Vandre i et ulastelig levnet i de siste dager
DET er ikke hver dag en verden ender! Ikke siden den store flommen på Noahs tid har en «verden» eller tingenes ordning som har dirigert hele menneskehetens anliggender, opphørt å eksistere. Men fordi det store tegn Jesus nevnte, nå går i oppfyllelse i hver minste detalj, vet vi at vi står like overfor slutten på den nåværende verdensordning. (Matteus 24; Markus 13; Lukas 21) Vi vet også at det er et stort privilegium å leve på denne tiden. Et ganske vittig verdslig ordtak sier: «Du kommer aldri ut av denne verden i live.» Dette behøver imidlertid ikke nødvendigvis å være sant nå lenger. Guds folk, hans tjenere, de som vitner om hans overhøyhet, har i dag sine tanker rettet mot den nye og rettferdige tingenes ordning som venter oss like etter denne overgangsperioden. Deres sinn er blitt omformet. De befinner seg nå i Jehova Guds menighet og viser sin takknemlighet ved å lovsynge sin mektige Velgjører. De elsker livet og ønsker også å være med i Jehovas store menighet av overlevende i den gryende nye verden. De avviser klokelig den døende gamle verdens handlemåte, og vil ikke som den vandre på den vei som byr på minst motstand, hengi seg til bare å tilfredsstille seg selv og få en brå ende når Harmageddon setter en endelig stopper for slikt. De fordyper seg i Guds befalinger og i hvordan de skal kunne holde dem på en feilfri måte.
Guds befalinger? Hva går de ut på? «Hvem vet,» smiler kritikerne. «Hvem bryr seg vel om det!» håner spotterne. Men selvfølgelig befaler og leder Gud sitt folk i vår tid som alltid ellers. Alle burde forstå det spesielle alvoret ved denne tiden når dommen over en hel verden pågår, men bare de som har et fornyet sinn kan fatte det. Bare de kan se at «det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel, lyster, overdreven nytelse av vin, turing, drikkelag og avgudsdyrkelse som ikke lot seg hemme av lover. Fordi dere ikke fortsetter å løpe med dem på denne veien til den samme sump av utsvevelser, blir de forbauset og snakker nedsettende om dere. Men disse menneskene skal gjøre regnskap for ham som er rede til å dømme dem som lever og dem som er døde». (1 Pet. 4: 3—5, NW) Det er trist å tenke på dem som med vilje fortsetter å vise forakt for Guds rettferdige krav fordi de er sløvet av drukkenskap eller fråtseri. De er som den late i ordspråket som ikke gider å føre hånden tilbake til sin munn. — Ordspr. 26: 15.
Ja, det er trist, men vi må først og fremst ta oss av dem som viser at de angrer den gamle løpebane og som deretter kommer så langt at de innvier sitt liv til Jehova og hans tjeneste. Og når vi ser hvordan Guds store synlige menighet vokser i antall, bør det få oss til å passe på at de enkelte medlemmene også til stadighet fortsetter å vokse i åndelig styrke og modenhet. Vi må vise en slik omsorg for enhver av disse får-lignende mennesker som nå strømmer inn, for Gud gjør det.
Vi må holde «et nytt bud»
Hvor ømt og nært Jehova betrakter sitt folk blir vist ved at han omtaler dem som ’sin øyesten’. (Sak. 2: 12) Den ærefulle stilling han tildeler dem, blir beskrevet av Daniel: «De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.» (Dan. 12: 3) Det er selvfølgelig ikke det de er i seg selv som er årsak til en slik strålende beskrivelse, men det som Jehovas ufortjente godhet har skjenket dem for deres trofasthets skyld. Hva er det? Det er noe som er kraftigere enn de atomvåpen denne verden nylig er blitt kjent med, og noe som er for verdifullt til å kunne sammenlignes med selv de største ansamlinger av materiell rikdom denne verden noensinne har kunnet oppvise. Det er det sannhetsord Jehova betror sine vitner og ved hvilket han gjør dem til sine budbringere. Apostelen Paulus undervurderte ikke betydningen av en slik forpliktelse, men ga den unge Timoteus, en av Guds budbringere i det første århundre, følgende inntrengende oppfordring: «Grunn på disse ting, vær oppslukt av dem, så din framgang kan bli åpenbar for alle mennesker. Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1 Tim. 4: 15, 16, NW.
De som nå kommer inn i Guds store menighet, blir ikke kalt til noe ørkesløst arbeid eller noen dårlig belønning. Det er livet de arbeider for, «det virkelige liv». (1 Tim. 6: 19, NW) Er du en av dem som alt er samlet inn i denne menigheten og som hjelper andre på veien til livet? Føler du deg i så tilfelle ikke drevet av alvoret i å bevare menigheten som en enhet som funksjonerer til Guds ære, oppfyller hans krav og er et passende sted hvor Herren Jesus kan lede sine «får» inn? Er ikke da dette et ansvar som påhviler hver enkelt, noe som hver kristen Ordets tjener må «gi stadig akt på»?
