28. del — ’Skje din vilje på jorden’

Vi holder nå på med å studere det 10. kapitel i boken ’Skje din vilje på jorden’. Dette kapitlet heter «Norden mot Syden», og det tar for seg den militære og politiske tvekampen mellom de to maktene som det 11. kapitel i Daniels profeti omtaler som «Nordens konge» og «Sydens konge». Begge disse symbolske kongers identitet skifter etter hvert som tiden går. I over 200 år ble Nordens konges rolle spilt av den hellenistiske rekke av herskere i Syria i Midt-Østen. Men i 64 f. Kr. ble Syria med hovedstaden Antiokia en romersk provins, og det romerske rikes rekke av herskere overtok senest da rollen som Nordens konge. Keiser Augustus døde i 14 e. Kr., og hans stesønn Tiberius ble hans etterfølger, et «foraktelig menneske» som Daniel 11: 21 kaller ham. Under Tiberius’ styre ble de militære «oversvømmende hærer» i de landene som han hadde underlagt seg, holdt i sjakk, eller de ble oversvømt av ham og tilintetgjort’.

64. Hvordan ble også «paktens fyrste» deretter ’tilintetgjort’ av ham?

⁶⁴ Til og med «paktens fyrste» ble tilintetgjort. Dette var ikke en jødisk yppersteprest som de politiske representanter for Romerriket hadde innsatt i embetet. Det var lederen for den pakt som Jehova Gud hadde gjort med Abraham om å velsigne alle jordens slekter og nasjoner. Det var den Abrahams Ætt som det var gitt løfte om i denne pakten, nemlig — Jesus Kristus. Påskedag den 14. nisan i året 33 e. Kr. sto Jesus i landshøvdingens palass (pretoriet) i Jerusalem foran Pontius Pilatus, som representerte keiser Tiberius. De jødiske prestene hadde overfor Pontius Pilatus beskyldt Jesus for opprør mot keiseren. Jesus sa til den romerske landshøvding: «Mitt rike er ikke noen del av denne verden. . . . Mitt rike er ikke av denne opprinnelse.» For at den romerske landshøvding ikke skulle slippe fri, den skyldfrie Jesus, ropte jødene til Pilatus: «Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren. . . . Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Ifølge en nettopp vedtatt lov om laesa majestas («majestetsforbrytelse») overlot så den romerske landshøvding Jesus til å bli «tilintetgjort», naglet til en torturpel. — Joh. 18: 36, NW; 19: 12—16; Mark. 15: 14—18.

65. Hvorfor var loven om laesa majestas vedtatt, og hva var det som gjorde keiser Tiberius upopulær?

⁶⁵ Keiser Tiberius var meget mistenksom, og han utvidet derfor loven om laesa majestas til også å omfatte forseelser som ble begått mot hans egen person. Han oppmuntret også til angiveri. Riket ble som en politistat, og den siste delen av hans styre ble et terrorvelde. Den romerske skribent Plinius den eldre omtalte Tiberius som den «dystreste av alle mennesker». Han var meget reservert, umeddelsom og tilbakeholden, og folk kunne ikke forstå ham. Alt dette gjorde ham upopulær.

