Hva kirkesamfunnene unnlater å fortelle
DU VET naturligvis at de forskjellige kirkesamfunn forteller sine medlemmer om Gud, om Jesus Kristus og om et liv etter døden. Du har kanskje også hørt dem uttale seg om forskjellige sosiale og politiske problemer og om behovet for en forandring i verdensforholdene.
Men vet du at det finnes viktige opplysninger som kirkesamfunnene holder tilbake, enda disse opplysninger har avgjørende betydning for din lykke og velferd? La oss kaste et blikk på enkelte sider ved det kirkesamfunnene lærer, og se hvilke opplysninger det blant annet dreier seg om.
Gud og Jesus Kristus
Du har kanskje hørt prester og predikanter si at Jesus er Guds Sønn. Men har du samtidig hørt dem tale om «én Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd»? Ettersom denne formulering inngår i betingelsene for å oppnå medlemskap i Kirkenes verdensråd, er det mange kirkemedlemmer som har hørt Gud bli omtalt i slike vendinger.
Kirkesamfunnene bruker i alminnelighet ordet «treenighet» når de beskriver sin oppfatning av Kristi forhold til Gud. De forskjellige trossamfunn definerer kan hende treenighetslæren på forskjellige måter. Hvorfor ikke spørre din prest eller forstander hva ditt trossamfunn lærer om dette? Den athanasianske trosbekjennelse (et av den norske statskirkes bekjennelsesskrifter), som antas å skrive seg fra det femte århundre etter Kristus, presenterer denne læren på følgende måte:
«Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. . . . Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. . . . På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig.»
Er det dette du tror — at Gud, Jesus Kristus og den hellige ånd er av samme vesen, har samme makt og er like evige? De fleste kirkesamfunn lærer dette, deriblant den romersk-katolske kirke og den lutherske kirke. I sin bok We Believe («Vi tror») skriver John J. Moment følgende om den athanasianske trosbekjennelse: «Protestantismen har mer eller mindre bevisst fortsatt å akseptere dens stereotype definisjoner som rettroenhetens norm.»
Din prest eller forstander vil sannsynligvis på forespørsel bekrefte at det kirkesamfunn du tilhører, tror på treenigheten. Men har du noen gang fått vite hvor denne læren skriver seg fra? Det vil kanskje forbause deg å få kjennskap til dens opprinnelse.
Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia sier følgende om treenighetslæren: «Som vi alt har sett, er den ikke direkte og uttrykkelig Guds ord.» (Bind 14, side 304) I den katolske norske bibeloversettelsen som er utarbeidet av Erik Gunnes, finner vi følgende opplysning i tillegget bak i boken: «Læren om T. er ingen steder uttrykkelig formulert der [i Det nye testamente].» (Side 506) Nei, hverken ordet «treenighet» eller selve treenighetslæren er nevnt i Bibelen. Denne læren ble formulert lenge etter at Jesus og hans apostler døde. Nærmere bestemt når?
Det skjedde flere hundre år senere, ved forskjellige kirkemøter. Dette vet teologene. Den lutherske professoren N. Leroy Norquist kom for eksempel med følgende forklaring i tidsskriftet The Lutheran: «De menn som formulerte [treenighetslæren], tok sikte på at den skulle være et redskap til bruk mot kjettere. I kampen mot kjetteriet eksperimenterte de med ord og skjerpet uttrykkene helt til de fikk definert forholdet mellom de tre ’personer’ i treenigheten.» Visste du dette?
Under kirkemøtet i Nikea i 325 e. Kr. var det en tilhenger av troen på at Jesus hadde eksistert fra evighet, som slo til en annen kirkelig utsending i ansiktet fordi vedkommende ikke godtok denne nye oppfatningen. Det var ved det samme kirkemøte keiser Konstantin stemte for dette syn og sørget for at det ble antatt av kirken. Har ditt trossamfunn noen gang opplyst deg om at Konstantin på dette tidspunkt var en udøpt hedning som hadde myrdet sin sønn, sin annen hustru og flere av sine andre slektninger? Dette er en historisk kjensgjerning.
Har for øvrig ditt trossamfunn noensinne fortalt deg at bibeltro kristne kjempet imot treenighetslæren? De som den gang trodde på Bibelen, kunne sitere Markus 13: 32, hvor det står: «Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader.» Deretter kunne de spørre: ’Hvordan kan Faderen og Sønnen være samme vesen hvis Faderen vet noe som Sønnen er uvitende om?’ Historikerne forteller at de som formulerte treenighetslæren, ble svar skyldige når de ble konfrontert med dette skriftstedet.