Jo, men vi blir ikke lenger drevet på samme måte som jødene i tiden før Messias kom, det vil si av en samling skrevne lover, regler og forordninger. Jesus etterlot seg i stedet en ny drivende ånd som var basert på hans egen uselviske hengivenhet: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; liksom jeg har elsket dere, forat dere også skal elske hverandre.» Og legg merke til hva dette skulle vise: «Ved dette vil alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35, NW) Dette er ikke et bud man kan oppfylle på en søtladen måte og med den tendens til å ta det lettvint som så mange verdensbarn har i dag. Det kan ikke være grunnløst, tomt føleri eller blind lidenskap som ofte blir lagt for dagen av kristenhetens presteskap som i sin dårskap prøver å elske alt de ser, denne onde verden innbefattet, og som kjærlig omfavner den mens de gir seg ut for å reformere den. Hvor langt har de kommet? Man må heller ikke driste seg til å være hyklersk i sin kjærlighet, for Gud og Kristus kan se hva vi ikke ser, hvilket motiv som driver hver enkelt. De kristne har fått befaling fra Gud gjennom hans organisasjon om å oppfylle de guddommelige krav grundig og feilfritt. Paulus sa: «Jeg befaler deg å holde budet på en plettfri og ulastelig måte inntil vår Herre Jesu Kristi tilkjennegivelse.» (1 Tim. 6: 13, 14, NW) Har vi som er velsignet med å leve i dag, råd til å slappe av nå når denne tilkjennegivelsen er et faktum? Nei, selvfølgelig ikke. Dommen brennemerker denne gamle verden, og dynger opp beviser som gjør en snarlig ødeleggelse over den berettiget. Vi håper på fortsatt liv — la oss derfor forsikre oss om at det livet vi nå lever, gjør oss verdige til å overleve og fortsette i den nye verden.
Kjennetegnet
Det er kristen vekst det gjelder — vår egen og våre medkristnes vekst. Innen den verdslige religiøse kristenhet er det et innsmigrende skinn av kristen kjærlighet og gode gjerninger. Men dette ytre skall er fullstendig ødelagt av hat, nag, sladder, baktalelser, snyteri, tyveri og mord. Gud gremmer seg over slikt: «Seks ting er det [Jehova] hater, og syv er vederstyggeligheter for hans sjel: Stolte øyne, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger opp onde råd, føtter som haster til det onde, den som taler løgn og vitner falsk, og den som volder trette mellom brødre.» — Ordspr. 6: 16—19.
Det ville være dårskap å feie vekk disse ondene med en håndbevegelse og skråsikkert erklære at «Jeg ville aldri gjøre meg skyldig i slikt!» Hver gang vi åpner vår munn i sinne, er det fare for at vi kan bli skyldige. Vi har så lett for å sympatisere med oss selv, tro at vi har fullstendig rett og at vår bror som vi tretter med, tar fullstendig feil, henvende oss til andre for å få medlidenhet, kanskje pynte litt på historien etter hvert og til slutt sette i gang noe som sprer seg og blir til en bølge av ondartet sladder. Heller ikke må vi stjele vår nestes okse og bli skyldig i tyveri eller drepe ham med et kjødelig våpen og bli skyldig i mord. «Død og liv er i tungens vold.» (Ordspr. 18: 21) «Alle slags villdyr så vel som fugler og krypdyr og skapninger i havet kan temmes og er blitt temt av mennesker. Men tungen, ikke én av menneskene kan få temt dem. Den er en uregjerlig skadelig ting, og er full av dødbringende gift.» (Jak. 3: 7, 8, NW) Å stjele et godt navn er også tyveri. Likeledes er det «drap» å ødelegge den gode anseelse en mann nyter blant andre.
Vær påpasselig så du ikke blir overmannet av slike vaner og utsatt for at selv de gleder du har av Rikets tjenester svinner hen, for de to tingene, det onde og det gode, kan ikke bestå side om side i det uendelige. Jakob spør: «En kilde får ikke søtt og beskt vann til å boble ut av samme åpning, gjør den vel?» Og han svarer: «Hvis dere har bitter sjalusi og stridslyst i deres hjerter, opptre da ikke brautende og løgnaktig mot sannheten. Dette er ikke den visdom som kommer ned fra himmelen, men den er jordisk, dyrisk, demonisk. For der det er sjalusi og stridslyst, der er det uorden og ethvert onde. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å lyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk. Og rettferdighetens frukt får sin sæd sådd under fredelige forhold til gagn for dem som stifter fred.» — Jak. 3: 11, 14—18, NW.