66. Hvem var keiser Tiberius i forbund med, og i hvor stor utstrekning og hvordan fikk han overmakten «med få folk»?

⁶⁶ Engelen fortsatte sin forutsigelse om Tiberius og sa til Daniel: «For etterat han har inngått forbund med ham [og etterat det var inngått forbund med ham, JP], skal han fare fram med svik; han skal dra ut og få overmakten med få folk.» (Dan. 11: 23) Tiberius var forfatningsmessig i forbund med det romerske senat. Ifølge forfatningen var han formelt avhengig av det, men i virkeligheten stolte han på de «få folk». Hvilke «folk»? Jo, på pretorianerne, den keiserlige livgarde som var blitt opprettet av keiser Augustus i året 13 f. Kr. etter mønster av den livvakten som omga den øverstbefalende for en romersk hærstyrke. Denne keiserlige garde var inntil nå bare blitt sett i små avdelinger i nærheten av Roma. Tiberius gjorde en forandring på dette. Ved å følge rådet til sin yndling Sejanus, som var leder for pretorianer-garden, lot Tiberius denne garden til stadighet ligge i leir med full styrke like ved bymurene. På den måten holdt han enhver ustyrlighet fra folkets side i sjakk. Gardens øverstkommanderende hadde av den grunn stor innflytelse. Garden nøt godt av spesielle privilegier og ble med tiden så mektig at den innsatte og avsatte keisere aldeles som den selv ville. Ved hjelp av garden, som var på omkring 10 000 mann, hadde keiser Tiberius kontroll over det hele. Ethvert opprør innenfor de romerske områder mot hans styre ble uten særlig vanskelighet slått ned. Han avskaffet så å si fullstendig folkeforsamlingene, de såkalte comitia.

67, 68. Hvordan falt han inn i landets fruktbareste bygder og gjorde ting som hans fedre og hans fedres fedre ikke hadde gjort, men hvordan døde han til tross for dette?

⁶⁷ «Uventende skal han falle inn i landets fruktbareste bygder og gjøre ting som hans fedre og hans fedres fedre ikke har gjort; hærfang og rov og gods skal han strø ut til sine folk, og mot faste byer skal han legge opp onde råd, og det vil vare en tid.» (Dan. 11: 24) Tiberius gjorde alt dette ved at han lot sin mistenksomhet komme til uttrykk, særlig under innflytelse av Sejanus, som var øverstbefalende for pretorianer-garden, inntil også Sejanus selv til slutt ble et offer for mistenksomheten og ble drept.

⁶⁸ Keiser Tiberius viste til stadighet stor omsorg for de romerske provinser. Ved sin død etterlot han de folkeslag som var underlagt hans rike, i en velstand som de ikke hadde opplevd maken til hverken under Augustus’ styre eller noengang tidligere, og som de heller ikke oppnådde senere. Regjeringens utpregede sparsommelighet førte til at skattene var lette, og Tiberius kunne vise gavmildhet når det fra tid til annen ble særlig dårlige forhold et eller annet sted. Hvis noen representanter for riket, enten de nå var soldater, landshøvdinger eller andre embetsmenn, undertrykte noen av dem som var under dem, og gjorde seg skyldig i noen form for uregelmessighet i forbindelse med sine oppgaver, kunne de være sikre på å bli trukket til regnskap for det av keiseren. Med fast hånd opprettholdt han den offentlige sikkerhet og ro både i Italia og i de andre landene. Han forbedret kommunikasjonene slik at handelen ble fremmet. Keiseren satte de såkalte strenge romerske dyder høyt, og han passet derfor på at det både inne i Roma og utenfor ble opprettholdt en god og stødig forvaltning. Lovene ble i mange henseender forbedret, og de sosiale og moralske forhold ble trygget ved at man opprettholdt og fremmet de reformer som var innført av keiser Augustus. Den romerske historieskriver Tacitus beskriver imidlertid Tiberius som en person som utmerket seg «ved utstudert forstillelse og hykleri helt fra begynnelsen». Han døde i slutten av mars i 37 e. Kr. Han ble betraktet som en tyrann, og etter sin død ble han ikke beæret med å bli gjort til en guddom. Et «foraktelig menneske»!

69. Hvordan fremmet Claudius som Nordens konge ytterligere utviklingen og utvidelsen av riket, og under hvilken keiser nådde det sin største utstrekning?

