Jehovas tjenere er annerledes
«Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagenge og fullkomne!» — Rom. 12: 2
1, 2. a) Hvilken ufullkommen menneskelig tilbøyelighet må de kristne være på vakt mot, og hvorfor? b) Hvor stor var forskjellen mellom Jehovas tanker og veier og Israels tanker og veier på Esaias’ tid, og hvorfor var den så stor?
EN AV de ufullkomne, menneskelige tilbøyeligheter som de kristne må være på vakt mot, er ønsket om å være populær, om å bli likt av andre uansett hvem de er. Denne tilbøyeligheten er årsaken til at de fleste mennesker i denne verden er blitt offer for ensretting — de gjør og mener akkurat det samme som alle andre. Alle som ønsker å behage Jehova Gud og oppnå evig liv i hans rettferdige, nye ordning, som består av nye himler og en ny jord, må passe på at de ikke gir etter for denne tilbøyeligheten. Hvorfor det? Svaret får vi når vi leser hva Jehova sa til sitt frafalne folk på profeten Esaias’ tid: «Mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker.» — Es. 55: 8, 9.
2 «Som himmelen er høyere enn jorden» — hvilken avstand representerer ikke det! En kan si at det representerer den største tenkelige avstand. Hvorfor var det så stor avstand mellom Jehova og hans folk? Grunnen var at de hadde sluttet å gjøre rett og vise kjærlighet og vandre ydmykt med sin Gud. (Mika 6: 8) De gjorde i stedet det stikk motsatte, for de lot seg påvirke av de folkeslag som bodde omkring dem, når det gjaldt både tilbedelse og moral.
3. Hvordan vistee israelittene på et tidlig tidspunkt i sin historie at de ønsket å være lik folkeslagene omkring dem?
3 Israelittenes tilbøyelighet til å følge disse folkeslagenes ugudelige handlemåte kom til uttrykk på et tidlig tidspunkt i deres historie. Da Moses var På Guds fjell i 40 dager, begynte israelittene å utøve hedensk tilbedelse og ga seg hen til tøylesløshet. (1 Kor. 10: 7) Og ikke før var Josva og de «eldste» som overlevde ham, og som «hadde sett alle de store gjerninger [Jehova] hadde gjort for Israel», døde, så forlot israelittene Jehova «og dyrket Ba’al og Astarte-bildene». (Dom. 2: 7—13) På dommeren Samuels tid forlangte israelittene å få en synlig konge for at de skulle være lik folkeslagene omkring dem. De sa: «Vi vil være som alle de andre folk; vår konge skal dømme oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger.» Jehova lot dem få det som de ville, men han hadde ikke behag i deres ønske. — 1 Sam. 8: 7, 20; Hos. 13: 11.
4, 5. a) Hvorfor kan ikke Jehovas tjenere behage ham hvis de er lik menneskene i denne verden? b) Hvilket godt råd gir Paulus derfor de kristne?
4 Hvordan kunne Jehovas tjenere ha hans gunst hvis de var lik de folkeslag som bodde omkring dem? Tenk over hvordan forholdene har vært på jorden fra den tid Adam og Eva brøt Guds lov og ble drevet ut av Edens hage, og fram til vår tid. Har ikke hele verden siden da — med unntagelse av noen få år etter vannflommen på Noahs tid — vært behersket av den onde, Satan Djevelen, han som er «denne verdens gud»? Det er ikke tvil om at det forholder seg slik! Det er derfor klart at ingen av Jehova Guds tjenere kan være lik menneskene i denne verden. — 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, LB.
5 Den oppfordringen vi finner i Romerne 12: 2, er derfor absolutt på sin plass: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» New World Translation, som er en meget bokstavelig oversettelse, gjengir begynnelsen av dette verset slik: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning.» Andre bibeloversettelser, som gjengir Paulus’ ord mindre bokstavelig eller mer fritt, har følgende ordlyd: «La ikke den nåværende verden prege dere.» ffl) «La dere ikke prege av denne verdens skikk.» (LB) «Ha ikke lenger den nåværende verden som forbilde.» (The New English Bible) «La ikke verden omkring dere presse dere inn i sin egen form.» — The New Testament in Modern English.
Jehovas tjenere før vannflommen var annerledes
6, 7. Hvorfor bør ikke Jehovas tjenere være redd for å skille seg ut, og hvem var den første til å sette et godt eksempel for oss i denne henseende?
