Jehova gir sine tjenere overflod i en tid med hunger
HUNGER? Hva slags hunger? Det er nok så at mange mennesker ser lite til bokstavelig hunger i det landet hvor de bor. Ikke desto mindre er det hunger overalt i verden, en hunger etter åndelig føde. For over 2700 år siden forutsa en gammel hebraisk profet under inspirasjon at det ville bli en slik hunger: «Se, dager kommer sier Herren, [Jehova], da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord.» — Amos 8: 11.
Hva er grunnen til at denne hunger også rammer kristenheten, hvor Bibelen, Jehovas Ord, år etter år er bestseller? En fremtredende faktor er den holdning mange av kristenhetens religiøse ledere inntar til Bibelen. En typisk representant for disse lederne er Robert H. Smith, en luthersk professor, som hevder at alle kristne er inspirert i like høy grad som Bibelen. Og ifølge en professor i kristen etikk, J. C. Hough jr., ble «De ti bud ikke gitt som direkte uttalelser fra den allmektige Gud, men de var noe en meget begavet mann [Moses] hadde kommet fram til etter moden overveielse». — The Christian Cerltury for 29. januar 1969.
At slike oppfatninger er karakteristiske og svært utbredt, blir innrømmet av andre ledere i kristenheten. Redaktøren av tidsskriftet Christianity Today kom i nummeret for 6. juni 1969 med følgende klage: «Når en kaster et blikk på de annonsene som er blitt rykt inn av de større teologiske seminarene i De forente stater, legger en merke til at den teologiske utdannelse i dag med få unntak kan sies å spesialisere seg på verdens timelige og materielle behov. Hvem vil gå i gang med å hjelpe menneskene med å dekke deres åndelige behov?» En redaktør i New York beklaget på lignende måte det forhold at Kirkenes verdensråd under et møte som ble holdt for en tid siden, hadde vært opptatt med verdslige «aktuelle spørsmål i stedet for å beskjeftige seg med en langt større hunger blant menneskene — menneskehetens åndelige sult».
Men nå vil kanskje noen spørre: Hvis hungeren skyldes slike menns forkynnelse, hvorfor sier da Bibelen at Gud sender denne hungeren? Det kan sies at han sender den, ettersom han ikke tillater at disse troløse religiøse lederne forstår og verdsetter Bibelens sannheter. Det er som Jesus sa om slike menn på hans tid: «Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» — Joh. 5: 44.
Midt under denne åndelige hungersnøden har Jehova skaffet til veie rikelig med åndelig føde. Hvor finnes den? Den finnes blant hans trofaste kristne vitner. Det er i samsvar med det han selv har forutsagt: «Se, mine tjenere skal ete, men I skal hungre; se, mine tjenere skal drikke, men I skal tørste.» — Es. 65: 13.
Forutsagt i et profetisk drama
Denne situasjonen ble nøyaktig forutsagt i et profetisk drama som utspilte seg for omkring 3700 år siden, og som blir beskrevet i 1 Mosebok, kapitlene 37—47.
Josefs ti halvbrødre, som var misunnelige på sin bror, den hebraiske patriarken Jakobs yndlingssønn, solgte Josef som slave. Med tiden ble han slave hos Potifar, en egyptisk embetsmann, som satte ham over hele sitt hus. Fordi Josef ikke ville gi etter for Potifars hustrus umoralske ønsker, ble han falskelig anklaget for å ha en umoralsk oppførsel og kastet i fengsel. Mens Josef satt der i fengslet, hadde Farao, Egypts hersker, to drømmer som ingen av hans ’vismenn’ kunne tyde. Faraos øverste munnskjenk husket da at mens han satt i fengsel, hadde Josef tydet to drømmer. Han fortalte derfor Farao dette. Den egyptiske herskeren sendte straks bud etter Josef.
Josef hadde tidligere sagt: «Å tyde drømmer — er ikke det Guds sak?», og han ga også nå Gud æren og viste seg på den måten å være et sant vitne for sin Skaper. (1 Mos. 40: 8; 41: 16) Da Josef hadde fått høre drømmene, sa han at de utgjorde en forutsigelse om at det skulle komme sju år med overflod, som skulle bli etterfulgt av sju år med hunger. Han rådet Farao til å utse seg en mann og sette ham over kornbodene i de sju overflodsårene, slik at han kunne treffe de nødvendige forberedelser med tanke på de sju hungersårene. Farao, som skjønte at denne uttydningen av hans drømmer måtte være korrekt, ble meget imponert, og han utnevnte Josef til statsminister og satte ham over dette arbeidet. Under de sju overflodsårene «hopet da Josef opp korn som havets sand». — 1 Mos. 41: 49.
Til slutt kom også Josefs halvbrødre ned til Egypt fra Kana’ans land for å kjøpe korn. Det hadde gått omkring 20 år siden de ti brødrene solgte Josef som slave, og de kjente ham ikke igjen. Dessuten brukte Josef tolk når han talte med dem, for å skjule hvem han var.
