo å prøve å danne samlingsregjering med Satan for å vinne myndigheten over denne verdens riker. Jesus avslo til og med å bli valgt til konge av det jødiske folk, for han anerkjente at hans utnevnelse til konge og hans myndighet til å være det, kom fra Gud. Sin makt til å herske fikk han ikke etter samtykke fra dem han skulle herske over, altså, fra folket. (Luk. 4: 5—8; Joh. 6: 14, 15) Han holdt seg derfor lydig mot den øverste myndighet, Gud.

ARGUMENTER BLIR IMØTEGÅTT

16. Hvordan henviser presteskapet til Nebukadnesar og Kyros for å støtte sin påstand?

¹⁶ Prester og predikanter som hevder at denne verdens politiske makter er de høyere myndigheter vi skal vise lydighet mot, trekker fram visse skriftsteder for å støtte sin påstand. De siterer det Daniel sa da han fortolket drømmen til Babels konge Nebukadnesar: «Konge, du kongenes konge, som himmelens Gud har gitt riket og makten og styrken og æren — overalt hvor menneskenes barn, markens dyr og himmelens fugler har sine bosteder, har han gitt dem i din hånd og gjort deg til herre over dem alle.» Og den natten da Babylon falt for den persiske erobreren Kyros, sa Daniel til kong Belsasar: «Konge! Den høyeste Gud ga Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten; og for den makts skyld han hadde gitt ham, bevet og fryktet alle folk, ætter og tungemål for ham.» (Dan. 2: 37, 38; 5: 18, 19) I harmoni med dette sa Jehova Gud til israelittene gjennom sin profet Jeremias: «Og nå har jeg gitt alle disse land i min tjener Nebukadnesars, Babels konges hånd»; og han ba israelittene gå ut og underlegge seg Babels konge. (Jer. 27: 5—13, 17) Så er det også det som Kyros, Babylons erobrer, sa «Så sier Kyros, kongen i Persia: [Jehova], himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker, og han har pålagt meg å bygge ham et hus i Jerusalem i Juda.» (2 Krøn. 36: 22, 23; Esras 1: 1, 2) Beviser ikke disse skriftstedene at de politiske maktene i vår tids verden har sin myndighet fra Jehova Gud og er innsatt av ham?

17. Hvordan besvarer vi deres argument i harmoni med Åpenbaringen 13: 1—12?

¹⁷ Disse skriftstedene må stemme overens med Åpenbaringens 13. kapitel og andre skriftsteder som viser at denne verdens politiske makter er av og står under «denne verdens hersker», «guden for denne tingenes ordning». «Hele verden ligger i den ondes makt.» (Joh. 12: 31 og 2 Kor. 4: 4 og 1 Joh. 5: 19, NW) En må derfor huske på at både Nebukadnesar og Kyros ble brukt som forbilder. Da Nebukadnesar ødela Jerusalem i 607 f. Kr. og førte jødene som fanger til Babylon, ble han brukt som Jehovas skarpretter mot det troløse jødefolket. Av den grunn omtalte Jehova ham som «min tjener», og ga ham herredømme over andre nasjoner i denne verden. I denne henseende var Nebukadnesar et bilde på Jesus Kristus. Gud bruker Kristus som sin hevner og skarpretter mot Jerusalems motstykke i vår tid, kristenheten, og Gud gir ham også herredømme over alle denne verdens nasjoner før han ødelegger dem i Harmageddon-slaget. Perserkongen Kyros ble også brukt som et bilde da han erobret Babylon og lot de landflyktige jøder få komme tilbake til Palestina for å gjenoppbygge templet i Jerusalem. Av den grunn ga Jehova Gud denne verdens riker til Kyros. Dette viste billedlig at Gud ville bruke Jesus Kristus til å ødelegge Djevelens organisasjon, det hemmelighetsfulle Babylon, og ville bruke Ham til å gjeninnsette Jehovas vitner i den rene og frie gudsdyrkelse nå i «endens tid» for verden, og ville gjøre ham til hersker over hele jorden.

18, 19. Hvordan beviser altså dette at de politiske regjeringer ikke er de «høyere myndigheter», og i hvor stor utstrekning adlyder vi dem?