⁶⁹ Tiberius ble etterfulgt av keiser Gaius, i alminnelighet kalt Caligula, som i sin tur ble etterfulgt av sin onkel Claudius i 41 e. Kr. Foruten det som Tiberius som Nordens konge hadde gjort av forbedringer i det romerske riket, gikk Claudius ytterligere inn for å fremme utviklingen og utvidelsen av riket i samsvar med de retningslinjer som var trukket opp av Augustus. En autoritet sier: «Provinser ble innlemmet, Sør-Britannia ble erobret, romaniseringen av Vesten ble kraftig påskyndet, offentlige arbeider ble satt i gang i Roma og italia, og organiseringen av det keiserlige byråkrati gjorde raske framskritt.»a Et historisk verk sier: «Under Claudius’ styre ble riket betydelig utvidet. Han gjennomførte et vellykket felttog til Britannia i 43 e. Kr. og innlemmet i sitt rike den sørlige delen av øya som provinsen Britannia. Senere ble Romerrikets grenser i Britannia utvidet mot nord og ble sikret ved hjelp av en forsvarslinje. Trajan (98—117 e. Kr.) . . . som nærte et ærgjerrig ønske om å grunnlegge et stort orientalsk rike, satte i gang en angrepskrig og bekjempet parterne i Persia og innlemmet i riket Armenia, Mesopotamia og Assyria som provinser. Dermed hadde Romerriket nådd sin største utstrekning, men Trajans erobrede områder i Østen ble oppgitt av hans etterfølger.»b

70. Hvem er det som blir framstilt som Nordens konge i Daniel 11: 25, og hvilken ærgjerrig person utgjorde en fare for riket mens han regjerte?

⁷⁰ Jehovas engel fortsatte å redegjøre for det han forutså angående den profetiske Nordens konge, og fortalte Daniel: «Han skal oppbyde sin makt og sitt mot mot Sydens konge og komme med en stor hær; men Sydens konge skal også ruste seg til krig med en overmåte stor og sterk hær; men han skal ikke kunne holde stand; for det blir lagt opp onde råd mot ham. De som eter ved hans bord, skal felle ham; hans hær [og den andres hær, Le] skal strømme fram, og det skal bli et stort mannefall.» (Dan. 11: 25, 26) Med dette verset er Nordens konge blitt keiser Aurelianus (270—275 e. Kr.). Et av hans store problemer var dronning Septimia Zenobia i Palmyra i den syriske ørken. Den gamle byen Palmyra fikk en rask utvikling på grunn av de kriger som ble ført mellom romerne og parterne i Persia. Da keiser Hadrian besøkte byen omkring år 130 e. Kr., ga han den navnet Hadrianopolis. Den ble en romersk koloni og et viktig militært støttepunkt. Krigene med Persia førte til at Palmyra for en tid fikk stor politisk betydning, og byen hadde i noen år en betydelig makt i den østlige delen av det romerske riket. På grunn av den ærgjerrige dronning Zenobia utgjorde den en fare for Roma. Hennes syriske navn var Bath Zabbai. Hennes mann, kong Odænathus, var øverstkommanderende i Østen. Etter at han døde (266—267 e. Kr.), tok Zenobia sikte på å oppnå en høyere posisjon enn den han hadde hatt, ved å gjøre Palmyra til den viktigste byen i det østlige romerske rike. Ettersom hun allerede hadde god innsikt i regjeringssaker, tok hun helt og holdent hånd om styret.

71. Hvordan oppnådde hun sammen med sin sønn stillingen som Sydens konge i forhold til det romerske rike?

⁷¹ Hennes øverstbefalende var Zabda, en slektning av hennes mann, og den palmyriske hæren okkuperte under hans ledelse Egypt i 270 e. Kr. under påskudd av at dette land ikke skulle gå tapt for Romerriket, for det framsto tronpretendenter som mente at den romerske keiser ikke hadde noen myndighet over områdene langs elven Nilen. Zenobia ledet dette erobringsfelttoget. Hennes sønn regjerte som konge i Egypt, og selv hadde hun titelen dronning. Garnisoner av palmyriske tropper var stasjonert i Lilleasia så langt vest som til Ancyra (vår tids tyrkiske Ankara) og til og med i det området som lå like overfor det européiske Bysants. Zenobia ble senere kalt Augusta eller keiserinne. Da Aurelianus ble romersk keiser i 270 e. Kr., ble han Nordens konge. Han forsto snart at dronning Zenobias ærgjerrige politikk utgjorde en fare for Romerrikets enhet. I hans annet regjeringsår kom det til brudd mellom ham og dronning Zenobia. Zenobia ble nå stilt overfor et angrep fra Nordens konge, og hun innehadde selv stillingen som Sydens konge i forholdet til ham. Hun hadde oppnådd jordisk makt og rikdommer ved å forene ørkenaraberne med egypterne. Hun hadde makten over Mesopotamia og en del av Lilleasia foruten over Egypt og Syria. Hun kunne stole på araberne og armenierne, men ikke fullt så meget på syrernes lojalitet.