Markus 13: 32 er imidlertid ikke det eneste skriftstedet av dette slag. Jesus Kristus erkjente gang på gang at han var underordnet sin Far. Hører du noen gang at slike uttalelser av ham blir lest i ditt kirkesamfunn? Jesus sa for eksempel: «Faderen er større en jeg.» (Joh. 14: 28) Han viste også sin Far undergivenhet da han ba: «Fader! om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din!» (Luk. 22: 42) Bibelen sier videre at Gud er «fra evighet til evighet», mens den kaller Jesus for «den førstefødte framfor enhver skapning» og «Guds skapnings begynnelse». — Sl. 90: 2; Kol. 1: 15; Åpb. 3: 14, LB.
Teologene har kjennskap til disse skriftstedene, selv om det ikke blir lagt noen vekt på dem i kirkene. Professor Martin Werner ved universitetet i Bern kommer således med følgende uttalelse i boken Formation of Christian Dogma (1957): «Når Jesu forhold til Gud, Faderen, blir berørt i Det nye testamente, oppfattes og framstilles det kategorisk som et underordnet forhold, enten det dreier seg om hans tilværelse som menneske eller om hans stilling som Messias.»
’Jaså, kirkesamfunnene unnlater å fortelle oss om dette,’ sier du kanskje. ’Men hvilken rolle spiller det egentlig? Hvilken betydning har dette for at jeg skal leve lykkelig og ha det godt?’
Det har stor betydning, for Jesus sa: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3) Hvis du ikke kjenner den sanne Gud og vet at han står over Jesus Kristus og er en annen enn han, kan du ikke tilbe Gud på den måten han godkjenner. Og hvorvidt vi skal oppnå evig liv i lykke i hans nye tingenes ordning, avhenger av at vi har nøyaktig kunnskap om den eneste sanne Gud og tilber ham på rette måte.
Liv etter døden
Tenk på en annen lære som blir dosert i det kirkesamfunn du tilhører. Hva har du fått vite om døden og om oppstandelsen?
Vanligvis lærer kirkesamfunnene at vi har en udødelig sjel, at sjelen forlater legemet når døden inntreffer, og at den fortsetter en bevisst tilværelse atskilt fra legemet. De sier altså at døden er en «overgang», eller som en prest uttrykte det: «Døden er bare en utvidet fortsettelse av livet.» Ifølge deres oppfatning skjer oppstandelsen når den henfarne sjelen til slutt blir gjenforent med legemet. Men hvis ditt kirkesamfunn har lært deg dette, har det unnlatt å opplyse deg om hva Bibelen sier.
Vi foreslår at du finner fram bibelen din og slår opp i Esekiel 18: 4. Hvis du har en eldre bibelutgave enn oversettelsen av 1930, står det der: «Den sjel som synder, den skal dø.»a Har din prest noen gang lest dette skriftstedet for deg, eller har han lest vers 20 i det samme kapitlet, som er likelydende? Slå deretter opp i Predikeren 9: 5, 10 og les: «De døde vet ikke noen ting . . . det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [hebraisk: sheol, graven], dit du går.» Har du noen gang hørt dette bli opplest i kirken?
Vet så prestene at Bibelen lærer at sjelen ikke er udødelig? Ja, mange av dem gjør det. Den katolske presten Anthony Kosnik har for eksempel kommet med denne forklaring: «I Bibelen blir mennesket aldri beskrevet som en kombinasjon av ’legeme og sjel’. Både i Det gamle og i Det nye testamente blir mennesket alltid oppfattet som en enkelt helhet . . . Og hva mer er — denne helhet bestående av legeme og sjel blir først og fremst betraktet som dødelig. . . . Det finnes ingen udødelig sjel som kan leve videre.» Likevel lærer de fleste kirkesamfunn at sjelen er udødelig.
Bibelen derimot framsetter det trøsterike håp at de som omfattes av Guds gjenløsningsordning, og som er døde og uten bevissthet, vil bli oppreist til liv igjen. «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» Dette er Bibelens løfte. (Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29) Det er viktig å kjenne sannheten om døden og oppstandelsen. Det kan frigjøre oss fra farlige vrangforestillinger. — Joh. 8: 32.
Det kristne syn på politikk
Disse bibelske lærespørsmål er imidlertid ikke det eneste som det er av livsviktig betydning å komme til klarhet over. Hvilket syn bør du som kristen ha på det å engasjere seg i verdens anliggender?
Mange prester og predikanter oppmuntrer sine menigheter til å være politisk engasjert. En katolsk prest som også innehar en politisk stilling, uttalte for eksempel for ikke lenge siden: «Kirkesamfunnene burde stadig framheve politikkens betydning.» Blir dette gjort i ditt kirkesamfunn? Er du personlig enig i dette syn?
Har ditt kirkesamfunn fortalt deg noe om hvordan Jesus stilte seg til dette spørsmålet? Har for eksempel din prest eller forstander fortalt hvordan Jesus reagerte da noen menn som var klar over hans mirakuløse evner, prøvde å gjøre ham til sin hersker? Bibelen sier: «Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene.» — Joh. 6: 15.