6 Ettersom menneskeverdenen har vært ugudelig fra den tid våre første foreldre ble drevet ut av Edens hage, og like til våre dager, må alle Jehovas tjenere ha skilt seg ut fra verden; de må ha vært lett gjenkjennelige og svært forskjellige fra andre mennesker. Hvis det er noen av Jehovas tjenere i dag som er redd for å skille seg ut fra dem de omgås, når det gjelder pakledning, oppførsel eller tilbedelse, bør de legge merke til det eksempel Jehovas trofaste tjenere opp gjennom tidene har satt, slik beretningen i Guds Ord viser.
7 Det første trofaste vitne for Jehova var Abel. Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde på jorden den gangen da han tok et fast standpunkt for den rene tilbedelse av Jehova, men vi vet at Adam, Eva og Kain, de eneste foruten Abel som er nevnt ved navn i den guddommelige beretning, var under den ondes, Satan Djevelens, innflytelse og kontroll. Abels handlemåte var i sannhet forskjellig fra de tre andres. Abel hadde mot til å være annerledes og kunne derfor bli det første trofaste vitne for Jehova og den første martyr. — 1 Mos. 4: 3—11; Heb. 11: 4; 1 Joh. 3: 12.
8. Hva er det som viser at Enok var annerledes enn sine samtidige?
8 Vi har også beretningen om Enok. Det er tydelig at han ikke lot seg påvirke av den tingenes ordning som eksisterte før vannflommen. Hvordan kan vi være så sikre på det? På hans tid var det mye falsk tilbedelse på jorden, for det framgår av Bibelen at allerede mens Enos, Adams sønnesønn, levde; begynte menneskene å påkalle Jellovas navn på en falsk og hyklersk måte. (1 Mos. 4: 26) Om Enok derimot står det at han «vandret med Gud». (1 Mos. 5: 22) Det at Jehova Gud lot ham komme med følgende profetiske advarsel, som blir omtalt av den kristne disippelen Judas, viser også at han skilte seg tydelig ut fra andre på den tiden: «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» Den form dette budskapet hadde, viser at Enok var omgitt av ugudelige mennesker, og at han hadde mot til å være annerledes. — Judas 14, 15.
9. Hvordan viste Noah og medlemmene av hans familie at de var annerledes enn sine samtidige?
9 1 den inspirerte, historiske beretning leser vi også om Noah og hans familie. Vi kan ikke med sikkerhet si om Abel og Enok var de eneste sanne tilbedere av Jehova på den tiden de levde — Abel kan for eksempel ha vært gift med en kvinne som delte hans tro — men Bibelen viser uten skygge av tvil at på Noalls tid var det bare han og hans familie som tilba den eneste sanne Gud, Jehova. «Men Noall. fant nåde for [Jehovas] øyne. . . . Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige; Noall. vandret med Gud.» I betraktning av at han fikk dette vitnesbyrd på en tid da « [Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag», kan det ikke være tvil om at han var annerledes enn menneskene på sin tid. Hvor mange spottende ord må ikke han og hans familie ha fått høre mens de holdt på med å bygge den store, kasselignende farkosten som de selv og utvalgte slag av ville dyr skulle oppholde seg i under den forutsagte flommen! Det krevde mot å holde på i mellom 40 og 50 år med dette byggearbeidet! Var han annerledes enn andre mennesker i datidens verden? Det er ikke tvil om det! — 1 Mos. 6: 8, 9, 5.
Patriarkene var annerledes
10, 11. Hvordan viste patriarkene Abraham, Isak og Jakob at de var fremmede og utlendinger?
10 Bibelen inneholder også beretningen om patriarkene, de nærmeste forfedrene til Israels 12 stammer. Den første av dem var Abraham. Han ga tydelig til kjenne at han var annerledes, ved å vise tro på den eneste sanne Gud, Jehova, selv om han tilhørte et folk som fulgte alle slags hedenske, religiøse skikker og var spesielt opptatt av åtilbe måneguden Sin, som var skytsgud for byen Ur. Ur, Abrahams fødeby, var i virkeligheten det rene Mekka eller Roma, for byen var sentret for den babyloniske tilbedelse og religion. Da Jehova befalte Abraham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg», kom det enda tydeligere fram at Abraham var annerledes. — 1 Mos. 12: 1—3.