72. Hva ble Nordens konge nødt til å «oppbyde», og hva måtte Sydens konge ruste seg til, og hva ble resultatet av kampen?

⁷² Keiser Aurelianus ble nødt til å «oppbyde sin makt og sitt mot» for å dra ut mot denne krigerske dronning av Egypt og Syria. Hun for sin del rustet seg til krig mot Nordens konge «med en overmåte stor og sterk hær» under sine to generaler Zabda og Zabbai. Ved hjelp av Probus gjenvant Aurelianus først Egypt. Så gjorde han seg rede til et stort felttog mot Lilleasia og Syria. Zenobia ble med sine to generaler slått ved Emesa (vår tids Homs) og måtte trekke seg tilbake til Palmyra. Til tross for at denne sterkt befestede og godt utrustede byen var beskyttet av ørkenen, ble den til slutt beleiret av Aurelianus. Under beleiringen sviktet Zenobias mot, og hun og hennes sønn dro ut av byen og flyktet i retning av Persia for å få hjelp. Romerne innhentet dem og tok dem til fange ved bredden av elven Eufrat. De beleirede palmyrerne mistet motet og overga byen i romernes hender i 272 e. Kr. Aurelianus sparte Zenobias liv og førte henne til Roma for å ha henne som sitt viktigste seierssymbol i sitt store triumftog gjennom verdensrikets hovedstad i 274 e. Kr.c Hun fikk deretter lov til å tilbringe resten av sitt liv som en romersk kvinne.

73. Hvordan klarte ikke Nordens konge å «holde stand», og hvordan gikk det til at de som spiste ved hans bord, felte ham?

⁷³ Dronning Zenobia klarte ikke i egenskap av Sydens konge å stå seg imot Romerrikets militære makt, men hennes erobrer, keiser Aurelianus, klarte heller ikke å «holde stand» imot dem som sammensverget seg mot ham. Det romerske senat lot ham med rette få titelen «det romerske rikes gjenoppretter». Han var den første romerske keiser som bar et diadem, og på medaljer ble han betegnet som Herre og Gud. Mot slutten av sitt seierrike år dro han ut på et felttog mot perserne. Mens han ventet i Trakia på anledning til å krysse stredet der og rykke inn i Lilleasia, gjennomførte de som spiste ved hans bord, sine onde råd eller planer mot ham og ’felte ham’. Han skulle til å kreve sin sekretær Eros til regnskap for visse uregelmessigheter. Eros påvirket noen offiserer til å sammensverge seg mot keiseren ved falskelig å utarbeide en liste over menn som var utpekt til å dø, og som innbefattet disse offiserene. Synet av denne listen fikk dem til å planlegge mordet på keiseren.

74. Når det gjelder den videre framstilling av Nordens konge, hvordan ble «hans hær» drevet tilbake, slik at det ble «et stort mannefall»?

⁷⁴ Nordens konges løpebane endte ikke med keiser Aurelianus. Andre keisere etterfulgte ham, og en tid var det en keiser både i den vestlige og den østlige delen av verdensriket. I samsvar med det som var profetert, ble Nordens konges hær under disse keisere drevet tilbake, og det ble et stort mannefall, som skyldtes barbarerne som rykket fram fra nord. Helt til det fjerde århundre ble disse framrykkinger slått tilbake, men da klarte barbarerne med hell å trenge igjennom. Goterne eller germanerne fant da ut at Romerrikets bevæpnede legioner ikke lenger var uovervinnelige. Etter at de hadde brutt gjennom Romerrikets grenser, fulgte det ene overfallet etter det andre. Ved begynnelsen av det sjette århundre hadde de knust den vestlige delen av det romerske rike, og germanske konger hersket i Italia, Britannia, Gallia, Spania og Nord-Afrika. I den østlige delen av riket unngikk Konstantinopel (Bysants) å falle for den fryktede hunnerkongen Attila, som så dro vestover.