Deretter la Josef en plan og satte sine brødre på en virkelig prøve. Men brødrene viste nå at de hadde angret det gale de hadde gjort imot Josef og hans far. Josef ga seg deretter til kjenne for dem og ordnet det slik at hans far og hele hans store husstand kunne komme ned til Egypt og bo der. Etter hvert som hungersnøden fortsatte, kom folk fra mange land til Egypt for å kjøpe korn, og egypterne byttet alle sine eiendeler i korn og solgte til slutt til og med seg selv og sin jord til Farao for å få korn.
Ble alle disse detaljerte beretningene nedskrevet bare for å gi oss et innblikk i den bibelske historie og for å belyse bibelske prinsipper? Nei, de ble nedtegnet også fordi de utgjorde et profetisk drama som viste hva som skulle finne sted mange hundre år senere. At slike begivenheter i gammel tid kan ha profetisk betydning, blir gjentatte ganger framholdt i de kristne skrifter. — 1 Kor. 10: 11.
Apostelen Paulus viser for eksempel under inspirasjon at Abrahams to hustruer, Sara og Hagar, var profetiske skikkelser. Trellkvinnen Hagar og hennes sønn var et bilde på Israels kjødelige nasjon, som var i trelldom fordi den ikke maktet å holde lovpakten. Sara og hennes sønn var et bilde på Jehovas himmelske organisasjon og Jesus Kristus sammen med hans salvede etterfølgere, som vandrer i hans fotspor, og som i likhet med Sara og hennes sønn er frie mennesker. — Gal. 3: 16, 29; 4: 21—26.
Aktørene
I dette dramaet fantes det en del aktører som hadde spesielt fremtredende roller, og det fantes også mange som hadde mindre betydningsfulle profetiske roller. Hvem er Josef, som var en trofast og lydig sønn, og som i høy grad bidro til at mange menneskers liv ble reddet, et bilde på? Han er et godt bilde på Jesus Kristus, Guds mest trofaste og lydige Sønn, som også er menneskenes frelser. (1 Joh. 4: 14) Og ettersom Jesus sa at det som noen gjorde mot hans etterfølgere, skulle betraktes som om det ble gjort mot ham, finner vi at Josef i dette dramaet til sine tider er et bilde på Kristi salvede etterfølgere. — Matt. 25: 40.
Hvem kan så den hebraiske patriarken Jakob, Josefs og hans brødres far, være et bilde på? Han er et godt bilde på Jesu Kristi og Kristi etterfølgeres store Far, Jehova Gud. — Joh. 20: 17; Rom. 8: 15, 16.
Og hva med Farao, Egypts hersker? Han er også et godt bilde på Jehova. Gud. Hvordan kan en si det? En kan si det fordi han ga Josef makt og myndighet til å være statsminister og administrere utdelingen av føden, akkurat som Jehova Gud har gitt Jesus Kristus makt og myndighet til å dele ut den åndelige føde og gi menneskene liv. Og sørget ikke også Farao for å gi Josef en datter av en prestelig familie til hustru, akkurat som Jehova gir en prestelig brud til sin Sønn, den større Josef, Jesus Kristus? Jo, det var nettopp det han gjorde! — 1 Pet. 2: 5, 9; Åpb. 14: 1, 3; 20: 4, 6.
Og hva med Josefs ti halvbrødre, som misunte og hatet Josef, og som lot sin far lide så mye? Er ikke de et godt bilde på dem som en tid har forfulgt den større Josef eller hans salvede etterfølgere, men som så forandrer sin hjertetilstand? Det er rimelig å trekke den slutningen.
Dramaet utspilles
Dramaet begynner med at Jakob sender Josef av sted for at han skal se om det står vel til med hans halvbrødre, som gjeter sin fars buskap. På lignende måte sendte Jehova Gud den større Josef, Jesus Kristus, til jorden for at han skulle ivareta sin Fars interesser. I vår tid har Gud også sendt ut Kristi salvede etterfølgere verden over for at de skal ivareta Guds interesser. — 2 Kor. 5: 20; Matt. 24: 14.
Josefs ti misunnelige halvbrødre rådslo om å slå Josef i hjel, men siden solgte de ham i stedet som slave. De trodde at de nå for alltid var kvitt Josef. De mennesker som Jesus kom til, kan sies å være hans halvbrødre, ettersom han ble født av en jødisk kvinne, selv om det var Gud som var hans Far. De behandlet Jesus på omtrent samme måte som Josefs halvbrødre behandlet Josef. De jødiske religiøse lederne, som misunte Jesus, sammensverget seg for å få Jesus drept, og da dette lyktes for dem, trodde de at de for alltid var kvitt ham. — Mark. 15: 10.
I vår tid har på lignende måte mange i kristenheten vært misunnelige på Jehovas trofaste, salvede tjenere fordi Jehova har vist dem sin gunst, og de har sammensverget seg mot dem for å få ryddet dem av veien. Da de religiøse motstanderne i 1918 klarte å få de ledende blant Kristi sanne etterfølgere kastet i fengsel og fikk stanset deres virksomhet, trodde de at de var kvitt Jehovas sanne tjenere, og at de aldri mer ville få høre om dem. — Åpb. 11: 7—10.