11 Abraham må ha tålt mye hån og spott fra naboer og kjente da han forlot Ur og begynte på en reise som for dem må ha virket fullstendig meningsløs. Det samme gjaldt i stor utstrekning også Isak og Jakob. Alle tre «bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden». De kunne ha vendt tilbake til sitt eget land og slått seg til ro der, men de visste at det var ikke det Jehova ønsket. Jehovas tjenere i dag vil få mot til å skille seg ut fra verden hvis de forstår at også de er fremmede og utlendinger i denne tingenes ordning og blant menneskene i den. — Heb. 11: 8—15.
12. Hvordan var Josef et godt eksempel når det gjaldt å være annerledes, og hvordan ble han belønnet for det?
12 Så har vi Josef, patriarken Jakobs kjæreste sønn. Hvilket strålende eksempel satte han ikke for oss! Han ble solgt som slave og mistet all kontakt med de sanne tilbedere av Jehova. Hvor lett ville det ikke ha vært for ham å ta etter de hedninger som han var omgitt av, med hensyn til oppførsel og tilbedelse og la seg forme av den tingenes ordning som han var under! Han holdt imidlertid fast ved den rene tilbedelse og de rette prinsipper og ble på den måten et framstående eksempel på en som bevarte sin ulastelighet gjennom de største fristelser. Til og med da han ble kastet i fengsel fordi han bevarte sin ulastelighet overfor Jehova, forble han urokkelig. Ettersom han sto helt alene, kunne han i likhet med så mange andre før ham og etter ham ha tenkt: «Hva tjener det til?» og begynt å følge andres eksempel når det gjaldt tilbedelse og oppførsel. Men det gjorde han ikke. Han lot seg ikke forme av den tingenes ordning han var under, men fortsatte å tjene Jehova trofast. Og hvor rikelig velsignet ikke Jehova ham for det! Josef ble statsminister i Egypt og ble en frelser for dette landet og for sin fars familie. — 1 Mos. 37: 1—36; 39: 1—45: 28.
Det eksempel profetene satte
13, 14. Hvordan viste Moses at Jehovas tjenere skal være, annerledes?
13 Blant de mange andre av Jehova Guds trofaste tjenere i fortiden som hadde mot til å være annerledes, som ikke lot seg forme av de troløse menneskene omkring dem, var de hebraiske profeter, hvorav de fleste levde i tiden mellom Moses og Daniel. Da Moses var blitt voksen og var ved Faraos hoff, kunne han lett ha latt seg forme av sine omgivelser. Han kunne ha glemt at han var oppfostret i den hebraiske religion, og ikke gitt avkall på de gleder, den berømmelse og den makt som ble ham til del i egenskap av Faraos datters sønn. Hvilke muligheter hadde ikke han som var «opplært i all egypternes visdom» og hadde ord på seg for å være «mektig i ord og gjerninger»! — Ap. gj. 7: 22.
14 Men nei, han vek ikke tilbake for å være annerledes! Hans bekjentskaper ved hoffet må ha ristet på hodet da tronfølgeren «heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter». (Heb. 11: 25, 26) Fordi han gjorde dette, fikk han et godt navn hos Jehova Gud og ble brukt av ham til å utføre større gjerninger enn noe annet ufullkomment menneske har utført. Senere var det særlig de trofaste profetene Esaias, Jeremias og Esekiel som måtte vise at de hadde mot til å være annerledes enn de troløse israelittene som levde samtidig med dem. — Es. 20: 3; Jer. 16: 2; 7: 16; Esekiel, kapitlene 4 og 5.
15, 16. På hvilke måter viste Dardel og hans tre venner at de var annerledes?
15 Daniel og hans tre venner satte likeledes et enestående godt eksempel hva dette angår. De kunne ha innordnet seg under den babyloniske tingenes ordning da det ble den spørsmål om hva slags mat de skulle spise. Men det gjorde de ikke. De lot ikke andre få bestemme hva de skulle gjøre, men hadde mot til å være annerledes, til å opptre som sanne tilbedere av Jehova Gud. Beretningen sier: «Men Daniel [og hans tre venner] satte seg fore at han ikke ville gjøre seg uren med kongens kostelige mat og med den vin han drakk, og han ba [fortsatte å be, NW]» — ja, han tok ikke opp saken bare en gang for deretter å døyve sin samvittighet ved å si til seg selv at han hadde forsøkt, men han fortsatte å be «den øverste hoffmann om at han måtte være fri for således å gjøre seg uren». Til slutt «gjorde [den øverste hoffmann] som de ønsket, og prøvde det med dem i ti dager». Og hvor rikelig ble ikke Daniel og hans tre venner velsignet av Jehova Gud for at de tok dette modige standpunkt! Som belønning for at de hadde mot til å utsette seg for andres hån og spott ved å nekte å spise kongens fine mat og i stedet spise enkle grønnsakretter (som ikke inneholdt fett, blod eller lignende), sørget Gud for at de, da den tre år lange opplæringstiden var over, var både sunnere og visere enn alle andre som hadde fått opplæring! — Daniel, kapittel 1.