75. Hvordan ble Romerriket til sist delt i to deler med hver sin keiser, og hvordan kom Egypt med tiden under britisk herredømme?

⁷⁵ Keiser Konstantin (324—337) lot kristendommen i dens populariserte form nyte godt av statens anerkjennelse, og han ledet til og med selv kirkemøtet i 325 e. Kr. i Nikea i Nikodemia i Lilleasia, omkring 150 kilometer fra Bysants. Senere flyttet han sin keiserlige residens fra Roma til Bysants, hvor han den 11. mai i 330 e. Kr. grunnla verdensrikets nye hovedstad og ga den navnet det nye Roma eller Konstantinopel. Men det romerske rike var fremdeles ett rike. Da den senere keiser Theodosius døde den 17. januar i 395, ble riket til slutt delt mellom hans to sønner. Honorius fikk den vestlige delen, og Arcadius fikk den østlige delen som innbefattet hovedstaden Konstantinopel. Egypt tilfalt Konstantinopel og ble en provins av det østlige romerske rike. I 641 e. Kr., da Herakleios var keiser i den østlige delen, falt den egyptiske hovedstad Alexandria for de muhammedanske sarasenerne, og Egypt ble en provins under kalifene eller Muhammeds etterfølgere. Lenge etterpå, i 1516—1517, ble Egypt en tyrkisk provins som ble styrt av en pasja. Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, tilhørte Egypt Tyrkia og ble styrt av en kediv eller visekonge. Ettersom kediven Abbed Pasja tok parti for tyskerne, ble han avsatt den 18. desember 1914, og Egypt ble proklamert som et britisk protektorat, særlig med tanke på at britene skulle beskytte Suezkanalen.

76. Når og hvordan opphørte det østlige romerske rike å eksistere?

⁷⁶ Konstantin P. XII besteg tronen i 1448 som den siste keiser i den østlige delen av det romerske riket. Muhammedanerne hadde gjentatte ganger forsøkt å innta Konstantinopel. Etter at de hadde forsøkt i flere hundre år, lyktes det for dem til slutt. Den tyrkiske sultanen Mehmed (Muhammed) II beleiret byen i 53 dager og inntok den den 29. mai 1453. I og med denne erobring opphørte det østlige! romerske rike helt å eksistere.

77. I hvilken rekke av biskoper framsto det en ny religiøs-politisk skikkelse, og fra hvilken tid kunne man med rette tale om et østlig og et vestlig rike?

⁷⁷ I den vestlige delen av det romerske rike framsto det en ny religiøs-politisk skikkelse i og med den katolske biskopen i Roma, særlig med pave Leo I den store, som er kjent som den egentlige grunnlegger av pavedømmet i det femte århundre. I tidens løp tiltok paven seg den myndighet å krone keiseren for det vestlige romerske rike. Dette skjedde da pave Leo III juledag i år 800 e. Kr i Roma kronet frankerkongen Karl (den store) som keiser for det vestlige romerske rike. Pave Leo III sa: «Lykke og seier for Karl Augustus, den store og fredsæle keiser, kronet av Gud.» Man gikk fra da av ut fra at den politiske hersker regjerte «ved Guds nåde». Et nyere historisk verk sier imidlertid: «Karl den stores kroning var et maktran, for regjeringen i Konstantinopel var fremdeles rikets rettmessige styrende myndighet.»d Dette var tilfelle, selv om en maktranerske, dronning Irene (780—802), på den tiden satt på tronen i Konstantinopel. Fra den tiden kan man med rette tale om det østlige og det vestlige rike, som begge gjorde krav på å være kristne. Karl den store føyde et nytt hode til ørnen i sitt våpenmerke for å vise at Romerriket og det germanske riket var forent.

(Fortsettes)

[Fotnoter]