Det er også interessant å se hva Jesus sa i en bønn angående sine sanne etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» Da Jesus ble forhørt av den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus angående sin kongelige myndighet, svarte han: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» — Joh. 17: 16; 18: 36.
Har din prest eller forstander vist deg disse uttalelsene av Jesus og fortalt om det eksempel han satte? Har han forklart det prinsipp som kommer til uttrykk i Jakob 4: 4, nemlig: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende»?
Hvordan så de første kristne på det å blande religion og politikk? Vi siterer fra boken Christianity and the Roman Government:
«De kristne var fremmede og pilegrimer i verden, deres borgerskap var i himmelen; det riket de så hen til, var ikke av denne verden. Den mangel på interesse for samfunnsmessige spørsmål som var en følge av dette, kom således helt fra begynnelsen av til å bli et bemerkelsesverdig trekk ved de kristne.»
Hvis ditt kirkesamfunn oppfordrer deg til å delta i det politiske liv, samtidig som det utgir seg for å være kristent, er altså ikke de opplysninger du får, i samsvar med den holdning Jesus Kristus og hans første disipler inntok i denne sammenheng. Men nå vil du kanskje spørre: ’Hvordan kan menneskenes problemer bli løst hvis folk ikke engasjerer seg i dem?’
Et ondt system står for fall
Kanskje din prest eller forstander oppfordrer til engasjement i sosiale og politiske saker fordi han tror at Gud har overlatt til menneskene å løse sine problemer på egen hånd. I så fall har ditt kirkesamfunn unnlatt å fortelle deg noe vesentlig også i denne henseende. Legg merke til hva Bibelen sier i Daniel 2: 44:
«I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.»
Tyder dette på at menneskene selv kommer til å ordne opp i sine vanskeligheter? Nei, det viser at en himmelsk regjering, som Gud selv vil opprette, skal «gjøre ende på» alle jordiske politiske systemer.
Hva vil så skje etter at alle de menneskelige politiske systemer er fjernet? Vil jorden og alt liv på den bli ødelagt ved ild? Hvis du har lært dette i ditt kirkesamfunn, er det enda mer det har unnlatt å fortelle deg. Hva er så det?
En rettferdig, ny tingenes ordning
I Daniel 2: 34, 35 blir det Guds rike som skal ødelegge de jordiske politiske systemer, symbolisert ved en «stein» som etter hvert «ble til et stort fjell, som fylte hele jorden». Derfor vil jorden ikke bare bestå når Gud fullbyrder sin dom over de menneskelige regjeringer, men den vil også bli velsignet med et guddommelig styre som skal omfatte hele kloden. Det var dette Jesus lærte sine disipler å be om i «Fadervår» da han sa: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Visste du dette? I Åpenbaringen 21: 3—5 gir Bibelen oss et glimt av hvordan forholdene kommer til å være når ’Guds vilje skjer på jorden’:
«Jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye.»
Kunne du tenke deg å leve under disse gledebringende forhold i den nye tingenes ordning? Bibelens profetier viser at denne ordning kommer til å bli en realitet i vår generasjon. (Matt. 24: 3—14, 34; se også Åpenbaringen 6: 1—8.) Har ditt kirkesamfunn forklart deg hva du må gjøre for å få overleve ødeleggelsen av den nåværende, onde ordning og komme inn i den nye? Guds krav i denne forbindelse finner vi bare i Bibelen.
Hvis du er oppriktig interessert i hva Bibelen lærer, vil Jehovas vitner med glede hjelpe deg. De vil gjerne treffe avtale om å studere Bibelen med deg i ditt eget hjem eller på et annet beleilig sted, og det skal ikke koste deg noe. Du er også velkommen i deres Rikets sal, hvor de flere ganger i uken kommer sammen for å drøfte Bibelen. Det blir ikke tatt opp kollekt ved disse møtene. Vi innbyr deg til å komme og se om det blant disse menneskene finnes et slikt samhold og en slik inderlig kjærlighet som ifølge Jesus skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere. (Joh. 13: 35) Kom snart!
[Fotnote]
a Legg merke til hvordan Det norske bibelselskap har modifisert denne utvetydige uttalelsen i sin oversettelse av 1930.
[Ramme på side 485]
HAR DITT KIRKESAMFUNN LÆRT DEG AT JESUS ER DEN ALLMEKTIGE GUD?
I så fall har det ikke lært deg sannheten.
Bibelen sier: «Gud er Kristi hode.» «Da skal og Sønnen selv underlegge seg ham [Gud].» — 1 Kor. 11: 3; 15: 28.
Jesus sa selv: «Faderen er større enn jeg.» — Joh 14: 28.
HAR DITT KIRKESAMFUNN LÆRT DEG AT SJELEN IKKE KAN DØ?
Guds Ord sier: «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.
Og om Jesus Kristus sier Bibelen profetisk: «Han uttømte sin sjel til døden.» — Es. 53: 12.