I gammel tid ledet Jehova Gud begivenhetenes gang slik at Josef ble opphøyd og fikk stillingen som Egypts statsminister; bare Farao var større enn han. I det første århundre av vår tidsregning sørget likeledes Jehova Gud for at Jesus ble oppreist fra de døde og opphøyd til den høyeste stillingen i universet; bare Jehova er større enn han. (Fil. 2: 9—11) Og på lignende måte har Gud i vår tid sørget for at de som tilhører den salvede levning av Kristi etterfølgere, er blitt oppreist fra sin dødlignende, fangne tilstand og er blitt frie og opphøyd til en stilling hvor de har Guds gunst, noe alle kan se. — Åpb. 11: 11—13.
I det profetiske dramaet ble de sju overflodsårene etterfulgt av sju hungersår. Men i oppfyllelsen løper overflodsårene parallelt med hungersårene. Hva er grunnen til dette? Jo, selv om alle mennesker som lider bokstavelig hunger, er klar over at de mangler føde, er det ikke slik med flertallet av dem som lider åndelig hunger. Det er forholdsvis få av alle de millioner av mennesker på jorden som lider åndelig hunger, som er klar over sitt åndelige behov. — Matt. 5: 3, NW.
Til alle dem som er klar over at de trenger åndelig føde, gir Jehova nå rikelig med slik føde midt under den verdensomfattende hungersnøden. Den større Josef, Jesus Kristus, har en ’tro og klok tjener’ her på jorden, en organisasjon som deler ut «mat i rette tid», akkurat som det er blitt forutsagt. — Matt. 24: 45—47; Luk. 12: 42—44.
Og akkurat som folk «fra alle landene kom . . . til Josef i Egypt for å kjøpe korn» i det profetiske dramaet, har i vår tid «en stor skare, . . . av alle ætter og stammer og folk og tunger» kommet til den større Josef, Jesus Kristus, for å få åndelig korn, åndelig brød. Som følge av dette opplever de at disse ordene får sin oppfyllelse: «De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; . . . for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder.» — Åpb. 7: 9—17.
Josefs ti halvbrødre gjenvant Josefs gunst etter at de hadde vist oppriktig anger, og de fikk rikelig med mat. Dette har sin parallell i den apostoliske tid. Noen av dem som tidligere hadde forfulgt Jesus og hans etterfølgere, ble troende. Det var for eksempel tilfelle med «en stor mengde av prestene» og med Saulus fra Tarsus. Vi finner også en parallell til dette i vår tid, idet noen av dem som tidligere har forfulgt Jehovas trofaste tjenere, har angret det onde de har gjort, og vunnet Jesu Kristi gunst. Nå lider de ikke lenger hunger på grunn av åndelig hungersnød, men de gleder seg over å ha rikelig med åndelig føde. — Ap. gj. 6: 7; Joh. 10: 16; Gal. 1: 23; Åpb. 7: 9.
Det at egypterne til slutt solgte sin jord og seg selv, idet Josef kjøpte dem og deres jord til Farao, slik at de kunne få føde av Josef, har også en enestående profetisk betydning. (1 Mos. 47: 23) Alle som i dag ønsker å få livsoppholdende åndelig føde av den større Josef, må innvie seg selv og alt de har, til Jehova Gud. De må avlegge et helhjertet og utvetydig løfte om å gjøre Guds vilje og vandre i Jesu Kristi fotspor. På den måten blir de Jehovas treller eller slaver, akkurat som egypterne i gammel tid ble Faraos treller eller slaver.
Betyr det at disse som i dag kommer til den større Josef for å gi alt de har, til Jehova, for all framtid vil få åndelig føde uten å gjøre seg noen anstrengelser? Nei, på ingen måte. Jehovas evige prinsipp lyder: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» (2 Tess. 3: 10) Gud ga jo også Adam et arbeid å utføre. — 1 Mos. 2: 15.
Slik forholder det seg også i dette profetiske dramaet, som viser at Jehova skaffer til veie en overflod av føde midt i en tid med hunger. I gammel tid fikk egypterne såkorn gjennom Josef, slik at de kunne tilså sin jord og dyrke den. Når de hadde høstet avgrøden, fikk de beholde fire femtedeler av den og skulle bare gi tilbake en femtedel som betaling for at de hadde fått såkorn og hadde fått bruke jorden — en meget rettferdig ordning. Det forholder seg på lignende måte i vår tid: De som har fått åndelig føde gjennom den større Josef, er forpliktet til å hjelpe de mennesker som i likhet med dem er klar over sitt åndelige behov.
Det kan ikke være tvil om at det er åndelig hunger verden over i vår tid. Men Jehova har skaffet til veie en overflod av åndelig føde gjennom sine innvigde, trofaste tjenere, den salvede Josef-klassen og dens hengivne medarbeidere. Lykkelige er alle de som vender seg til dem for å få stilt sin åndelige hunger og tørst! Og enda lykkeligere er alle de som hjelper dem som hungrer og tørster! — Ap. gj. 20: 35; Es. 25: 6.