16 Og førte ikke det at Daniels tre venner nektet å bøye seg ned for det bilde kong Nebukadnesar stilte opp i Duradalen, til at de igjen skilte seg ut fra andre? Tusener av mennesker, rike og fattige, må ha hatt øynene festet på dem da kong Nebukadnesar kalte dem fram for seg fordi de hadde nektet å bøye seg ned for hans bilde! Og da Daniels motstandere klarte å få kongen til å vedta en lov som de håpet skulle gi dem anledning til å rydde Daniel av veien, hadde ikke Daniel behøvd å fortsette å be tre ganger om dagen foran et åpent vindu som vendte mot Jerusalem, og derved vise alle mennesker at han var annerledes. Han kunne ha bedt til Gud i all hemmelighet. Men han ønsket ikke at noen skulle få inntrykk av at han, ikke engang tilsynelatende, rettet seg etter kongens påbud. Og hvor rikelig belønnet ikke Jehova ham og hans tre venner fordi de hadde mot til å være annerledes! De ble bevart på mirakuløst vis og forfremmet av kongen! — Daniel, kapitlene 3 og 6.
Det eksempel Jesus Kristus satte
17—19. Hva gjorde Jesus som viste at han ikke var redd for å skille seg ut?
17 Så kom Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn. Hans komme innebar ikke at Jehovas tjenere ikke lenger behøvde å være annerledes. Jesus kom til Jehovas eget folk, som sto i et paktsforhold til Gud. De hadde hans Ord og hans lover, de hadde hans presteskap iblant seg, og de hadde også nytt godt av døperen Johannes’ forberedende arbeid. Men hvor forskjellig var ikke Jesus fra folkets religiøse ledere, og hvilken kontrast var det ikke mellom hans handlemåte og deres religiøse skikker! Han gikk ikke på akkord og forsøkte ikke å bagatellisere forskjellen mellom sin tilbedelses,nye vin’ og den tradisjonelle jødedoms «gamle skinnsekker», men påpekte forskjellen slik at alle kunne se den. — Matt. 9: 14—17.
18 På den ene side skilte Jesus seg ut ved den måten han underviste på — han lærte med myndighet — og ved at han kom sammen med alminnelige mennesker. (Matt. 7: 29; 9: 11) På den annen side skilte han seg ut ved det budskap han forkynte. Det han sa, viste med all ønskelig tydelighet at han ikke søkte å behage mennesker; han forsøkte ikke å innynde seg hos de styrende eller folket, men hans mirakler gjorde ham likevel til landets mest populære person. Dette fikk hans fiender til å si: «Se, all verden løper etter ham!» (Joh. 12: 19) Han sa modig: «I har hørt at det er sagt . . . Men jeg sier eder.» (Matt. 5: 27—48) «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» «Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» «I sannhet sier jeg dere: Før Abraham ble til, var jeg.» Det var som om han ønsket å sjokkere og ryste sine tilhørere. Han klødde ikke folk i ørene! — Joh. 2: 19; 6: 53; 8: 58, UO.
19 Til og med hans egne disipler ble av og til forbauset over at han talte så rett ut, og ved en anledning sa de: «Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord?» Hvis fariseerne tok anstøt da Jesus sa til dem at de hadde gjort Guds Ord til intet for sine vedtekters skyld, hvilke reaksjoner må det så ikke ha utløst at han refset dem ved å kalle dem hyklere, slanger, ormeyngel og barn av Satan Djevelen selv! Jesus var aldri redd for å si noe som vitnet om at han var annerledes. Han var heller ikke redd for å vekke oppsikt ved sine handlinger, noe som framgår av at han ved to anledninger drev ut de grådige pengevekslerne av sin Fars tempel. — Matt. 15: 12; 23: 13—39; Mark. 11: 15—18; Joh. 2: 13—17; 8: 44.
Jesu disipler var også annerledes
20, 21. Hvordan viste Jesu apostler og tidlige disipler at de var annerledes enn sine samtidige?