¹⁸ Det kan ikke sies om de andre politiske makter og myndigheter i denne verden at de var bilder på Kristus som Guds fremste tjener, og at det derfor var Gud som ga disse politiske makter deres myndighet. Det er klart at da keiserens regjering drepte Menneskesønnen og deretter forfulgte hans trofaste etterfølgere, var ikke dette styret et bilde på Kristi regjering som blir godkjent av Gud. Jesus sa til den romerske stattholder: «Du ville i det hele tatt ikke hatt noen myndighet over meg hvis det ikke var innrømmet deg ovenfra. Det er derfor den mann som overga meg til deg, har større synd.» (Joh. 19: 11, NW) Men Gud bifalt ikke at den romerske regjering henrettet Jesus på Golgata. Han holdt den heller ikke uten synd når den gjorde det. Han bemyndiger heller ikke nåtidens politiske regjeringer til å forfølge Jehovas kristne vitner, og han bifaller det ikke.

¹⁹ Denne verdens politiske makter er derfor ikke de «høyere myndigheter» som kristne sjeler må lyde i alt de krever av dem. De sanne kristne vil på en eksemplarisk måte lyde alle lover og vedtekter som er i harmoni med rettferdigheten. Men de vil ikke lyde en lov og et forlangende som er i strid med Guds høyere lover og bud, for det ville bety at de ga «keiseren» det som tilhører Gud.

20. Hvordan tok Jesu apostler det samme standpunkt, og hvorfor?

²⁰ Jesu apostler tok dette standpunktet. På deres tid hadde keiserens regjering pålagt det jødiske Sánhedrin i Jerusalem visse dømmende og juridiske funksjoner. Men dette fikk ikke Jesu etterfølgere til å betrakte Sánhedrinet som en del av de «høyere myndigheter». Jesus hadde skilt sine disipler ut fra de naturlige israelitter og hadde gjort dem til et åndelig Israel, «Guds Israel». (Gal. 6: 16) Det jødiske Sánhedrin var derfor ikke lenger et styrende organ blant Guds virkelige folk. Det var nå et fremmed administrasjonsorgan. At det besto av en religiøs gruppe med prester og geistlige, ga det ikke mer makt over de jødiske kristne. Da dette Sánhedrinet forlangte av apostlene at de skulle slutte å forkynne Jesus Kristus for folk i Jerusalem, svarte derfor Peter og Johannes: «Om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud, det får dere selv dømme om. Vi kan nemlig ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» Da Peter og de andre apostlene ble stilt for Sánhedrinet for annen gang, fordi de nektet å etterkomme domstolens befaling, svarte de: «En må lyde Gud mer enn mennesker! Våre fedres Gud har oppreist Jesus, ... Og vitner om disse ting er vi — vi og den hellige ånd som Gud har gitt dem som lyder ham!» (Ap. gj. 4: 19, 20 og 5: 29—32, LB) Men Peter og de andre apostlene kunne ikke anklages for å være anarkister eller samfunnsfiender fordi de nektet å etterkomme denne jødiske høyesteretts gudsfiendtlige befaling. Det var dem og ikke Sánhedrinet Gud ga sin hellige ånd til, og derved viste han hvem han godkjente og bemyndiget.

21. Hva har derfor de kristne avholdt seg fra, helt fra det første hundreåret av?

²¹ Etter som de kristne vitner ikke anerkjenner de verdslige politiske makter som de «høyere myndigheter» som er innsatt av Gud, men bare anerkjenner Gud og Jesus Kristus for å være det nå, unnlater de av samvittighetsgrunner å delta i denne verdens politikk, ja, selv fra å stemme. Det samme har de gjort fra det første hundreåret av. Boken Oldtiden — den gamle verdens historie (på engelsk) av Jas. H. Breasted, dr. philos., dr. jur., bevitner dette når den sier følgende under overskriften «1070. Roma forfølger de første kristne»: «Regjeringens tjenestemenn fant ofte at disse første omvendte ikke bare nektet å ofre til keiseren som en gud, men også åpenlyst forutsa den romerske stats undergang. De første kristne ble derfor mer enn én gang utsatt for grusom forfølgelse. Deres religion så ut til å være uforenlig med godt borgerskap etter som den forbød dem å vise den vanlige respekt for keiseren og regjeringen.» — Side 663, utgaven av 1916.