Våre vanskeligheter kan kanskje til og med vokse til klagemål eller opprør mot Guds organisasjon som engang brakte oss sannheten og pleide og matet oss som en mor — kanskje vi begynner å finne feil ved en eller flere av «tjenerne» i den stedlige menighet, våre medslaver som er utnevnt til å bistå oss i vår lovprisning av Gud. Judas advarer oss mot den skjebne som rammer slike som Kain, Korah, Bileam, Judas og andre som falt så dypt at de ble «villfarende stjerner, for hvem mørkets natt er rede til evig tid». All den glans som hadde fulgt med deres forkynnelse av sannheten og som tidligere hadde gjort at de kunne sammenlignes med himmelens strålende stjerner, var altså gått fullstendig tapt. — Judas 13.
Når vi ser hvilke forferdelige følger hat og nag kan få, ville det ikke da være klokest av oss å vise større toleranse og ettergivenhet alt når mulige vanskeligheter begynner å oppstå? «Kjærligheten er,» som dere vet, «langmodig og velvillig. Kjærligheten er ikke sjalu, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt.» Det er ikke så underlig at Jesus sa at denne egenskapen skulle være kjennetegnet på hans disipler, synes du vel? — 1 Kor. 13: 4—7, NW.
Hjordens tilsynsmenn
Det er imidlertid ikke alle som til enhver tid vil ha dette klart for seg. Det er derfor her de av oss som er sterkere og mer modne i troen, med glede bør gripe saken an for å bøte på den slappheten som har oppstått. Dette er en viktig grunn til å ha tjenere, tilsynsmenn i den kristne menighet. Av samme grunn er også kravene til en tilsynsmann så strenge; det må være sikkert at han er fullt ut moden. (1 Tim. 3: 1—13) Når en mann får en tjenerstilling, får han ikke bare en ærestittel, slik som verdslige rangspersoner får når de blir kreert til «æresdoktorer» ved et universitet. Menighetens arbeid må være deres arbeid. De er åndelige hyrder, og de problemer hjorden har i forbindelse med sin kristne virksomhet, må derfor være også deres problemer. Det må derfor ligge dem sterkt på hjertet at hjorden blir fødd. Ligge dem på hjertet? Er det uttrykket sterkt nok? Se hvordan byrdene i forbindelse med apostelgjerningen gikk inn på Paulus: «For ut fra stor trengsel og hjertekval skriver jeg til dere med mange tårer, ikke forat dere skal bli bedrøvet, men forat dere skal vite hvilken kjærlighet jeg i særligere grad nærer for dere.» — 2 Kor. 2: 4, NW.
Kan vi tenke oss en gideløs, søtladen holdning hos de solide menn som arbeidet i fremtredende stillinger for Guds hensikter i den tid Bibelens historie beretter om? Kan vi tenke oss Noah si til sin familie: ’La meg høre fra dere når arken er ferdig, så jeg kan slutte meg til dere’? Vendte Moses seg til israelittene i Egypt og sa: ’Vi møtes ved Rødehavet — sørg for at dere kommer dit som best dere kan’? Sa Josva: ’Si ifra når Jerikos murer faller’? Eller tror du at Jesus noen gang sa: ’Sett i gang og frels dere selv så godt dere kan; lag deres egen religion, dere kan gjøre det likså godt som de sekteriske jødiske skriftlærde og fariseerne’?
Tenk på alle de gangene israelittene knurret mot Moses under vandringen i ørkenen. Likevel så han gang på gang bort fra at de uten grunn fant feil og kjeklet, og han fortsatte å føre dem under Jehovas ledelse. Den eneste gangen han lot deres gnål ta knekken på sitt sunne omdømme, den gang han frambrakte vann fra en klippe ved Meriba, ga han menigheten igjen med samme mynt, og hans sinne fikk ham til å opphøye seg selv i deres øyne i stedet for å opphøye Gud. — 4 Mos. 20: 10—13.
Nå når vi står like på grensen til det motbilledlige lovte land, den nye verden, og kan se inn i det, virker ikke da alle personlige vanskeligheter altfor ubetydelige til at vi kan la dem vokse fram og overskygge det store stridsspørsmål om Jehovas navn og spørsmålet om vårt evige liv? Vi ønsker å være modne, ikke sant? Vi ønsker å oppnå en modenhet som vil kulminere i fullvoksne, sanne tilbedere som får nyte evig liv og som betyr ære for Gud. Hvorfor så ikke rense vekk alt som kan hemme vår egen eller vår brors vekst fram mot dette ønskede mål?
«For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.» Jehovas ufortjente godhet mot oss alle har vært så rik og forfriskende som nytt regn. Opphev ikke selv virkningen av dine kristne gode gjerninger ved å la alt dette gå til spille. Vi bør heller fortsette å vandre i overensstemmelse med Guds organisasjon i retning av økning, fred og velstand og få motta «velsignelse fra Gud». — Hebr. 6: 7, 8.