20 Ettersom Jesu disipler etterlignet Jesus og tilba hans Gud på samme måte som han, måtte de selvfølgelig være like forskjellige fra jødene på den tiden som Jesus var. Både det uvanlige budskapet de forkynte, nemlig at Jesus fra Nasaret var den lenge ventede Messias, og at Jehova Gud hadde oppreist ham fra de døde, og deres måte å forkynne på fikk dem til å skille seg ut. Da Peters og hans ledsageres motstandere la merke til hvor fryktløst de vitnet om Jesus Kristus, «og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de seg», ja, de lurte på hva som gjorde dem så forskjellige fra andre ulærde fiskere. «Og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jestts.» — Ap. gj. 4: 13.
21 Når det gjelder Jesu apostler og tidlige disipler, vet vi mer om apostelen Paulus enn om noen av de andre. Det står at han var «omskåret på den åttende dag, av Israels ætt, av Bertjantins stamme, en hebreer av hebreere», og «overfor loven en [streng, fanatisk] fariseer». Hvor mye annerledes enn sine tidligere omgangsfeller må ikke Paulus ha blitt da han gikk over til kristendommert! Han var så forandret at jødene i Tessalonika anklaget ham og hans medarbeidere for å ha,oppviglet hele verdert’. Og da Paulus talte til sitt forsvar for kong Agrippa II, utbrøt Festus: «Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver deg til vanvidd.» Paulus var ikke en som bare sa til andre at de ikke måtte la seg forme etter denne tingenes ordning; han levde selv i samsvar med det han lærte. — Fil. 3: 5, 6; Ap. gj. 17: 6; 26: 24; Rom. 12: 2, NW.
De kristne i etterapostolisk tid var annerledes
22—25. a) Hvordan skilte de kristne i etterapostolisk tid seg ut med hensyn til religion? b) med hensyn til forholdet til keiseren? c) med hensyn til moral? d) med hensyn til innbyrdes kjærlighet?
22 Selv om en fiende, Satan Djevelen, kom og sådde ugress i hveteåkeren kort tid etter at apostlene hadde sovnet i døden, «mens folkene sov», ble det ikke straks bare ugress i åkeren. (Matt. 13: 25) Kirkehistorikere som levde i de første århundrene etter Kristus, skriver at de kristne på den tiden var annerledes enn andre mennesker. De skilte seg tydelig ut på minst fire måter. ún ting var at deres religion var forskjellig fra alle andres. Det var ikke bare deres tro og form for tilbedelse som var annerledes, men de var også de eneste som hevdet at de alene utøvde den sanne religion, og at alle andre religioner var falske. Det krevde mot å hevde dette. Som en kirkehistoriker uttrykte det: «Det var utenkelig for de kristne å stille sin Gud i klasse med Isis, Mithra eller Augustus.» Romerske keisere inntok en tolerant holdning overfor andre religioner, men ikke overfor en religion som lærte «at Romas guder og alle andre religioners guder var falske, og som ville vinne hele menneskeheten for denne troen».
23 De første kristne skilte seg også ut ved sin holdning til andre deler av den tingenes ordning som de levde under. De nektet å ta imot politiske stillinger og tjene i keiserens hærer, og de tok avstand fra materialismen. Materielle verdier var ikke lenger noe mål for dem, men bare et middel til å fremme deres forkynnervirksomhet.
24 De første kristne skilte seg også ut på det moralske område. På den tiden florerte alle former for umoral i den romerske og greske sivilisasjon. Seksuell umoral inngikk til og med i tilbedelsen, og seksuelle perversiteter, for eksempel homoseksualitet, var meget alminnelige. Historikere har påpekt hvor forskjellige de første kristne var fra andre mennesker også i denne henseende: «Vi har vitnesbyrd om deres uklanderlige livsførsel, deres plettfrie moralske vandel, deres gode borgerånd og deres kristne dyder.»
25 Og endelig var de første kristne annerledes på grunn av den store uselviske kjærlighet de viste hverandre, noe Jesus også hadde sagt at de skulle: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 34, 35.
26. Hva er tydelig i forbindelse med Jehovas tjenere fra Abels tid og fram til etterapostolisk tid, og hvordan forholder det seg med Jehovas tjenere i vår tid?
26 Historien, både den inspirerte beretning og andre kilder, viser således tydelig at Jehovas tjenere fra Abels tid og fram til de første århundrer etter apostlenes død var annerledes enn sine samtidige. Men hvordan er det i dag? Forholder det seg fremdeles slik? Ja, det gjør det, noe den neste artikkelen vil vise.
[Bilde på side 10]
Daniel og hans tre venner hadde mot til å være annerledes