22. Hvordan skal de gå fram når det ved lov er innført stemmetvang?

²² I noen land ønsker de lovgivende myndigheter i dag å gjøre alle voksne borgere ansvarlige for statens styre og stell. For å påtvinge dem den demokratiske framgangsmåte, forlanger loven av dem at de skal stemme ved de nasjonale valgene. Hva skal kristne mennesker gjøre under slike forhold? Gud har jo befalt at de skal holde seg uplettet av verden. Ved å innvie seg fullstendig til Gud gjennom Kristus har de svoret urokkelig troskap mot Guds rike, og de kan ikke dele sin troskap mellom flere. Så hvordan skal de nå gå fram? Kan de la seg innføre i manntall som stemmeberettigede? Ja. Apostelen Paulus holdt på sitt romerske statsborgerskap, og kjempet for de rettigheter som fulgte med det. Han appellerte til og med til keiseren da han forsvarte sin rett til å forkynne evangeliet. I land hvor det er utskrivning av vernepliktige, lar Jehovas vitner seg innregistrere i likhet med alle andre i den bestemte aldersgruppe (ved å møte hos rodeforstander og på sesjon), og de gir en skriftlig redegjørelse for sitt forhold i saken. De husker hvordan Josef og Maria rettet seg etter keiserens bud og reiste til Betlehem-Juda for å bli innskrevet i manntall i sin hjemby. (Luk. 2: 1—5) Men når disse ordinerte tjenere for Jehovas ord blir innkalt til tjeneste i de væpnede styrker, da står de fram og tar sitt standpunkt i samsvar med Guds ord, og betaler Gud det som tilhører ham. På samme vis er det der keiseren oppretter stemmetvang for borgerne. Etterat de er innført i manntallet, kan de, når valgdagen kommer, gå til valglokalene og inn i valgavlukkene. Det er her de skal velge stemmeseddel eller avmerke den eller skrive hvem de stemmer for. Velgerne gjør med stemmesedlene hva de vil. Det er derfor her at Guds vitner for Hans åsyn må handle i harmoni med hans bud og i samsvar med sin tro.

23, 24. Hva gjør de der det ikke er tvungent å stemme, og hvorfor?

²³ Vi har ikke ansvar for å opplyse dem om hva de skal gjøre med stemmeseddelen. De må handle i samsvar med sin samvittighet, som er opplyst ved studiet av Guds ord. I land der det ikke er stemmetvang, vil ordinerte tjenere for Jehovas ord huske at hans folk er teokratisk organisert. Ifølge den guddommelige lov de er organisert etter, er det ikke flertallets stemmer som innsetter tjenere. Nei, alle utnevnelser i den teokratiske organisasjon kommer fra Gud gjennom dem han gir makt og myndighet i sin organisasjon. Ikke engang i hans synlige organisasjon er det slik at de enkelte medlemmer av menigheten stemmer på demokratisk vis, og i kraft av stemmeflertallet innsetter kvalifiserte menn i stillinger som tilsynsmenn og tjenere. Nei, utnevnelser til alle offisielle tjenestestillinger blir foretatt ved Guds ånd og gjennem det styrende organ i samsvar med Bibelens krav. Selv det styrende organ som foretar utnevnelsene, har sine instrukser fra de «høyere myndigheter», Gud og hans Kristus. Til dem er det skrevet: «Forhast deg ikke med å legge hendene på noen, og gjør deg ikke medansvarlig i andres synder. Bevar deg selv ren.» (1 Tim. 3: 1—13 og 5: 22, LB) De ordinerte tjenere for Jehovas ord har derfor ikke noen stemmerett i hans organisasjon. Hva det styrende organ angår, forhaster det seg ikke med å legge hendene på en innvigd person, for da kan det bli ansvarlig for hans synder i embetet hvis det viser seg at den som er blitt utnevnt i all hast, er upålitelig og udugelig.

²⁴ Når de ikke engang har stemmerett til å sette innvigde tjenere i sine embeter i den teokratiske organisasjon, betrakter de det som uriktig å benytte den demokratiske stemmerett til å innsette uinnvigde mennesker i verdslige politiske stillinger. De foretrekker å la være å ha noe ansvar for de synder slike verdensmennesker kan begå i sine embetsstillinger. De ønsker å holde seg rene for det som hører denne verden til. De bøyer seg for Guds utnevnelser gjennom hans teokratiske organisasjon, og de godtar hans utnevnelse av Jesus Kristus til kongedømmet over den rettferdige nye verden.

DE MYNDIGHETER SOM ER INNSATT AV GUD

25, 26. Hvor er de bestående myndigheter satt i sine stillinger av Gud?

²⁵ Paulus var et medlem av menighetens styrende organ i det første hundreåret. Han oppgir grunnen til at man bør være lydig mot de høyere myndigheter når han sier: «De bestående myndigheter er satt hver i sin stilling av Gud.» (Rom. 13: 1, NW) Hvordan kan dette passe på de verdslige politiske regjeringer? De som kommer i offentlige embeter blir innsatt ved folkevalg, av politiske partiapparater, ved å rive til seg makten som diktatorer, ved administrativ utnevnelse, ved et dynastis arvelover, ved en bestemmelse av de lovgivende myndigheter eller ved utnevnelse fra en nasjonalforsamling. Gud er ikke lik en politisk leder som sitter og trekker i trådene bak den verdslige politikken. Det er bare innenfor sin teokratiske organisasjon at Gud har satt de bestående myndigheter i forskjellige stillinger som er knyttet til hverandre. I kapitlet like foran skriver Paulus: «For likesom vi har mange lemmer på ett og samme legeme, men ikke alle lemmene har ett og samme gjøremål, således er vi — så mange som vi er — ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» — Rom. 12: 4, 5, LB.

²⁶ I et brev Paulus hadde skrevet tidligere til menigheten i Korint, sier han om det samme teokratiske legeme: «Men nå har Gud satt og én av lemmene på legemet akkurat som det passet ham. .... Gud satte legemet sammen, og ga større ære til den del det var en mangel ved, så det ikke skulle være noen splid i legemet, men lemmene skulle ha den samme omsorg for hverandre. Nå er dere Kristi legeme, og enkeltvis er dere lemmer. Og Gud har satt de respektive i menigheten: Først apostler; for det annet profeter; for det tredje lærere; så kraftige gjerninger, så gaver til å helbrede; tjeneste som hjelpere, evner til å lede, forskjellige tunger.» — 1 Kor. 12: 12, 13, 18, 24, 25, 27, 28, NW.

27, 28. Hvem er altså den høyeste, og hvem er satt nest høyest?

²⁷ Jehova Gud har med rette forbeholdt seg selv stillingen som den Høyeste av de «høyere myndigheter». Denne stilling deler han ikke med noen andre, selv om treenighetstilhengerne sier det motsatte. Hvem har han da satt nest etter seg selv? Jesus Kristus, som beviste sin troskap mot sin himmelske Far inntil han ble tatt av dage ved vold midt i Satans fiendtlige verden. «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig, ved at han skulle være Guds likemann. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Av denne grunn opphøyde også Gud ham til en høyere stilling og ga ham i sin godhet det navn som er over alle andre navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud Faderen.» — Fil. 2: 5—11, NW.

²⁸ Paulus gir flere vitnesbyrd om at den høyeste Gud har gjort Jesus Kristus til en av de «høyere myndigheter», og skriver: «Det er etter virksomheten av hans veldige styrke, som han virket med i Kristi tilfelle da han oppreiste ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i de himmelske steder, langt over enhver regjering og myndighet og makt og herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme. Han la også alt under hans føtter, og gjorde ham til hode over alle ting for menigheten, som er hans legeme.» (Ef. 1: 19—23, NW) «Han er ved Guds høyre hånd, for han dro opp til himmelen, og engler og myndigheter og makter ble underlagt ham.» — 1 Pet. 3: 22, NW.

29. Hvem byr Gud oss med rette å være lydige mot? Hvordan er vår lydighet mot ham vist i et bilde?

²⁹ Jesus er altså blitt opphøyd til plassen nest etter Gud, langt over ethvert annet herredømme i denne verden eller i den som skal komme. Det er derfor med rette Gud befaler oss som holder fast ved hans organisasjon, å være lydige mot Kristus Jesus, hodet for menigheten, som er hans legeme. Når kristne hustruer underordner seg sine ektemenn, så er det et bilde på menighetens teokratiske lydighet mot sitt Hode, Kristus Jesus. Disse kristne hustruer viser at de er lydige mot de «høyere myndigheter» ved at de ikke tilriver seg makten over mennene i menigheten og gjør seg selv til lærere. (1 Kor. 14: 33—35; 1 Tim. 2: 11—13) Når de får en utnevnelse gjennom den teokratiske organisasjon og midlertidig har en tjenestestilling som en mann skulle utføre i menigheten, underordner de seg regelen i 1 Korintierne 11: 10 (NW): «Det er derfor kvinnen bør ha et myndighets-tegn på sitt hode på grunn av englene.» Denne lydigheten er et vern for dem.

DET STYRENDE ORGAN

30. Hvem andre var høyere myndigheter i det første hundreåret? Hvorfor?

³⁰ I den kommende verden skal hele Kristi legeme være forent med Jesus i det himmelske rike. Dette legeme, som utgjør Riket med Jesus Kristus som kongers konge og herrers herre, kommer til å være Jehovas regjeringsorganisasjon over universet. Det var i det første hundreåret at Gud satte «de respektive i menigheten: Først apostler». (1 Kor. 12: 28, NW) I den teokratiske organisasjonen sto derfor apostlene, altså, «Lammets tolv apostler», nest etter Hodet Jesus Kristus. (Åpb. 21: 14) De utgjorde derfor en del av de «høyere myndigheter» som hver kristen skulle være lydig mot. Dette framgår av flere skriftsteder.

31. Hvordan viser Paulus mer om dette, også når det gjelder ham selv?

³¹ Paulus taler for eksempel om dem som på den tiden hersket i hele organisasjonen, og sier: «Husk på dem som hersker over dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro når dere betrakter resultatet av deres levnet. Vær lydige mot dem som hersker over dere og vær underdanige, for de holder vakt over deres sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende, for det ville være ødeleggende for dere. Hils alle dem som hersker over dere og alle de hellige, fra meg.» (Hebr. 13: 7, 17, 24, NW) Dette kunne ikke på noen måte hentyde til politiske stattholdere som ble utnevnt av keiseren eller av det romerske senat. Paulus sier at disse hellige herskere talte Guds ord til de kristne, at de ved sitt levnet viste en tro som fortjente å etterlignes av kristne mennesker, og at de meget samvittighetsfullt holdt vakt over menighetens sjeler fordi de måtte gjøre regnskap overfor Gud. Paulus tilhørte dette styrende organ, og på en rekke steder taler han om sin makt og myndighet, som Gud ga ham i menigheten forat han skulle bygge den opp og ikke bryte den ned. — 1 Kor. 9: 12, 18; 2 Kor. 10: 8; 13: 10; 2 Tess. 3: 9.

32. Hvordan er det med det styrende organ på jorden i dag?

³² Ifølge vår tids teokratiske ordning må det være et styrende organ for den verdensomspennende menighet av Jehovas vitner. Kjensgjerningene viser at det er knyttet til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Men det styrende organ nå i det tyvende hundreåret er ikke en del av de «høyere myndigheter» slik de tolv apostlene var det. De er underlagt de usynlige «høyere myndigheter», og er bare deres jordiske representanter.

33. Hvem er den øverste Hersker? Hvilken klasse har han nå forfremmet i tjenesten, og gjør dette den til en del av de høyere myndigheter?

³³ Kristus Jesus er nå usynlig nærværende i sitt annet par·ou·si’a, og fungerer som den øverste Hersker over sin organisasjon. Det var hans fødsel på jorden som ble forutsagt i Mika 5: 1, denne profetien som blir sitert i Matteus 2: 6: «Og du Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blant høvdingene i Juda; for fra deg skal utgå en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.» Som Høvding med en høyere myndighet utnevner Jesus nå under sitt annet par·ou·si’a sin salvede slave-klasse til en mer ansvarsfull stilling. Derved oppfyller han sin egen profeti: «Hvem er virkelig den tro og kloke slave som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er denne slave hvis hans herre finner at han gjør det når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47, NW) Men det betyr ikke at han gjør denne «tro og kloke slave»-klasse til en del av de «høyere myndigheter», så de kan svinge dommens sverd. Utnevnelsen av denne trofaste skaren er teokratisk, og derfor bør de bli respektert, og deres tjeneste bør bli tatt imot med glede som fra de «høyere myndigheter».

[Fotnoter]